En alternativ modell for komparasjon

Hvilke konklusjoner kan vi trekke av denne diskusjonen av paradigmebegrepets ulike aspekter, og av ulike forsøk på å overføre paradigmebegrepet til litteraturvitenskapen?

La meg forsøke å summere opp noen momenter fra den foregående diskusjonen.

Hvis overføringen av paradigmebegrepet fører til at skolene og retningene oppfattes som ute av stand til å snakke med hverandre og dermed immuniseres mot kritikk, er overføringen mer til skade enn til gagn. Det samme gjelder dersom den fører til at vi bygger inn i vår forståelse av virksomheten svaret på filosofiske

spørsmål den reflekterende samtalen innad i faget krever at vi har et levende forhold til som spørsmål. Vi kan heller ikke regne med at overføringen i seg selv er spesielt opplysende om forholdet mellom naturvitenskapene og menneskevitenskapene. Vi trenger en mer spesifisert sammenlikning av ulike deler av den menneskeviten-skapelige kulturen og av fagkulturer som er plassert på hver sin side av grensen mellom naturvitenskap og menneskevitenskap. Det er lite trolig at vi kan komme langt i forsøket på å videreføre denne samtalen uten at den bygger på beskrivelser av virksomhetene som er produsert av mennesker som kjenner de ulike fagene godt.

Samtidig kan dette mer spesifiserte blikket vise frem relevansen til sider ved begrepet som har en tendens til å bli oversett av det mer ikke-spesifiserende overføringsivrige blikket.

Faktisk ser det ut til at vi har mest glede av å overføre begrepet til

litteraturvitenskapen dersom vi ivaretar den dimensjonen ved det som blir kuttet ut i de fleste forsøk på overføring: den historiske eller diakrone dimensjonen. Kuhns paradigmebegrep er velegnet til å minne oss om de kravene som stilles til den som vil reflektere inn i virksomheten en bevissthet om at vi innenfor faget anvender begreper som gjerne har en to tusen års historie.

Gir paradigmetenkningen grunnlag for å dømme all metodisk innrettet

litteraturvitenskapelig virksomhet som positivistisk? Neppe. Det er vanskelig å snakke om paradigmer i litteraturvitenskapen dersom den ikke på ett eller annet nivå er metodisk. Dette kommer særlig tydelig frem hvis vi vender tilbake den mer opprinnelige (og humanistiske betydningen) forbilde eller eksempel: Praksisen må være etterfølgbar for å være et paradigme. Den totalt individualiserte og ikke-metodiske fagkulturen fremstår som anti-paradigmatisk og kan ikke beskrives som preget av et paradigmemangfold.

Noe av retorikken som metodeskepsisen i faget er uttrykt i, gir kanskje inntrykk av at den totale frigjøringen fra alle forbilder er idealet. Hvert geniale forskerindivid sin fremgangsmåte. Jeg vet ikke om noen for alvor vil hevde et slikt syn, og uansett gir det neppe en gyldig situasjonsbeskrivelse. Som antydet tidligere, er det rikelig med etablerte og eksemplariske fremgangsmåter i den

litteraturvitenskapelige fagkulturen. Men fordi mange retninger og skoler avleder sine kommentarbegreper direkte fra (de forklarende) teoribegrepene, trenger vi

tilsynelatende ikke snakke om disse fremgangsmåtene som metodiske. De fremstår heller som anvendelse av teori. En mer presis beskrivelse av litteraturteoriens ulike funksjoner og av hvilke funksjoner de ulike skolene gir ulike typer begreper, vil kunne gi grunnlag for en oppvurdering av metodologien i litteraturvitenskapen. Også anti-positivistiske teoriretninger bør få hensiktsmessigheten av sine

litteraturvitenskapelige fremgangsmåter vurdert. Det er trolig bare dersom

paradigmetenkningen tas til inntekt for en total irrasjonalisme, at selve det å arbeide metodisk blir diskreditert av den. En slik irrasjonalisme vil være

virksomhetsundergravende på en måte som rammer også anti-positivistiske skolers fremgangsmåter, ja kanskje også den anti-paradigmatiske fremgangsmåten til det geniale individ.

