Rasjonalitet, rimelighet og praksis

I det foregående har jeg forsøkt å markere avstanden mellom Kuhns tale om paradigmer og Wittgensteins tale om språkspill. Nettopp praksisaspektet ved Wittgensteins tenkning om språk kan kanskje vendes kritisk mot de mest radikale erkjennelsesteoretiske tolkningene av paradigmebegrepet. I det følgende skal jeg risse opp konturene av en slik kritikk, dens konsekvenser for rasjonalitetsbegrepet og spesielt dens konsekvenser for karakteren og statusen til vitenskapelig metode.

Den kuhnske talen om inkommensurabilitet mellom paradigmer og den aadlandske talen om antinomier synes å utfordre forestillingen om vitenskap som rasjonell virksomhet, en forestilling som går dypt i selve forestillingen om vitenskap.

Klimaet for den vitenskapelige virksomheten er preget av den lange veien vi har gått fra den aristoteliske tanken om at virkelighetens orden og vår evne til å forstå denne ordenen er godt tilpasset hverandre, til vår tids utbredte epistemologiske skepsis.

Hvorvidt den vitenskapelige virksomheten er rasjonell, fremstår ikke som et paradoksalt spørsmål lenger, men er heller blitt et av vitenskapsfilosofiens mest sentrale emner.

Hvordan det vitenskapelige prosjektet har kunnet havne i denne krisen, krever kanskje ikke bare en idéhistorisk fortelling om hvordan synet på vitenskapen har

utviklet seg, men også en refleksjon over selve rasjonalitetsbegrepet, en refleksjon som trolig bør forholde seg til rasjonalitetsbegrepets historie. Gjennom to

vitenskapsteoretiske og vitenskapshistoriske verker som jeg allerede har referert til – Cosmopolis: The Hidden Agenda of Modernity og Return to Reason – har Stephen Toulmin levert et vesentlig bidrag til en slik gjennomtenkning av

rasjonalitetsbegrepet. Hans innfallsvinkel fortoner seg fruktbar ikke minst for den som er metodisk orientert, men likevel ikke positivistisk innstilt. Det filosofiske blikket hans er sterkt influert av Wittgensteins tenkning og blikk, men han tilføre dette blikket en begrepshistorisk dimensjon som styrker den filosofiske refleksjonens forankring i virksomheter og praksis. Han gjør det også på en måte som evner å gjenåpne samtalen mellom de to kulturene, den humanvitenskapelige og den naturvitenskapelige.

Det minst oppsiktsvekkende trekket ved Toulmins vitenskapshistoriske betraktninger er at han oppfatter enhetsvitenskapsideologien i det tjuende århundret som en arv fra det hegemoniet som naturvitenskapene vant som forvaltere av virkelig kunnskap om verden på 1600-tallet. Det vitenskapsidealet som utviklet seg da, hadde sitt forbilde i den euklidske geometrien. Metoden la vekt på formal konsistens og deduktive bevis, og bare den vitenskapelige undersøkelsen som kunne underkastes slike metodekrav, kunne betraktes som vitenskapelig. Dette vitenskapsbegrepet var forbundet med en drøm om en enhetlig natur, et perfekt språk og en ufeilbarlig

vitenskapelig metode. Metoden ble betraktet som en vei til sikker og ubetvilelig viten.

Samtidig var det en indre sammenheng mellom denne forståelsen av vitenskapelig metode og rasjonalitetsbegrepet. Den vitenskapelige virksomheten er rasjonell i kraft av at den forholder seg til formale metoderegler som den euklidske geometrien kan stå som modell for.

I det tjuende århundret er denne tenkemåten fremdeles levende, om den enn er blitt gitt en mer raffinert form, hvis vi skal tro Toulmin:

[...] at the heart of the current debate about Rationality lies a supposed link between rational thought or action and use of the procedures known to philosophers as 'scientific method.' [...]

