Norsk nasjonal identitet og europeisk identitet
En sammenlignende analyse av identitetsskapende strategier
Hanne Elisabeth Johansen
Hovedoppgave i statsvitenskap Universitetet i Oslo
1997
INNHOLDSFORTEGNELSE
KAPITTEL 1. INNLEDNING ... 3
1.1 Introduksjon og begrepsavklaring ... 3
1.2 Tema og problemstilling ... 4
1.3 Historisk skisse av den norske nasjonale identitet ... 6
1.4 Historisk skisse av utformingen av en europeisk identitet ... 9
1.5 Metode, kilder, data... 11
1.6 Struktur... 16
KAPITTEL 2. TEORETISKE TILNÆRMINGER... 18
2.1 Introduksjon til teoridebatten ... 18
2.2 Smith; Nasjoner som historisk konstituerte med før-nasjonale røtter... 20
2.3 Hobsbawm; Nasjoner som moderne og sosialt konstruerte ... 23
2.4 Komparativ analyse av Smith og Hobsbawm ... 25
2.5 Oppsummering ... 31
2.6 Teoretisk begrunnelse for valg av faktorer til analysen ... 32
2.7 Teoretiske modeller... 34
KAPITTEL 3. NORSK NASJONAL IDENTITET ... 37
3.1 Bakgrunn og omstendigheter ... 37
3.2 Historiens rolle ... 39
3.3 Tradisjoner og symboler... 44
3.3.1 Nasjonaldagen 17. mai ... 44
3.3.2 Idrett og nasjonal identitet... 47
3.3.3 Folkedrakt og nasjonal identitet ... 49
3.4 Formidling av norsk nasjonal identitet gjennom utdanningssystemet eller skolevesenet i det 19. århundre ... 50
3.4.1 Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet ... 51
3.4.2 Nordahl Rolfsens leseverk ... 53
3.4.3 Oppsummering ... 56
3.5 Analyse av historiens rolle, tradisjoner og symboler, og utdanningssystemet .... 56
3.5.1 Historiens rolle ... 56
3.5.2 Nasjonale tradisjoner og symboler ... 60
3.5.3 Utdanningssystemet... 63
3.5.4 Hvilke (n) av strategiene har vært avgjørende ? ... 65
3.5.5 Konklusjon ... 69
KAPITTEL 4. EUROPEISK IDENTITET ... 71
4.1 Bakgrunn for EUs identitetsskapende strategi ... 71
4.2 Historiens rolle ... 73
4.3 Tradisjoner og symboler... 78
4.3.1 Europaflagg ... 78
4.3.2 Europahymne og Europadag ... 79
4.3.3 Idrett ... 80
4.4 Formidling av europeisk identitet gjennom utdanningssystemet ... 81
4.4.1 Fremveksten av en utdanningspolitikk innen EU ... 81
4.4.2 Realiseringen av «en europeisk dimensjon» ... 84
4.4.3 Oppsummering ... 86
4.5 Analyse av historiens rolle, tradisjoner og symboler, og utdanningssystemet .... 87
4.5.1 Historiens rolle ... 87
4.5.2 Europeiske tradisjoner og symboler ... 89
4.5.3 Utdanningssystemet... 92
4.5.4 Hvilke (n) av strategiene har vært avgjørende? ... 94
4.5.5 Konklusjon ... 97
KAPITTEL 5. SAMMENLIGNENDE ANALYSE ... 100
5.1 Introduksjon ... 100
5.2 Det norske caset ... 100
5.3 Det europeiske caset... 103
5.4 Konklusjon ... 108
LITTERATURLISTE ... 112
KAPITTEL 1. INNLEDNING
1.1 Introduksjon og begrepsavklaring
Utgangspunkt for denne oppgaven er spørsmålet om hva som er tilstrekkelig for å skape kollektiv identitet. Anthony D. Smith og Eric J. Hobsbawm er to teoretikere som drøfter dette ut fra sine respektive ståsteder, og gir til dels motstridende svar på
spørsmålet. Ut fra dette springer første del av problemstillingen frem, som dreier seg om hvilke elementer de to teoretikere oppfatter som sentrale for å skape kollektiv identitet.
Parallellene mellom EUs identitetsskapende politikk og nasjonalstatenes strategi for å skape nasjonal identitet, gjør det interessant å sammenligne det vi kan kalle utvikling av kollektiv identitet på nasjonalt og europeisk nivå. Som cases i denne oppgaven har jeg valgt utviklingen av en norsk nasjonal identitet og EUs strategier for å skape en europeisk identitet. En sammenlignende analyse av de identitetsskapende strategier i de to casene danner basis for andre del av problemstillingen, som dreier seg om i hvilken grad de to teoriene er relevante i de to casene.
Mennesker har ifølge Smith (1991) såkalte «multiple identiteter», det vil si at vi har mange overlappende kollektive identiteter. Blant disse kollektive identitetene finner vi kjønn, lokal- og regional identitet, klasse og religiøs tilhørighet (Smith 1991:3-6).
Kollektiv identitet kan være så mye. Når betegnelsen kollektiv identitet blir brukt videre i oppgaven, så viser det til norsk nasjonal identitet og europeisk identitet, selv om betegnelsen altså rommer flere former for kollektiv identitet.
Nasjonal identitet er en kollektiv identitet. Kollektive identiteter er på den ene siden subjektive, nærmere bestemt hvordan vi oppfatter oss selv. På den andre siden er de objektive i betydningen at det alltid vil være mer eller mindre klare kriterium for hvem som tilhører en gruppe, uavhengig av hva de selv definerer seg som (Bakke 1995:468).
Det som er spesielt med nasjonale identiteter er at de ikke nødvendigvis er knyttet til alle objektive fellestrekk, bare til de som blir oppfattet som relevante av kollektivet selv. Noen kulturelle trekk blir brukt som signal og symbol, mens andre blir ignorerte (Barth 1969:14).
Dette er uttrykk for en oppfatning av nasjonal identitet som en «etnisk identitet», med vekt på felles kultur og historie. Et annet perspektiv på nasjonal identitet har et mer statsborgerlig innhold, og baseres på statsborgerlige rettigheter. Når det gjelder de kollektive identiteter som denne oppgaven omhandler, legges det vekt på det vi kan kalle den «etniske dimensjon».
1.2 Tema og problemstilling
Grunnlaget for oppgaven er som sagt en sammenlignende analyse av hvordan den norske nasjonale identiteten vokste frem eller ble formet og EUs strategier for å skape en europeisk identitet. Disse to prosjektene utgjør fundamentet for en sammenlignende analyse av to ulike teorier om nasjonal identitet, med det formål å drøfte hvilke
forutsetninger som vektlegges når det gjelder å skape kollektiv identitet.
Disse teoriene, representert ved henholdsvis Anthony D. Smith og Eric J. Hobsbawm, fokuserer på ulike mekanismer når det gjelder å skape eller utvikle en nasjonal
identitet.
Smith hevder at nasjoner bygger på før-moderne fellesskap (ethnie), som både hadde felles kulturelle trekk og en bevissthet om å høre sammen. Etniske fellesskap er kjernen som moderne nasjoner bygger på, både der kulturelt ulike grupper ble vevd sammen til en nasjon, og der nasjoner ble formet på grunnlag av grupper som var kulturelt ensartet fra før. Kort fortalt hevder Smith at nasjonal identitet gradvis vokser frem på basis av før-nasjonale røtter og er historisk konstituert.
Hobsbawm, på sin side, mener at nasjoner bygger på tradisjoner som er oppfunnet, og grunnen til at folk slutter opp om det nasjonale fellesskap er ikke at de kjenner seg igjen i en levende fortid, men at de blir indoktrinert gjennom skole og media.
Nasjonsbyggende eliter forsøker å skape kunstige bånd til fortiden for å legitimitere stat og regime (Bakke 1995:471-472).
Konkrete strategier i de to identitetsskapende prosjektene vil belyses og sammenlignes, og vil være virkemidler til å sette de to teoretiske tilnærmingene opp mot hverandre.
Disse strategiene, som er uavhengige variabler, vil være historiens rolle i prosessen med å knytte bånd til en felles opprinnelse, bruk av tradisjoner og symboler, og utdanningssystemet som formidler av kollektiv identitet. Kollektiv identitet er altså avhengig variabel, og vil i denne oppgaven behandles langs dimensjonen sterk - svak.
Når de ulike strategiene i de to identitetsskapende prosjektene skal analyseres i forhold til hvilken betydning de har hatt, så vil dette bli sett i forhold til hvorvidt de har bidratt til å skape en sterk eller svak kollektiv identitet.
Med hensyn til valg av de uavhengige variabler, så er ikke det foretatt tilfeldig.
Historiens rolle, tradisjoner og symboler og utdanningssystem er alle sentrale elementer hos Smith og Hobsbawm når de tar for seg ulike strategier for å skape nasjonal identitet, selv om de vektlegges i noe ulik grad. Dette har sammenheng med deres ulike holdning til grunnlaget for kollektiv identitet. En nærmere teoretisk begrunnelse for valg av faktorer, eller uavhengige variabler, følger under punkt 2.6 i kapittel 2.
