Analyse av lingvistisk-stilistiske og retoriske virkemidler Den neste gruppen av spørsmål og oppdrag er forankret i stilistikk og i klassisk Den neste gruppen av spørsmål og oppdrag er forankret i stilistikk og i klassisk

retorikk. Oppgavene har i prinsippet relevans for alle litterære tekster. Denne fasen av analysen kan også bidra til å utdype resultatene av den forrige gruppen av spørsmål.

43. Talefigurer. Undersøk tekstens bruk av talefigurer.

Talefigurer er retoriske grep som karakteriseres ved at de danner bestemte mønstre av lyder, ord og uttrykk internt i ytringen. Det er karakteristisk for talefigurene at de ikke kan endres uten at de faller sammen. Enderim og metrum er to typer talefigurer med en litterær tradisjon som etablerer de vanligste variantene. Retorikkens liste over øvrige talefigurer er lang: alliterasjon, anafor, assonans, epifor, kiasme, etc.

44. Troper. Undersøk tekstens bruk av troper.

Ifølge Quintilian er en trope "... en vellykket endring av et ords eller et uttrykks egentlige mening til en annen". ²¹⁷ Blant de viktigste tropene er metafor, simile, metonymi, synekdoke og oksymoron, men det finnes dusinvis.

45. Tankefigurer. Undersøk tekstens bruk av tankefigurer.

En tankefigur defineres ved at meningen og strukturen i ytringer eller grupper av ord endres fra "det dagligdagse, 'normale' til det mer kunstferdige og virkningsfulle".²¹⁸ Tankefigurene har mer til felles med tropene enn med talefigurene, for så vidt som de i likhet med tropene gir tanken eller meningen en spesiell vri. En tankefigur er en

217 Øyvind Andersen: I retorikkens hage, Universitetsforlaget, Oslo 1995, s. 67.

218 Tormod Eide: Retorisk leksikon, 1990, Universitetsforlaget, Oslo 1990, s. 58.

trope som omfatter mer enn enkeltord. Blant tankefigurene finner vi interrogatio, apostrof, antitese, besjeling, personifikasjon og ironi.

46. Ordklasser. Undersøk tekstens prioritering av ordklasser.

Undersøkelsen av ordklasser retter seg mot den relative fordelingen. Denne fasen i analysen skal bringe på det rene om stilen er verbal eller substantivistisk, om den er den rik eller fattig på adjektiver, rik eller fattig på adverb, rik eller fattig på

interjeksjoner.

47. Sosiale/kulturelle markører. Undersøk tekstens prioritering av ord, vendinger eller uttrykksmåter som signaliserer sosial eller kulturell status eller tilhørighet.

Utsigelser kan av ulike grunner foretrekke en type ord, vendinger og uttrykksmåter fremfor andre. Eksempler på slike valg kan være: Dialektvarianter, sosiolektvarianter, vulgærvarianter (tabuord), høytidelige varianter, arkaiske varianter,

fremmedordvarianter, varianter preget av sterke innslag av andre språks ord (f. eks.

anglifisert ordvalg), fagsjargongvarianter, neologismer osv.

48. Syntaksens kvantitet. Undersøk syntaksens kvantitative aspekter med henblikk på styrkeforhold, lengde og vekt.

Spørsmålet om styrkeforhold fokuserer på avhengighetsforholdet mellom de ulike setningene i en ytring eller leddene i en setning, og har to hovedkategorier – paratakse (sideordning) og hypotakse (underordning). En parataktisk forbindelse defineres ved at hver av setningene i ytringen kan stå i samme syntaktiske forhold til et ledd utenfor som ytringen selv.

Spørsmålet om lengde fokuserer på om tekstens stil er knapp og fyndig eller mer omstendelig og snirklete. Den knappe stilen kjennetegnes ved at ytringene gjennomgående inneholder få ord. Den omstendelige stilen kjennetegnes motsatt ved at ytringene gjennomgående er ordrike. Det sier seg selv at en ytring ikke

nødvendigvis enten er knapp og fyndig eller omstendelig og snirklete; ytringen kan også fortone seg som middels eller normalt lang. Styrkeforhold og lengde er gjerne relatert til hverandre. Den knappe stilen har en tendens til å være parataktisk organisert, mens den omstendelige stilen har en tendens til å være hypotaktisk organisert.

Spørsmålet om vekt fokuserer på den interne vektfordelingen i ytringen. I praksis betyr det som oftest vektfordelingen i setningen, men det er også mulig å vurdere vektfordelingen av ledd inne i setningen. Dersom setningen ikke er noenlunde i balanse, har den enten forvekt eller bakvekt.

