Gjennomgangen av utdanningsstatistikk og Læringssenterets tilstandsrapporter fra utdanningsvirksomheten i kommunene viser at Kompetansereformen med noen unntak neppe har hatt stor påvirkning på deltakelsen i videreutdanning:
• Ingen økning i tilpasset grunnskoleopplæring for voksne. Mange kommuner har vært passive og få har utarbeidet rutiner for gjennomføring av voksnes rett til grunnskoleopplæring.
• Nedgang i antall voksne elever i videregående opplæring fra 1999–2002.
Antallet praksiskandidater har falt kraftig i samme periode, mens antall voks-ne lærlinger har vært stabilt. Antallet voksvoks-ne som tar helse-/sosialfag har imid-lertid økt, noe som har klar sammenheng med muligheten for avkorting på grunnlag av realkompetanse. To av tre voksne som er realkompetansevurdert innen yrkesfag er vurdert i forhold til helse- og sosialfag.
• Det har vært en sterk økning i antallet voksne studenter over 30 år ved høg-skolene. Dette har sammenheng med økt inntak på grunnlag av realkompe-tanse. Som i videregående tar også flertallet av realkompetansestudentene på høyere nivå utdanning innen helse- og sosialfag. Mange søker også lærer- og førskoleutdanning på grunnlag av realkompetanse.
• Ved universitetene har det vært en nedgang i antall deltakere i etterutdanning i årene 1998–2002, med unntak av pedagogiske fakulteter/enheter. Omfan-get av formell videreutdanning har vært stabilt.
Tall fra Lærevilkårsmonitoren 2004 indikerer en økning i andelen som deltar i formell videreutdanning fra 2003 til 2004. Størst økning er det i kommunal sek-tor (særlig helse- og sosial og undervisning), og dernest statlig seksek-tor, mens privat sektor som helhet er nokså stabilt. Også i privat sektor er det imidlertid en økning i formell utdanning innenfor oljeindustri og innenfor varehandel, mens det er fall innenfor hotell- og restaurant. Det er en svak tendens til at eksterne opplærings-tiltak som ikke gir formell kompetanse taper i forhold til virksomhetsintern opp-læring på den ene siden og formell utdanning på den andre.
Evalueringen av Kompetanseutviklingsprogrammet viser at programmet har gode resultater, og har mobilisert offentlige tilbydere. Få prosjekter retter seg imid-lertid mot voksne med utdanning på grunnskole- eller videregående nivå. Helse-og sosialsektoren er den sektoren som er mest overrepresentert med prosjekter i forhold til andelen sysselsatte, mens programmet i liten grad har nådd fram til varehandel, hotell- og restaurant.
Resultatene indikerer at Kompetansereformen og andre offentlige tiltak har kom-met i godt inngrep med noen deler av kompetansemarkedet, i særdeleshet høgskole-gruppene i offentlig sektor. I andre deler av kompetansemarkedet synes Kompe-tansereformen å ha hatt begrenset effekt så langt. Det gjelder spesielt lavt utdannede i privat sektor.
4 Kompetanseutvikling i privat, kommunal og statlig sektor
I dette kapitlet analyseres hvilke forhold som påvirker etterspørselen etter kompe-tanseutvikling i henholdsvis privat, kommunal og statlig sektor. Et viktig formål er å diskutere hvordan behov, etterspørsel og deltakelse i ulike former for kompe-tanseutvikling påvirkes av forskjeller i arbeidstakernes generelle utdanningsnivå, lønns- og karrieremuligheter, formelle kompetansekrav, arbeidsmarkedsforhold med videre. Analysene i kapitlet bygger på individdata fra Lærevilkårsmonitoren 2003.
Arbeidstakernes utdanningsnivå
Utdanningsnivået i den norske befolkningen og i arbeidslivet er høyt og stigen-de. I løpet av de siste 20 årene er andelen med høyere utdanning i befolkningen nesten fordoblet, mens andelen som ikke har utdanning utover grunnskolenivå er redusert med mer enn 20 prosentpoeng. For 25 år siden var det vanligste utdanningsnivået blant norske arbeidstakere fullført ungdomsskole eller ett år i videregående skole. I dag er det mest vanlig at arbeidstakere har gjennomført treårig videregående eller utdanning på høgskolenivå20.
