Etikk dreier seg grunnleggende om hva som bør være i forhold til det som er. Vanligvis sier man at etikken er de teoretiske refleksjonene om moralen, og at moralen dermed er mer direkte knyttet til handlingene.
Dermed blir etikken knyttet til kulturell utvikling, lovverk, erfaringer og fornuft. Disse ulike faktorene er en slags enhet for vurdering av moralen.
Dette er både allment og faglig og betyr at ansatte i kriminalomsorgen både er forpliktet av samfunnets krav og personlig ansvarlig for sine handlingsvalg. Den enkelte fagperson må vurdere det moralske innholdet i sine handlinger overfor klienter/innsatte og kolleger.
I vårt samfunn innebærer vektleggingen av etikken bl.a. kampen mot det totalitære og autoritære og forsvaret av humanismen eller den
allmennmenneskelige etiske kritiske tenkning. Etikken er i det vesentlige menneskelig begrunnet ut fra erfaring og fornuft og ikke fra dogmer og absolutter. Den endrer seg med historien og utviklingen av ulike fagområder og inneholder elementer fra alle idétradisjoner som har betydning for vår kultur, knyttet opp til konsekvensetikk, sinnelag, plikt og det kommunikative.
I et flerkulturelt samfunn som etter hvert det norske bør etikken være en fundamental faktor som i størst mulig grad må være uavhengig av trosretninger.
Dette er selvsagt vanskelig i et samfunn som i flere hundre år har bygd på kristne verdier. Men med utviklingen av en åpnere verden og med innflytelse av mange idétradisjoner blir en form for uavhengighet til en spesiell tro en nødvendighet.
Etikken må derfor rotfestes i menneskelig medfølelse og innlevelse, opplevelse av ansvar og forpliktelser og rasjonelle tenkning eller erkjennelse. Dette er vesentlig for at man ikke skal bruke etikken til maktmisbruk og som forsvar for totalitære systemer. En slik begrunnet etikk vil også motvirke utvikling av skyldfølelse, skam og
De teoretiske refleksjonene om moral
En fundamental faktor
Uavhengighet
selvfornedring. Det siste er viktig i arbeid med mennesker som har havnet utenfor den ”brede landevei” og som opplever seg selv som avviker, men der målet er (re)habilitering.
I en prosess som utfordrer klientens eller den innsattes livsdugelighet, vil vedkommende oppleve nederlag. Disse menneskene har omfattende problemer, og mange har prøvd ulike hjelpetiltak uten å lykkes.
Endringsprosessene må derfor inneholde respekt for utilstrekkelighet, men samtidig kreve innsats. Fagpersonene må derfor være medskapere i en dugelighetsprosess som må styres av det etterprøvbare i en erkjent virkelighet. Det innebærer at utfordringene for klientene/innsatte skal være adekvate for den materielle og sosiale verden som de lever i.
Dialogene, treningen og utprøvingene må være mest mulig åpen slik at kritisk tenkning og kritikk er mulig. Men kritikken må inneholde respekt for den andre i en kritisk dialog som er etisk forsvarlig. Det må finnes i intensjoner for kritikken som kan oppleves som et grunnlag for
selvkritisk tenkning.
Pliktetikk, sinnelagsetikk og/eller konsekvensetikk
Disse tre ulike posisjonene er ulike forklaringsmodeller. I hver modell henviser man til bestemte faktorer når man skal begrunne
handlingsvalgene.
Forklaringer knyttet til pliktetikken vil poengtere at begrunnelsene for at man har gjort rett, er å finne i overordnede styringsdokumenter som lover og regler og i overenskomster som gjelder den enkelte enhet. I kriminalomsorgssammenheng er det innlysende at man bruker
pliktetikken fordi yrkene ofte er tydelig regulert, og at samspillet mellom mennesker må ta hensyn til mange skriftlige forordninger. Noen personer preges av et slikt begrunnelsesmønster også privat, men de fleste bruker pliktetikken tilpasset aktuelle situasjoner. For mange vil også plikten knyttes til kultur, livssyn eller religiøsitet. Det er naturlig for de fleste å henvise til faktorer knyttet til en eller flere av disse tre feltene når man skal begrunne handlinger eller handlingsplaner.
Sinnelagsetikken er en posisjon som vektlegger det gode motiv bak handlingene. Det vil si at det er mulig å si at handlingene var de rette selv om resultatet ikke ble det beste, bare motivet var godt. Spesielt i privatlivet vil man bruke slike begrunnelser, mens man i
kriminalomsorgen sjelden vil kunne ”rendyrke”
denne posisjonen. Bare i sjeldne tilfeller der en gjennomfører aktiviteter uten spesielle mål, for eksempel i enkelte fritidsaktiviteter når noen skader seg, kan denne modellen forsvares.
