Tolkning som bakgrunn og som handling

Det foregående avsnittet ga oss grunn til å vende tilbake til den store samtalen mellom de to kulturene som diskusjonen om paradigmebegrepets relevans befinner seg

innenfor. I humanistenes ønske om å finne et skilletegn mellom naturvitenskapene og humanvitenskapene spiller distinksjonen mellom naturobjekter og meningsfulle objekter en stor rolle, for så vidt som det ligger til grunn for skillet mellom å forklare og å forstå. Flere vitenskapsteoretiske forsøk på å få humanfagene til å tilpasse seg den naturvitenskapelige tradisjonen, har tatt form av et postulat om at de

naturvitenskapelige metodene også er relevante på meningsbærende gjenstander.

Dagfinn Føllesdal og Lars Walløe hevder: "[D]en hermeneutisk metode er den hypotetisk-deduktive metode anvendt på meningsfylt materiale, dvs. tekster,

kunstverk, handlinger osv."¹⁰⁵ Kuhn og den radikale vitenskapsfilosofien mener på sin side å ha avdekket det som gjerne betegnes som en fortolkningsdimensjon også ved naturvitenskapene. Delvis har dette skjedd ved at en har avdekket de omfattende

105 Dagfinn Føllesdal og Lars Walløe: Argumentasjonsteori og vitenskapsfilosofi, Universitetsforlaget, Oslo/Bergen/Trondheim 1977, s. 94.

teoretiske forutsetningene for de empiriske hypotesene.¹⁰⁶ Delvis har det skjedd ved at selve spørsmålet om hva det er å se eller å observere er blitt problematisert; hvilken rolle begreper og teorier spiller for selve det observerende blikket.

Denne problematiseringen kommer klart til uttrykk hos Kuhn idet han beskriver grunnlaget for kommunikasjonsvanskene mellom utøvere som arbeider innenfor ulike paradigmer: "Practicing in different worlds, the two groups of scientists see different things [min utheving] when they look from the same point in the same direction."¹⁰⁷ Dette poenget er likevel langt mer inngående utforsket av Russell Hanson i Patterns of Discovery, der han undersøker selve persepsjonsakten og med utgangspunkt i gestaltpsykologiens tenkning om aspektskifter viser frem den innvendige forbindelsen mellom å se og å ha ideer om hva en ser. Både Kuhn og Russell Hanson vil ha oss til å innse at nøytral obervasjon ikke finnes: Forskningen hviler på en rekke forutsetninger som tas for gitt og som griper inn i selve

observasjonshandlingen. Vi har fått det som gjerne kalles den interpretative vendingen innenfor vitenskapsteorien.

I en viss forstand har talsmennene for den interpretative vendingen den samme ambisjonen om å si noe om all forskning som vi finner hos

enhetsvitenskaps-ideologene, selv om de ikke på samme måte angir normer for forskningen. Vendingen utstyrer oss med et svært vidt begrep om tolkning som gjør krav på å avdekke en nærmest universell fortolkningsdimensjon. Spørsmålet blir om vi kan finne noe som ikke er tolkning; hvordan vi overhodet kan skille noe ut fra alt vi kaller tolkning: "As the old logical division of labor between explanation and understanding is abandoned and interpretation comes to characterize the whole field of human endeavor, what, if anything, is the 'contrast class' to interpretation?"¹⁰⁸ Jo mer dyptgripende

tolkningsdimensjonen oppfattes som å være, desto mindre sjanse er det for å identifisere en kontrastterm. Tolkningsbegrepets funksjon blir å avdekke et grunntrekk ved menneskelig erkjennelse og meningsdannelse overhodet.¹⁰⁹

106 Jf. diskusjonen under 1.2.1.

107 Kuhn: The Structure of Scientific Revolutions, s. 150.

108 David R. Hiley, James F. Bohman og Richard Shusterman: "Introduction: The Interpretive Turn" i Hiley, Bohman og Shusterman (red.): The Interpretive Turn: Philosophy, Science, Culture, Cornell University Press, Itacha 1991, s. 2.

109 Dette generaliserte tolkningsbegrepet er imidlertid ikke universelt akseptert. Charles Taylor er en av dem som forsvarer skillet mellom fortolkende og forklarende vitenskaper (jf.

Charles Taylor: "Interpretation and the Science of Man", i Philosophy and the Human Sciences: Philosophical Papers, bind 2, Cambridge University Press, Cambridge 1985.) For

Dette generaliserte tolkningsbegrepet "humaniserer" naturvitenskapene, men hvilke konsekvenser får det for en humanvitenskap som litteraturvitenskapen? På den ene siden burde det kunne gjøres gjeldende innenfor litteraturfaget. På den andre siden kan vi innenfor dette fagets virksomhet (og kanskje innenfor andre

menneskevitenskapelige fags og for den slags skyld naturvitenskapelige fags

virksomhet) neppe klare oss bare med dette generaliserte tolkningsbegrepet. Vi både har og trenger mer spesifiserte bestemmelser av tolkningsbegrepet. Det vil si at vi trenger å identifisere ulike nivåer i begrepet som relaterer seg til ulike nivåer i virksomheten og den teoretiske diskusjonen omkring virksomheten.