Samtidig som det generelle utdanningsnivået øker, er det store variasjoner i utdanningsnivå og kompetanseprofil i ulike deler av arbeidslivet.
Data fra Lærevilkårsmonitoren 2003 viser at det blant arbeidstakere i privat sektor i dag er mest vanlig å ha videregående opplæring (63 prosent), eller kort universitets- og høgskoleutdanning (20 prosent). 11 prosent av de ansatte i pri-vat sektor har ingen utdanning ut over grunnskolenivå, mens seks prosent har lang høyere utdanning (mer enn fire år).
I kommunal sektor er det mest vanlig å ha utdanning på videregående skoles nivå (45 prosent) eller kort høyere utdanning (42 prosent). Andelen med kort høyere utdanning er med andre ord betydelig høyere i kommunesektoren enn i privat sektor. Fem prosent av de ansatte i sektoren har lang høyere utdanning.
I statlig sektor har over halvparten (57 prosent) av de ansatte høyere utdan-ning, og nær hver femte arbeidstaker har lang høyere utdanning. Fem prosent har ingen utdanning ut over grunnskolen.
20 SSBs utdanningsstatistikk.
Ansatte i offentlig sektor deltar mest i formell videreutdanning Data fra Lærevilkårsmonitoren viser at arbeidstakere i offentlig sektor, som har det høyeste generelle utdanningsnivået, også er de som deltar mest i formell videre-utdanning. Mens fem prosent av de sysselsatte i privat sektor deltok i formell videreutdanning i 2003, deltok ni og ti prosent i henholdsvis statlig og kommu-nal sektor. Nærmere akommu-nalyser viser at det er en klar sammenheng mellom arbeids-takernes utdanningsnivå og deltakelse i formell videreutdanning. Dette skyldes del-vis at høyutdanningsgruppene rekrutteres inn i yrker der det stilles store krav til læring. Utdanningsnivå har imidlertid en klar selvstendig effekt på deltakelse i videreutdanning, også når det kontrolleres for læringskrav i det daglige arbeidet (Nyen 2004a). Arbeidstakere med høy utdanning deltar med andre ord mer i videreutdanning enn arbeidstakere med lav utdanning, selv med like store opp-levde læringskrav i det daglige arbeidet. Når deltakelsen i formell videreutdanning er høyere i offentlig enn i privat sektor, skyldes dette derfor delvis arbeidstakernes utdanningsbakgrunn og delvis ulike læringskrav i jobben. Forskjellene kan imid-lertid også skyldes ulik vektlegging av formell utdanning som læringsform i hen-holdsvis offentlig og privat sektor.
Sektorene forholder seg til ulike tilbydere
I tillegg til at det er store forskjeller i omfanget av formell videreutdanning, be-nytter arbeidstakere i privat og offentlig sektor seg i stor grad av ulike typer tilbud og tilbydere.
Ansatte i privat sektor som har tatt formell videreutdanning har i stor grad benyttet seg enten av private høgskoletilbud eller «andre tilbud». Kategorien «andre tilbud» omfatter her blant annet tilbud i regi av studieforbund og fjernundervis-ningsinstitusjoner, bransjeskoler, arbeidsmarkedstilbud og samarbeid mellom
virk-Figur 4.1 Andel av deltakerne i formell videreutdanning, etter nivå/type utdanning. Prosent.
0 100
Privat sektor
Kommunal sektor
Staten
Grunnskole Videregående opplæring Offentlig høgskole Privat høgskole Universitet Annet
10 20 30 40 50 60 70 80 90
Prosent
somheter og det offentlige utdanningssystemet.21 I kommunal sektor står det offentlige høgskolesystemet for en vesentlig del av videreutdanningen. Kommu-nesektoren sysselsetter store profesjonsgrupper med høgskoleutdanning eller videre-gående utdanning innenfor undervisning og helse/sosial, og videreutdannings-tilbudene ved høgskolene er i stor grad innrettet mot aktuelle kompetansebehov hos disse gruppene.
De offentlige høgskolene er også sentrale tilbydere av videreutdanning for ansatte i statlig sektor. Videre finner vi at også universitetene står for en betydelig del av videreutdanningen i staten. I privat og kommunal sektor oppgir derimot bare én av ti som har tatt videreutdanning at et universitet sto for utdanningen.
