Et helt sentralt trekk ved menneskerettighetene er at de er universelle.
Det vil si at de skal gjelde alle mennesker overalt. Tankegodset som ligger bak rettighetsidéen, er moralsk i den forstand at det handler om hvordan statsmakten bør behandle sine borgere av alle slag. Konkret kan derfor de juridiske paragrafene som utgjør menneskerettighetene, ses på som moralske minstestandarder for statenes forpliktelser overfor
enkeltmenneskene. Samtidig ser vi at menneskerettighetene i seg selv bærer bud om hva som er ”det gode liv”. Blant annet ligger det implisitt at mennesker skal velge sitt livsinnhold fritt på individuelt grunnlag: De skal få velge religion, ytre seg fritt osv. Videre har menneskerettighetene uten tvil et positivt menneskesyn. Hver og en av bærer vi i oss et
potensiale som bør få utvikle seg (”retten til utdanning og full utvikling av den menneskelige personlighet og integritet”). Vi skal se nærmere på noen av de verdiene menneskerettighetene innebærer, nemlig likhet, frihet, pluralisme og individualisme.
Individet i sentrum
Menneskerettighetene er i hovedsak individuelle. Det er du og jeg som individer som er bærer av rettigheter. Med det følger vår individuelle rett til å velge, og plikten til å ta det ansvar som følger. Dette er ikke noe selvsagt moralsyn, men noe som har utviklet seg historisk. Mange mener også at menneskerettighetene først og fremst er ”vestlige”, ikke minst på grunn av dette sterke fokuset på individet.
Likhet
Total isolasjon
Fengsler
Moralske minste- standarder
Verdiene
Individuelle menneske- rettigheter
Menneskerettighetsideen ber oss om å se hvert individ som likeverdige fordi det er bærer av menneskeverd. Det finnes trekk ved alle mennesker som er like, som gjør oss ansvarlige overfor hverandre.
Menneskerettighetene fokuserer på det som er felles for alle mennesker, og appellerer til folk og stater om å gjenkjenne disse felles egenskapene.
På denne måten har menneskerettighetene et klart fredsbudskap. Det er uforenlig med menneskerettighetene å skjære en hel folkegruppe over en kam eller i det hele tatt generalisere på grunnlag av sosial status, kjønn osv.
Samtidig har denne likhetstankegangen frembragt kritikk. Det blir hevdet at menneskerettighetene visker ut individuelle forskjeller og ikke tar høyde for særegenheter. Men menneskerettighetene skal ikke ta mål av seg til å si noe om individuelle særtrekk. De representerer en type regelverk som skal gjøre det mulig for hver og en av oss å leve det livet vi velger og ønsker, uten at vi blir urettmessig hindret av andre individer eller statsmakten.
Pluralisme
En annen verdi som er med å danne basis for menneskerettighetstanken, er pluralisme. Med det menes at det skal være rom for en rekke ulike kulturer, religiøse og politiske oppfatninger, etniske grupper, kjønn, seksuelle legninger osv. til å eksistere side om side. Kanskje nettopp dette er en av grunnene til at menneskerettigheter i stadig sterkere grad appellerer. At verden på mange måter er blitt ”liten”, bidrar til dette:
Bare her i Norge er det en kjensgjerning at stadig flere kulturer og trossamfunn lever side om side. Menneskerettighetene garanterer blant annet alle menneskers frihet til å velge religion og til å utøve den.
Det pluralistiske ideal er en logisk følge av at det er det allment menneskelige, det som er felles, som gir oss verdi. Vår moralske verdi som individ i fellesskapet skal ikke defineres av vår sosiale status, vår lovlydighet, størrelsen på lønningsposen eller vårt vakre utseende, men på det som er felles for oss alle: vår ”menneskelighet”, vårt
menneskeverd eller som det står formulert i Verdenserklæringen: vår
”evne til fornuft og samvittighet”. Det er åpenbart at denne tanken både er nyttig og nødvendig i en moderne rettsstat. Det er hele kjernen i systemet med at vi alle er like for loven. En forutsetning for å opprettholde en krigstilstand mellom folkegrupper for eksempel, er nettopp idéen om ”de andre”, som farlige, truende, mindreverdige, annerledes.
Det går an å overføre dette fenomenet til diskriminering av grupper i fredelige samfunn også, blant annet synet på kriminelle. Kriminelle er åpenbart en lavstatusgruppe i det norske samfunn – i alle samfunn. De følger ikke spillereglene, de ødelegger, de er farlige for andre. Nettopp derfor kreves det spesiell beskyttelse og bevissthet om egne holdninger.
