Ingen økt deltakelse i grunnskoleopplæring
Læringssentrets tilstandsrapporter for utdanningssektoren (2002 og 2003) kan ikke dokumentere noen økning i omfanget av tilpasset opplæring for voksne på grunnskolenivå. Tilstandsrapportene (som er basert på rapportering fra kommu-nene) konkluderer med at mange kommuner har vært passive og få har utarbeidet rutiner for gjennomføring av voksnes rett til grunnskoleopplæring. Dette begrunnes i mange tilfeller med manglende statlig støtte til finansiering av aktuelle tiltak. Det er rimelig å anta at manglende utvikling av tilbud fra kommunenes side er en medvirkende årsak til at få voksne ønsker å bruke retten til grunnopplæring. Sam-tidig er det viktig å understreke at dette ikke bare er et spørsmål om finansiering.
Når det gjelder utforming og tilrettelegging av tilbud til voksne uten fullført grunn-skoleutdanning, vil det ofte være behov for samarbeid mellom skoleetat og arbeids-markedsetat og/eller sosialtjenesten i kommunen. Et velfungerende samarbeid mellom etatene vil ofte være en forutsetning for å utvikle et tilpasset tilbud til den enkelte voksne (Svensen 2000).
Et sentralt spørsmål er knyttet til voksne personers motivasjon for å delta i grunnskoleopplæring. Det å gjennomføre opplæring på grunnskolenivå kan være en av flere mulige strategier for å komme inn i arbeidslivet. For voksne som alle-rede er i arbeid, er det rimelig å anta at motivasjonen for å delta i grunnskoleopp-læring ofte vil være lav. Hvor langt man skal gå i å motivere voksne for å ta grunn-skoleopplæring, vil avhenge av den enkeltes evner og forutsetninger og arbeidslivets behov. Ut fra hensynet til å styrke den enkeltes posisjon i arbeidsmarkedet vil tro-lig fullført grunnskole i seg selv ha begrenset betydning. Retten til videregående opplæring basert på realkompetanse innebærer at fullført grunnskole ikke er en forutsetning for å delta i videregående opplæring. For mange av de med minst utdanning vil det derfor trolig være mer hensiktsmessig å satse på tilrettelagt videregående opplæring enn på mer grunnskoleopplæring.
12 Fagskoleutdanning er kort, yrkesrettet utdanning som bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse. Utdanningen har et omfang på mellom et halvt og to studieår.
Færre voksne i videregående opplæring
En arbeidsgruppe nedsatt av Undervisnings- og forskningsdepartementet for å se nærmere på situasjonen for voksne i videregående opplæring, konkluderer med at det har vært en nedgang i antall voksne i videregående opplæring fra 1994 til 2001.13 Arbeidsgruppen baserer sin analyse på tall fra Statistisk sentralbyrås utdan-ningsstatistikk og statistikk fra Videregående skoles informasjonssystem (VSI).14 Tall fra SSBs utdanningsstatistikk viser videre at det har vært en nedgang i antall voksne lærlinger og de siste årene. Det har vært en nedgang på 35 prosent i antall voksne lærlinger fra 12 654 i 1996 til 8291 i 2003.15 Tallet på praksiskandidater falt fra over 16 000 i 1998/99 til vel 9000 året etter. De siste årene har tallet på praksiskandidater ligget på 6–7000 personer.16
En kartlegging som ble gjennomført i 2003 (Engesbak m.fl. 2003) viser at voksnes rett til grunnskole og videregående opplæring gjennomgående er lite kjent i befolkningen. En av to har liten eller ingen kjennskap til voksnes rett til utdan-ning, og de med minst utdanning har minst kjennskap til retten. Dette kan tyde på at det fremdeles er behov for målrettet og systematisk arbeid for å informere og gi tilpassede opplæringstilbud til de gruppene i befolkningen som har mest behov for opplæring.
Som tidligere nevnt, har fylkeskommunen mulighet til å kjøpe opplærings-tjenester fra studieforbund eller fjernundervisningsinstitusjoner. I praksis er det imidlertid fylkeskommunens egne institusjoner (veilednings- og vurderingssentre, ressurssentre og utvalgte skoler) som organiserer veiledningsarbeid, realkompetan-sevurdering og opplæringstilbud for voksne.
Manglende samarbeid mellom det offentlige utdanningssystemet og private opplæringsinstitusjoner kan bety at kompetanse og kapasitet blir dårlig utnyttet.
Potensialet for samarbeid og koordinering på tilbudssiden kan imidlertid ikke vurderes uavhengig av spørsmålet om finansiering.