Det at arbeidstakere i ulike deler av arbeidslivet benytter seg av ulike typer tilbud kan ha flere forklaringer. Dels kan det være uttrykk for at arbeidstakerne foretrek-ker å benytte seg av tilbydere de kjenner gjennom egen grunnutdanning. Fra til-bydernes side kan en målrettet satsing på utvalgte segmenter i kompetansemarke-det være en bevisst strategi. Eksempelvis inngår kompetansemarke-det i universitetenes strategiske planer at de skal tilby etter- og videreutdanning basert på egen grunnutdanning (Brandt 2003). Adgangen til videreutdanningstilbudene kan også være regulert gjennom krav til formal- og/eller realkompetanse.
I den grad arbeidsgiver definerer hvilke tilbydere som er aktuelle, vil arbeids-givers definering av kompetansebehov, kjennskap til aktuelle tilbud og egne pre-feranser være avgjørende for valg av tilbyder.
Administrasjon og ledelse er store videreutdanningsfag på tvers av sektor
I alle sektorer er det stor etterspørsel etter videreutdanning innenfor kategorien
«samfunnsfag, næringslivsfag og jus». Innenfor denne vidt definerte faggruppen utgjør ledelse- og administrasjonsfag det største fagområdet. Andelen som har tatt videreutdanning i ledelse- og administrasjonsfag er størst i privat sektor, men også i offentlig sektor er det en betydelig andel som har tatt videreutdanning innenfor dette fagområdet.
Ledelseskompetanse er en form for generell kompetanse som det er stor etter-spørsel for innenfor alle sektorer. Når det gjelder andre fag gjenspeiler innholdet i
21 I og med at formell utdanning her er definert som utdanning som gir formell kompetanse i utdanningssystemet, er det grunn til å tro at noen av de tilbudene som er rapportert som «annet», i realiteten er grunnopplæring eller tilbud på universitets- eller høgskolenivå (Nyen 2004a). Dette kan ha sammenheng med at utdanningen er organisert slik at det ikke framgår klart for deltakerne hvilken utdanningsinstitusjon som står formelt ansvarlig for utdanningen. Det er imidlertid også mulig at den høye andelen «annet» i privat sektor er uttrykk for en viss overrapportering av formell videreutdanning.
stor grad arbeidsområdene i de respektive sektorene. I kommunesektoren er det mest vanlig å ta videreutdanning innen lærerutdanning og pedagogikk og i medisin, andre helsefag og sosialfag. Blant arbeidstakere i statlig sektor er medi-sin, andre helsefag og sosialfag sammen med samfunnsfag, næringslivsfag og jus de vanligste områdene for videreutdanning.
Tabell 4.1 viser fordelingen på ulike faggrupper blant de som har tatt formell utdanning på høgskolenivå. Vi har ikke data som viser fordelingen på fag blant de som har tatt videreutdanning på grunnopplærings- eller universitetsnivå.
Tabell 4.1 Fagområde for formell videreutdanning på høgskolenivå, etter faggruppe. Prosent.
r
Sammensatte motiver for å ta videreutdanning
Alle som har deltatt i videreutdanning er i undersøkelsen bedt om å oppgi de vik-tigste grunnene til å delta i denne utdanningen. Svarene viser at begrunnelsene for å delta i formell videreutdanning varierer noe mellom ulike sektorer, men for-skjellene er ikke store. Den viktigste uttalte grunnen for å ta videreutdanning, uansett hvor man arbeider, er for å gjøre en bedre jobb. Den nest viktigste grun-nen er personlig interesse / personlig utvikling. Behovet for å stå sterkere på arbeidsmarkedet er en sentral motivasjonsfaktor for rundt en av tre arbeidstakere.
Når vi ser alle typer videreutdanning under ett, er det små forskjeller i hvor-dan ulike motivasjonsfaktorer blir vektlagt av arbeidstakere i de tre sektorene. Det er derimot en klar sammenheng mellom ulike typer videreutdanning og begrun-nelse for å delta. Privat høgskoleutdanning, som er den typen utdanning som er mest vanlig i privat sektor, tas først og fremst for å gjøre en bedre jobb. Offentlig høgskoleutdanning, som er den utdanningstypen som er mest vanlig i kommu-nesektoren, men også har et stort omfang i statlig sektor, tas dels for å gjøre en bedre jobb og dels ut fra personlig interesse. Videregående opplæring tas ut fra
personlig interesse, for å søke ny jobb og for å stå sterkere på arbeidsmarkedet.
