Refleksjoner over rett og galt – vårt viktigste felles anliggende?
Jeg vil sitere to personer som har makt, og som begge er opptatt av moral og etikk, Otto Hauglin og Odd-Einar Dørum. Hauglin sa ved en
anledning: ”Redelighet er etikk i praksis. Redelighet støttes av åpen, klar tale,” og Dørum ved en annen anledning: ” I de dilemmaer vi havner i, må vi snakke sant om problemene – for i det ligger muligheten for å komme ut av dem.
Men hva skal vi snakke sant om? Hvilke dilemmaer står vi i? Hvorfor skal vi ha en åpen, klar tale? Selv vil jeg tolke utsagnene på følgende måte: Vi må kunne arbeide i en situasjon der ikke alle svar er gitt i en fasit. I arbeidet med mennesker er det bare i virksomhetsplanene at livet alltid er logisk og forståelig. I praksis må vi handle og ta avgjørelser uten å være sikre på hva som er moralsk riktig handling, og vi risikerer alltid i ettertid å finne ut at vi gjorde noe vi ikke burde ha gjort. Ikke alle klarer å leve med en slik arbeidssituasjon, særlig når viktige verdier som liv,
Moral og etikk
Etikk og kultur
Etatens historie
Redelighet
Moralsk riktig handling
helse og menneskeverd står på spill. Derfor må hver og en av oss
arbeide med sin etiske og moralske plattform for å klare å være seg selv i arbeidet og for å komme ut av situasjonene med selvrespekt og integritet i behold. Vi må bruke tid på å reflektere over etiske og moralske
problemer i jobben, slik at vi kan si: ”Jeg handlet ut fra min beste overbevisning, ærlig og oppriktig, derfor står jeg for det jeg gjorde.”
Moralsk fremferd, forståelse og klokskap finner vi ikke i lærebøker, de er egenskaper som hver enkelt av oss må utvikle. Det betyr imidlertid ikke at moral og etikk skal gjemmes bort i privatsfæren, eller at etisk refleksjon i hovedsak bør praktiseres som en åndelig disiplin, lik
meditasjon eller bønn, hjemme på sofaen. Etisk bevissthet utvikles helst i samvirket med andre, og yrkesetikken utvikles naturlig der vi jobber.
På tross av at svært mange av våre problemer som fengselsbetjenter berører etikk og moral, er min erfaring at etikk og moral blir lite
diskutert i fengselsmiljøene. Kanskje føler vi oss litt brydd når slike tema blir tatt opp? Når sant skal sies, har jeg heller ikke opplevd mange
diskusjoner omkring etikk og moral på andre nivåer i kriminalomsorgen heller.
Diskusjoner om etikk og moral bør være en del av det profesjonelle liv, både fordi profesjonalitet blant annet måles etter hvilken etisk og moralsk standard som råder på arbeidsplassen, men også fordi verdigrunnlag, normer og holdninger er med på å gi oss vår yrkesmessige identitet.
Sp.: Hva vil du selv legge i det ”å gjøre sitt beste”?
Hvor ofte og i hvilke sammenhenger diskuteres etikk og moral der du jobber?
I hvilken grad mener du det er meningsfullt å drøfte etikk og moral i jobbsammenheng?
Moral – noe relativt eller absolutt?
I en diskusjon om dette spørsmålet kan vi tenke oss to ytterpunkter; på den ene side moralen som en naturgitt fasit med alle svar på hva som er rett eller galt, og på den andre side at rett og galt bare er et spørsmål om hva man innenfor en kultur (fritt) velger å definere som rett eller galt.
Jeg vil reise følgende problemstilling i forhold til jobben: Kan det være at det i kriminalomsorgen, eller innenfor enkelte enheter (dersom vi betrakter dem som selvstendige kulturer eller egne små ”samfunn”) finnes verdier og normer som baserer seg på en ”lokal” oppfatning av moral og etikk? At lokal tradisjon og kultur har nedfelt en praksis som strider mot etiske og moralske fordringer, slik de tolkes i andre, mer
”normale” sammenhenger?