In its contemporary form, this argument is more coherent and single-minded than it was in the seventeenth century. Nonetheless, the belief that the ideas of rationality and method were tightly connected helped define the nature of that link from the start, and the standards imposed on scientific and philosophical arguments by the demand for a rational method were taken to be universal, not varying from place to place, from time to time, or from one subject matter to another. Again, the soundness of this method was taken to be

self-evident and self-validating. Any reflective individual – in Bishop Butler's phrase – 'sat down in a cool hour' to consider its validity would see it without need for evidence or argument. Finally, the power this method of thought has over our reflections apparently compelled us to conform to it. In brief, a fully rational method would comprise universal, self-evident rules from which we deviated only at the risk of irrationality.¹⁶⁷

Denne tenkningen om sammenhengen mellom vitenskapelig metode og rasjonalitet holdt ifølge Toulmin stand helt frem til det tjuende århundret, til tross for ulike former for motstand og problemer som oppstod i forsøket på å iverksette tankegangen.

Bildets store appell utløste mange anstrengelser for å bevare det, ¹⁶⁸ men også mange angrep på det. Den overdrevne tilliten til vitenskapelig metode, og til sammenhengen mellom (et bestemt begrep om) vitenskapelighet og rasjonalitet, har gjort selve rasjonalitetsbegrepet til et av de mest omstridte i vår tids vitenskapskultur.

Eighty or ninety years ago, scholars and critics, as much as natural scientists, shared a common confidence in their established procedures. The term 'scientific method'embraced, for them, all the methods of observation, deduction, generalization, and the rest that had been found appropriate to the problems and issues preoccupying those subjects. How little of that confidence remains today! Among some humanists, the phrase 'scientific method' is even pronounced with a sarcastic or ironic tone; and one even hears it argued that the concept of rationality itself is no more than a by-product of Western or Eurocentric ways of thinking. From its earlier dominance, through a period of doubts and difficulties between the two world wars, to the downright

skepticism of contemporary debate, the claims of rationality have been progressively challenged, to the point of being sidelined.¹⁶⁹

167 Toulmin: Return to Reason, ss. 83–84.

168 "Even Descartes found it hard, in the last resort, to develop an all-embracing Natural Philosophy. Thoughts and Things (he believed) display different regularities, and must be governed by different laws: to the end of his life, he found the relations of thoughts to things something of a mystery. Of all the seventeenth-century philosophers, Hobbes was the one who struggled most determinedly to overcome this problem, while preserving the strong points of Descartes' philosophy. Thoughts and Things, in Hobbes view, had more in common than Descartes ever conceded; and, in his own theoretical system, he assumed that, on a fundamental level, they both obeyed the same laws.

In the underlying European world-view, then, the value of a single all-embracing system of theories, into which phenomena of all kinds could eventually be fitted, was taken for granted right up until the twentieth century. Even after Euclid's and Newton's ideas were called in question, this view of scientific method remained the one to beat, and Russell's system of mathematical logic, published with Alfred North Whitehead in 1903 as Principia Mathematica, filled the niche for an abstract, fundamental theory left vacant by the loss of Euclidean geometry and Newtonian mechanics." (Toulmin: Return to Reason, s. 87.)

169 Toulmin: Return to Reason, ss. 1–2.

Denne vendingen spesielt innenfor humanfagene, der en ikke sjelden avsverger den faglige virksomheten noen positiv og meningsfull forbindelse med

rasjonalitetsbegrepet, forklarer Toulmin altså som en kritikk av den såkalte

moderniteten, en modernitet som det hegemoniske vitenskapssynet fra 1600-tallet er en frukt av.

Imidlertid byr Toulmin også på en annen fortelling om modernitetens

opprinnelse enn den vi vanligvis får overlevert og tradert. I Cosmopolis forteller han historien om den moderniteten som ikke vant frem, den som tapte kampen om forståelsen av hva viten er og hvilke fremgangsmåter vitenskapelige undersøkelser krever. Dette er den moderniteten han kaller humanistisk, og som især Michel Montaigne får stå som representant for.