Hensikten med denne oppgaven er å drøfte ulike forutsetninger for kollektiv identitet, med utgangspunkt i to teoretikere som har forskjellig syn på dette. Problemstillingen er som følger; 1) hvilke variabler oppfatter Smith og Hobsbawm som sentrale for
kollektiv identitet ?, og 2) i hvilken grad er teoriene relevante når det gjelder utformingen av en norsk nasjonal identitet og en europeisk identitet ?
Smith er den som legger mest vekt på betydningen av kulturelt og historisk grunnlag for en kollektiv identitet, så utfra hans ståsted er historiens rolle avgjørende i et identitetsskapende prosjekt. Hobsbawm, på sin side, hevder at det ikke er historisk og kulturelt grunnlag som danner basis for en kollektiv identitet, men heller konstruerte tradisjoner hvor man manipulerer med gamle motiver og sammenhenger. Utdannings- systemet er noe de begge hevder har stor betydning når det gjelder å spre den
kollektive identiteten.
Ved å analysere strategiene i det norske og det europeiske identitetsprosjektet ønsker jeg å kunne si noe om hvilke (n) av de uavhengige variablene som har hatt størst betydning i de to casene når det gjelder å skape en kollektiv identitet. I denne analysen vil de to teoriene bli drøftet og satt opp mot hverandre, med andre ord foretar jeg en strategisk test. En slik test går ut på å styrke en teoris troverdighet ved å avkrefte konkurrerende teorier. Det skjer ved at en velger empiriske forhold der ens egen modell forutsier et annet resultat enn de alternative modellene som oppfattes som
«farlige»konkurrenter til ens egen (Hellevik 1991:73). I dette tilfellet foretar jeg en strategisk test av to teorier med to cases, noe som innebærer at utfallene av
undersøkelsen blant annet kan bli at begge casene støtter én teori, at ingen av casene støtter noen av teoriene, eller at hvert case støtter hver sin teori.
På bakgrunn av de to teoriene utleder jeg, under punkt 2.7, to modeller for dannelse av kollektiv identitet. Etter at jeg har foretatt den strategiske testen av de to teoriene vil jeg, med utgangspunkt i de to modellene, drøfte hvilke egenskaper ved casene som gjør at de støtter den ene eller den andre teorien, og analysere dette nærmere.
1.3 Historisk skisse av den norske nasjonale identitet
Utviklingen av den norske nasjonale identitet foregikk i store trekk i forrige århundre, og et naturlig utgangspunkt når vi skal skissere dette er begivenhetene i 1814. Ved Kieltraktaten 14. januar 1814 avstod kong Fredrik 6. Norge til kongen av Sverige.
Nordmennene godtok ikke traktaten, hverken da eller senere. De gjorde opprør, og
etablerte med Eidsvollgrunnloven og kongevalget av 1814 en selvstendig norsk stat.
Grunnloven bygget på folkesuverenitets-prinsippet, og både selvstendighet og folkesuverenitet ble fastholdt i novembergrunnloven av samme år, med noen modifikasjoner som følge av personalunionen med Sverige (Lunden 1992:37).
Hva som skjedde i 1814 er ikke omstridt, men det er derimot synet på årsakene til det som gikk for seg. Norske historikere har siden Henrik Wergeland diskutert hvordan man bør oppfatte årsakene til det som skjedde. Det har gjennomgående vært to hovedposisjoner. Den første representeres ved blant andre Jens Arup Seip og Øyvind Østerud. Hovedsynet hos disse er at Norge i 1814 stod nær starten til den norske nasjonale bevegelse, uten noen særlig forberedelse på norsk hold. Denne starten var mest et resultat av krefter utenfor Norge (Lunden 1992:37-38).
Den andre hovedposisjonen finner vi hos eldre historikere som Ernst Sars og Halvdan Koht. Disse har også reservasjoner i forbindelse med hvorvidt opprøret mot
Kieltraktaten var forberedt eller ikke, men de hevder at det fantes en svak nasjonal bevissthet blant en sosial og kulturell elite, dog ikke blant det store flertall av folket som bestod av bønder. Utfra dette anses fremveksten av nasjon og nasjonalstat som forårsaket av en tidligere samfunnsutvikling (Lunden 1992:38).
Uavhengig av syn på årsakene til det som skjedde i 1814, så betraktes perioden fra 1814 til 1905 som den norske nasjonsformingens store klassiske fase (Østerud
1986:11). I perioden fra 1814 pågikk det en innsamling av kulturstoff med det formål å utforme nasjonale symboler som virket identitetsskapende. Under påvirkning av
romantiske og nasjonalromantiske strømninger fra Europa gjennomførte en
intellektuell elite innsamling av kulturstoff som de definerte som norsk. Den politiske situasjon, en voksende norsk patriotisme og romantikkens vektlegging av utvalgte deler av fortidens kultur, dannet det idémessige grunnlag for prosessen med å bygge ut den norske stat til å bli en nasjonalstat.
Arbeidet med å definere det nasjonale tok tidlig utgangspunkt i «det nære», og faktorer som ble vektlagt var blant annet kunnskap om historien og vissheten om en norsk bondestand. Skulle man forme en nasjon med «norske trekk», måtte disse finnes utenfor daværende og tidligere unionspartnere og folk som var knyttet til
unionsapparatet (Hodne 1994:31-32).
I disse årene foregikk det en utforming av nasjonale symboler, myter og formspråk som skulle skape en felles resonansbunn. Språkreisningen skulle gi en standardisert nasjonal kode. Historieskriving ga en bevissthet om felles opphav og felles skjebne. I det hele tatt la den patriotiske historieskriving, med Rudolf Keyser og P.A. Munch i spissen, et fundament for en norsk identitet. Norsk nasjonsforming i det 19. århundre var også en materiell realitet; det foregikk en omfattende utbygging av norske
institusjoner, og verneplikt og skolevesen ble virkemidler i nasjonal konsolidering (Østerud 1986:13-14).
Med hensyn til unionsoppløsningen i 1905 hersker det ulike syn på disse
begivenhetene, akkurat som i 1814. Ernst Sars hevdet at «folket var samlet som nasjon i 1905, og dette tvang frem oppløsningen av unionen». Dette i motsetning til Jens Arup Seip, som mente at «nasjonalisme var et vikarierende motiv», et kunstprodukt skapt av folk som hadde noe annet på hjertet. Andre forskere har lagt vekt på sammenhengen mellom nasjonalisme og økonomiske interesser. Noen har trukket frem sosiale og økonomiske integrasjonsprosesser som bakgrunn for en nasjonal enhetsfølelse som politikerne kunne spille på i forhold til Sverige (Nordby 1991:106). Men det var enighet om at nasjonale følelser var effektive virkemidler for politikerne. Uten å spille på folks nasjonalfølelse som følge av en identitetstilknytning, så ville unions-
oppløsningen med stor sannsynlighet ha blitt utsatt (Hodne 1994:133).
I vårt århundre har omveltningene i Øst-Europa og utviklingen i internasjonale organisasjoner, som for eksempel EU, de siste årene ført til en større interesse for nasjonal identitet. Det er foretatt flere surveyundersøkelser de senere år som blant
annet har kartlagt styrken på den nasjonale identitet. Når det gjelder Norge, så ble den nasjonale identitet målt i en komparativ verdiundersøkelse, som også ble foretatt i 11 andre europeiske land (Listhaug 1991), og her ble det fastslått at den nasjonale
identitet, ved siden av den lokale, var noe styrket i de senere år, og at en stor andel av befolkningen hadde en sterk nasjonal identitet. Den samme tendens viste seg i valg- undersøkelsen etter folkeavstemningen om norsk medlemsskap i EU. Her ble det påvist en sterk nasjonal identitet, både blant EU-motstandere og tilhengere (Aardal
1995:176).
1.4 Historisk skisse av utformingen av en europeisk identitet
For beslutningstakerne innenfor EU1 har ideen om å integrere innbyggerne direkte alltid vært fristende. Utviklingen av en felles europeisk identitet, en følelse av å tilhøre Den europeiske union, har blitt oppfattet som en forutsetning for den videre
integrasjonsprosessen. Denne erkjennelsen vokste frem innenfor EU i løpet av 1980- årene. En strategi for å utvikle en europeisk identitet vokste frem, og ideen var å lære, demonstrere og overbevise folk om fordelene ved et integrert Europa. Den europeiske unions strategi har hatt klare fellestrekk med det som gjerne kalles tradisjonell
«nasjonsbygging» innenfor nasjonalstatene (Løken 1994:55). Helt fra begynnelsen av har EU hatt en klar økonomisk motivasjon. På tross av dette er det allerede i Roma- traktaten, som etablerte Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) i 1957, tydelige tegn på et ønske om å tilnærme seg innbyggerne i Fellesskapet.