Først av alt trenger vi et skille mellom tolkning som bakgrunn og forutsetning for enhver litteraturvitenskapelig handling og den spesifikke litteraturvitenskapelige handlingen som har tolkning av teksten som mål. Ikke alle litteraturvitenskapelige handlinger har som mål å generere en tolkning av en litterær tekst. Det finnes som kjent en ikke ubetydelig moderne litteraturteoretisk tradisjon som avviser at det er en litteraturvitenskapelig oppgave å tolke tekster.¹¹⁰ Her står striden om et mer spesifikt tolkningsbegrep enn det som er på spill i talen om den interpretative vendingen.

Hvis det på det mest generelle nivået er vanskelig å finne kontrasttermer til tolkning, er det på handlingsnivået innenfor litteraturvitenskapen altså ikke bare mulig, men lett: At enhver litteraturvitenskapelig handling finner sted mot en slik forstående eller fortolkende bakgrunn, vil ikke si at enhver litteraturvitenskapelig handling er en tolkning. Å tolke tekster er bare en av mange mulige

litteraturvitenskapelige handlinger. Det finnes en rekke andre handlinger vi kan utføre overfor litterære tekster. Vi kan undersøke den grammatikken som genererer dem, slik strukturalistene forsøkte å gjøre, vi kan undersøke dem med henblikk på å finne ut hva som skiller litteratur fra annen kunst og/eller fra andre typer tekster, slik

formalistene hadde som mål, vi kan lese dem som typiske eller utypiske uttrykk for en

en kritikk av Taylor på dette punktet, se Thomas Kuhn: "The Natural and the Human Sciences" og Joseph Rouse: "Interpretation in Natural and Human Science", begge i Hiley, Bohman og Shusterman (red.): The Interpretive Turn.

110 La meg sitere Jonathan Cullers utfall mot den utbredte tolkningsaktiviteten, på vegne av en mer nomotetisk holdning: "To engage in the study of literature is not to produce yet another interpretation of King Lear but to advance one’s understanding of the conventions and operations of an institution, a mode of discourse.

There are many tasks that confront criticism, many things we need to advance our understanding of literature, but one thing we do not need is more interpretations of literary works." (Jonathan Culler: "Beyond Interpretation", i The Pursuit of Signs: Semiotics, Literature, Deconstruction, Cornell University Press, Itacha 1981, ss. 5–6.)

bestemt epokes forståelse av rasetenkning eller forholdet mellom kjønnene, vi kan undersøke deres resepsjonshistorie, deres virkningshistorie etc.¹¹¹

Hele dette spekteret av mulige litteraturvitenskapelige handlinger som ikke har som sitt spesifikke mål å tolke tekster, fanges likevel inn av den interpretative

vendingen, av det mer generaliserte tolkningsbegrepet som former bakgrunnen for enhver menneskelig handling, litteraturvitenskapelige handlinger inkludert. Men også i dette bakgrunnssjiktet trenger vi mer spesifiserte bestemmelser av tolkningsbegrepet, avhengig av hvorvidt det er bakgrunnen for selve tolkningshandlingen det er tale om eller bakgrunnen for å betrakte den litterære teksten som en gjenstand som krever tolkning. Sagt litt annerledes: Vi trenger å skille mellom de forutsetningene som en bestemt tolkningshandling finner sted på bakgrunn av og de forutsetningene som tanken om at teksten skal gjøres til gjenstand for tolkning, hviler på.¹¹²

111 Dette snakket om ulike litteraturvitenskapelige handlinger sikter altså mot å ta høyde for at den litteraturvitenskapelige omgangen med litterære tekster er mangfoldig og kan ha ulike siktemål. Enkeltteksten bør neppe stå i sentrum for all vår litteraturvitenskapelige omgang med litteraturen. Det er også kritisk rettet mot den utbredte tendensen til å kalle alle litteraturvitenskapelige tekster som tar for seg enkelttekster for "lesninger". Denne uspesifiserte benevnelsen er trolig selv resultatet av fallet i metodeoppmerksomhet. Beata Agrell antyder et slikt problem i sin omtale av den litteraturvitenskapen som tok inntrykk av poststrukturalistisk tankegods: "Mot slutet av 80-talet stod det klart att det var Texten som gällde. Den skulle utsättas för 'läsningar' – men hvad man skulle göra var ganska oklart."