When we today read authors born in the 15th century, such as Desiderius Erasmus (b. 1467) and François Rabelais (b. 1494), it may take time and effort for us to grasp their 'modernity'; but nobody questions the ability of such writers as Michel de Montaigne (b. 1533) and William Shakespeare (b. 1564) to speak across the centuries in ways we feel upon our pulses. Instead of focusing exclusively on the early 17th century, here we may therefore ask if the modern world and modern culture did not have two distinct origins, rather than one single origin, the first (literary or humanistic phase) being a century before the second. If we follow this suggestion, and carry the origins of

Modernity back to the late Renaissance authors of Northern Europe in the 16th century, we shall find the second, scientific and philosophical phase, from 1630 on, leading many Europeans to turn their backs on the most powerful themes of the first, the literary or humanistic phase. After 1600, the focus of intellectual attention turned away from the humane preoccupations of the late 16th century, and moved in directions more rigorous, or even dogmatic, than those the Renaissance writers pursued.¹⁷⁰

Toulmin ser den situasjonen vi har nå, med en tilsynelatende uoverstigelig splittelse mellom human- og naturvitenskapene, som et resultat av denne striden i

modernitetens tidligste århundrer, og han tilbyr en forklaring på hvordan og hvorfor den tidlige humanistiske modernismen tapte og den naturvitenskapelige vant frem. Et hovedelement i forklaringen hans er mordet på Henrik IV av Frankrike, kongen som opprinnelig var protestant, men som i 1593 – fire år etter at han ble konge –

konverterte til katolisismen, og som la til rette for religiøs sameksistens mellom de to formene for kristendom, samtidig som religionens politiske rolle overhodet ble svekket. Hans religiøse toleranse, politiske pragmatisme og praktisk-skeptiske

170 Stephen Toulmin: Cosmopolis: The Hidden Agenda of Modernity, s. 23.

holdning til filosofiske og vitenskapelige spørsmål inkarnerte på mange måter den tidlige humanismens ånd, dens holdninger og idealer, og ga grunnlaget for en tolerant og samtalende kultur som var karakterisert ved at den tålte meningsforskjeller.

Med drapet på Henrik IV mistet samtidig disse idealene sin politiske rolle.

Den politiske og kulturelle uroen som fulgte i kjølvannet, ga gode kår for den

moderniteten som på en helt annen måte vektla visshet eller ubetvilelig kunnskap som grunnlaget for kulturen og politikken. Den humanistiske moderniteten måtte gi tapt til fordel for den rasjonalistiske.

Toulmins modernitetshistorie innebærer en revisjon av denne periodens historie på mer enn én måte. Blant annet slås det opp et annet og betydelig mer krisebetont bakteppe for at den mer anerkjente modernitetens filosofi og vitenskapssyn fikk gjennomslag. Mer interessant i min sammenheng er den

tenkningen om tenkning den tapende parten, den humanistiske moderniteten, stod for, og hvilke konsekvenser dette utfallet av kampen om hegemoniet fikk for

rasjonalitetsbegrepet og også for forestillingene om hva metode er og gjør i en faglig sammenheng. De humanistiske tenkerne var skeptiske til store teoretiske

konstruksjoner, de var praktisk orienterte, opptatt av det hverdagslige, det nære og konkrete, ikke religionsfiendtlige, men i opposisjon til dogmatisk troslære og

tilhengere av reformer innenfor kristendommen og kirken. Først og fremst var de, hvis vi skal tro Toulmin, opptatt av å se saken i sin sammenheng, og de var fortrolige med og tolerante overfor menneskelig feilbarlighet og det usikre og usikrete ved all menneskelig kunnskap. De arbeidet i forlengelsen av den antikke forståelsen av viten som noe som kunne ta ulike former og retninger, uten at det ble etablert noe klart hierarki mellom disse ulike formene og retningene. Filosofi deltok i mer eller mindre alle, og praktiske menneskelige anliggender var ikke under filosofens verdighet. Tvert imot, de var sentrale filosofiske anliggender, og tenkere som var mest opptatt av det praktiske og hverdagslige, ble fortsatt betraktet som filosofer.

Å tenke teoretisk hadde med andre ord ikke skilt lag med å reflektere over praktiske spørsmål og problemer. Retorikken hadde ikke skilt lag med logikken, og begrepet rasjonalitet hadde ikke skilt lag med (sunn) fornuft, med rimelighet (reasonableness, reasonability) og substansiell eller praktisk argumentasjon, argumentasjon som tar hensyn til de faktiske og praktiske forhold saken under diskusjon må ses i lys av. Fornuften var i balanse, sier Toulmin, en balanse mellom det teoretiske og det praktiske, det universelle og partikulære, mellom slutningsregler

og rimelighetsbetraktninger ut fra den gitte situasjonen. Det var først med den andre modernitetens gjennombrudd og hegemoni at fornuften mistet balansen, sier Toulmin, det var først da bestemte former for viten og kunnskap kom til å bli betraktet som langt overlegne andre: "Not until 1600 A.D. was there any widespread tendency to insist on the superiority of theoretical abstraction and logical deduction, at the expense of directly human modes of analysis."¹⁷¹

Hegemonimodellen rammet forståelsen av verdien til ulike uttrykksformer.

