Kommunene omfatter ansatte med ulik bakgrunn, fra ufaglærte personalgrupper til høyutdanningsgrupper med spisskompetanse. Disse gruppene har tildels svært ulike kompetansebehov og læringsstrategier. Et viktig formål her vil være å belyse noe av mangfoldet og variasjonen innen sektoren.
De ansatte i kommunal sektor arbeider i all hovedsak innenfor helse og sosial, undervisning og offentlig administrasjon. Til sammen omfatter disse næringene 97 prosent av de ansatte i sektoren. Tabellen nedenfor viser de største yrkesgrup-pene i sektoren. Disse yrkesgrupyrkesgrup-pene utgjør vel halvparten av de ansatte i kom-munesektoren:
Tabell 6.1 Andel ansatte i kommunal sektor fordelt på ulike yrkesgrupper. Prosent.32 e
32 Inndelingen i yrker følger SSBs Standard for yrkesklassifisering.
En av ti tar formell videreutdanning
I kommunesektoren som helhet har ti prosent deltatt i formell videreutdanning det siste året. Dette utgjør om lag 46 500 personer. Deltakelsesandelen er noe høyere i skoleverket enn i de andre delene av sektoren.
Tabell 6.2 Deltakelse på ulike typer videreutdanning blant ansatte i kommunesektoren de siste tolv månedene
Offentlige høgskoler er de viktigste aktørene på tilbydersiden i forhold til formell videreutdanning i kommunesektoren. Det gjelder særlig innen undervisning og helse og sosial. Ansatte i kommunal administrasjon benytter seg av et noe bredere spekter av tilbydere. For denne gruppa spiller også universitetene en viktig rolle på tilbydersiden i tillegg til høgskolene.
Tre faggrupper står for hovedtyngden av videreutdanningen på høgskolenivå, og innenfor hver av disse er det enkelte fagområder som dominerer. Den største faggruppen er lærerutdanning og pedagogikk, og pedagogikk alene står for om lag 22 prosent av videreutdanningen i kommunesektoren. Den nest største
faggrup-Figur 6.1 Fagområde for videreutdanning på høgskolenivå. Andel av deltakerne. Prosent.
Grunn-opplæring
3 % Lærerutdanning og pedagogikk
pen er medisin, andre helsefag og sosialfag, og her utgjør videreutdanning innen pleie- og omsorgsfag en viktig del. Ledelse og administrasjon er det dominerende fagområdet innenfor faggruppen samfunnsfag, næringslivsfag og jus. På dette området er de private høgskolene viktige tilbydere. Rundt en av fire som har tatt videreutdanning i ledelse og administrasjon har gjort dette ved en privat høgskole.
Flere grunner til å ta videreutdanning
Det å gjøre en bedre jobb og personlig interesse / ønske om personlig utvikling framstår som de viktigste drivkreftene for å ta formell videreutdanning. Samtidig er det viktig å understreke at motivene er sammensatte, og mange oppgir flere grunner for å delta. Utdanning for å søke nye jobb eller for å stå sterkere på arbeidsmarkedet framstår som viktigere innen helse og skole enn innen nal administrasjon. Samtidig er lønn noe viktigere i skole og helse enn i kommu-nal administrasjon. Generelt framstår lønn som en noe viktigere drivkraft for å ta videreutdanning i kommunesektoren enn i arbeidslivet som helhet. Lønn kan likevel ikke ut fra datamaterialet sies å være en viktig drivkraft for å ta formell videreutdanning. Blant arbeidstakere i kommunesektoren som har tatt formell videreutdanning, er det bare 16 prosent som oppgir høyere lønn som en av de vik-tigste grunnene til å ta slik utdanning.
En av tre som tar formell videreutdanning har finansiering fra arbeidsgiver
En av tre som har tatt formell videreutdanning har hatt hel eller delvis arbeids-giverfinansiering av tiden de bruker på videreutdanningen. Dette omfatter de som har tatt permisjon eller som reduserer stillingsprosenten, men opprettholder lønn, og de som tar opplæringen innenfor arbeidstiden (uten å redusere stillingsprosen-ten). I tillegg betaler arbeidsgiver ofte direktekostnader i form av kursavgifter m.v.