Målet om å skape «et folkets Europa» («A People’s Europe») kom klarere til uttrykk innenfor Fellesskapet i 1970-årene. Europaparlamentet har hele tiden forsøkt å gjøre de mer beslutningsdyktige deler av Fellesskapet mer oppmerksomme på behovet for å utvikle en europeisk identitet. Av denne grunn presset parlamentet i flere år på for å innføre direkte valg på representantene til denne forsamlingen. Slik skulle innbyggerne
1 Det som idag kalles EU startet som et europeisk fellesskap for kull og stål (EKSF), og utviklet seg videre til Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF), og fra og med 1994 snakker man om Den europeiske union. Selv om den utvikling som blir beskrevet her foregår i perioder da betegnelsen på det europeiske samarbeidet var noe annet enn EU, så velger jeg her å bruke betegnelsen EU for ikke å skape forvirring.
involveres direkte i den overnasjonale politikken. Parlamentets bidrag til å føre integrasjonsprosessen videre var en ny traktattekst for et mer integrert fellesskap, en europeisk union; «Draft treaty establishing the European Union». I februar 1984 ga parlamentet sin tilslutning til et utkast om en unionstraktat. Dokumentet beskriver en union basert på prinsippet om subsidiaritet og med en klart definert europeisk identitet (Løken 1994:38-39). Siden fulgte utviklingen mot et indre marked og Enhetsakten.
Deretter ble målet om et indre marked fulgt opp med planene om en økonomisk og monetær union (ØMU). Dette var mer konstitusjonelle uttrykk for ønsket om å utvikle en europeisk identitet, og sier lite om hvordan dette skulle foregå i praksis.
På midten av 1980-tallet besluttet Det europeiske Råd å etablere en komite som skulle utarbeide ideer og forslag til hvordan «et folkets Europa» kunne etableres. Komiteen ble kalt Adonnino-komiteen etter den italienske advokaten Pietro Adonnino som ledet den. Komiteen utarbeidet flere rapporter, blant annet om hvordan Fellesskapet skulle synliggjøres i større grad enn tidligere. En direkte konsekvens av dette var at EU fikk sitt viktigste symbol på europeisk identitet; Europaflagget. Andre overnasjonale symboler ble også foreslått av komiteen for å skape oppslutning om et forenet Europa, på samme måte som nasjonalstatene i Europa utviklet nasjonal identitet på basis av samlende symboler og tradisjoner ( Løken 1994:41-43).
En gjennomgang av EUs identitetsbyggende politikk viser klare paralleller til hvordan nasjonalstatene gjennomførte deler av sin nasjonsforming for å skape nasjonale
identiteter. Men de negative holdningene til unionsutviklingen og Maastrichttraktaten som er kommet til uttrykk gjennom folkeavstemninger og meningsmålinger siden 1992, har vist at det iallefall ikke ennå er mulig å snakke om en felles europeisk identitet som knytter borgerne i de ulike medlemslandene til et europeisk fellesskap (Løken 1994:38).
I en måling fra Eurobarometer i 1990 ble respondentene (EU-borgere) spurt om i hvilken grad de følte tilknytning til lokalsamfunnet sitt (by/landsby), regionen sin,
landet sitt, EU og hele Europa. 53 prosent svarte at de følte seg svært knyttet til landet sitt, 54 prosent til regionen sin og 55 prosent til lokalsamfunnet sitt, mens bare 12 prosent kjente seg svært knyttet til EU og hele Europa (Reif 1993:139).
Gjennom denne korte skisseringen av utviklingen av den norske nasjonale identitet og EUs identitetsskapende strategier kan man påvise mange paralleller i utformingen av den aktuelle kollektive identitet, men utfallet av de to «identitetsprosjektene» er
forskjellig. Av denne grunn er det nærliggende å undersøke hvilke ulike forutsetninger de to prosjektene har når det gjelder å skape nasjonal eller europeisk identitet.
1.5 Metode, kilder, data
Hensikten med denne oppgaven er utfra to ulike teorier om nasjonal identitet å forsøke og drøfte hva slags elementer som er avgjørende for å skape en kollektiv identitet. Til grunn for dette ligger en sammenlignende analyse av de norske og de europeiske identitetsskapende strategier. Det dreier seg om en multippel casestudie, multippel fordi vi har å gjøre med to cases, den norske nasjonale identitet og den europeiske identitet.
Selve casestudiet karakteriseres ved at det er en empirisk undersøkelse som belyser et samtidig fenomen innenfor det virkelige livs rammer, og hvor grensene mellom fenomenet og den sammenheng det inngår i ikke er klart innlysende, og hvor det er mulig å benytte flere informasjonskilder for å belyse fenomenet (Andersen 1990:122).
Som allerede nevnt er basis for oppgaven en sammenlignende undersøkelse av to teorier med en komparativ analyse av to cases som grunnlag. Når man skal si noe om ulike forutsetninger for å skape en kollektiv identitet, er det interessant å sammenligne en nasjon og en overnasjonal organisasjon fordi man skulle forvente at disse har svært forskjellige forutsetninger når det gjelder å skape en kollektiv identitet.
Komparasjon kan brukes på flere måter. Blant annet kan formålet være å sammenligne for å finne fram til interessante spørsmål og problemstillinger. Man kan kontrastere studieobjektet mot andre, og bruke sammenligningene til å beskrive fenomenet i sin særegenhet. Men man kan også gå videre og begynne å fundere på hvorfor det er slik.
Da er vi over i en annen måte å benytte sammenligninger på, nemlig komparasjon for et kunnskapssøkende formål (Kjeldstadli 1988:435-448), og dette er også tanken bak denne undersøkelsen.
Komparativ metode brukt på denne måten kan by på problemer. For det første må man avgjøre hva slags objekter som kan og bør sammenlignes. Objektene må være
kommensurable, det vil si like nok til å kunne sammenlignes. Dessuten er det en forutsetning at studieobjektene har et visst systematisk preg, nærmere bestemt at de lar seg identifisere som en type. Videre må vi definere hvilke variabler som vi velger å sammenligne. Her er det et poeng at objektene er tilstrekkelig like med tanke på de variablene som vi mener er viktige for det fenomenet som vi ønsker å forklare. Men i praksis vil en sjelden kunne velge to studieobjekter som oppfyller helt strenge krav for komparasjon. Målet blir å velge objekter som har den interessante blandingen av likhet og ulikhet (Kjeldstadli 1988:440).
Casene i denne oppgaven, den norske nasjonale identitet og det europeiske identitets- prosjekt, har nettopp denne spennende blandingen av likhet og ulikhet. Begge dreier seg om å skape kollektiv identitet, men den største forskjellen er at den norske
nasjonale identiteten ble formet innenfor en stat, mens en overnasjonal organisasjon står bak det europeiske identitetsprosjektet. Dette må vi anta har store konsekvenser for de to «identitetsskapende prosjektene».
Et mulig problem i forbindelse med den såkalte «europeiske identitet» er at dette identitetsprosjektet ikke er fullendt enda. Men i denne oppgaven har jeg valgt å fokusere på strategiene i de to identitetsprosjektene med hensyn til å skape kollektiv identitet. Det som muligjør dette er at det i begge casene dreier seg om en prosess som
gjennomføres «ovenfra og ned», det vil si av en elite. I Norges tilfelle var det en byråkratisk, en politisk og en intellektuell elite som drev utviklingen av en norsk nasjonal identitet fram. I det europeiske tilfellet har det vært embetsmenn tilknyttet EU som så langt har lagt premissene for utviklingen av en såkalt europeisk identitet.
Men selv om fokus er på strategier, så må jeg også ta hensyn til foreløpig resultat av de to prosjektene hvis jeg skal kunne si noe om hvilke faktorer som har betydd mer enn andre når det gjelder å skape en kollektiv identitet. Grunnen til at jeg sier «foreløpig», er at det nettopp er tilfellet for det europeiske identitetsskapende prosjekt. Men jeg velger altså å betrakte resultatet av EUs strategier frem til idag som «den europeiske identitet».
Det som gjør det interessant og i det hele tatt mulig å sammenligne de to prosjektene er at man ser paralleller i de to prosessene når det gjelder historiens rolle og bruk av tradisjoner og symboler for å forme eller skape en kollektiv identitet, og virkemidler for å formidle og spre den kollektive identiteten.
Det empiriske materialet som danner grunnlaget for analysen er av forskjellig karakter avhengig av hvilke elementer i den identitetsskapende prosessen som det er snakk om.
Når det gjelder historiens rolle, så er det historieverk som skrives med det formål å skape oppslutning om en kollektiv identitet som er utgangspunktet. Overført til den norske nasjonale identitet blir hovedvekten lagt på historieverk skrevet i forrige århundre som representerer den såkalte nasjonale historieskriving, med historikerne P.A. Munch og Rudolf Keyser i spissen. Originalverk vil imidlertid ikke legges til grunn i redegjørelsen og analysen fordi skriftspråket i disse verkene er krevende, og dessuten er sekundærlitteratur om dette mere tilgjengelig. Derfor har jeg valgt Ottar Dahls bidrag om historieforskingen i Norge i det 19. og det 20. århundre. Jeg er oppmerksom på at dette er sekundærlitteratur, og vil ta hensyn til at stoffet for en stor del er fortolket materiale.
EU har også innsett betydningen av historie for å skape oppslutning om en felles opprinnelse, og har støttet et nyere historieverk av historikeren Jean-Baptiste Duroselle, som dreier seg om å fremstille et Europa med felles røtter. Dette
historieverket, som er støttet av EU-kommisjonen, vil danne basis for analysen av historiens rolle når det gjelder å skape en europeisk identitet.
Når det gjelder bruk av tradisjoner og symboler, så vil et nyere forskningsprosjekt i regi av Norges forskningsråd, Utviklingen av en norsk nasjonal identitet i det 19.