Konsekvensetikken derimot er opptatt av at man må begrunne sine handlingsvalg med henvisning til hvilke resultater man forventer eller hva man har oppnådd, men det vil ikke bli godtatt at alle midler er tillatt.
Også midlene som velges, må være forsvarlige, og hele virksomheten bør ha mål om at ”alle parter skal få det bedre”. Det vil si at det er mulig å planlegge aktiviteter som kan oppleves som utfordrende og kanskje
Respekt
Kritisk dialog
Forklarings- modeller Pliktetikken
Sinnelags- etikken
Konsekvens- etikken
ubehagelig for å få til endringer, men påført skade eller aktiviteter som bare gir enkeltpersoner bedring på bekostning av andre, godtas ikke.
Faglige utfordringer og uenighet
I (re)habiliteringsarbeid kan vi eksemplifisere den fagetiske utfordringen om hva som er riktig å gjøre mot personer med diskusjonen om tiltak i tvangsinstitusjoner som fengsel.
Noen fagpersoner mener at det ikke er riktig å sette i gang tiltak for innsatte i fengsel fordi det hele skjer i et tvangsperspektiv. De betrakter
”fangerollen” som så undertrykkende at de ikke tror at noen innsatte kan fatte reelle valg når de er i en slik livssituasjon. Dersom innsatte velger å delta i rehabiliteringsopplegg, er forklaringen at dette som oftest er for å få et avbrekk i en ellers grå hverdag, eller kun for å få goder under soningen når de er aktive og positive i forhold til fengslets strategi.
Under slike tvangsforhold vil ikke konsekvensene av deltakelse i opptreningsaktiviteter ha noen effekt ut over treningssituasjonen.
Konsekvensene eller resultatene av å tilrettelegge tiltak vil ikke bli de samme som for dem som deltar i en frivillig prosess utenfor
institusjonen. Deltakerne får aldri eller svært sjelden anvendt den nye kompetansen i reelle livssituasjoner så lenge de sitter inne. Dermed har verken fagpersoner eller den innsatte selv særlig god kontroll på utviklingsresultatene i treningsperioden. Når en ikke har god oversikt over konsekvenser av tiltak og dermed til dels kan forutse resultatene, vil yrkeshandlingene ikke være de rette eller kunne forsvares
konsekvensetisk.
Personer som vektelegger sinnelagsetikken, vil kanskje mene at tiltak er positivt uansett fordi de legger vekt på at de innsatte uansett får en god opplevelse og et positivt avbrekk i en ellers monoton hverdag. Hva tiltakene eventuelt skulle føre til, vil være av underordnet betydning.
Det er det som handlingene fører til i øyeblikket, i hverdagen, og de gode motivene bak tiltakene som blir viktig. Skulle konsekvensene på lang sikt bli bra, er det selvsagt positivt, men ikke avgjørende for valg av yrkeshandlinger.
En pliktetiker vil si at tiltakene er greie fordi det er bestemt at tiltak skal være en del av fengselsoppholdet. I tillegg er det også i tråd med de internasjonale konvensjonene Norge har undertegnet når det gjelder menneskerettigheter og fangebehandling å gi innsatte tilbud.
Oppsummeringsmessig er følgende spørsmål vesentlig:
Hva er viktigst når jeg står overfor et etisk dilemma?
- å følge lover og regler?
- å tenke på konsekvensene av mine handlinger?
- å tenke på at handlingene i øyeblikket må være best mulig for vedkommende?
Den kommunikative etikken
Tvangs- perspektiv
Konsekvensene
En god opplevelse
Pliktetiker
All sosial trening vektlegger kommunikasjon som arbeidsredskap og kommunikasjonsferdigheter som nødvendig kompetanse for å leve i gode samspill med andre. Den kommunikative etikken retter fokus på
samspillet mellom fagperson og klient/innsatt for å forklare hva som er akseptabelt og nødvendig for å skape utviklingsmuligheter.
Denne etikkmodellen er ute etter å skape åpenhet, opplevelse av likeverd og frihet fra maktbruk mens dialogen pågår, og at man ikke kan bruke momenter fra dialogen for å straffe i ettertid.
J. Habermas mener at deltakerne i en dialog er avhengige av å skape en felles forståelse for å kunne skape grobunn for endring angående moral.