De som får finansiert kursavgiftene er som regel også de som får finansiert en del av tidsbruken til videreutdanning.
Videreutdanning i ledelse og administrasjon er oftere arbeidsgiverfinansiert enn utdanning innen pedagogikk eller pleie- og omsorgsfag.
Tilrettelegging av videreutdanning
Tre av fire som har tatt formell videreutdanning oppgir at utdanningen var spesi-elt tilrettelagt for å kunne kombineres med jobb. Det er ikke statistisk signifikan-te forskjeller mellom ulike yrkesgrupper, næringer eller fag når det gjelder grad av tilrettelegging.
To av tre deltar i kurs og annen opplæring
I kommunesektoren som helhet har nær to av tre arbeidstakere deltatt i kurs, seminarer og annen opplæring som ikke gir formell kompetanse i løpet av de siste tolv månedene. Som i arbeidslivet for øvrig er det en klar tendens til at de som har mest utdanning fra før også deltar mest i opplæring. Åtte av ti med lang høy-ere utdanning har deltatt i kurs og annen opplæring de siste tolv månedene. Blant de som ikke har utdanning ut over grunnskolen, er det derimot bare 37 prosent som har deltatt.
Når vi sammenlikner deltakelsesnivået i de største yrkesgruppene i kommu-nesektoren, finner vi at lærere og sykepleiere er de som har den høyeste deltakel-sen i kurs, seminarer og annen opplæring. Det laveste deltakelsesnivået har «annet pleie- og omsorgspersonell» (pleieassistenter, pleiemedhjelpere, aktivitører, port-ører, ambulansesjåfører m.v). I denne gruppen har under halvparten deltatt.
Deltakelsen i kurs, seminarer og annen opplæring er lavere i helse og sosial enn i offentlig forvaltning og undervisning.
Omfanget av opplæring, målt i antall deltakere, er størst innenfor medisin, andre helsefag og sosialfag. Den nest største faggruppen er samfunnsfag, næringslivsfag og jus, fulgt av lærerutdanning og pedagogikk. Ser vi derimot på antall timer brukt på opplæring, finner vi at det brukes flere timer innenfor samfunnsfag, nærings-livsfag og jus enn innenfor medisin, andre helsefag og sosialfag. Det er med andre ord færre som får denne type opplæring, men opplæringen er mer ressurskrevende i form av tidsbruk.
Figur 6.2 Andel som har deltatt i kurs, seminarer og annen opplæring, etter yrke. Prosent.
100 Pleieassistenter m.v.
Barne- og ungd.arbeidere Omsorgsarbeider/hjelpepleier Alle Andre yrker Lektorer og adjunkter i vgs Sykepleiere Grunnskolelærere
90 80 70 60 50 40 30 20 10
0 Prosent
Mye av opplæringen foregår internt i virksomhetene
43 prosent av de som har deltatt i kurs, seminarer og annen opplæring oppgir at virksomheten selv sto for hoveddelen av opplæringen. Deretter følger offentlig skole eller utdanningsinstitusjon som den nest største tilbyderen i kommunal sektor. 18 prosent av kursdeltakerne har fått opplæring i regi av offentlig skole eller utdan-ningsinstitusjon.
Ansatte i offentlig forvaltning deltar mindre i virksomhetsintern opplæring enn ansatte i undervisning og i helse og sosial. Virksomhetsintern opplæring utgjør en større andel av opplæringen for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere enn for de
Tabell 6.3 Fordeling på fagområder, siste opplæringstiltak.
e
Figur 6.3 Tilbydere av opplæring. Prosent.
Bedriften/ Privat skole eller
kursleverandør 10 % Studieforbund,
fagforening eller frivillig org.
8 %
Andre 12 %
andre store yrkesgruppene i kommunesektoren. Ut over dette er det små forskjel-ler mellom yrkesgruppene når det gjelder hvem som står for opplæringen.