århundre, danne grunnlaget for analysen av nasjonale symboler og tradisjoners
opprinnelse og betydning for den norske nasjonale identiteten. Dette prosjektet har tatt for seg konkrete norske tradisjoner, hvordan de vokste frem og deres rolle med hensyn til å skape oppslutning om nasjonal identitet i Norge.
Jeg er oppmerksom på at det faktum at alle disse bidragene er hentet fra én kilde kan være problematisk, men dette vil jeg bevisst forholde meg til. Dessuten er dette
selvstendige bidrag til prosjektet ved at det er forskere fra ulike fagmiljøer som deltar.
To faktorer var avgjørende for mitt valg av kilder, nemlig relevans og tilgjengelighet.
Bidragene i dette prosjektet er høyst relevante for min hovedoppgave. Dessuten er de tilgjengelige, noe som er avgjørende i et hovedoppgave-prosjekt med begrensede ressurser og en klar tidsramme.
Betydningen av tradisjoner og symboler i det europeiske identitetsprosjektet vil undersøkes på bakgrunn av offentlige publikasjoner av ulik art fra EU, og en
hovedoppgave om emnet. Når det gjelder offentlige publikasjoner, så inkluderer dette publikasjoner som er ment for offentlig bruk, som for eksempel brosjyrer. Videre er det månedlige magasinet Bulletin of the European Communities viktig i denne forbindelse, da det tar for seg hovedhendelser og utvikling i EUs politikk, forholdet mellom de ulike institusjoner og mye annet. Nyere forskning omkring såkalte europeiske
tradisjoner og symboler vil også legges til grunn for undersøkelsen, nærmere bestemt
en hovedoppgave som tar for seg Det Europeiske Fellesskapets strategier for å utvikle en europeisk identitet.
Det siste elementet som jeg skal ta for meg er virkemidler for å formidle eller spre den kollektive identiteten, og her legges det hovedsakelig vekt på utdanningssystemets rolle i prosessen. Som empirisk grunnlag for Norge vil det benyttes en analyse av det norske skolesystemets rolle når det gjelder å spre den norske nasjonale identiteten. Denne analysen tar for seg innholdet i skolebøkene og skolelovgivningen. På europeisk hold vil sekundærlitteratur om temaet benyttes, blant annet en studie av forholdet mellom EU, EØS og utdanning, foretatt av Gustav E. Karlsen, førsteamanuensis ved institutt for samfunnsvitenskap ved UiT, som har deltatt i flere skoleforskningsprosjekter.
Både det norske og det europeiske bidraget på dette punktet representerer såkalt sekundærlitteratur. Jeg er klar over mulige problemer med fortolket materiale, og vil forholde meg bevisst til dette.
Forutsetninger for sekundærkilder er at de er relevante og etterrettelige, og ikke bygger på overfladisk synsing fra forfatterens side. Forfatteren bør ha gode forkunnskaper og gå frem på en vitenskapelig måte. Disse kravene mener jeg er oppfylt i bidragene som jeg benytter i denne oppgaven, og derfor har jeg ikke betenkeligheter med å basere meg på dem.
Jeg er imidlertid klar over farene som er forbundet med å benytte seg av foreliggende og fortolket materiale. Mulige ulemper kan være usikkerhet omkring materialets relevans og pålitelighet, fordi materiale som foreligger i bearbeidet form gjerne er innsamlet for andre formål enn å undersøke en problemstilling som den forskeren har formulert (Hellevik 1991:104). I mitt arbeid med denne oppgaven har jeg valgt ut bidrag fra forskere som har vært opptatt av de samme problemstillingene som jeg.
1.6 Struktur
Videre gang i oppgaven blir i kapittel 2 først en presentasjon av og redegjørelse for de to ulike teoretiske tilnærmingene som ligger til grunn for oppgaven. Her presenteres Anthony D. Smith og Eric J. Hobsbawms teorier med utgangspunkt i første del av problemstillingen, nemlig spørsmålet om hvilke variabler som de anser som sentrale for å skape kollektiv identitet. Deretter følger en drøfting av hvorvidt de kan brukes som komplementære eller gjensidig ekskluderende teorier i forhold til tema og problemstilling i denne oppgaven.
Så følger kapittel 3 og 4, som er like i oppbygning. Her vil den empiriske bakgrunn for de to casene bli redegjort for, og siden analysert i forhold til de to ovennevnte teorier.
Det empiriske vil struktureres etter de uavhengige variabler, det vil si historiens rolle, identitetsskapende tradisjoner og symboler og til slutt formidling av kollektiv identitet gjennom utdanning. Videre vil det bli foretatt en drøfting, ut fra teoriene, av hvilke uavhengige variabler som betyr mest når det gjelder å utvikle en kollektiv identitet som den norske nasjonale eller den europeiske. Dette innebærer en strategisk test av de to teoriene.
Etter at den strategiske testen er gjennomført vil jeg i kapittel 5, med utgangspunkt i teorienes ulike modeller for dannelse av kollektiv identitet, sammenligne casene og drøfte hvilke egenskaper ved dem som gjør at de styrker den ene eller den andre teorien. Dette blir en videreføring av kapittel 3 og 4, ved at casene her blir
sammenlignet og analysert i forhold til de to teoretiske modellene som ble utledet i kapittel 2.
Andre del av problemstillingen, nemlig spørsmålet om i hvilken grad de to teoriene er relevante i utformingen av en norsk nasjonal identitet og en europeisk identitet, vil først drøftes og besvares gjennom en strategisk test av teoriene i det norske og det europeiske caset i henholdsvis kapittel 3 og 4. Deretter vil jeg forsøke å besvare problemstillingen ytterligere i kapittel 5 ved å foreta en sammenlignende analyse av
casene, der jeg ser på hvilke egenskaper ved casene som gjør at de styrker den ene eller den andre teorien. Dessuten innebærer kapittel 5 en konklusjon på oppgaven der jeg, på bakgrunn av analysen, generaliserer utover casene i denne oppgaven.
KAPITTEL 2. TEORETISKE TILNÆRMINGER 2.1 Introduksjon til teoridebatten
I innledningen ble utviklingen av nasjonal identitet knyttet til nasjonsdannelses-
prosessen. Spørsmålet om hvordan nasjonal identitet blir formet henger nøye sammen med hvordan en nasjon blir dannet. Begrepet nasjon i denne sammenheng innebærer fellesskap som både oppfatter seg som nasjoner, i tillegg til at de har kulturelle
fellestrekk som utgjør grunnlaget for en følelse av tilhørighet. Ut fra dette kan man se nasjonsdannelse som en gradvis prosess hvor det nasjonale fellesskap blir formet. Man snakker gjerne om to hovedmønstre eller veier til nasjonen.
Den ene modellen passer best på Vest-Europa, og kalles gjerne stat-nasjon-sekvens.
Her ble i utgangspunktet kulturelt heterogene befolkninger smeltet sammen til nasjonale fellesskap innenfor statlige grenser. Målet var å skape en nasjon utfra kulturelt ulike grupper, og kulturell standardisering var et virkemiddel. Dette ble en politisk nasjon samlet rundt institusjoner og vedtaksregler (Bakke 1995:469-470).
I Øst-Europa derimot fulgte utviklingen en annen linje. Her skapte nasjonale
bevegelser nasjoner som var relativt homogene, og resultatet var en kulturell nasjon basert på en kulturell arv. Denne nasjon-stat-sekvensen var en nasjonsformingsprosess som kom nedenfra; nasjonale bevegelser mobiliserte folket til forsvar for kulturell egenart. Dette i motsetning til den vesteuropeiske modellen, der prosessen var
elitedominert og ble styrt ovenfra. I den østeuropeiske modellen ble nasjonal identitet spredt via agitasjon fra nasjonale bevegelser, mens i den vesteuropeiske modell ble identiteten formidlet gjennom statlige tiltak med element av kulturell standardisering (Bakke 1995:469-470).
For å få en forståelse av hvordan den nasjonale identitet vokser frem, og hva den egentlig innebærer er det hensiktsmessig å se på hvorfor nasjoner oppstår. Her er det stor uenighet blant de ulike nasjonalisme-forskere. Man har to teoretiske hovedskiller.
Det ene gjelder spørsmålet om kollektive kulturelle identiteter er sosiale konstruk- sjoner som kan formes gjennom bevisste tiltak fra en elite, eller om disse identitetene er historisk konstituerte og gradvis vokser frem gjennom mer eller mindre planlagte prosesser. Det andre hovedskillet går på om nasjoner er resultat av moderniserings- prosesser og dermed er moderne fenomen, eller om nasjoner har før-nasjonale røtter.
Man kan skille mellom fire ulike teoretiske posisjoner representert ved primordialister, modernister, postmodernister og etnisister. De såkalte primordialister kommer
nærmest det nasjonalistiske selvbildet i og med at de ser nasjoner som evige, naturlige og eldgamle fenomen som i seg selv ikke krever noen forklaring. Det modernistiske synspunkt oppstod på mange måter som en reaksjon mot primordialistene.
Modernistene hevder at nasjoner er moderne fenomen som oppstod i overgangen fra et tradisjonelt til et moderne samfunn. Postmodernistene anser også nasjonen som et moderne fenomen, men de hevder at nasjonen er resultat av bevisst konstruksjon, i motsetning til modernistene som mener at nasjonen oppstod som nødvendighet i overgangen mellom to samfunn, og ikke nødvendigvis var planlagt av noen (Hutchinson 1994:3-6).