Denne problemstillingen er viktig når vi skal vurdere vår etiske standard.
Vi må huske at mange av våre virksomheter er lukket, med begrenset innsyn, men med vide, legale fullmakter til å utøve makt. Det kan også være et problem for oss at vi selv skal vurdere den etiske standarden på
Moralsk fremferd
Profesjonalitet
Lokal tradisjon og kultur
Begrenset innsyn
Fullmakter til å utøve makt
arbeidsplassen med vår nærhet til kulturen. Det er de som påstår at en må stå utenfor det en skal forholde seg kritisk til.
Sp.: Hvor bestandige er våre moralske regler?
Kjenner du eksempler fra praksis i jobben, hvor en handling betraktes som ”rett” hos oss, men ”gal” i andre sammenhenger?
Erfaringens – og engasjementets betydning
Jeg ble engang forelagt følgende bilde på en fengselsbetjents yrkesmessige utvikling: Først ett år som aspirant på anstalt, under vingene til en beskyttende aspirantleder. Deretter ett år med teori på KRUS, etterfulgt av ett år eller to år med selvstendig arbeid i anstalt for å lære hva jobben egentlig går ut på, for så å repetere seg selv i de neste trettifem år. Bildet er selvsagt både satt på spissen - og ironisk ment. Jeg vil likevel kommentere det, og min kommentar blir å beskrive et annet bilde for å sette det første i relieff:
Kompetanse i etisk tenkning kan oppøves. Forfatterne Henriksen og Vetlesen har i sin bok ”Nærhet og distanse”19 beskrevet en personlig utvikling, som etter deres mening også kan relateres til utvikling av etisk bevissthet. Man går gjennom fem stadier, fra ”Nybegynner” til
”Ekspert”, der en utvikler seg gjennom konkret arbeidserfaring.
Eksemplene fra de ulike stadiene har i høyeste grad relevans også for vårt arbeid: Nybegynneren arbeider regelbasert, ut fra enkle regler – uten å skjele for mye til ”omkringliggende” faktorer som kunne ha bidratt til en utdypet forståelse av situasjonen. Med øket erfaring vil
situasjonsbasert observasjon spille inn, og man får erfaringsbasert mestring (Annet stadium). I tredje stadium har man tilstrekkelig erfaring til å systematisere og ordne ulike sider ved de situasjoner man kommer opp i, man ser flere sider ved en sak og forstår betydningen av at det er alle disse sidene som til sammen bestemmer hvilken løsning som skal velges. Man tar mer selvstendige beslutninger, de er ens egne, med den tilfredsstillelse som ligger i det. For dem som ønsker en beskrivelse av de to mest avanserte stadiene, ”Kyndig eller profesjonell utøver” og
”Ekspert”, henviser jeg til faglitteraturen. Her antyder jeg bare at for å komme til slike nivå, kreves sterkt engasjement, lang erfaring og stor evne til å leve seg inn i situasjonene.
Sp.: Hva vil du legge i ”fengselsbetjentens profesjonelle utvikling”, både for egen del og andre fengselsbetjenter du kjenner?