Det meste av opplæringen foregår i arbeidstiden
Åtte av ti jobbrettede opplæringstiltak i kommunesektoren foregår i arbeidstiden, men mulighetene til å få opplæring i arbeidstiden er forskjellig i de ulike delene av sektoren. Ansatte i kommuneforvaltningen får mest opplæring i arbeidstiden, mens ansatte i helse og sosial i større grad må ta opplæring utenom arbeidstiden.
Dette har trolig sammenheng med at mange ansatte i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten arbeider i deltidsstillinger. Blant de store yrkesgruppene i kom-munesektoren er det barne- og ungdomsarbeiderne, omsorgsarbeidere og hjelpe-pleiere og annet pleiepersonell (pleieassistenter m.v.) som i størst grad deltar i opplæring på fritiden.
Å gjøre en bedre jobb er viktigste grunn til å delta i opplæring Den viktigste grunnen for å delta i kurs, seminarer og annen opplæring er å gjøre en bedre jobb i den stillingen man har. Å delta i opplæring ut fra personlig inter-esse er viktigere innenfor skole og helse enn blant ansatte i kommunal adminis-trasjon.
De med høy utdanning har de mest læringskrevende jobbene I kommunesektoren som helhet opplever nær sju av ti arbeidstakere i svært stor eller ganske stor grad at jobben krever at de stadig må lære seg noe nytt eller sette seg inn i nye ting. Læringskravene i kommunesektoren ligger på samme nivå som
Figur 6.4 Andel som opplever store krav til læring i jobben, etter yrke. Prosent.
100 Barne- og ungd.arbeidere
Pleieassistenter m.v.
Omsorgsarbeider/hjelpepleier Alle Andre yrker Lektorer og adjunkter i vgs Sykepleiere Grunnskolelærere
I svært stor grad I ganske stor grad
90 80 70 60 50 40 30 20 10
0 Prosent
i arbeidslivet som helhet, men også her er det store forskjeller innen sektoren.
Ansatte i skole og offentlig forvaltning opplever betydelig større læringskrav i job-ben enn ansatte i helse og sosial.
De gruppene som har mest utdanning er også de som opplever de største læringskravene i jobben. Blant de store yrkesgruppene i sektoren, er det i første rekke lærere og sykepleiere som opplever store krav til læring. Andelen som opp-lever store krav til læring i jobben er markert lavere blant pleieassistenter m.v. i pleie- og omsorgssektoren og barne- og ungdomsarbeiderne.
Ansatte i offentlig forvaltning har de beste mulighetene for å lære gjennom det daglige arbeidet
Vi har tidligere sett at arbeidstakere i kommunal sektor sett under ett opplever noe dårligere læringsmuligheter i det daglige arbeidet enn arbeidstakere i statlig og i privat sektor. Dette skyldes i første rekke helse- og sosialsektoren som er blant de næringene som ligger lavest i arbeidslivet som helhet når det gjelder læringsmu-ligheter i jobben. Samtidig er det viktig å framheve at et flertall av arbeidstaker-ne, også innenfor helse og sosialsektoren, opplever å ha gode læringsmuligheter.
Halvparten av arbeidstakerne i kommunesektoren opplever at de får god læringsstøtte fra sine overordnede. Omsorgsarbeidere og hjelpepleiere opplever i noe mindre grad enn andre yrkesgrupper at de får støtte fra overordnede til skaffe seg nye kunnskaper og ferdigheter. Ut over dette er det små forskjeller i lærings-muligheter i sektoren.
56 prosent av de ansatte har diskutert sine kompetansebehov med overordne-de i løpet av overordne-det siste året. Her ligger kommunesektoren på samme nivå som arbeidslivet som helhet. Igjen skiller høyutdanningsgruppene seg ut i forhold til de andre store yrkesgruppene i sektoren. Andelen som har hatt opplæringssamta-ler er betydelig høyere blant lærere og sykepleiere enn blant omsorgsarbeidere, hjel-pepleiere og annet pleiepersonell samt barne- og ungdomsarbeiderne.
Kontakt med kolleger er den viktigste uformelle læringskilden i det løpende arbeidet. Dette gjelder i kommunesektoren som i arbeidslivet for øvrig. Det er små forskjeller mellom de ulike næringene og yrkesgruppene i kommunesektoren på dette området.