Etnisister kommer i en slags mellomposisjon. Dette er en mer prosessorientert retning innenfor nasjonalisme-teorien. Etnisistene overskrider på en måte skillet mellom nasjonen som eldgammel eller moderne fenomen ved å hevde at nasjonen hverken er naturlig eller konstruert, men et resultat av en historisk prosess. Nasjonen har
premoderne, etniske røtter, og formes i en prosess hvor moderniseringen virker som katalysator for overgangen fra premoderne til moderne samfunn (Hutchinson 1994:8- 9).
De to teoretikerne som er valgt i denne oppgaven representerer på mange måter to ytterpunkter i den ovennevnte debatten, noe som gjør det spennende og fruktbart å bruke de i forhold til hverandre. Anthony D. Smith er etnisist, og anser nasjonen som historisk konstituert med før-nasjonale røtter. Eric J. Hobsbawm er postmodernist, og
følgelig er nasjonen i hans bilde et moderne fenomen som er sosialt konstruert. Dette vil utdypes i den følgende redegjørelsen for og drøftingen av de to teoretiske
tilnærmingene.
2.2 Smith; Nasjoner som historisk konstituerte med før-nasjonale røtter
Smith innehar en etnisistisk posisjon med hensyn til hvorfor og hvordan nasjoner oppstår. Han hevder at nasjonen har premoderne etniske røtter, og formes i en totrinns- prosess (Smith 1986);
1) forming av ethnie 2) forming av nasjonen
Moderniseringsprosesser fungerte som katalysator for overgangen mellom ethnie og nasjon. Smith hevder at nasjoner hverken er naturlige eller konstruerte, men historisk konstituerte, og at nasjonsforming er en gradvis prosess. For å få en dypere forståelse av hans teori er det nødvendig å gå nærmere inn på de enkelte elementene som den består av.
Forming av ethnie
Hva er ethnie? Smith skiller mellom etnisk kategori og etnisk fellesskap. En etnisk kategori betegner en befolkning som har visse objektive fellestrekk, men mangler en bevissthet om dette, i motsetning til et etnisk fellesskap, som både har objektive fellestrekk, og er seg bevisste disse. Det er sistnevnte som utgjør det som Smith kaller ethnie, og som karakteriseres ved felles navn, myte om felles opphav, felles historiske minner, felles kulturelle trekk (ett eller flere), en tilknytning til et hjemland og en følelse av solidaritet innenfor viktige deler av folket (Smith 1991:20-21).
Disse ethnie eller etniske fellesskap krystalliserte seg gradvis som følge av historiske prosesser som migrasjon, krig og religiøse skisma. Etniske fellesskap er kjernen som moderne nasjoner er bygd på, både der kulturelt ulike grupper ble smeltet sammen til
en nasjon, og der nasjoner ble formet av grupper som var relativt kulturelt homogene i utgangspunktet.
Forming av nasjon
Smith skiller mellom to typer etniske fellesskap eller «etniske kjerner», som han også kaller dem; laterale og vertikale ethnie. Disse var utgangspunkt for to ulike veier frem mot nasjon.
Laterale ethnie var en type etniske fellesskap som for det meste bestod av aristokrater og geistlige, i tillegg til byråkrater, militære offiserer og velstående kjøpmenn. Det var lateralt på grunn av at det var sosialt avgrenset til de øvre lag i befolkningen, mens det geografisk var mer spredt og knyttet til andre laterale ethnie (Smith 1991:53).
Ettersom staten ble mer sentralisert og byråkratisk prøvde den å innlemme midlere klasser og utkantområder gjennom militære, fiskale, juridiske og administrative prosesser. Når dette lyktes, ble ulike folkegrupper smeltet sammen til et politisk
fellesskap basert på den kulturelle arven til den dominerende etniske kjernen. Nasjoner ble ut fra dette uplanlagte konsekvenser av byråkratiske innlemmingsprosesser ledet av laterale ethnie (Smith 1991:54-58).
Resultatet var en territoriell nasjon der viktige elementer var suverenitet innenfor en territoriell enhet, fellesskap av lover og institusjoner, statsborgerskap og felles kultur.
En forutsetning for denne veien til en nasjon var at det eksisterte en kultur med holdninger, verdier, myter og symboler som ble oppfattet som felles. Territorielle nasjoner måtte også være kulturelle fellesskap. Solidariteten i forbindelse med
statsborgerskap krevde en «civil religion» basert på felles myter, minner og symboler.
Målet er kulturell homogenitet, og et virkemiddel er masseutdanning for å spre den nasjonale identitet (Smith 1986:136).
Vertikale ethnie tok utgangspunkt i mindre, folkelige fellesskap som var relativt homogene, og hvor de etnisk-religiøse selvoppfatningene måtte endres til mer aktive, politiske. Her var det intellektuelle eliter som mobliliserte et vertikalt etnisk fellesskap til kamp for kulturelle, økonomiske og politiske rettigheter, ofte rettet imot en fremmed elite (Bakke 1995:472). Resultatet ble en etnisk nasjon der nasjonen ble gradvis formet på grunnlag av pre-eksisterende etniske bånd, og disse ble omformet til nasjonal
identitet gjennom mobilisering og politisering. Virkemiddel i denne forbindelse var å vende tilbake til «den levende fortid» og bruk av historie, nærmere bestemt «gullalder- myter» (Smith 1986:183-200).
Smith hevder at bak de ulike nasjonsmodellene ligger det felles oppfatninger om hva som utgjør en nasjon. Hans definisjon av nasjonal identitet innebærer ideen om at nasjoner er territorielt avgrensede befolkningsenheter og at de må ha sitt eget hjem- land, at medlemmene deler en massekultur og felles historiske myter og minner, at medlemmene har felles rettigheter og plikter under et felles juridisk system, og at nasjoner har en felles arbeidsfordeling og et produksjonssystem med mobilitet for sine medlemmer (Smith 1991:13-14).
Det er interessant å sammenlikne Smiths definisjon av ethnie, og hans definisjon av nasjonal identitet. Definisjonen av ethnie inneholder for det meste subjektive trekk som for eksempel myte om felles opphav, tilknytning til et hjemland og en følelse av solidaritet, mens definisjonen av nasjonal identitet, i tillegg til subjektive trekk som de ovennevnte, inneholder objektive trekk som felles juridiske rettigheter og plikter, og felles økonomi. Dette kan gi en indikasjon på hva en overgang fra ethnie til nasjon innebærer.
Når det gjelder overgangen fra ethnie til nasjon, så hevder Smith at årsaken til dette ligger i de vestlige revolusjoner, nærmere bestemt den økonomiske- , den
administrative- og den kulturelle revolusjon. Fordi disse tre revolusjonene var usammenhengende, kom på ulike tidspunkt i forskjellige områder og vokste frem i
ulike sosiale og kulturelle miljø, var resultatet at nasjonen som vokste frem ble ulik i innhold og form (Smith 1986:134).
Fremvekst av markedsøkonomi, utviklingen av et sekulært utdanningssystem og av den byråkratiske stat, gjorde at midlere og lavere strata ble innlemmet i den dominerende laterale etniske kultur gjennom byråkratisk inkorporering (Smith 1991:61). Med
hensyn til vertikale ethnie, så førte endringer i handelsmønstre, i administrasjonssfæren og fremveksten av en sekulær intelligentsia og massekultur til at ethniet ble tiltrukket nasjonskonseptet i Vest.
2.3 Hobsbawm; Nasjoner som moderne og sosialt konstruerte
Som representant for et postmodernistisk syn på fremveksten av nasjoner, står
Hobsbawm direkte i motsetning til Smith. Han hevder at nasjoner bygger på tradisjoner som er oppfunnet («invented traditions»), og grunnen til at folk slutter opp om det nye nasjonale fellesskapet er ikke at de kjenner seg igjen i en levende fortid, men at de blir indoktrinert gjennom skoleverk og media der det nasjonale prosjekt er statsledet, eller at nasjonale og sosiale krav går hånd i hånd med nasjonale bevegelser i bresjen (Bakke 1995:472).
Selv om nasjonsbyggende eliter alltid prøver å knytte bånd til en fortid, så er disse som oftest kunstige. Der «invented traditions» har noen sammenheng med tidligere
tradisjoner, blir de omtolket og brukt i nye sammenhenger. Hobsbawm hevder at tradisjoner blir konstruert for å legitimere stat og regime, og slike er tradisjoner som er oppfunnet eller tradisjoner som etablerer seg raskt i løpet av en kort periode. Som postmodernist skiller han seg fra modernister i den forstand at de sistnevnte anser nasjoner som moderne, men ikke nødvendigvis planlagte av noen. I følge modernister oppstår nasjoner som en nødvendighet i overgangen mellom det gamle og det moderne samfunn (Bakke 1995:472).
Når vi skal se på hvordan Hobsbawm forholder seg til spørsmålet om hvordan
nasjoner oppstår, er det hensiktsmessig å ta for seg hans inndeling av ulike stadium i utviklingen av nasjonalisme.