Dette skjer lettest der de involverte er i stand til å gi oppriktig uttrykk for subjektive opplevelser og hensikter. Dette er for eksempel nødvendig i individuelle samtaler eller i en gruppesammenheng der deltakere og gruppeleder skal forstå og reflektere over sosiale relasjoner og kommunikasjonsmønstre. I slike sammenhenger skal det jo nettopp trenes på å få deltakerne til å akseptere og forstå felles regler og normer.
Dette skjer ved talehandlinger i et felleskap.
I en slik sammenheng blir det lagt vekt på at det skal være mest mulig lik deltakelse i dialogen og diskusjonen, og at alle deltakere opplever å bli anerkjent som likeverdige. Habermas understreker at kommunikasjonen skal være herredømmefri, og at forutbestemte regler for å løse et etisk problem ikke skal rå grunnen i samtalen. Det er samspill, diskusjon og refleksjon som ligge til grunn for avtaler og ikke at en av partene ensidig bestemmer over den andre. Den kommunikative etikken ar opptatt av hvordan vi i dialog kan finne fram til hva som er etisk forsvarlig.
Habermas mener at etiske utsagn er mer enn bare våre holdninger og personlige følelser. Etikk er mer enn subjektive følelser og tilfeldige holdninger.
Når kommunikasjonen skal være en herredømmefri eller en maktfri dialog mellom parter som respekterer hverandre, gis deltakerne mulighet til å slutte seg til avgjørelser som fattes i fellesskap. Den maktfrie
dialogen vil da inneholde empati og forsøk på å se argumentene fra de andres ståsted.
Menneskesynet i den kommunikative etikken uttrykker et subjekt- subjekt-forhold. Alle deltakerne i gruppa skal respekteres for det de er, og det de bringer inn i samtalen og diskusjonen. Det er viktig at ingen opplever å bli overkjørt i forståelses- og beslutningsprosessene.
Et subjekt-subjekt-forhold er ikke det samme som at alle har samme kunnskap eller samme makt i situasjonene. Det vesentlige er at alle kommer til orde, og at det diskuteres og formidles kunnskap på en slik måte at de beslutninger som fattes, er noe alle kan slutte seg til.
Prinsippet om at det best forståelige argumentet blant deltakerne skal være styrende for valg, er avgjørende.
Noen etiske utfordringer og dilemmaer
Fokus på samspillet Åpenhet, likeverd, frihet
Felles forståelse
Lik deltagelse i dialogen
Herredømmefri
Avgjørelser som fattes I
fellesskap
Områdeetikken eller profesjonsetikken (yrkesetikken) er knyttet til faglige dilemma.
Betjentyrket er et slikt område som inneholder etiske dilemmaer.
Yrkesetikken angir formål, verdier, prinsipper og retningslinjer for ønsket atferd eller yrkeshandlinger. Det angis også metoder for løsning av etiske dilemmaer.
En av de vanligste feil som gjøres i møte med utfordringer, er at man raskt skaper seg en forståelse på grunnlag av personlige oppfatninger og få faktakunnskaper. Den store utfordringen blir derfor å sette dilemmaet inn i en større helhet, slik at flere faktorer enn bare den personlige oppfatningen legges til grunn for en endelig konklusjonen.
Mennesker har sjelden tid til mye informasjonsinnhenting i møte med utfordringer. Derfor kan det være nødvendig å «trene» på dette rundt dilemmaer som har overføringsverdi til andre aktuelle livssituasjoner.
For de ansatte i kriminalomsorgen som er avhengig av samarbeid, vil dette styrke muligheten til avklaringer av faglige standpunkter, og samtidig gi hver enkelt en mulighet til å bli kjent med egne forståelsesmønstre og begrunnelser.
Personlige oppfatninger og faktakunn- skaper
Dette vil igjen styrke arbeidet som kontaktbetjent eller klientarbeidet når en skal drøfte kriminalitet og rusmidler med den innsatte eller domfelte i et etisk og moralsk perspektiv. Man kan også lære den innsatte/domfelte hvordan det er fornuftig å arbeide med vanskelige dilemmaer.
Her presenteres noen utfordringer som kan ligge til grunn for slik egentrening.
Dilemmaer - eksempler
I dette avsnittet er det presentert noen utfordringer, påstander og dilemmaer som man kan møte i jobben i kriminalomsorgen.
Det er ikke gitt svar på disse fordi de er ment som utfordringer for leserne. Det vil si at man kan tenke igjennom dem selv eller drøfte dem med kolleger med utgangspunkt i kapitlene i denne artikkelen.
1.