En annen kilde til læring er å få tilbakemelding på det arbeidet man utfører i det daglige. Ansatte i kommunesektoren legger større vekt på det å få tilbakemel-ding enn arbeidstakere generelt. Her er det i første rekke ansatte i helse og sosial som trekker opp. Av de store yrkesgruppene i kommunal sektor er det pleieassis-tenter, barne- og ungdomsarbeidere og omsorgsarbeidere/hjelpepleiere som legger størst vekt på betydningen av tilbakemelding. Læring ved å søke informasjon eller gjennom kontakt med andre utenfor arbeidsplassen har mindre betydning for disse gruppene.
Ansatte i offentlig forvaltning er i større grad enn andre arbeidstakere i kommu-nesektoren opptatt av å lære gjennom kontakt med andre utenfor arbeidsplassen.
Størst læringsbehov blant de med mest utdanning
Åtte av ti arbeidstakere i kommunesektoren opplever at de har behov for nye kunnskaper og ferdigheter. Som i arbeidslivet for øvrig er det en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og læringsbehov. Det høyeste opplevde læringsbehovet har lærere og sykepleiere. Læringsbehovet er minst hos barne- og ungdomsarbeidere og pleieassistenter.
Figur 6.5 Andel med behov for nye kunnskaper og ferdigheter, etter yrke. Prosent.
100 Barne- og ungd.arbeidere
Pleieassistenter m.v.
Andre yrker Alle Omsorgsarbeider/hjelpepleier Sykepleiere Lektorer og adjunkter i vgs Grunnskolelærere
90 80 70 60 50 40 30 20 10
0 Prosent
Trekker man læringskrav og læringsmuligheter inn i analysen, opplever arbeids-takere i undervisning og helse og sosial et større læringsbehov enn andre nærin-ger, selv når læringskravene er de samme. Dette tyder på at det er en sterkere tra-disjon og forventning om læring i disse to næringene enn i andre næringer, uavhengig av de direkte kravene i arbeidet
Ulike læringsstrategier i kommunesektoren
De fleste som opplever at de har et opplæringsbehov foretrekker å tilegne seg nye kunnskaper og ferdigheter enten gjennom praktisk opplæring og jobberfaring el-ler gjennom korte kurs. 18 prosent av de som har et opplæringsbehov innenfor kommunesektoren foretrekker formell utdanning. Det er likevel flere som fore-trekker å lære gjennom korte kurs (36 prosent) eller gjennom praktisk opplæring og jobberfaring (26 prosent).
Lærere i grunnskolen, barne- og ungdomsarbeidere og «annet pleiepersonell»
(pleieassistenter m.v.) er mer motivert for å ta formell utdanning enn andre yrkesgrupper i kommunal sektor.
Innenfor hvilke fagområder er det behov for å lære mer?
Blant de som ønsker å ta mer opplæring eller utdanning, er det størst interesse for etter- og videreutdanning innenfor medisin, andre helsefag og sosialfag. Nær seks av ti ansatte i helse og sosialsektoren ønsker å ta mer opplæring i disse fagene, og da særlig innen medisin og pleie- og omsorgsfag.
Ti prosent av de ansatte i kommunal sektor som ønsker mer opplæring og utdanning ønsker opplæring i administrasjon og ledelse. Interessen for slike fag er størst blant ansatte i offentlig forvaltning. Det er også stor interesse for data-opplæring. Dette gjelder i første rekke ansatte i undervisning og offentlig forvalt-ning. Blant ansatte i skolen er det likevel størst interesse for å ta opplæring eller utdanning innenfor pedagogikk.
Figur 6.6 Andel som foretrekker å lære mer ved å ta formell utdanning, etter yrke. Prosent.
60 Andre yrker
Sykepleiere Lektorer og adjunkter i vgs Alle Omsorgsarbeider/hjelpepleier Grunnskolelærere Barne- og ungd.arbeidere Pleieassistenter m.v.