Den første fasen kaller han den revolusjonær-liberale fasen, og daterer den til fra og med den franske revolusjon. Her er hovedvekten på folkesuverenitet, og nasjonen er folket innenfor statens grenser, uavhengig av kulturfellesskap eller språklig bakgrunn.
Med den moderne stat reiste spørsmålet om lojalitet seg; det var behov for en «sivil religion» for å skape lojalitet. Dette gikk sammen med nasjonsbygging - forsøk på å skape et kulturelt fellesskap innenfor de statlige grensene. I følge Hobsbawm er perioden fra 1880 til 1914 kjennetegnet av romantisk-kulturell nasjonalisme. Denne perioden er sterkt influert av romantikken; det enkle, det opprinnelige. Her griper de nasjonale myteskaperne tilbake til «det opprinnelige», som ofte blir bondekulturen.
Folk var lite involvert i dette, det var de urbane elitene som ledet an i prosessen (Hobsbawm 1990:101-130).
Det var i denne perioden at den store prosessen med å konstruere tradisjoner
(«invented traditions») fant sted. Dette gikk ut på å skape et nasjonalt fellesskap ved å bruke gamle motiv for nye sammenhenger, eller rett og slett å finne opp nye symboler og ritualer som for eksempel nasjonalsanger og flagg (Hobsbawm 1992:6-7).
Man kan skille mellom tre overlappende «konstruerte tradisjoner»; de som etablerer eller symboliserer samhold, de som etablerer eller legitimerer institusjoner og de som har sosialisering som formål (Hobsbawm 1992:9).
Denne masseproduksjonen av tradisjoner gikk for seg på ulike måter. Man hadde en
«politisk masseproduksjon», der aktørene var staten og organiserte politiske og sosiale bevegelser, og formålet som oftest var politisk. Men det pågikk også en «sosial
masseproduksjon» ved ikke formelt organiserte sosiale grupper, som hadde både sosiale og politiske formål. Den politiske masseproduksjonen var mer bevisst og
målrettet enn den sosiale. Disse hovedformene for konstruksjon av tradisjoner
gjenspeiler dype sosiale endringer i perioden, og er også foranledningen til en voldsom fremvekst av nasjonale bevegelser på denne tiden (Hobsbawm 1992:263).
Hobsbawm nevner flere faktorer som viktige i denne masseproduksjonen av
tradisjoner. Utviklingen av et sekulært utdanningssystem var viktig i den forstand at det representerte et sekulært motstykke til kirken. Videre var oppfinnelsen av offentlige seremonier en faktor, men dette hadde bare effekt i den grad at folk stilte opp på dem.
Herunder kan også nevnes såkalte seremoniske jubileum, og med det menes sportslige arrangementer. Til slutt kan nevnes masseproduksjon av offentlige monumenter som gjenspeilte historiske symboler (Hobsbawm 1992:271).
Svaret på hvorfor nasjoner oppstår er ifølge Hobsbawm å finne i moderniserings- prosessene. Disse innebærer dype sosiale og politiske endringer, og gjør at man får behov for en «sivil religion» for å etablere og opprettholde legitimitet til stat og regime, og løsningen blir å konstruere tradisjoner som nasjoner kan bygge på. Dette skjer ved at folk blir indoktrinert gjennom skole eller media, eller at nasjonale og sosiale krav går sammen under ledelse av nasjonale bevegelser for å mobilisere massene. Nasjoner er altså sosiale konstruksjoner for å legitimere stat og regime i lys av moderniseringsprosesser.
2.4 Komparativ analyse av Smith og Hobsbawm
Som allerede nevnt er det en nær sammenheng mellom nasjonal identitet og
nasjonsdannelse, fordi det er i denne prosessen at den nasjonale identitet vokser frem eller blir formet. Derfor er det nærliggende å analysere nasjonal identitet i lys av hvordan en nasjon dannes og hvorfor en nasjon oppstår eller vokser frem.
Dette er utgangspunktet for den komparative analysen av de ulike teoriene til Smith og Hobsbawm.
Hvordan dannes en nasjon ?
Smith og Hobsbawm er enige om at det er to ulike veier frem mot nasjonen.
Smith argumenterer med utgangspunkt i to typer etniske fellesskap; laterale og vertikale ethnie. En nasjon som ble til med utgangspunkt i laterale ethnie innebar at ettersom staten ble mer sentralisert og byråkratisert, ble midlere og lavere klasser innlemmet i en prosess som Smith kaller byråkratisk inkorporering. Ulike folke- grupper ble vevd sammen til et politisk fellesskap på basis av den kulturelle arv til det dominerende laterale ethnie, og nasjonen ble resultat av mer eller mindre uplanlagte innlemmingsprosesser. Denne nasjonen var en territoriell nasjon hvor avgjørende faktorer var suverenitet innenfor egne statlige grenser, et fellesskap av lover og insitusjoner og en felles kultur (Smith 1991:53).
En nasjon som vokser frem med bakgrunn i vertikale ethnie derimot, er basert på relativt homogene folkefellesskap der de intellektuelle eliter måtte mobilisere det etniske fellesskap til kamp for kulturelle, økonomiske og politiske rettigheter. Dette ble en såkalt etnisk nasjon, som ble formet med utgangspunkt i før-nasjonale bånd som ble omformet til nasjonal identitet gjennom mobilisering og politisering (Smith 1991:53).
Hobsbawm tar for seg de ulike veiene til nasjonen i sin inndeling av stadium i
utviklingen av nasjonalisme. I den første fasen, den revolusjonær-liberale, er nasjonen folket innenfor statens grenser, og hovedvekten ligger på folkesuverenitet og
territorium, som i Smiths territorielle nasjon. Men i motsetning til Smiths begrep om dette, så er nasjonen i denne sammenheng uavhengig av kulturfellesskap og felles språklig bakgrunn. I følge Hobsbawm fører fremveksten av den moderne stat til et behov for et kulturelt fellesskap som man forsøker å skape. I den neste fasen, romantisk kulturell nasjonalisme, er hovedvekten på kulturfellesskap, og ikke på territorium (Hobsbawm 1990:101-130). Hobsbawm hevder, i motsetning til Smith, at dette kulturfellesskapet måtte skapes, og dette var det de nasjonale myteskapere, de urbane eliter, som stod for. Folket hadde lite med dette å gjøre. Det er ikke mulig å sammenlikne direkte denne form for nasjon som Hobsbawm skisserer med Smiths
etniske nasjon, fordi sistnevnte anser denne nasjonen som grunnlagt på pre-
eksisterende bånd, mens førstnevnte hevder at disse båndene, eller forestillingen om dem, må skapes av de nasjonale myteskapere.
Her er vi inne på et svært essensielt poeng ved de to teoriene; dog skisserer de to ulike veier frem mot nasjon, men de representerer svært ulike syn på grunnlaget for disse veiene frem mot nasjon.
Smith beskriver nasjonsdannelsesprosessen i to trinn; først forming av ethnie, så overgang fra ethnie til nasjon. Disse ethnie, eller etniske fellesskap, er kjernen til alle moderne nasjoner. De er en forutsetning for fremveksten av en nasjon, både den territorielle og den etniske. Felles historiske minner og opphavsmyter, felles kulturelle trekk og verdier danner grunnlaget for fremveksten av en nasjonal identitet, som spres gjennom masseutdanning eller agitasjon fra de intellektuelle eliter. Den nasjonale identitet vokser gradvis frem på basis av før-nasjonale røtter, og er historisk konstituert. Hvis en nasjon skal bestå, må den bevare sine kulturelle røtter.
Hobsbawm, på den annen side, hevder at nasjoner ikke bygger på før-nasjonale røtter, men på tradisjoner som er oppfunnet («invented traditions»). I den grad det finnes historiske bånd, så er disse fortolket eller manipulerte. Den nasjonale identitet er sosialt konstruert som et ledd i å legitimere stat og regime, og dette er det de nasjonale
myteskapere (eliten) som står for ved enten å bruke gamle motiv i nye sammenhenger, eller ved å finne opp nye symboler. Den nasjonale identitet hviler på kunstige bånd til en fortid, og spres via indoktrinering i skolen og gjennom media.
Hvorfor vokser en nasjon frem ?
De to teorienes fremstilling av nasjonen som enten historisk konstituert med før- nasjonale røtter eller som moderne og sosialt konstruert, har sin rot i ulike syn på årsakene til fremveksten av en nasjon.
Smith (1986, 1991) hevder at nasjonens grunnlag er å finne i før-moderne etniske fellesskap, som hadde felles kulturelle trekk og en bevissthet om dette. Disse felles- skapene krystalliserte seg som følge av historiske prosesser, og ble grunnlaget for alle moderne nasjoner. Når det gjelder overgangen fra ethnie til nasjon, så peker Smith på at ulike moderniseringsprosesser virket som katalysator for denne utviklingen.
Med moderniseringsprosesser menes de vestlige revolusjoner på det økonomiske-, det administrative og det kulturelle området. Disse gjorde seg gjeldende på ulike tidspunkt i ulike områder, prosessene var usammenhengende og kom i forskjellige miljø, og resultatet var at nasjonene som vokste frem ikke var like med hensyn til form og innhold (Smith 1986:131-134).