Videregående opplæring er derimot sjelden motivert ut fra et ønske om å gjøre en bedre jobb. Universitetsutdanning som videreutdanning tas først og fremst av personlig interesse. Halvparten av de som tar slik utdanning begrunner dette med personlig interesse, mens det å gjøre en bedre jobb framstår som en mindre viktig motivasjonsfaktor for universitetsutdanning enn for andre typer videreutdanning.
En grov oppsummering er at videregående opplæring i stor grad er motivert ut fra et behov for å styrke posisjonen på arbeidsmarkedet, mens høgskoleutdan-ning i større grad er rettet mot kompetansebehov i deltakernes nåværende jobb.
Universitetsutdanning er ofte motivert ut fra personlig interesse uten en sterk forankring i arbeidslivets behov. Videregående opplæring er den utdanningstypen som skiller seg klarest ut. Når det gjelder de andre formene for videreutdanning er forskjellene moderate (Nyen 2004a).
Ansatte i staten får oftere arbeidsgiverfinansiert videreutdanning I alt har 2,3 prosent av de sysselsatte i alderen 22–66 år deltatt i helt eller delvis arbeidsgiverfinansiert formell utdanning de siste tolv månedene (2003).22 I privat
Figur 4.2 Andel av de som har tatt videreutdanning som oppgir ulike grunner for å delta. Mulig å oppgi inntil to grunner. Prosent.
0 100
Pålagt av arbeidsgiver For å gjøre en bedre jobb Nye oppgaver/ny stilling i virksomheten Høyere lønn Søke ny jobb/stå sterkere på arbeidsmarkedet Kvalifisere seg til videre utdanning Personlig interesse Andre grunner
Privat sektor Kommunal sektor Staten
10 20 30 40 50 60 70 80 90
Prosent
22 Videreutdanning regnes som arbeidsgiverfinansiert om:
• arbeidstakeren har tatt permisjon eller redusert stillingsprosenten, men har beholdt lønn som er større enn det reduksjonen i stillingsprosenten skulle tilsi
• arbeidstakeren har kunnet delta i opplæring for det meste innenfor arbeidstiden uten å måtte trappe ned stillingsprosenten
sektor har 1,5 prosent deltatt i videreutdanning med finansiering fra arbeidsgiver, mot 3,4 prosent i kommunal sektor og 4,6 prosent i staten.
Arbeidstakere i staten får klart oftere enn andre arbeidsgiverfinansiert videre-utdanningen. 53 prosent av dem som tar videreutdanning i staten, får arbeids-giverfinansiert videreutdanningen, mot 39 prosent i kommunal sektor og 34 pro-sent i privat sektor.
Alt i alt tyder dette på at rammebetingelsene for å delta i formell videreutdan-ning er bedre for arbeidstakere i staten enn i kommunal og privat sektor. Også tidligere studier av etter- og videreutdanning har konkludert med at det er gode ordninger for etter- og videreutdanning i staten (Berg m.fl. 1999).
Videreutdanning i statlig sektor sjeldnere tilrettelagt
I statlig sektor er utdanningen noe sjeldnere spesielt tilrettelagt for å kunne kom-bineres med jobb enn i privat og kommunal sektor. Ansatte i staten tar også noe oftere utdanning i arbeidstiden. Dette kan ha sammenheng med at det dreier seg om ulike typer utdanning, men forskjellene kan også være uttrykk for at ansatte i staten har bedre muligheter til å ta hel eller delvis permisjon fra stillingen for å delta i ordinære utdanningstilbud. Andelen som har full stilling samtidig som de tar utdanning er lavere i staten enn i kommunal og privat sektor. Adgangen til å ta utdanningspermisjon reduserer behovet for spesiell tilrettelegging av selve utdan-ningen fra utdanningsinstitusjonenes side (Nyen 2004a).