En person blir ved innsettelsen på dom tildelt en kontaktbetjent. I førstegangssamtalen mellom kontaktbetjent og innsatt skal det opplyses om at den innsatte bør ha en framtidsplan på grunn av sin lange dom, og fordi alle søknader om ekstraordinære tilbud i fengslet må følges opp av den planen som den innsatte har utarbeidet i samarbeid med sin
kontaktbetjent. Denne bestemmelsen gjør den innsatte avhengig av kontaktbetjenten på flere områder. På tross av bestemmelsen om framtidsplanens bruk i anstalten, kan den innsatte velge ikke å ha framtidsplan. Dermed velger den innsatte også mindre påvirkning, men reduserer samtidig sine muligheter til tilbud og endring på livet.
2.
Det foregår ofte overtalelser ved tilbud om goder, både i et fengsel og i andre lukkede institusjoner. Mennesker som har begrensede
valgmuligheter, vil lettere la seg lokke med på tiltak dersom det innebærer avbrekk i en ellers monoton hverdag. Det kan både være muligheter til f.eks. ekstra mat eller deltakelse i tiltak som programmer.
Alle mennesker ville sannsynligvis lettere la seg trekke med i slike tiltak uten overbevisning i håp om å få det generelt bedre. Kanskje er dette en av de vanskeligste utfordringene i kontaktbetjentarbeidet - egen
overbevisning om at den innsatte faktisk velger med en indre motivasjon.
3.
Private verdier er ofte koblet til det vi prioriter i vår fritid og måten vi lever ut våre liv. Dermed kan f.eks. ønske om mest mulig
sammenhengende fritid for å få drevet med idrettslagarbeid eller
fluefiske o.l. komme i konflikt med verdier i kriminalomsorgen om mest mulig kontinuerlig oppfølging av innsatte som innebærer mindre
muligheter til å bytte vakter for å få sammenhengende fri.
4.
Hva et menneske mener er riktig eller uakseptabelt å gjøre mot andre, varierer fra menneske til menneske. En betjent eller Kif-ansatt kan f.eks.
mene at det er riktig og viktig å ha kroppskontakt med en innsatt/klient dersom denne bryter sammen i gråt i en samtale, mens andre vil kunne anse dette som helt uakseptabelt.
5.
De fleste betjenter vil kunne forklare hvorfor de mener det er viktig å være til stede i fellesskapet eller hvorfor de er med på narkotikarassiaer i fengslet.
6.
Når betjenten eller den Kif-ansatte har et bevisst forhold til hvorfor man utfører sine yrkeshandlinger på en spesiell måte og hvorfor man oppfører seg som man gjør i forhold til innsatte eller klienter, kan man også lettere begrunne overfor de innsatte hva man mener er av betydning i
mellommenneskelige relasjoner.
7.
For en kontaktbetjent vil en beslutning om å lokke en innsatt som har manglende grunnleggende matematikkunnskaper med goder til å
begynne på skolen, kunne begrunnes med henvisning til resultatet - troen på at den innsatte vil oppdage sin manglende kompetanse og få positive opplevelser ved å lære.
I de fleste tilfeller der en begrunner sine handlinger med henvisning til konsekvensene, dreier det seg om veiledning av den innsatte til å fatte fornuftige valg.
8.
I en veiledningsamtale om den innsattes/domfeltes kriminelle liv og hvordan dette påvirker hans familie, kunne en slik herredømmefri dialog være et godt utgangspunkt. Da må den innsatte/domfelte få tid til å reflektere over egne handlinger ved at betjenten/den Kif-ansatte stiller spørsmål som får vedkommende til å se sine handlinger også fra
familiens ståsted, uten å fortelle den innsatte om hva som er rett og galt.
Dette skal heller komme fram ved at den innsatte/domfelte etter hvert oppdager dette selv, og at begge parter i felleskap legger opp til rutiner som kan endre handlingsmønsteret mot noe som kan være akseptabelt for alle.
9.
Dersom man på en arbeidsplass diskuterte begrunnelsen for
handlingsvalg og hva som ligger til grunn for at det eller det er riktig eller galt, ville en etter hvert både bli kjent med egen etisk posisjon og kollegers etiske posisjoner.
Den som nesten alltid henviser til konsekvensene, preges av en konsekvensetisk posisjon, den som stort sett henviser til reglementet, preges av en pliktetisk posisjon osv. Hvilke problemer skaper manglende egeninnsikt om dette?
10.