Gir paradigmetenkningens innsikter avgjørende argumenter mot tanken om en felles tolkningsmetodikk for litterære tekster? Etter mitt skjønn er svaret nei også på dette spørsmålet. Paradigmetenkningen bryter ned skillet mellom å forstå/fortolke og å beskrive, den viser at all beskrivelse hviler på et nivå av forståelse/tolkning. Den tolkningsmetodikken jeg skal presentere, rammes ikke av paradigmetenkningens nedbryting av skillet mellom å beskrive og fortolke: Den trenger ikke dette skillet. Til gjengjeld trenger den skillet mellom å beskrive og å kategorisere; dette skillet

anfektes ikke av tanken om at alt er fortolkning. Det generaliserte tolkningsbegrepet er heller ikke til hinder for differensieringen mellom ulike litteraturvitenskapelige handlinger, hvorav den mer spesifikke tolkningshandlingen bare er én. At metodikken er teoriekstern, vil si at begrepene ikke er teoriladet i den betydningen at de er avledet av teorier. Men det vil ikke si at begrepene er nøytrale. At de for det meste er avledet av det Aadland kaller grunnbegreper, borger for det.¹³² En slik felles

tolkningsmetodikk trenger med andre ord ikke gjøre krav på noen form for nøytralitet, verken med hensyn til teorier om litteratur eller andre innbegreper, normative krav til fremgangsmåter eller verdier mer allment.

På det deskriptive nivået har Kuhns paradigmebegrep lite å tilby et fag som litteraturvitenskapen. Det er innrettet på å beskrive den faglige praksisen i helt

annerledes strukturerte fagkulturer, der blant annet teoribegrepet, men også det sosiale

132 Jf. 1.2.6. Jeg skal senere i dette kapitlet diskutere nærmere denne verdiladningen.

fellesskapet spiller en helt annen rolle enn hva tilfellet er i litteraturvitenskapen.

Dessuten er det innrettet på å beskrive et historisk forløp, dvs. å redegjøre for den diskontinuerlige utviklingen av begreper og teorier innenfor en tradisjon som på et annet nivå er kontinuerlig. Nettopp fordi de ulike tradisjonene og skolene lever samtidig og ved siden av hverandre i litteraturvitenskapen, trenger vi ikke primært et redskap som setter oss i stand til å se diskontinuiteten i kontinuiteten, men heller et redskap som setter oss i stand til faktisk og praktisk å sammenlikne de ulike teoriene, og å identifisere forskjeller og likhetspunkter, sammenfall og konflikt, på en rekke ulike punkter. Paradigmebegrepet er ikke dette redskapet, men forsøket på å få det til å fremstå som det, klargjør behovet for det.

Hvor skal vi vende oss i søket etter et slikt analyseredskap? Det kan etter mitt skjønn være god grunn til å vende tilbake til en tekst jeg tidligere har dvelt ved: Atle Kittangs "Tre forståingsformer i litteraturforskinga". Jeg har allerede markert at jeg ikke er enig i Jakob Lothes syn på artikkelen som et godt utgangspunkt for å sortere og ordne metodemangfoldet i litteraturvitenskapen. Oppfatningen hans er likevel ikke uten en viss dekning i teksten. Kittang skisserer der et prosjekt som har muligheter i seg til å bli et slikt redskap.¹³³ La meg vende tilbake til et sentralt utsagn i Kittangs tekst. Han vil identifisere et sett av ulike forståelsesformer som "bestemmer det kunnskapsobjektet ein gitt metode refererer seg til og stiller sine spørsmål ut frå".¹³⁴ I forståelsesformen er de teoretiske og metafysiske forutsetningene for bestemmelsen av kunnskapsobjektet og de undersøkelsesprosedyrene som følger av denne

bestemmelsen, koblet sammen.

La meg forsøke å gripe denne skissen av begrepet an mer analytisk. I følge skissen inneholder en forståelsesform tre komponenter: i) en bestemmelse av et kunnskapsobjekt, ii) teoretiske/metafysiske forutsetninger for denne bestemmelsen, og iii) metodikken som følger av denne bestemmelsen av kunnskapsobjektet. På grunnlag av disse komponentene kan vi utvikle et analyseredskap som setter oss i stand til å identifisere og sammenlikne systematisk ulike litteraturvitenskapelige

133 Når Kittang ikke realiserer denne dimensjonen ved prosjektet, henger det kanskje sammen med artikkelens splittelse mellom et deskriptivt/sammenliknende sikte og et avslørende sikte.

Det er det deskriptive siktet som bestemmer tekstens intensjonserklæring og disposisjon, men det avslørende synes å bestemme dens argumentasjon. Dersom vi ser den i lys av det

deskriptive siktet, fremstår den som ufullført. Den redegjør ikke for de metodene som følger av den siste forståelsesformen, den symptomale, og den problematiserer heller ikke dennes teoretiske forutsetninger: Den godtar dem uten betydelige forbehold.