Ansatte i staten deltar også mest i kurs og opplæring
En mulig forklaring på at ansatte i offentlig sektor deltar mer i formell utdanning kunne være at arbeidstakere i privat sektor får dekket sitt kompetansebehov gjen-nom kurs og annen opplæring (som ikke gir formell kompetanse). Dette viser seg imidlertid ikke å være tilfelle. Også når det gjelder deltakelse i kurs og annen opp-læring, viser undersøkelsen at deltakelsen er høyere i offentlig enn i privat sektor.
I staten har 71 prosent av arbeidstakerne deltatt i opplæring, i kommunal sektor 65 prosent, og i privat sektor 52 prosent.
Også om vi måler deltakelse ved hvor mye tid den enkelte deltaker i gjennom-snitt har brukt på opplæring, finner vi at ressursbruken er vesentlig høyere i sta-ten (38 timer) enn i kommunal (27 timer) og privat sektor (24 timer).
Virksomhetene står selv for en stor del av opplæringen
Den virksomhetsinterne opplæringen utgjør over halvparten av opplæringstiltak-ene i staten, mens privat og kommunal sektor ligger noe lavere. I privat sektor
utgjør leverandøropplæring over en femtedel av alle tiltak, mens den utgjør under en tiendedel i offentlig sektor. Offentlige skoler og utdanningsinstitusjoner står for en vesentlig del av opplæringen i kommunal sektor, men er mindre viktige i staten. I privat sektor er det bare fem prosent som har deltatt i opplæring i regi av offentlige skoler og utdanningsinstitusjoner.
I hvilke fag tas det opplæring?
I likhet med formell videreutdanning, er en stor del av kompetanseutviklingen som skjer i form av kurs og annen opplæring innenfor faggruppen samfunnsfag, næringslivsfag og jus. I privat sektor og i staten oppgir rundt en av tre at det siste opplæringstiltaket var innenfor ett av disse fagene. I kommunesektoren er det derimot mest vanlig å delta i kurs og opplæring i medisin, andre helsefag og sosial-fag. Også i staten er dette et viktig område, sammen med naturvitenskap, mate-matikk og IKT.
Tabell 4.2 Hvem sto for hoveddelen av opplæringen? Prosent.
r
Tabell 4.3 I hvilke fag tas det opplæring? Prosent.
r
Organisering og finansiering av opplæringen
De fleste som deltar på kurs og annen opplæring gjør dette i arbeidstiden og mottar dermed også lønn under opplæringen. Andelen som mottar lønn under opplæring er høyest i staten (89 prosent) og lavest i privat sektor (75 prosent).
Opplæringen nyttig også i andre virksomheter
Det er små forskjeller mellom sektorene når det gjelder arbeidstakernes vurdering av om opplæringen gir kompetanse som også er nyttig utenfor egen virksomhet.
66 prosent av de ansatte i privat sektor mener at det siste opplæringstiltaket ga overførbar kompetanse, mot 63 prosent i kommunal og 60 prosent i statlig sektor.
Viktigste grunner til å delta i opplæring
Den viktigste grunnen til å delta i opplæring er for å gjøre en bedre jobb. Her er det små forskjeller mellom sektorene. I om lag én av tre tilfeller er opplæringen pålagt av arbeidsgiver. Dette gjelder i alle sektorer. Personlig interesse er en tredje viktig grunn til å delta i opplæring.
Figur 4.3 Grunner til å delta i opplæring. Prosent.
0 100
Pålagt For å gjøre en bedre jobb For nye oppgaver/
ny stilling For høyere lønn For nytt arbeid For videre utdanning For personlig utvikling Av andre grunner
Privat sektor Kommunal sektor Staten
10 20 30 40 50 60 70 80 90
Prosent
Læringskrav i jobben
Ansatte i privat og kommunal sektor opplever i omtrent like stor grad at jobben krever at de stadig må lære seg noe nytt eller sette seg inn i nye ting. I privat sek-tor opplever 65 prosent slike læringskrav i svært ssek-tor eller ganske ssek-tor grad. I sta-ten er det derimot en betydelig større andel (80 prosent) som opplever slike krav i jobben.
Læringsmuligheter i jobben
Andelen som opplever å ha gode muligheter til å skaffe seg de kunnskaper og ferdigheter de trenger gjennom det daglige arbeidet er noe lavere i kommunal sektor enn i privat sektor og i staten. Forskjellene er imidlertid ikke store.