Hobsbawm, på sin side, hevder at nasjoner er moderne i den forstand at de er resultater av moderniseringsprosessene, og videre at de er sosialt konstruert, det vil si at de er skapt med et bestemt formål for øyet. Utviklingen av den moderne stat medførte et behov for legitimitet blant folket, staten trengte en «sivil religion» for å skape lojalitet.
For å etablere og opprettholde legitimiteten hos sine medlemmer ble det skapt en nasjon som bygget på konstruerte tradisjoner.
Det foregikk en «masseproduksjon av tradisjoner» i perioden 1870 til 1914 for å få folk til å slutte opp om det nye nasjonale fellesskapet. De nasjonsbyggende eliter forsøkte å knytte bånd til en fortid, men disse var som regel kunstige. Der hvor de bygget på tidligere tradisjoner, ble disse omtolket og brukt i nye sammenhenger
(Hobsbawm 1990:101-130). Altså var utviklingen av en nasjon og dermed en nasjonal identitet ikke en overgang fra før-nasjonale fellesskap, men en sosial konstruksjon for å møte et legitimtetssbehov som meldte seg i kjølvannet av moderniseringsprosessene.
Nasjonal identitet - historisk konstituert og sosialt konstruert ?
Ut fra det som er redegjort for så langt, så kan det synes som om Smith og Hobsbawm står så langt fra hverandre som det er mulig når det gjelder spørsmålet om nasjonal
identitet. I den forbindelse er det nyttig å betrakte de to teoriene som idealtyper og analyseredskap. Det interessante er nemlig at man kan se en mulig tilnærming mellom de to hvis man går grundig til verks og ser på utvikling over tid.
Smith vedgår at det ofte er elementer av konstruksjon når det gjelder forming av nasjonal identitet, mens Hobsbawm i den senere tid tar opp og drøfter før-nasjonale bånd, og slår fast at selv om disse ikke er tilstrekkelige for å skape en nasjonal
identitet, så er det heller ingen ulempe hvis de eksisterer. Dette vil utdypes nærmere i det som følger.
Smith tar opp «det konstruerte element» når han drøfter bruken av fortiden i for- bindelse med forming av nasjon og nasjonal identitet. Han stiller spørsmålet om fortiden er vel bevart og håndgripelig. Smith hevder at hvordan fortiden brukes, avhenger av hva den konkret innebærer (Smith 1986:177). Er den vel bevart og klart definert, så velges det selektivt ut elementer. Det er også tilfeller av ren konstruksjon.
Som regel er det ikke snakk om rene fabrikasjoner, men nye kombinasjoner av tradisjonelle myter og motiv. Disse kan kalles «interventions», men de er konstruerte innenfor klare grenser. De må være i samsvar med en særegen tradisjonsbunden fortid.
I tilfeller med en vel bevart fortid er det snakk om å gjenoppdage fortiden gjennom selektivt minne. I tilfeller der fortiden er uklar og mangelfullt bevart dreier det seg om en rekonstruksjon av fortiden. Avhengig av hvor godt bevart og definert fortiden er gjenoppdages eller rekonstrueres denne (Smith 1986:178).
Smith legger også vekt på at nasjonsdannelse er en evig prosess som ikke kan fullendes en gang for alle. Det er en prosess som innebærer uendelige fortolkninger, gjen-
oppdagelser og rekonstruksjoner. Hver generasjon må bearbeide nasjonale institusjoner og stratifiseringssystem i lys av fortidens myter, minner og verdier (Smith 1986:206).
Hobsbawm, på sin side, modererer det konstruerte element i den senere tid i sin drøfting av proto-nasjonale bånd, som er det før-nasjonale element som nasjonen kan
tenkes å bygge på. Han drøfter ulike proto-nasjonale bånd og eventuell sammenheng med nasjonens fremvekst i Nations and Nationalism since 1780 (1990), noe som er helt fraværende i The Invention of Tradition (1992), som er en samling tekster som første gang ble utgitt i 1983.
Et slikt bånd som han tar for seg er språk. Det skilles mellom skriftspråk og talespråk, og i før-nasjonal tid var det bare et mindretall som behersket et skriftspråk. De fleste var analfabeter, og hadde kun et talespråk. Men talespråk kan heller ikke virke konstituerende i følge Hobsbawm fordi det ikke fantes noe felles talespråk før
nasjonen, bare en rekke ulike dialekter (Hobsbawm 1990:51). Han utelukker derimot ikke at skriftspråk kan være et grunnlag for før-nasjonal tilhørighet innen et bestemt samfunnslag, eliten, ved å skape et kommunikasjons-fellesskap dem imellom. Men alt i alt er det ingen grunn til å hevde at språk var noe mer enn ett blant flere kriterier for tilhørighet (Hobsbawm 1990:62).
Etnisitet er en annen form for proto-nasjonalisme som han tar for seg. Det at nasjoner er bygd på et felles etnisk grunnlag avvises som en myte, i og med at de fleste nasjoner i Europa er ekstremt blandet med hensyn til etnisk opprinnelse (Hobsbawm 1990:65).
Religion er nok et proto-nasjonalt bånd som Hobsbawm drøfter, men det faktum at de fleste religioner er universelle og utviklet til å overgå etniske ulikheter, i tillegg til at det er få eksempler på at det kun er religion som skiller noen, så er heller ikke dette en tilstrekkelig betingelse for en nasjon. Ikoner kan være av betydning ved at de
representerer felles historie og symboler, men kan være for vide eller for snevre til å være symbol for en «proto-nasjon» (Hobsbawm 1990:67-70).
Hobsbawm hevder at hvis, og i så fall der hvor det eksisterte proto-nasjonale bånd, forenklet dette prosessen frem mot nasjon. Dette er ikke det samme som å hevde at proto-nasjonale bånd nødvendigvis fører til nasjon. Disse båndene alene er ikke tilstrekkelig når det gjelder å forme nasjonaliteter og nasjoner (Hobsbawm 1990:77).
Det ovennevnte kan tyde på at avstanden mellom Smith og Hobsbawm ikke er så stor som det i utgangspunktet kunne virke som. Av dette kan det argumenteres for å be- trakte deres teorier som to idealtyper som begge har relevans når det gjelder studiet av nasjonal identitet, og at de kan benyttes som to komplementære teorier, og ikke
gjensidig utelukkende. Når det gjelder nasjonal identitet, er det muligens mer hensikts- messig å betrakte det som et fenomen som inneholder både historiske og konstruerte elementer i større eller mindre grad, enn å stille spørmål om hvorvidt nasjonal identitet er historisk konstituert eller sosialt konstruert.
2.5 Oppsummering
Hensikten med dette punktet i oppgaven var å drøfte hvorvidt man kan betrakte nasjonal identitet som sosialt konstruert eller historisk konstituert i lys av teoriene til Smith og Hobsbawm. Smith hevder at moderne nasjoner har dype røtter i før-moderne fellesskap, som er kjernen som alle nasjoner bygger på, både der kulturelt ulike
grupper ble smeltet sammen til en nasjon og der nasjoner ble formet av grupper som var relativt homogene i utgangspunktet. Hobsbawm, på sin side, hevder at nasjoner bygger på kunstige tradisjoner som er oppfunnet. Disse tradisjonene blir konstruert for å legitimere stat og regime i lys av moderniseringsprosessene.
Men spørsmålet om nasjonal identitet er ikke så entydig som det kan virke som. Smith innrømmer elementer av konstruksjon i prosessen med å forme nasjonal identitet. Dette foregår imidlertid innenfor klare grenser - det må være samsvar med en tradisjons- bunden fortid. Hobsbawm modererer det konstruerte i sin drøfting av hvilke før- nasjonale elementer som nasjonen kan tenkes å bygge på. Han konkluderer med at ingen av de såkalte proto-nasjonale bånd er tilstrekkelige når det gjelder å forme nasjoner og nasjonaliteter, men der hvor disse eksisterte forenklet de prosessen.
Som allerede nevnt kan det argumenteres for at det utfra dette er hensiktsmessig å betrakte Smith og Hobsbawm som representanter for to ulike teoriretninger som begge har relevans i studiet av fenomenet nasjonal identitet. I en analyse av en nasjonal
identitet kan man finne både historiske og konstruerte elementer i større eller mindre grad og i ulikt blandingsforhold. Dette er også et fruktbart utgangspunkt for analysen av strategiene for å utvikle en norsk nasjonal identitet og en europeisk identitet.
2.6 Teoretisk begrunnelse for valg av faktorer til analysen
Dette punktet inneholder en kort redegjørelse for årsaken til at faktorer som historiens rolle (fellesarv, opphavsmyte), tradisjoner og symboler og utdanningssystem er
uavhengige variabler i analysen.
Når det gjelder fellesarv, så har som sagt Smith og Hobsbawm i utgangspunktet ulikt syn på grunnlaget for en nasjon og følgelig en nasjonal identitet. Smith hevder at alle moderne nasjoner bygger på felles historiske minner og opphavsmyter, og at nasjonal identitet vokser gradvis frem gjennom en historisk prosess. Dette er hva vi kan kalle et
«evolusjonistisk perspektiv». Kjernen i Smiths teori er at forutsetningen for nasjonal identitet ligger i et historisk og kulturelt grunnlag. Hobsbawms posisjon når det gjelder dette er at nasjoner bygger på tradisjoner som er oppfunnet, og hvis det eksisterer historiske bånd, så er disse manipulerte eller omtolket. Han representerer et såkalt
«design-perspektiv».