Fortellingen, for eksempel, tapte i konkurranse med det formale beviset. "Beside the rationality of astronomy and geometry, the reasonableness of narratives came to seem a soft-centered notion, lacking a solid basis in philosophical theory."¹⁷² Heller ikke det prøvende essayet hadde en sterk posisjon innenfor denne modellen. At det ble knyttet sterke bånd mellom det rasjonelle og det formale, ser Toulmin som helt avgjørende for utviklingen av den forståelsen av filosofiens vesen som gradvis tok form og som skjøv f. eks. essayisten Montaigne ut av det filosofiske feltet.¹⁷³ Men mest overgripende var dens virkning på tenkningen om fornuft og rasjonalitet:

171 Toulmin: Return to Reason, s. 29. Aristoteles skiller som kjent mellom theoria, poiesis og praxis, og vi skal neppe forstå Toulmin dit hen at han benekter at dette var viktige

distinksjoner i antikken. Poenget hans er trolig heller at de ulike vitensfeltene ikke var tenkt i total separasjon fra hverandre, og at vi ikke kan forstå tenkningen om hvert enkelt av dem uten å se dem i sammenheng med hverandre.

172 Toulmin: Return to Reason, s. 15.

173 Så vidt jeg vet, har ikke Toulmins alternative fortelling om moderniteten satt sitt preg på norsk litteraturvitenskap. Men iallfall ett unntak finnes, og det er nettopp Montaigne som er foranledningen. Kjersti Bale har i sin Tekstens temperering: Michel de Montaignes

essayistiske tilnærmingsmåte vist den intime sammenhengen mellom denne tidlige

moderniteten og Montaignes essayistikk. Hans essayistiske metode er ifølge Bales lesning på mange måter uttrykk for den humanistiske modernitetens filosofiske holdning. Fremstillingen av denne metoden er Bales anliggende gjennom hele boken, og sammenhengen mellom metoden og den tidlige humanistiske modernitetens holdning og ånd (slik Toulmin forstår den) er hovedtemaet i bokens etterord. Hun argumenterer for at vi ved å gripe tilbake til Montaigne kan finne et forbilde for den intellektuelle, ikke slik som vi kjenner denne i vår kultur, men kanskje heller slik vi ikke kjenner den intellektuelle, fordi denne har helt andre forbilder og representerer en annen form for rasjonalitet. Hvis vi tar dette bildet av og forbildet for den intellektuelle på alvor, og stiller den humanistiske modernistens bilde av rasjonaliteten opp mot den formale rasjonalistens og anti-rasjonalistens, blir det lettere å se hva de to sistnevnte deler: den usvikelige troen på egen autoritet: "Montaignes

erfaringsbaserte form for filosofering representerer etter mitt syn en form for rasjonalitet vi i dag har et åpenbart behov for. Hans skeptiske toleranse og skarpe blikk for en saks mange fasetter fremstår som en fruktbar tilnærmingsmåte på så vel overnasjonalt som nasjonalt nivå, ikke minst når det gjelder forholdet mellom ulike etniske, religiøse og sosiale grupperinger.

Til forskjell har spørsmålet om den intellektuelles rolle når det fra tid til annen dukker opp opp i norske aviser, en tendens til å arte seg som hva jeg vil kalle et rop på store menn, det vil si de som kan og vet og som kan forklare oss hvordan det hele egentlig henger sammen. Men er det noe vi bør ha lært av historien og det for lenge siden, er det at slike menn ikke finnes.