(Beata Agrell: "Litteraturens historia – och litteraritetens. Ett problem i 40 års svensk litteraturvetenskap", i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, nr. 2, Universitetsforlaget, Oslo 2001, s. 104.) En annen samlebetegnelse som ofte blir brukt, er 'kommentar'. Erik Bjerck Hagen foretrekker denne termen fordi det "indikerer leserens grunnleggende frihet: Han skal si noe om verket, men hvordan han skal si det, er mer opp til ham selv enn til profesjonens forventninger". (Hagen: Hva er litteraturvitenskap, s. 62). Jon Haarberg legger frem et ganske annerledes tradisjonsforankret spekter av bruksmåter for termen innenfor filologien. "I klassisk latin betyr commentarii 'huskeliste' (som utarbeides på forhånd) eller 'notater' (som utarbeides på etterskudd). Betydningsutviklingen går tidlig over til 'dagbok' eller 'journal', dvs. notater som tas i profesjonell sammenheng. En ambisiøs litterær form for kommentar har vi for eksempel i Cæcars berømte opptegnelser fra sitt felttog i Gallia: Commentarii de bello gallico. Ordet synes i liten grad å ha vært brukt om margnotater. Commentarii ble publisert separat, som egne bokutgivelser. De kan være lemmatisk strukturert, dvs. at en passasje (et lemma) i primærteksten gjentas i kommentaren før den utlegges, eller de kan forholde seg friere i forhold til sitt grunnlag." (Jon Haarberg: "Hva var litteraturvitenskap? Faglig praksis gjennom 2300 år", i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, nr. 2, Universitetsforlaget, Oslo 2004, ss. 111–112.) Siktemålet med Haarbergs utlegning av kommentarbegrepet er, hvis jeg forstår ham rett, å løfte frem den filologiske kommentaren som en tolkningspraksis; kanskje som den egentlige formen for nærlesning, forberedt i fagtradisjonen noen tusen år før nykritikken så dagens lys. Også i hans perspektiv synes kommentaren til syvende og sist å være det samme som tolkning, selv om han kanskje ikke vil akseptere den filologisk uinformerte tolkningen som en verdig form for tolkning.

112 Dette er et prinsipielt og funksjonelt skille. Det skal ikke forstås dit hen at det ikke kan være sammenfall mellom (mange av) elementene som inngår som forutsetninger for en bestemt tolkningshandling og de som inngår i bestemmelsen av den litterære teksten som noe

Det er den første typen forutsetning den filosofiske hermeneutikken diskuterer når den diskuterer vilkårene for forståelse, om forståelse overhodet er mulig osv..

Avdekkingen av forforståelsen som et vilkår for forståelse, og dermed leserens forståelseshorisont som konstitutiv for tolkningshandlingen, er en av denne hermeneutiske refleksjonens viktigste innsikter. Til dens emner hører forholdet mellom forståelseshorisonten til leseren og dennes møte/konfrontasjon med den forståelseshorisonten som er nedfelt i den aktuelle teksten en prøver å forstå.

Refleksjonen over denne relasjonen er nødvendig for tolkningsaktiviteten, og ingen metode for tolkning kan erstatte denne refleksjonen.

Det er trolig den andre typen forutsetninger – forutsetningene for tanken om at teksten skal gjøres til gjenstand for fortolkning – Kittang snakker om når han forsøker å sirkle inn det han kaller de ulike litteraturvitenskapelige skolers hermeneutiske grunnprinsipp.¹¹³ Disse grunnprinsippene sier noe om hva tekst er, hva

kommunikasjon er etc., og er bestemmende for hvorvidt vi gjør teksten til gjenstand for tolkning eller for en annen litteraturvitenskapelig handling. Det er disse

prinsippene eller teoretiske forutsetningene vi trenger en analyse av for å få syn for kontinuiteten og diskontinuiteten mellom skolene på ulike nivåer, både med hensyn til forforståelse og mål for virksomheten.

Å fremheve tolkningsdimensjonen ved paradigmetenkningen kan altså være både til skade og gagn for forståelsen av den faglige aktiviteten innenfor de to kulturene og av forholdet mellom dem. Den kan hjelpe oss til å se ulike nivåer av tolkning innenfor humanvitenskapene og litteraturvitenskapen spesielt, og den kan avdekke et nivå av fellesskap mellom human- og naturvitenskapene. Den er mest til skade dersom den fører til at vi innenfor et fag som litteraturvitenskapen ukritisk overtar et udifferensiert tolkningsbegrep som fungerer vitenskapskritisk overfor naturvitenskapene, men som i vår sammenheng lett fører til et sløvet blikk for forskjellen mellom ulike litteraturvitenskapelige forskningshandlinger og deres ulike nivåer av forutsetninger. At paradigmetenkningen "humaniserer" naturvitenskapene, er ikke uten videre en grunn til å "paradigmatisere" humanvitenskapene. Å gjøre det kan like gjerne svekke vilkårene for det differensierende blikket som

som skal gjøres til gjenstand for tolkning. En bestemt forståelse av hva det er å være menneske, kan for eksempel ligge til grunn begge steder. I det ene tilfellet fungerer

forståelsen som bakgrunn for en tolkningshandling, i det andre fungerer den som bakgrunn for at vi overhodet ser det å tolke teksten som den relevante handlingen i møtet med teksten.

113 Jf. Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 17.

sammenlikningen av de to kulturene bør betjene seg av, og som samtalen mellom de to kulturene bør baseres på.