Tabell 6.4 Behov for opplæring og utdanning, fordeling på fagområder.
g
Arbeidsgivers økonomi viktigste hindring for å delta i etter- og videreutdanning
I kommunesektoren framstår arbeidsgivers økonomi som en viktigere hindring enn i arbeidslivet for øvrig og som viktigere enn mangel på tid. Over halvparten av de som deltar mindre i opplæring og utdanning enn de ønsker oppgir at arbeidsgiver ikke har råd eller mulighet til å tilby opplæring. Når det gjelder hindringer er det små forskjeller mellom ulike deler av kommunesektoren. Den nest viktigste hind-ringen er mangel på tid.
Oppsummering og diskusjon – kommunal sektor
En vesentlig del av forklaringen på etterspørselen etter formell kompetanse i kommunesektoren ligger i institusjonelle krav til formell kompetanse. Mens virk-somheter i privat sektor kan tilpasse sine produkt- og markedsstrategier til eksis-terende kompetanse i organisasjonen, må skoler og kommunale pleieinstitusjo-ner forholde seg til standardiserte kompetansekrav. Eksempelvis må lærere i skolen tilfredsstille formelle krav til pedagogisk kompetanse. Pleie- og omsorgstjenesten på sin side er kjennetegnet ved stor grad av profesjonalisering og arbeidsdeling, der det formelle regelverket definerer hvilke arbeidsoppgaver som kan utføres av ulike yrkesgrupper. Et overordnet politisk hensyn er at brukerne skal få tilgang til tjenester av samme kvalitet, uansett hvor de bor.
Den viktigste årsaken til at ansatte i kommunal sektor deltar mindre i utdan-ning og opplæring enn de ønsker er at arbeidsgiver ikke har råd eller mulighet til å tilby opplæring. Samtidig er det viktig å merke seg at andelen som deltar i opp-læring med finansiering fra arbeidsgiver er høyere i kommunal enn i privat sek-tor. Når mange i kommunal sektor oppgir arbeidsgivers økonomi som en viktig hindring kan det være flere årsaker til dette. Det opplevde læringsbehovet i deler av offentlig sektor er stort, og det kan være at en noe høyere deltakelse ikke er nok til å dekke behovet. Det kan også være at ansatte i offentlig sektor er mer orientert mot formelle utdanningsløp, som er mer kostnadskrevende. En tredje mulig forklaring er at opplæring for ansatte i blant annet undervisning og helse-og sosialsektoren tradisjonelt har vært lagt opp på en måte som forutsetter at det settes inn vikarer, noe som også gjør opplæringen mer kostnadskrevende. Igjen vil en økt satsing på læringsformer som i større grad tar i bruk arbeidsplassen som læringsarena både kunne påvirke etterspørselen etter kompetanseutvikling og øke deltakelsen ved at opplæringen i større grad er integrert i det daglige arbeidet.
Gjennomgangen i dette kapitlet har vist at vi også i kommunesektoren finner store forskjeller i lærevilkår, læringsbehov og læringsmotivasjon hos ulike grupper, og at det derfor er viktig å skille mellom grupper med høy og lav utdanning. Dette kommer delvis til uttrykk som forskjeller i drivkreftene for kompetanseutvikling i
henholdsvis undervisning og helse/sosial, noe som dels må forstås på bakgrunn av kompetanseprofilene i de to næringene. De ansatte i skolene har gjennomgående høy formell kompetanse. Andelen ufaglærte i skolen er liten, og det er for tiden god tilgang på lærere i arbeidsmarkedet. I den kommunale pleie- og omsorgssek-toren er det langt større spredning i de ansattes kompetansenivå. Unge søker seg i liten grad til utdanning og arbeid i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten, og det å redusere andelen ufaglærte er en stor utfordring på kompetansesiden.
Et viktig mål i Sosial- og helsedirektoratets program for kvalifisering av perso-nell uten formell fagutdanning i omsorgssektoren er å redusere andelen uten for-mell fagutdanning. Dette ønsker man å oppnå gjennom et nært samarbeid mel-lom arbeidsliv og utdanningssystem, der det er lagt vekt på arbeidsgivers ansvar for tilrettelegging av praksisdelen av opplæringen.