134 Kittang: Litteraturkritiske problem, s. 16.

teorier og tilnærmingsmåter. Analysemodellen har form av en liste med spørsmål som vi kan stille til de ulike teoriene og tilnærmingsmåtene: 1. Hvordan definerer

teorien/tilnærmingsmåten sitt forskningsobjekt?¹³⁵ 2. Hvilket mål for virksomheten ligger innfelt i denne definisjonen/konstitueringen av forskningsobjektet? 3. Hvilke(n) litteraturvitenskapelige handling(er) muliggjør den? 4. Hvilke teoretiske/metafysiske premisser ligger til grunn for definisjonen av forskningsobjektet? 5. Hvilke metodiske konsekvenser får denne definisjonen/konstitueringen av forskningsobjektet?

Å anvende dette analyseredskapet på ulike litteraturvitenskapelige skoler, retninger og for den del på helt spesifikke litteraturvitenskapelige prosjekter, er en omfattende forskningsoppgave som jeg her og nå ikke en gang kan begynne på.

Likevel bør det være mulig å antyde noe om hvilken type relasjoner mellom skolene og forskningsprosjektene denne modellen setter oss i stand til å gripe. Retter vi det første spørsmålet i denne modellen mot ulike teoretiske skoler, finner vi store interne forskjeller. Strukturalismen definerer forskningsobjektet kanskje som en lingvistisk artefakt som skal forklares med hensyn til de konvensjoner og regler som har generert det. Den historisk-filologiske litteraturforskningen definerer kanskje

forskningsgjenstanden som et historisk frembrakt språklig uttrykk i behov av

teksteksegese. Poststrukturalismen og dekonstruksjonen definerer det kanskje som et prosessuelt lingvistisk artefakt hvor målet med undersøkelsen er å gripe bruddene på kodene og konflikten mellom de ulike kodene som teksten virkeliggjør idet den setter språket som system i og på spill. Nyhistorismen definerer det kanskje som de

historiske krefter og kulturelle energier som den litterære teksten er et konvergeringspunkt for.¹³⁶

Like interessant som å beskrive ulikhetene på dette punktet mellom skolene er det imidlertid å studere ulikhetene innad i skolene. Hos de ulike variantene av

poststrukturalisme finnes det antakeligvis ulike bestemmelser av

forskningsgjenstanden. På dette punktet er trolig avstanden mellom for eksempel

135 La meg understreke forskjellen mellom tilnærmingsmåtens definisjon av sitt

litteraturvitenskapelig forskningsobjekt og det å definere begrepet "litteratur" eller å gi en teori om hva litteratur er. Det er godt mulig å definere et litteraturvitenskapelig

forskningsobjekt uten å holde seg med en definisjon av litteraturbegrepet og uten å holde seg med en teori om litteratur. En slik bestemmelse av hva litteratur er, faller inn under spørsmål 4 i denne listen. Jeg skal komme tilbake til definisjonsdiskusjonen i kapittel 5.

136 Jeg understreker kanskje for å markere det tentative med formuleringene mine. Det er ikke sikkert at representanter for de ulike skole ville være komfortable med disse formuleringene, og jeg ser ingen sterke grunner til at beskrivelsen ikke skal ivareta selvforståelsen innad i skolene, iallfall i utgangspunktet.

Derrida, Kristeva og Foucault stor. Dersom vi tar sikte på å identifisere mer spesifikke bestemmelser av forskningsgjenstanden, vil vi trolig kunne finne forskjeller innenfor (ulike faser av) det samme teoretiske eller kritiske forfatterskapet. Roland Barthes’

forfatterskap ville kanskje peke seg ut som spesielt interessant for en slik analyse.

Flytter vi oppmerksomheten over til de teoretiske/metafysiske forutsetningene for ulike bestemmelser av forskningsgjenstanden, blir det kanskje vel så interessant å studere hva de deler som hva de ikke deler. Noen teoretiske forutsetninger er

antakeligvis fellesgods for en god del ulike teoretiske skoler og retninger. Tanken om språket som system (enten det tenkes prosessuelt eller statisk) er en slik forutsetning for en rekke innbyrdes ulike bestemmelser av forskningsobjektet i moderne

litteraturvitenskap. Forestillingen om ren form som meningstomt språklig materie er trolig en annen implisitt eller eksplisitt forutsetning for mange teorier og skoler. Det burde også være mulig å gi en mer spesifisert bestemmelse av hvor de virkelige teoretiske skillelinjene løper og å skille mellom det som bare er ulike interesser og prioriteringer på den ene siden og det som er uoverstigelige teoretiske konflikter på den andre. Ikke minst vil det bli mulig å vurdere mer kritisk om det faktisk er tankemessig konsistens internt i de enkelte skolenes og prosjektenes teoretiske grunnlag.

Flytter vi oppmerksomheten over på den litteraturvitenskapelige handlingen, tilbyr modellen oss noe vi sårt trenger for å forstå godt teori- og metodemangfoldet i moderne litteraturvitenskap: en motivasjon for å gi mer spesifikke og nyanserte beskrivelser av alle de ulike litteraturvitenskapelige handlingene som utøves i faget.