Menneskeverd
Individuelle forskjeller
Kulturer og trossamfunn lever side om side
Bevissthet om egne holdninger
Frihet
Filosofene i antikken så for seg at det fantes noen evige sanne verdier, og at menneskene inngikk i en større orden, styrt av naturloven. Senere har Gud spilt en tilsvarende rolle i menneskers liv: Religionen og
Gudsforestillingen har representert det faste punkt, det evige, garantien, dommeren over rett og galt. På sett og vis hadde menneskene en
oppfatning av å være født inn i et større hele, at de var gitt en plass, og at det var en mening i den tilværelsen som var tildelt. Det er mange grunner til at det er vanskelig å argumentere på en slik måte i dag. Religionen spiller ikke lenger den samme samfunnsmessige rollen. Selv om mange er personlig religiøse, så lever vi i en tid som er preget av sterk
individualisering. Hver og en av oss er i mye større grad overlatt til å skape vår egen identitet. Blant annet til å velge religion.
Kan idealer som menneskerettigheter da ha en rolle å spille? Den store friheten på det personlige plan fører også med seg store utfordringer.
Fordi vi ikke fødes inn i et moralsystem som gir oss alle svarene, må vi selv ta ansvar og velge mer aktivt.
I tillegg til å være et internasjonalt juridisk system designet for at statene skal ivareta individenes rettigheter, ligger det altså noen grunnleggende verdier i bunnen av menneskerettighetene. Ressurssterke mennesker med høy sosial status tar som regel sine rettigheter for gitt. De behøver heller ikke tenke på dem. Ikke før de havner i ett eller annet uføre - for
eksempel blir alvorlig syke – kan de bli slått av avmakt. Det er derfor menneskerettigheter som tankegang og verdissystem i moderne rike rettsstater som Norge, er spesielt relevante når det handler om utsatte grupper – de som skiller seg ut fra majoriteten.
Empati og rettigheter
Kan kunnskap om menneskerettigheter bidra til at vi handler rett i gitte konkrete situasjoner? Si du kommer opp i en vanskelig situasjon – en konflikt med en innsatt. Han er svært provoserende, og du blir satt på prøve. Adrenalinet raser, du er kanskje både sint og litt redd. Mennesker er ikke slik laget at de i en slik situasjon tar to skritt tilbake og tenker: ” Alle mennesker er født like i verdighet og rettigheter… Da må jeg velge handlingsalternativ x…” Heldigvis må vi nesten si! Noe av det arbeidet som gjør at vi i slike situasjoner handler riktig i forhold til den personen vi tross alt har all makt over, må være gjort på forhånd. Den refleksjon som kunnskap om for eksempel menneskerettigheter kan sette i gang, er med å berede grunnen for å behandle folk med respekt og verdighet selv i pressede situasjoner. Det dreier seg om noe mer enn å la være å bryte regelverket. Avgjørende blir det også å bruke sin egen evne til innlevelse i andres situasjon - såkalt empati.
Empati kan vanskelig vedtas verken på internasjonalt eller nasjonalt nivå! Vi forbinder denne menneskelige egenskapen først og fremst med nære, personlige relasjoner. I hverdags- og arbeidsliv er den antakelig et
Det fantes noen evige sanne verdier
Individuali- sering
Store utfordringer
Verdisystem
Kunnskap om menneskerettig heter, og evne til innlevelse
Personlige
helt nødvendig supplement til en mer teoretisk basert etikk. I boka
”Følelser og moral” skriver Arne Johan Vetlesen at det er et ”… faktum at det er umulig for en person å føle empati for alle andre.” Empati er forbeholdt mennesker vi står i en nær relasjon til. Derfor konkluderer han med at enhver empatibasert etikk bærer i seg en begrensning som gjør den uegnet som samfunnsmoral og som politisk moral: ”…den politiske moral skal tjene reguleringen av de konflikter mellom mennesker som ikke står i noe empatisk forhold til hverandre.”
Samtidig er det grunn til å tro at innsikt i en allmenn, politisk moral kan bidra til å øke evnen til empati i gitte situasjoner, noe Vetlesen for så vidt også selv mener. Men dette kan også virke motsatt vei: Den
menneskelige evnen til empati har uten tvil inspirert dokumenter som for eksempel Verdenserklæringen.
Du som skal jobbe med mennesker som har forbrutt seg mot
samfunnsnormene, kan ha nytte av å huske på at et menneske ikke er sine handlinger. Uten at vi dermed skal unnskylde kriminelle handlinger, er det et statistisk faktum at en stor prosent av dem som havner bak lås og slå, kom skjevt ut veldig tidlig. Det kan ligge i familiebakgrunn, psykisk utrustning eller et samfunn som ikke makter å reagere riktig på rop om hjelp. Verden kan ikke deles skarpt inn i kriminelle og ikke- kriminelle. Vi kan alle drives over grensen gitt de ”riktige”
omstendighetene.
Menneskerettighetene springer, som vi har sett, ut av en urgammel idé om at menneskeverdet er noe evig – uavhengig av historiske eller nasjonale rammer. Den fokuserer på det mennesker har felles, og det vi kan kjenne oss igjen i hos hverandre. Deri ligger også ideens styrke og gjennomslagskraft.
Et menneske er ikke sine handlinger
Det mennesker har felles