Selv om det samlet sett har vært en nedgang i antall voksne i videregående opplæring, har omfanget økt innenfor enkelte fagområder. Det gjelder i første rekke
13 Voksne i videregående opplæring – Om kunnskapsgrunnlaget om voksne som tar videregående opplæring. Rapport fra arbeidsgruppe, http://odin.dep.no/ufd/norsk/publ/rapporter/045031-220003/dok-bn.html
14 En generell utfordring i forhold til å følge utviklingen av voksne i videregående opplæring er at statistikkgrunnlaget er mangelfullt. Flertallet av voksne deltakere i videregående opplæring får opp-tak via den såkalte voksenopplæringsveien. Dette betyr at de ikke blir registrert i den generelle søkerstatistikken. Søkertallene gir derfor et feilaktig bilde av omfanget av voksne i videregående opp-læring.
15 St.meld. nr. 30 (2003-04).
16 http://www.ssb.no/emner/04/02/30/utlaerling/tab-2004-03-05-10.html
helse- og sosialfag. To av tre voksne som har fått sin realkompetanse vurdert innen yrkesfag er vurdert i forhold til disse fagene. På dette området har reformen bidratt til en tilførsel av fagpersonell som til dels kan kompensere for sviktende rekrutte-ring av unge søkere til pleie- og omsorgsfagene. Realkompetansekandidatene er i første rekke kvinner som har erfaring fra og motivasjon for arbeid innen pleie- og omsorgssektoren. Realkompetansevurdering, kompetanseheving og formalisering av kompetansen innebærer at denne gruppa har fått muligheter til å oppnå en sterkere posisjon i arbeidsmarkedet, økt status og høyere lønn. Fra virksomhet-enes side gir realkompetanseløpet i helse- og sosialfag økt tilgang på kompetanse som det er stor etterspørsel etter. Rekrutteringen av hjelpepleiere og omsorgs-arbeidere framstår som den største personalmessige utfordringen i helse- og sosial-sektoren i årene framover.17 En kartlegging som er gjennomført viser at inntil 3000 voksne ønsker tilbud om videregående opplæring i helse- og sosialfag på grunnlag av realkompetansevurdering. De fleste av disse ønsker å ta hjelpepleierutdanning.
Samtidig er det store variasjoner mellom fylkeskommunene når det gjelder i hvil-ken grad de har utviklet et tilbud til voksne generelt, og til denne gruppa spesi-elt.18
Voksne i høgskolesystemet
Mens antall elever i videregående opplæring har gått ned de siste årene, har det vært en klar økning i antall studenter over 30 år ved landets høgskoler. Dette har trolig sammenheng med økt inntak på grunnlag av realkompetanse og utbygging av etter- og videreutdanningstilbudet ved høgskolene.19
Som i videregående skole, tar også flertallet av realkompetansestudentene på høyere nivå utdanning innen helse- og omsorgsfag. Fram til 2003 hadde over 4000 studenter fått tildelt studieplass i høyere utdanning på grunnlag av realkompetan-se, og 1600 nye fikk tilbud om studieplass høsten 2004. Over 80 prosent av real-kompetansesøkerne har en statlig høgskole som sitt førstevalg. Nesten halvparten har helse- og sosialfag som førstevalg, mot 14 prosent av søkerne med studie-kompetanse.
Det er også en betydelig søkning til pedagogiske utdanninger som lærerutdan-ning og førskoleutdanlærerutdan-ning, og andelen som har slike studier som sitt førstevalg er
17 Rekrutteringsplan for helse- og sosialpersonell 2003-2006.
18 Realkompetanseprosjektet 1999-2002 – i mål eller på startstreken? Sluttrapport. Voksenopplæ-ringsinstituttet VOX 2002.
19 Sammenstilling av tiltak og resultater knyttet til Handlingsplanen for Kompetansereformen. http:/
/www.odin.dep.no/ufd/norsk/satsingsomraade/kompetansereform/045031-990064/dok-bn.html
vesentlig høyere blant realkompetansesøkerne enn blant søkere med studie-kompetanse.
Kvinner med lav utdanning er de som viser størst interesse for å få vurdert sin realkompetanse inn mot høyere utdanning. Disse har nå fått adgang til utdannings-løp som tidligere var stengt for dem.