Det er stor forskjell på om en mener at mennesket styres nesten ubevisst av ytre goder eller om det styres av bevisste indre motiver. Ved den første posisjonen vil en kunne organisere fengselsavdelingen slik at de innsatte hele tiden ville oppnå goder når de deltar i aktiviteter som avdelingen har bestemt. Dette kan f.eks. skje ved at en oppnår “prikker”
ved deltakelse, og at et visst antall “prikker” til slutt gir muligheten for en framstilling.
Ved den andre posisjonen må avdelingen organiseres slik at de innsatte i sin aktivitet sammen med betjentene oppnår innsikt i egen hverdag slik at de etter hvert blir overbevist om at det kan være nyttig å endre livsstil for å komme ut av sitt kriminelle liv. Dette kan f.eks. skje ved at
avdelingen arrangerer aktiviteter som gir muligheter for nye opplevelser som igjen er grunnlag for samtaler og diskusjoner i ettertid, både
individuelt og i gruppe.
Begge posisjonene er imidlertid bevisst valgt fra betjentenes side og er dermed ikke en ubevisst prøve- og feileprosess. Hva er mulighetene, hva bør styre valgene?
11.
Det kan f.eks. være at noen mener at både innsatte og ansatte alltid har det totale ansvaret for alt de gjør i anstalten, uansett hva som skjer i omgivelsene. Hvis det oppstår bråk i fellesskapet og det viser seg at noen har kniv som blir brukt til å true med, kan det føre til at noen blir skadet eller at en klarer å roe ned situasjonen. Fører det til at noen blir stukket ned, og at den innsatte med kniven deretter barrikaderer seg på cella, kan det føre til en celleaksjon. Vi kan tenke oss at i basketaket på cella blir den innsatte avvæpnet uten at noen skader seg, men at en ansatt slår den innsatte på en uakseptabel måte i overmanningssituasjonen. Etter at det hele er over, setter betjentene seg ned og diskuterer aksjonen. Da blir også betjentens handling påpekt. Han forsvarer seg med at det hele var så opphetet, og at han både var redd og sint på samme tid. Helt naturlig legger han en del av ansvaret over på den innsatte som både har fått han ekstremt aggressiv med sin knivstikking og samtidig gjort han redd. Han har jo vissheten om at den innsatte er villig til å stikke ned andre med seg inn i aksjonen. En slik forklaring er forståelig. Kanskje vil også den innsatte ha argumenter om at han er alvorlig truet som en av
forklaringene på sin knivstikking. Vi ser her at det å ta ansvar og forståelsen av totalansvar er komplisert både for dem som betrakter det hele fra siden og for dem som er involvert i hendelsene. Hvordan skal man få til en prosess som fører til at alle parter ser sitt ansvar?
12.
F.eks. skjer det i situasjoner der den innsatte blir konfrontert med handlinger som er tvilsomme. Dersom det er kontaktbetjenten som foretar konfrontasjonen, kan det være naturlig å understreke at den innsattes oppførsel både er av betydning for han selv og omgivelsene. I en slik samtale bør det understrekes at den innsattes handlinger er viktig for fellesskapet, og at man ønsker at han skal
opphøre med denslags slik at han heller kan bli en positiv faktor som han vanligvis er. Dermed understrekes sammenhengen mellom handling og ansvar, samtidig som det bli påpekt sammenheng mellom handlingen og det personen er og betyr for andre.
13.
Et personlig dilemma kan være når en innsatt tenker på et besøk hos sin mor ved første permisjon. Den innsatte vet at moren setter pris på et eventuelt besøk, men han vet også at hans nærvær skaper tristhet hos henne. Han er heller ikke sikker på om hun er edru når han kommer. Det som aktiviseres hos den innsatte, er plikten til å holde kontakt, kanskje et ønske om å ha et varig godt forhold til sin mor og vissheten om at
besøket tross alt viktig for henne.
Ønske om å holde kontakt kan bare skje ved at han besøker henne.
Dermed tenker han på konsekvensene eller resultatet av handlingene. Det at besøket er viktig for henne, er vissheten om at handlingene (besøket) er et gode i seg selv. Det som ligger i samfunnets forventninger om et varig forhold mellom mor og barn er knyttet til en slags samfunnsplikt som gjelder de fleste av oss. Det er slike utfordringer som betjenten vil stå overfor i veiledningen når den innsatte ikke vet hva han skal gjøre.
Hva er viktigst og hva bør være styrende for den innsattes valg, er spørsmål som den innsatte må finne svar på. En slik veiledning må bygge på at kontaktbetjenten selv har drøftet slike personlige dilemma og klargjort for seg selv hva som ligger til grunn for egne valg.