Men som den teoretiske drøftingen avdekket, så nærmer de seg hverandre ved at Smith på sin side vedgår element av konstruksjon med hensyn til bruk av fortiden. Avhengig av hvor vel bevart den er dreier det seg om å «gjenoppdage» eller «rekonstruere».
Hobsbawm tar opp diskusjonen om «proto-nasjonale bånd», og hevder at hvis disse eksisterer, så er det en fordel når det gjelder å danne en nasjonal identitet.
For å forsøke og måle betydningen av fellesarv som kulturelt og historisk grunnlag for en kollektiv identitet, vil jeg se på historiens rolle og eventuelle opphavsmyter som bakgrunn for det norske og det europeiske identitetsprosjekt. Fokus vil være på selve historieskrivingen og innholdet i denne, og hvilken betydning dette har hatt når det gjelder å utforme en norsk nasjonal identitet og en europeisk identitet. Hvis det viser
seg at historiens rolle har vært avgjørende i det norske og det europeiske identitets- prosjektet, så støtter det Smith og hans idé om at utforming av en kollektiv identitet er avhengig av et kulturelt og historisk grunnlag.
Når det gjelder tradisjoner og symbolers rolle, så er Hobsbawm mest eksplisitt på dette punktet. Hovedessensen i hans teori er at «masseproduksjon av tradisjoner» ligger til grunn for alle moderne nasjoner, og dette er konstruerte tradisjoner hvor man blant annet bruker gamle motiv for nye sammenhenger. Hvis man legger Smith til grunn, så er tradisjoner og symboler konkrete uttrykk for kulturell fellesarv og historisk
kontinuitet. I denne analysen vil tradisjoner og symboler i norsk og europeisk regi undersøkes med det formål å avdekke hvordan de ble dannet, hva de bygger på, og hvilken betydning de har hatt i utformingen av den aktuelle kollektive identitet.
Dersom det viser seg at konstruerte tradisjoner og symboler har vært utslagsgivende, så støtter det Hobsbawms teori om at dette er hovedgrunnlaget for alle nasjoner og
kollektive identiteter.
Den siste faktoren som analysen tar utgangspunkt i er utdanningssystemets rolle som formidler av kollektiv identitet. Utdanning er noe som både Smith og Hobsbawm er enige om har stor betydning, uavhengig av hvorvidt det er en kulturell fellesarv eller konstruerte tradisjoner som ligger til grunn for den kollektive identitet.
I følge Smith spiller utdanningssystemet en avgjørende rolle i prosessen med å spre nasjonal identitet fra en elite til alle sosiale lag, og vedlikeholde denne. Dette er særlig viktig der kulturelt ulike grupper ble integrert i kulturen til en dominerende elite. For å komme fra «ethnie» til nasjon er man avhengig av en educational revolution, i
kombinasjon med revolusjoner innenfor økonomi og administrasjon (Smith 1986:133).
Hobsbawm legger vekt på det faktum at staten bruker utdanningssystemet for å spre den «konstruerte arven», og hevder at årsaken til at folk slutter opp om en nasjonal identitet er at de blir indoktrinert gjennom skole og media (Hobsbawm 1990:264).
I både det norske og det europeiske tilfellet vil utdanningssystemets rolle som
formidler av identitet undersøkes, med fokus på skolevesenets rolle i fremveksten av en nasjonal identitet i Norge i forrige århundre og EUs utdanningspolitikk i forbindelse med å skape en europeisk identitet.
De ovennevnte faktorer eller strategier i de to identitetsprosjektene vil som sagt
analyseres med det formål å undersøke hvorvidt noen av dem har hatt større betydning enn andre i de to casene. Jeg vil foreta en strategisk test hvor Smith og Hobsbawm blir satt opp mot hverandre for å undersøke dette. I denne forbindelse er det de to første strategiene, nemlig historieskriving og utforming av tradisjoner og symboler, som vil vektlegges mest, da det er på disse punktene at Smith og Hobsbawm står i motsetning til hverandre. Satt på spissen, så mener Smith at en kollektiv identitet som den
nasjonale er historisk konstituert, mens Hobsbawm hevder det motsatte, nemlig at kollektiv identitet i betydningen nasjonal identitet er et konstruert «kunstprodukt».
Hvis det viser seg at historieskriving har vært avgjørende når det gjelder å utforme en kollektiv identitet som den norske nasjonale eller den europeiske, så styrker det troverdigheten til Smiths teori. Dersom det i motsatt tilfelle viser seg at konstruerte tradisjoner og symboler har vært utslagsgivende, så styrker det troverdigheten til Hobsbawms teori. Dette vil undersøkes og analyseres i kapittel 3 og 4.
2.7 Teoretiske modeller
På bakgrunn av Smith og Hobsbawms teorier kan vi utlede to ulike modeller for kollektiv identitet. Som den ovennevnte diskusjonen har vist, så representerer de to teoretikerne ulike syn på forutsetninger for å skape kollektiv identitet, og hvilke strategier eller mekanismer som er avgjørende i prosessen.
Smith forutsetter et historisk og kulturelt grunnlag for en kollektiv identitet, og fremhever historieskriving som identitetsskapende strategi. Kontroll over
utdanningssystemet er ifølge Smith helt avgjørende for å formidle den kollektive
identitet til folket. Hobsbawm, på sin side, forutsetter ikke et historisk og kulturelt grunnlag, men derimot eksistensen av en elite som kan sørge for å skape kollektiv identitet gjennom utforming av tradisjoner og symboler. Et interessant poeng er at også han fremhever utdanningssystemet som avgjørende for å spre eller indoktrinere den kollektive identiteten, en strategi som forutsetter kontroll over utdanningssystemet.
Dette kan formuleres i to modeller for dannelse av kollektiv identitet:
1) Smith
2) Hobsbawm
Som modellene viser, så har Smith og Hobsbawm svært ulikt syn på de grunnleggende forutsetninger for å skape kollektiv identitet, men de hevder begge at utdannings- systemet er helt avgjørende for å spre eller formidle den kollektive identiteten.
Hverken historieskriving eller utforming av tradisjoner og symboler er tilstrekkelige som identitetsskapende strategier. Ideen om et nasjonalt fellesskap må formidles til det brede lag av folket, og her er utdanningssystemet sentralt. Overført til de to modellene, så er utdanningssystem en viktig mellomliggende variabel i prosessen mot kollektiv identitet.
I den strategiske testen som jeg skal foreta i kapittel 3 og 4 er utgangspunktet de uavhengige variablene historieskriving og utforming av tradisjoner og symboler, da disse representerer kjernepunkter i teoriene som står i motsetning til hverandre. Men den mellomliggende variabelen utdanningssystem vil imidlertid undersøkes nøye for å se hvorvidt den er så avgjørende som Smith og Hobsbawm hevder.
kollektiv identitet
kollektiv identitet strat.: utdanningssystem
(forutsetn.: kontroll)
strat.: utdanningssystem (forutsetn.: kontroll) strat.: historieskriving
(forutsetn.: kulturell arv)
strat.: trad. og symb.
(forutsetn.: elite)
I kapittel 5 vil jeg foreta en sammenlignende analyse av casene i forhold til disse to teoretiske modellene, og analysere nærmere hvilke egenskaper ved casene som gjør at de styrker den ene eller den andre teorien.
KAPITTEL 3. NORSK NASJONAL IDENTITET
«Norge var et rige, det skal blive et folk».
Henrik Ibsen; Kongsemnerne2
3.1 Bakgrunn og omstendigheter
Utviklingen av en norsk nasjonal identitet i det 19. århundre foregikk under bestemte økonomiske, sosiale og kulturelle omstendigheter - en kontekst som la
føringer på utviklingsprosessen. Begivenhetene i 1814 førte til etableringen av en norsk nasjonalstat. Norge var frem til 1814 en provins i en multietnisk stat, styrt fra København. På grunn av at det dansk-dominerte monarki var involvert i Napoleons- krigene på tapende fransk side, måtte Danmark avstå Norge til Sverige i januar 1814.
Et opprør imot denne avtalen, ledet av den danske tronarving, Christian Fredrik, endte med proklameringen av den norske stat med en liberal, monarkisk konstitusjon. Det nye norske kongedømmet ble senere samme år tvunget til å akseptere en union med Sverige, men Norge beholdt sin konstitusjon og politiske autonomi, fordi unionen var veldig løs (Sørensen 1994b:18).
I denne konteksten er det to politiske og sosiale tradisjoner som det er viktig å ta hensyn til. Disse er igjen nært knyttet til ulike linjer i utviklingen av den norske nasjon og norsk nasjonal identitet i det 19. århundre. For det første dreier det seg om den byråkratiske elite, som hadde politisk hegemoni i Norge i mer enn sytti år.
Embetsmennene stod sterkt også under den absoluttistiske perioden, og var så å si uten politiske rivaler i 1814. Politisk liberalisme var embetsmennenes ideologi. Den
byråkratiske elite var velvillig innstilt overfor unionen med Sverige, men kjempet også for å bevare det norske Stortingets autonomi i de første årene etter konsolideringen av 1814.
2 Sitatet er hentet fra Hodne 1994: omslaget på boken.