Samtidig som det er stor etterspørsel etter realkompetansevurdering, viser stu-dier at deler av realkompetansereformen har vist seg vanskelig å gjennomføre i praksis. Andelen som blir avvist er betydelig høyere blant realkompetansesøkere enn blant søkere med studiekompetanse. 40 prosent av realkompetansesøkerne blir vurdert som kvalifiserte til sitt primære studievalg, mot 70 prosent av søkere med studiekompetanse. Realkompetanse blir brukt som grunnlag for opptak, men utdanningsinstitusjonene har så langt ikke innført ordninger som gjør det mulig å få avkortet studier på bakgrunn av realkompetanse. Det er også store geografis-ke forskjeller i lærestedenes vurdering av realkompetanse, noe som reflekterer variasjoner i det generelle utdanningsnivået og lokale arbeidsmarkedsforhold. På bakgrunn av slike variasjoner er det stilt spørsmål om realkompetansereformen i første rekke er blitt en reform for utkantstrøk (Helland og Opheim 2004).
«Den typiske realkompetansesøker» blir av Helland og Opheim (samme sted) beskrevet som en voksen kvinne som søker opptak til yrkesrettede utdanninger ved de statlige høgskolene, som sykepleier- og førskolelærerutdanningene. Det at utdanningene kvalifiserer til relativt sikre stillinger i offentlig sektor og at de er relativt kortvarige, bidrar til å redusere usikkerheten som er knyttet til inntekts-tap, eventuelt også lånefinansierte studier. Endelig virker det rimelig å anta at høgskolenes geografiske nærhet har stor betydning for voksne arbeidstakere som ønsker videreutdanning.
En viktig del av forklaringen er trolig at den kompetansen de voksne søkerne får tilgang til ved høgskolene også gir uttelling i arbeidslivet i form av økt jobb-sikkerhet, nye arbeidsoppgaver, utvidet stillingsbrøk og høyere lønn. En annen viktig forklaring på omfanget av voksne studenter i høgskolesystemet er utbyg-gingen av etter- og videreutdanningstilbudet og økt satsing på tilrettelegging ved høgskolene.
Etter- og videreutdanning ved universitetene
Ved universitetene har det vært en nedgang i antall deltakere i etterutdanning i årene 1998 til 2002, med unntak av pedagogiske fakulteter/enheter. En mulig forklaring er at deltakelsen i denne type tilbud i noen grad er erstattet av virk-somhetsinterne tilbud eller etterutdanning i regi av andre tilbydere, som profesjons-organisasjoner med videre (Brandt 2003).
Omfanget av formell videreutdanning ved universitetene i den samme perioden har vært stabilt. Stabiliteten på dette området kan ha sammenheng med at universitetene møter mindre konkurranse på dette området, og kan tyde på at del-takerne legger vekt på kompetansehevende tiltak som gir formell kompetanse og dermed økt overførbarhet i arbeidslivet.
Økning i formell videreutdanning fra 2003 til 2004
Tall fra Lærevilkårsmonitoren indikerer en økning i andelen som deltar i formell videreutdanning fra 2003 til 2004. Økningen er størst i kommunal sektor (særlig helse- og sosial og undervisning) og dernest i statlig sektor, mens deltakelsen i privat sektor som helhet er nokså stabil. Også i privat sektor er det imidlertid en økning i formell utdanning innen oljeindustri og varehandel, mens det er en nedgang innen hotell og restaurant. Det er en svak tendens til at eksterne opplæringstiltak som ikke gir formell kompetanse taper i forhold til virksomhetsintern opplæring på den ene siden og formell kompetanse på den andre (Nyen 2004b).
Evalueringen av Kompetanseutviklingsprogrammet
Evalueringen av Kompetanseprogrammet (KUP) viser at programmet har oppnådd gode resultater når det gjelder å videreutvikle markedet for etter- og videreutdan-ning på kort sikt, og særlig for grupper med høy utdanvidereutdan-ning. Samtidig konklude-rer evalueringen med at programmets måloppnåelse er svakere på etterspørselssiden enn på tilbudssiden. Voksne som mangler grunnskole eller videregående skole er blant programmets prioriterte målgrupper, men svært få prosjekter retter seg mot disse gruppene. Det er også tydelige forskjeller mellom ulike næringer når det gjelder oppnådde resultater. Programmet har nådd godt fram til industri og deler av offentlig sektor (helse, kultur og undervisning). Utsatte bransjer som varehandel, hotell/restaurant og transport er derimot svakt representert. Det konkluderes videre med at KUP har vært vellykket som samarbeidsprogram og har mobilisert de of-fentlige tilbyderne (universiteter, høgskoler og videregående skoler), men at engasjementet hos partene i arbeidslivet har avtatt noe over tid (Døving, Ure, Teige og Skule 2003).