In the Humanities, the term 'Reason' referred to reasonable practices; in Natural Philosophy, to rational theories and deductions. The humanists recalled the variety we are familiar with in day-to-day experience: in real life, generalizations are hazardous, and certitude is too much to insist on. Exact scientists sought rather to put everything in theoretical order: formal certainty was their goal. So emerged that tension between Rationality and

Reasonableness – the demand for correct answers to questions of Theory, and respect for honest disagreements about matters of Practice – that has remained a challenge up to our own times.¹⁷⁴

Toulmin fremhever rimeligheten som rasjonalitetens glemte og fortrengte side, og enhetsvitenskapsideologien fremstår som et utslag av denne fortrengningen. Han argumenterer for en gjenvinning av rimelighetsdimensjonen av fornuftsbegrepet, og han forespeiler oss at denne gjenvinningen vil gi oss grunnlag for en reformulering av synet vårt på metode innenfor både naturvitenskapelige og humanvitenskapelige virksomheter. Han understreker betydningen av å tenke på vitenskap nettopp som en virksomhet. Metodespørsmålet må stilles innenfor vitenskapen betraktet som

virksomhet; det krever en helt annen nærhet til den faktiske og praktiske

vitenskapelige virksomheten enn enhetsideologien tilbyr. Slik får vi et annet bilde av hva det vil si å arbeide metodisk enn vi får dersom vi ser saken i enhetsvitenskapelig lys. Denne forståelsen av hva metode er og gjør, stiller krav til forskerens klargjøring av målet med virksomheten:

So at this point let us take up again the alternative idea, that productive rational activities employ a multiplicity of procedures which depend on the multiple tasks we set ourselves in the course of all our different enterprises.

Far from being fixed and universal, our procedures must vary with the different tasks that we are undertaking.¹⁷⁵

Verden er for komplisert til det. [...] I Montaignes perspektivisme og sannhetssøken ligger en form for etikk som handler om ikke å tro at man kjenner tings kjerne uten dermed å slutte å søke etter den. Dette frigjør tanken hans fra dogmer, prinsipper og faste kriterier. Ikke desto mindre vet han at det å dømme og ta standpunkt er både nødvendig og uunngåelig. Derfor har han klart for seg ansvaret for å opprettholde bevisstheten om at våre sanseinntrykk og

forestillinger stadig bedrar oss dit hen at tingenes sanne natur eller væren unnslipper oss til fordel for deres foranderlige fremtredelsesformer. For meg kjennetegnes Montaignes

skrivemåte i Essais av en uopphørlig søken etter gråsoner mellom alle typer kategorier, vel og merke uten at dette blir et mål i seg selv." (Kjersti Bale: Tekstens temperering: Michel

Montaignes essayistiske fremstillingsmåte, Pax, Oslo 2003, ss. 268–269.)

174 Toulmin: Return to Reason, s. 32.

175 Toulmin: Return to Reason, s. 86.

Metoden er veien til målet, og metodespørsmålet er dermed først og fremst som et spørsmål om en god praksis. Metodereglene eller arbeidsprosedyrene skal tjene praksisen, ikke hindre at den forbedres.

Med utgangspunkt i en slik tenkning blir det klarere at det knapt er en god idé å lete etter en fellesnevner som går igjen i alt vi betrakter som metodisk arbeid. Også på dette punktet tilbyr Toulmins tilbakegriping til den tidlige humanistiske

modernismen oss et mulig forbilde for vår tenkning om vitenskapelig virksomhet, for så vidt som denne stod i en direkte historisk forbindelse med antikkens mer ikke-hierarkiske eller egalitære ordning av de ulike formene for viten. Hvis vi tar

utgangspunkt i denne ikke-hierarkiske ordningen, ser vi klarere at hva metode er, ikke kan forstås løsrevet fra den konkrete og spesifikke virksomheten den er knyttet til.

Når vi tenderer mot å tenke at metode er homogeniserende og underkaster ulike virksomheter de samme prinsipper for fremgangsmåten, den samme

regelstyring, er det kanskje fordi vi har et stivnet begrep om regler. Alle regler er ikke av samme type, og det å ha regler for en virksomhet, innebærer ikke at alt avgjøres av reglene. At der finnes regler, betyr heller ikke at reglene fortrenger eller gjør

regelstyring, er det kanskje fordi vi har et stivnet begrep om regler. Alle regler er ikke av samme type, og det å ha regler for en virksomhet, innebærer ikke at alt avgjøres av reglene. At der finnes regler, betyr heller ikke at reglene fortrenger eller gjør

In document Litteraturens meddelelse : en litteraturvitenskapelig tolkningsmetodikk i teoretisk, praktisk og skeptisk lys (sider 130-141)