Tabell 4.4 Læringsmuligheter i jobben. Prosent.
r
Læringsstøtte og motivasjon fra overordnede
Andelen arbeidstakere som opplever at overordnede støtter eller motiverer dem til å skaffe seg nye kunnskaper og ferdigheter er noe høyere i staten enn i privat og kommunal sektor. Det er likevel ingen vesentlige forskjeller mellom sektorene når det gjelder opplevd læringsstøtte.
Tabell 4.5 Læringsstøtte fra overordnede. Prosent.
r
Stimulerer lønnssystemene til læring?
I privat sektor opplever én av fire at lønnssystemet i svært stor eller ganske stor grad stimulerer til å skaffe nye kunnskaper og ferdigheter. Dette er en noe større andel enn i stat og kommune, der henholdsvis 17 og 16 prosent av arbeidstaker-ne opplever at lønnssystemet stimulerer til læring.
Tabell 4.6 Lønnsystemet stimulerer til læring. Prosent.
r
Læringskilder i det daglige arbeidet
Kontakt med kolleger er den viktigste kilden til læring i det daglige arbeidet. Dette gjelder for arbeidstakere i alle sektorene. Å søke informasjon på internett, i fag-litteratur, håndbøker og liknende er en viktigere læringskilde i staten enn i kom-munal og privat sektor. For ansatte i komkom-munal og privat sektor er tilbakemel-ding på arbeidet man gjør en viktigere kilde til læring enn det å søke informasjon på egenhånd.
Figur 4.4 Viktigste læringskilder i det daglige. Prosent.
0 100
Å søke informasjon Å få tilbakemelding Kontakt med andre på arbeidsplassen Kontakt med andre utenfor arbeidsplassen Ingen av dem
Privat sektor Kommunal sektor Staten
10 20 30 40 50 60 70 80 90
Prosent
Utenfor egen arbeidsplass er leverandører en viktig kilde til læring for ansatte i privat sektor, men mindre viktige for ansatte i offentlig sektor. Kunder, brukere eller klienter er noe viktigere læringskilder for ansatte i privat og kommunal sektor enn for ansatte i staten. Læring gjennom deltakelse i konferanser, messer, faglige nett-verk og liknende er viktigere for ansatte i stat og kommune enn i privat sektor.
Tabell 4.7 Viktigste læringskilder utenfor egen arbeidsplass. Prosent.
r
Læringsbehov og læringshindringer
Ansatte i privat sektor opplever i noe mindre grad enn ansatte i offentlig sektor å ha behov for nye kunnskaper og ferdigheter. I privat sektor opplever 73 prosent å ha et læringsbehov, mot 81 prosent i kommunal sektor og 84 prosent i staten.
Figur 4.5 Hvordan foretrekker arbeidstakerne å lære? Prosent.
0 100
Praktisk opplæring eller jobberfaring i virksomhet Å ta kortere kurs Å ta mer formell utdanning Kombinasjon av disse Vet ikke, vanskelig å si
Privat sektor Kommunal sektor Staten
10 20 30 40 50 60 70 80 90
Prosent
Hvilke læringsformer foretrekkes?
Flertallet av arbeidstakerne – i alle sektorer – foretrekker å lære gjennom praktisk opplæring og jobberfaring eller korte kurs. Interessen for å lære mer ved å ta for-mell utdanning er høyest blant ansatte i kommunen og lavest blant ansatte i pri-vat sektor. Interessen for læring gjennom praktisk erfaring og opplæring er høyest i privat sektor og lavest i kommunal sektor.
Om lag en av tre synes de deltar for lite i opplæring og utdanning Andelen som mener de deltar for lite i opplæring og utdanning er noe høyere i kommunal sektor (39 prosent) enn i privat sektor (32 prosent) og i staten (33 prosent). Svært få (to prosent i alle sektorene) mener de deltar for mye i opplæring og utdanning.
Innenfor hvilke fagområder er det behov for mer opplæring?
En av tre i privat sektor ønsker mer opplæring eller utdanning innenfor fagene samfunnsfag, næringslivsfag og jus. Videre er det mange som ønsker opplæring
En av tre i privat sektor ønsker mer opplæring eller utdanning innenfor fagene samfunnsfag, næringslivsfag og jus. Videre er det mange som ønsker opplæring