Ansvar
De fleste av oss forbinder vel ansvar med plikter som følger med jobben, ansvar i forbindelse
19Henriksen og Vetlesen (1997) s.214 Repetere seg
selv
Nybegynner Ekspert
Sterkt engasjement, lang erfaring
med oppgaver vi har tatt på oss eller er pålagt, eller vi snakker om ansvar for å gjøre det vi blir betalt for. Slikt ansvar er ikke nødvendigvis
moralsk ansvar. De færreste vil for eksempel regne det å låse en innsatt ut eller inn av cella som et moralsk ansvar i seg selv. Egil Larsen tar i sin artikkel (se s.51) opp vårt ansvar for lojalt å følge etatens målsettinger, mens jeg vil konsentrere meg om et annet perspektiv: Det moralske ansvar i mellommenneskelige relasjoner og jeg bruker dette perspektivet fordi vårt arbeide jo skjer i direkte kontakt med innsatte. Men først vil jeg komme med noen ”synspunkter” om moralsk ansvar:
Det er flere måter å betrakte moralsk ansvar på, avhengig av hvilket menneskesyn20vi anlegger. Dette kan ikke vektlegges sterkt nok, for menneskesynet spiller inn (uttalt eller uuttalt) i alle våre etiske
resonnementer. ”Menneskesyn” er et spørsmål om hva vi mener med det
”etiske subjekt”21, som igjen inngår i grunnlaget for etisk teoridannelse og forståelse av praksis.22
Kriminalomsorgen legger humanistiske prinsipper til grunn for sine verdivalg, det vil si at mennesket betraktes som likeverdig, fritt og fornuftig (”forstående”). På grunn av denne friheten, som defineres som frihet til å gjøre egne valg, blir ansvaret for våre handlinger lagt på oss selv. I forhold til vårt yrke synes jeg det er viktig å vite at dette også er en grunnforutsetning for strafferettens skyldbegrep, som bygger på at den enkelte hadde et valg, og han burde handlet annerledes.23Da må jeg også samtidig legge til at strafferettens utforming av skyldbegrepet, med sin inndeling i overlegg, forsett og uaktsomhet er et juridisk begrep – ikke et moralsk.
Ansvar antar to former, den ene er en plikt til å reagere og til å handle rett, den andre innebærer at vi står til regnskap for våre handlinger, vi er ansvarlige.
Vi har et personlig ansvar, som er ansvaret for oss selv og våre valg.
Dette gir oss en forpliktelse for vår egen utvikling og ansvaret for at vi har blitt de vi er. Men vi har også et kollektivt ansvar:
”Våre handlinger og konsekvenser av dem får betydning for hvordan andre handler mot oss... Det er denne delen som forener menneskene i en kultur, og som gjør det mulig for menneskene å handle etisk forsvarlig.”24
I drøftingen vil jeg knytte moralsk ansvar blant annet til begreper som makt, avhengighet, frihet og forståelse. Først og fremst er det er viktig for den enkelte av oss å bli klar over hvilken opplevelse vi har av moralsk ansvar i vår yrkesutførelse
20Se artikkel av Egil Larsen s.55
21Jeg vil foreslå en beskrivelse av ”etisk subjekt” som: ”Det å være menneske i verden.”
22Asheim (1997) s.9: “Det etiske subjekt… som etikkens individuelle og kollektive, antropologiske og sosiokulturelle mulighetsbetingelser.”
23Andenæs (1994) s.21
24Larsen og Hammerlin (1997) s.195,196 Moralsk ansvar
Menneskesyn
Det etiske subjekt
Humanistiske prinsipper
En plikt til å reagere
Vi er ansvarlige Personlig ansvar Kollektivt ansvar
Opplevelse av moralsk ansvar
Ansvar og forståelse
Jeg ble engang fortalt følgende historie av en fengselsprest. Han var en mann med store kunnskaper, lang erfaring og utvilsom moralsk karakter.
Han hadde en dag spasert i Oslo sentrum, da han så en narkoman, som i rusen hadde problemer med å holde seg på bena. ”Vi som går mye nede i sentrum, har blitt så vant til å se rusmisbrukere eller fulle mennesker at vi reagerer ikke på det.” Han hadde da heller ikke selv gjort annet enn å registrere hendelsen. En eldre kvinne hadde imidlertid resolutt gått bort til den narkomane og etter beste evne forsøkt å støtte ham. Dette ble også sett av en tredjeperson, som i forbifarten snudde seg mot kvinnen og sa:
”Nei, men De må ikke ta i dem,” før han hastet videre.