Grupper med høy utdanning – med lærere som eksempel
I kommunesektoren, som i arbeidslivet for øvrig, ser vi en klar tendens til at de som har mest utdanning fra før også er de som deltar mest i utdanning og opplæ-ring. De med mest utdanning har også de mest læringskrevende jobbene. Blant de store yrkesgruppene i sektoren er det lærere og sykepleiere som deltar mest i opplæring, og det er også disse som opplever de største læringskravene i jobben.
Samtidig er det disse yrkesgruppene som opplever å ha det største læringsbehovet.
Lærerne er en av de yrkesgruppene i arbeidslivet som deltar mest i formell videreutdanning. En undersøkelse som Fafo gjennomførte høsten 2003 viste at 16 prosent av lærere og skoleledere hadde deltatt i videreutdanning i løpet av de siste tolv månedene (Hagen, Nyen og Folkenborg 2004). Dette viser samtidig en betydelig økning i deltakelsesnivået siden 1998, da en tilsvarende undersøkelse viste at ti prosent hadde deltatt (Jordfald og Nergaard 1999).
Forklaringen på den høye deltakelsen i formell videreutdanning i skolen er sammensatt. Selv om den enkelte selv i liten grad legger vekt på lønn som moti-vasjonsfaktor for å delta i formell utdanning, er det rimelig å anta at den tette koblingen mellom formell kompetanse og lønn virker stimulerende på motivasjo-nen for å ta videreutdanning, selv om dette bare er en av flere motiverende faktorer.
En annen viktig forklaringsfaktor er utviklingen på tilbudssiden. Utviklingen av fleksible, modulbaserte og tilrettelagte opplegg har gjort tilbudet om etter- og videreutdanning mer relevant og tilgjengelig for flere.
Dels må økningen i formell videreutdanning ses i sammenheng med store stat-lige satsinger på kompetanseutvikling de siste årene. Slike satsinger har gjort det mulig for flere å delta i kompetansehevende tiltak. Samtidig viser undersøkelsen blant lærerne at deltakelse i formell videreutdanning krever en stor grad av motivasjon og innsats fra den enkelte. Deltakelsen er ofte egeninitiert og egen-finansiert, og mye av undervisningen foregår på fritiden. De sentrale satsingene
har derfor først og fremst stimulert et eksisterende behov blant en gruppe som i utgangspunktet har en sterk motivasjon for å delta i formell utdanning (Hagen, Nyen og Folkenborg 2004).
Kombinasjonen av sentrale satsinger, utdanningsmotiverte lærere og utviklin-gen av relevante og tilrettelagte tilbud har virket stimulerende for etterspørselen etter kompetanseutvikling blant lærerne. Et sentralt spørsmål er i hvilken grad kompetanseutviklingen samtidig har vært dekkende i forhold til skoleeiers lokale behov. Samtidig som skolene står overfor felles utfordringer, er det også store lokale variasjoner i kompetansebehovet, blant annet på grunn av forskjeller i sammen-setningen av eksisterende kompetanse og lokale arbeidsmarkedsforhold. Fra skole-eiers side er det viktige utfordringer knyttet til å sikre en god balanse mellom individuell kompetanseheving og kollektive læringsformer med utgangspunkt i lokale behov på kort og lang sikt.
Tall fra Lærevilkårsmonitoren viser at lærerne i mindre grad enn andre yrkes-grupper med høy utdanning mener at de har gode muligheter for læring i det dag-lige arbeidet. Dette støtter opp under inntrykket av at det ligger et uutnyttet potensiale i å utvikle læringsmulighetene på arbeidsplassen bedre. Samtidig er det viktig å understreke at kollektive læringsformer på arbeidsplassen også har sine begrensninger. Behovet for faglig oppdatering og skolens behov for spisskompe-tanse på enkelte områder innebærer at det vil være et visse behov for individuell kompetanseheving også gjennom formelle utdanningsløp. Utfordringen for skole-eier og -leder ligger da blant annet i å synliggjøre kompetanse og etablere mek-anismer for spredning og kunnskapsdeling internt i organisasjoner (Hagen, Nyen og Folkenborg 2004).
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 30 (2003–04) Kultur for læring,
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 30 (2003–04) Kultur for læring,