Disse kan og bør supplere hverandre heller enn å konkurrere med hverandre, og det mest interessante spørsmålet er om de er trenger hverandre, om de kan klare seg uten hverandre eller ikke. Den litteraturvitenskapelige handlingen å tolke tekster med henblikk på å bestemme deres meddelelsesverdi er avhengig av den filologiske eksegesen. Avhengighetsforholdet kan imidlertid også gå andre veien. Hvordan et bestemt element i teksten skal utlegges, kan i et gitt tilfelle være avhengig av hvordan meddelelsesverdien oppfattes.¹³⁷ På samme måte er det trolig et gjensidig

137 Jeg vil ikke med dette si imot Jon Haarberg når han hevder at filologien historisk forstått har et hermeneutisk sikte. (Jf. Haarberg: "Hva var litteraturvitenskap?".) Flere av de

kommentarnivåene han finner i den historiske filologien, er da også sammenfallende med de elementene som inngår i den tolkningsmetodikken jeg skal presentere, og kommentarene er langt fra riktig karakterisert som atomistiske. Likevel tror jeg at en slik filologisk

avhengighetsforhold mellom den litteraturforskningen som undersøker teksten som et ideologisk produkt og den som tolker den med henblikk på meddelelsen. Hvis en ikke har syn for de ideologiske føringene som ligger i de ulike stemmene i teksten, er det i mange tilfeller vanskelig å bestemme meddelelsesverdien. Omvendt kan en neppe uttale seg om teksten som ideologisk konstruksjon, dersom en ikke tar stilling til hva tekstens anliggende er og hvilken holdning den har til sitt anliggende. (En roman av Olav Duun blir ikke brun av at brune røster kommer til orde i den.)

Hvis det er slike støttefunksjoner og avhengighetsforhold vi har i tankene når vi snakker om fagets teori- og metodepluralisme, er det for svakt å si at den er et gode. Den er nødvendig. Blikket for den innbyrdes avhengigheten mellom ulike litteraturvitenskapelige innsatser er like viktig som blikket for eventuelle

motsetningsforhold, uten at en dermed kan ignorere det siste: Integreringen av én type litteraturvitenskapelig handling i en annen bør hvile på om ikke de samme, så iallfall forenlige teoretiske og metafysiske premisser.

Modellens spørsmål om metodiske konsekvenser kan ikke besvares uavhengig av hvilken litteraturvitenskapelig handling det er tale om og det målet som prosjektet setter for denne handlingen. Den mest abstrakte måten å stille metodespørsmålet på, er samtidig den enkleste: Hva er den beste fremgangsmåten for å nå dette målet?

Hvorvidt det finnes flere konkurrerende og like gode fremgangsmåter til samme målet, er ikke et teoretisk spørsmål, men et empirisk og praktisk spørsmål: En må vise frem flere slike og argumentere for at de er like gode. Modellen legger også til rette for at vi undersøker hvor den aktuelle skolen/praksisen henter sine

kommentarbegreper fra, dvs. å beskrive forholdet mellom de begrepene den litteraturvitenskapelige handlingen begrunnes med og de som den benytter seg av i den praktiske kommentarvirksomheten. Vi vil kunne undersøke metoden med

henblikk på å gripe hvilken rolle den gir den litterære teksten i forhold til de teoretiske forutsetningene for bestemmelsen: Skal teksten undersøkes med henblikk på å støtte eller forklare den aktuelle teorien, med henblikk på å illustrere teorien, eller er det noe som kan minne om testaspirasjoner i dette forholdet mellom tekst og teori?

Det må understrekes at denne modellen foreløpig bare er en skisse. Det er sannsynlig at den gjennom bruk vil måtte tåle flere revisjoner både av listen av spørsmål og av de enkelte spørsmålsformuleringene. Det er også mulig at modellen

kommentarpraksis trenger et metodisk supplement som sikrer helhetssynet på teksten, dersom den skal utvikles til en tilfredsstillende tolkningsmetodikk.

vil måtte utformes litt forskjellig alt ettersom den skal anvendes på litteraturteoretiske skoler og på spesifikke forskningsprosjekter. Siktemålet er at den skal gi oss et analytisk redskap for både å beskrive og drøfte det teori- og metodemangfoldet som preger faget på langt mer presise måter enn hva paradigmebegrepet inviterer oss til å gjøre. Hensikten er selvsagt ikke å besverge eller tyrannisere dette mangfoldet bort, men å forstå det bedre og fremme den kritiske komparasjonen av ulike

forskningsinnsatser i faget.