Posisjonene til de tre personene som er nevnt i historien; presten, den eldre kvinnen og den forbipasserende, viser at det er et forhold mellom ansvar og forståelse og også et forhold mellom fortolkning og praktisk handling. Filosofen Niels Thommassen sier det på denne måten:
”Etisk ansvarlighet betinges av forståelse, ikke slik at man har ansvar for alt man forstår, men slik at man må forstå for å ha ansvar.”25
Jeg vil tolke sitatet slik at det er når vi forstår og tar ansvar at vi i
moralsk forstand blir voksne, tilregnelige personer – eller med andre ord;
moralske individer. Det er ikke nok bare å ”simulere” en rolle eller følge strømmen. Et menneske som lever ut sin moral, er en som skriver sin egen historie.
For å ta ”spranget” over til å bli et moralsk individ må vi altså først forstå oss selv som ansvarlige individer. I den prosessen som går forut for en slik bevissthet, har det betydning både hvilken erfaring vi selv har med ansvarlige mennesker (som forbilder), og hvilken respons vi får fra andre: Behandles vi som voksne, ansvarlige mennesker? Dette
spørsmålet gjelder like godt for oss fengselsbetjenter, som for de innsatte. Et menneske som oppfatter seg å bli nedvurdert, utelatt, eller brukt som middel til noe, kan vanskelig ha en selvforståelse som gjør ham til et moralsk individ.
Enhver bør spørre seg: Hvordan forholder jeg meg til mitt ansvar når jeg er på jobb? Her er noen eksempler som kan antyde hvilke svar jeg er på jakt etter:
1) Jeg spør en innsatt om han ønsker å delta på fellesskap og får til svar;
”Nei, det kan jeg ikke, for jeg ønsker å holde meg ”nykter”, og det prates så mye om stoff der .., og så blir jeg tilbudt noe, og jeg klarer ikke å si nei!”
Svarer jeg at ..det var jo beklagelig, ..nei, nei .. da er det vel best du blir på cella og tenker at utover det er det ikke noe vi får gjort, det er da ikke vår (min) sak .., eller gjør jeg noe annet?
25Thommassen (1995) s.157 Ansvar og
forståelse
Moralske individer
2) Ringer jeg etter en førstebetjent hver gang det oppstår problemer?
Gjør jeg det fordi det er beleilig å slippe å ta ansvaret? Forstår jeg meg selv som en som bare kan ta avgjørelser i helt bestemte saker, definert i et skjema? Er ikke det ansvarsfraskrivelse? Nei, vil noen svare, det står i instruksen.
Det er som oftest gode grunner for å ha en arbeidsdeling hvor bestemte spørsmål skal avgjøres av en overordnet, blant annet av sikkerhets- og rettssikkerhetsmessige grunner. Men det må også være en grad av frihet i arbeidet, et handlingsrom med muligheter for å utøve skjønn. Dersom det ikke er frihet i arbeidet, reduseres vi selv til midler for noen eller noe.
3) Jeg har hørt kolleger begrunne en handling med at ”jeg gjorde bare jobben,” eller ”sånn er det bare.” Hvordan kan slike utsagn tolkes?
Selvsagt kan det være at vedkommende faktisk gjorde jobben, men jeg har også hørt slike begrunnelser i forbindelse med situasjoner jeg selv vil karakterisere som krenkende. I slike tilfeller oppfattet jeg begrunnelsen som et middel brukt enten til å dekke over eller normalisere krenkende handlinger. Problemet er bare at den som baserer seg på slike
begrunnelser i mange tilfeller ikke selv forstår at han setter verdier på spill.
Nærhet og distanse
Hvordan vi forholder oss til andre mennesker avhenger i stor grad om vi kjenner dem godt eller ikke (hvilken nærhet vi har til dem). Min erfaring er at vi har en annen og bedre tone med innsatte vi kjenner godt. Vi viser mer omsorg, samtidig som vi føler oss tryggere på dem vi kjenner. Vi forventer ikke at de skal gjøre oss noe, fordi de kjenner oss. I det nære forholdet ligger en appell til den andres ansvarlighet.
Når jeg bruker dette eksempelet, må jeg samtidig si noe om en norm26 jeg tror vi finner i mange fengselsmiljøer, nemlig at; ”du må ikke bli for godt kjent med innsatte”. Normen kan være på sin plass, dersom den forstås som beskyttelse av verdien profesjonell integritet og verner om nødvendig profesjonell distanse. Dessverre får den likevel i noen
sammenhenger en (feilaktig) anvendelse, der den brukes for å legitimere mobbing av kolleger. (”Han liker visst innsatte godt, han der..”). I slike tilfeller brukes normen til blant annet meningsstyring og til å krenke andre og er derfor en trussel mot viktige verdier.
Fortolkning
Når jeg nå har brukt Thomassens ord om at ”..vi må forstå for å ha ansvar”, så vil jeg utdype sammenhengen mellom forståelse og
fortolkning noe. Fordi fortolkningen både av hvem vi selv er, og hva som står på spill i en gitt situasjon, vil kunne variere fra person til person, vil også forståelsen av ansvar variere.
26Med norm mener jeg en moralsk regel. Det klassiske eksempel på moralske normer er De Ti Bud.
Muligheter for å utøve skjønn
Normalisere krenkende handlinger
Innsatte vi kjenner godt
Profesjonell distanse
Forståelse og fortolkning
Eksempel fra portvakta: En fengselsbetjent står utenfor portvakta, han er ikke på jobb (uten uniform), sammen med flere besøkende. Han skal hente nøkler. En kvinne med to små barn har nettopp fått tilbake sitt førerkort fra portvakta. Hun er fortvilet og begynner å gråte. Betjenten forstår at problemet nok skyldes språkvansker. Betjenten er i villrede om hva han skal gjøre. Hva bør han gjøre?
De fleste vil vel si at betjenten bør hjelpe kvinnen for å oppklare eventuelle misforståelser. Men betjenten er sivilkledd, det kan være årsak til at han er usikker på sitt ansvar i situasjonen.
Han forstår seg ikke som en som har ”makt” (her; muligheten for å avklare situasjonen) i forhold til kvinnens ”avhengighet” (hun har et problem hun ikke kan løse) og føler derfor intet krav om å reagere.
Kanskje har han i rollen som ”sivilist” en følelse av å være foruten den autoritet som uniformen gir? Hva med hans moralske autoritet? Et moment kan være at dette skjer innenfor murene, som gir mange en følelse av usikkerhet. Kanskje føler han at han ikke har de evner som skal til for å håndtere situasjonen (for eksempel språkkunnskaper), og siden det ikke er noe krav om å reagere..(?).., så gjør han ikke det.
Kanskje synes ikke situasjonen viktig nok til at hans moralske beredskap forteller ham at han bør hjelpe?
Sp.: Hva vil du selv legge i forståelse og fortolkning (i sammenheng med moralsk ansvar)?
Plikten til å reagere
Jeg skrev tidligere at moralsk ansvar innebærer en plikt til å reagere – og til å handle rett. Men som eksempelet ovenfor viser, blir det vanskelig å lage noen fasit på når og hvordan vi skal reagere. Den etiske fordring om å reagere sier da heller ikke noe om dette, men overlater det til den enkelte å vurdere ut fra sin uselviskhet og livserfaring. Det betyr likevel ikke at vi bare kan la være å reagere, for vi er moralsk ansvarlige både for hva vi gjør – og hva vi unnlater å gjøre.
Vi trenger noen holdepunkter, og jeg vil forsøke å svare på når, og hvordan vi skal reagere. Svaret blir todelt:
1. Den som forstår at han har et ansvar, vil langt på vei også forstå hvordan han skal handle
2. slik at etiske verdier bevares, holde i hevd de normer som beskytter verdiene, vise gode holdninger – og reagere når verdier trues.
Det første svaret har å gjøre med de situasjoner hvor vi bruker vår
samvittighet som rettesnor: Ofte vet vi intuitivt at noe galt er i ferd med å skje (for eksempel at vi sårer noen), og kanskje har vi både forståelse for hva som er en god løsning (hvilken unnskyldning som kreves) og evne til å gjenopprette skaden (viser gode holdninger, anger og empati). Det andre svaret handler om at samvittigheten strekker ikke alltid til for å identifisere og forstå etiske og moralske problemer. Menge problemer
Moralsk beredskap
Vi er moralsk ansvarlige
Intuitivt
Samvittigheten
krever derfor betydelig kunnskap og erfaring for å takle. Når ikke samvittigheten strekker til, må vi komplettere med fornuften.
Sp.: Hvor langt vil du trekke en fordring om å reagere? Den enkelte av oss kan vel ikke være ansvarlig for alt som skjer rundt oss?
Ansvarlighet eller ”skyld”
Den som forstår sitt ansvar og oppfatter seg selv som ansvarlig (som moralsk individ), vil ikke ha problemer med å erkjenne det, eller stå for det, dersom han innser at en handling ikke var god (nok), eller at han har gjort noe galt. Når vi henvender oss til ansvarlige mennesker som har feilet, må vi derfor forholde oss til dem som likemenn, som moralske individer som handlet ut fra et oppriktig ønske om å handle rett. Dette fordrer at vi har en kultur for å drøfte moralske spørsmål åpent og fordomsfritt, og at deltagerne har tillitt og respekt for hverandre.
Nå omgås vi mennesker som ikke nødvendigvis var ”uheldig” eller handlet i god tro. Hva med dem? Forresten, gjelder denne
problemstillingen bare innsatte?
Jeg vil også nevne at vi vurderer ansvarlighet eller skyld (vi dømmes) ut fra forskjellige grunnlag, og disse samsvarer til en viss grad med de etiske posisjonene sinnelags-, plikt- og konsekvensetikk;27
Intensjonene: Som jeg skrev tidligere ”vi må reflektere ..slik at vi kan stå for det vi gjør..”. Noen vil hevde at dette er en (for) mild måte å dømmes på – jeg hørte da også engang sagt: ”Betjentene dømmes etter sine intensjoner (motiver), mens de innsatte dømmes etter sine
handlinger.”
Handlingene: Vurdering ut fra den faktiske handling.
Konsekvensene: Dette er den vanskeligste form for ”sensur”: Hvor ofte forstår vi omfanget (konsekvensene) av våre handlinger? Likevel får konsekvenser betydning for vår samvittighet eller omdømme, selv om handlingen ”bare” var en unnlatelsessynd: ”Jeg burde ha forstått.”
I et yrke hvor vi jobber med mennesker, må der være rom for skjønn, noe som innebærer at det må være lov å gjøre feil. En kultur som ikke levner muligheter for å gjøre feil, er umulig; den hindrer muligheten for
menneskelig vekst og utvikling. Der må finnes toleranse. Det betyr imidlertid ikke at vi skal få gjøre samme feil flere ganger. Vi skal lære av våre feil, og vi skal bruke erfaringen til å utvikle faglighet, uten å gå i de fallgruber som gjør oss enten kyniske (mister troen på at det nytter) – og heller ikke naive (prøver og feiler i det uendelige).
Dessverre vil vi i mange tilfeller ”ta” syndebukkene, som er det samme som å behandle dem som objekter. Da opphører den likeverdige
kommunikasjonen, og vi ser ned på dem.
Sp.: Er det forskjell på hvordan vi ”dømmer” andre personer, alt etter som om de er kolleger, innsatte, ledere eller kommer fra andre
faggrupper på anstalten?
Innenfor humanistisk tradisjon er det en fordring at vi skiller mellom sak og person når vi vurderer eller dømmer handlinger, men er det mulig?
27Se også s.65 Likemenn
Skjønn
Toleranse