Kommentar til stilanalysen²¹⁹

I dette opplegget for stilanalyse er det tatt ulike hensyn og gjort en rekke prioriteringer som krever kommentar. Kommentarene vil spenne over et relativt vidt register. La meg starte med noen bemerkninger om stilanalysens betydning i litteraturvitenskapen rent generelt. Stil er et av de vanskeligste begrepene å definere, blant annet derfor kan det spille en sentral rolle i en hel rekke litteratuvitenskapelige skoler og

tilnærmingsmåter som ellers deler lite. For det første synes stilanalysen å være en god alliansepartner for dem som mener at litteraturvitenskapen bør være orientert mot det som vanligvis betraktes som tekstens form: Stilanalyse er nærmest formanalyse.

Dernest gir den tilgang til de sidene ved den litterære teksten som viser oss hva som gjør litteratur til litteratur: Stilanalysen gir oss tilgang til litterariteten, for så vidt som den fanger opp de vridningene og vendingene i det språklige uttykket som gjør oss oppmerksomme på teksten som språklig konstruksjon. Men stilanalysen er også viktig for de tilnærmingsmåtene som vektlegger det personlige ved litterær kommunikasjon;

den menneskelige stemmen som artikulerer en særskilt følsomhet for livet og verden, er i stort monn et resultat av stilen.

Disse tre ulike inngangene til stil illustrerer det generelle poenget: Stilanalysen bringer i forgrunnen ulike språklige grep som litteraturteorien har knyttet omfattende teoribygninger til, teorier som sprer seg over hele det litteraturteoretiske feltet:

erkjennelsesteori (teorier om metafor, ironi etc. forholdet mellom språk og verden etc.), forholdet mellom tekst og virkelighet (forholdet mellom utsigelsesinstans og forfatter, teksten som mimesis etc.), forholdet mellom linearitet og spatialitet i litterære tekster, forholdet mellom metafor og metonymi, forholdet mellom handling

219 Denne kommentaren har en noe misvisende plassering i disposisjonen, for så vidt som den er plassert under 1.4.3.2.3, mens den dekker alle de tre formene for stilanalyse som faller inn under 1.4.3.2. Denne løsningen er valgt fordi det er vanskelig å dele opp kommentaren slik at de ulike delene plasseres under riktig punkt (deler av kommentaren gjelder hele stilanalysen), og fordi konsekvensene for disposisjonen ville være store dersom den ble skilt ut som et separat punkt: Strukturen i disposisjonen fra 1.4.2 til og med 1.4.4 ville ikke lenger spegle strukturen i metodikken. Den valgte løsningen er ikke fullt ut tilfredsstillende, men jeg vurderer den likevel som den beste blant alternativene.

og refleksjon, forholdet mellom ulike litterære sjangrer, forholdet mellom ordkunst og bildekunst etc. Alle disse teoriene om relativt spredte emner gis gjerne en forankring i det ene eller det andre stiltrekket eller i kombinasjoner av stiltrekk.

Samtidig er stilanalysen omfattet med en ikke ubetydelig skepsis. Den rammes av frykten for tom formalisme, misforståtte forsøk på å vitenskapeliggjøre

litteraturvitenskapen, men også av skepsisen mot omfattende manualer med definisjoner og taksonomier utviklet i visse faser av den retoriske tradisjonen.

Textpraxis-metodikkens stilanalyse er utarbeidet i sympati med denne innvendingen. Det er alltid en fare for at den forfaller til nettopp tom formalisme og taksonomi- og definisjonsfetisjisme, eller at den konsiperes innenfor en scientisme som misforstår litteraturtolkningens vesen. Dette skjer dersom de stilistiske

observasjonene ikke settes inn i en sammenheng der målet med undersøkelsen er klart definert. Innenfor Textpraxis-metodikken er målet med den stilistiske analysen gitt en slik definisjon: Det er å bestemme tekstens meddelelsesverdi, mer presist å

identifisere ulike stiltrekks bidrag til tekstens betydningsdannelse, slik at en på det grunnlaget kan bestemme meddelelsesverdien. For at observasjonen skal være

interessant, må det kunne vises at den spiller en rolle for tekstens betydningsdannelse.

Stilanalysens verdi og betydning kan altså ikke fastsettes i forkant av tolkningsarbeidet.

Taksonomi- og definisjonsfetisjismen er forsøkt unngått ved at slike taksonomier og definisjoner ikke inngår i de spørsmålene eller oppdragene

metodikken utstyrer leseprosessen med. Det er først og fremst i svaret på spørsmålene at de omfattende taksonomiene kommer til anvendelse. Metodikken legger vekt på å identifisere de ulike aspektene ved tekstens stil som vi mener en

teksttolkningsmetodikk bør omfatte for å ivareta sin heuristiske funksjon. Hvilke stilistiske og retoriske manualer som legges til grunn i og anvendes i den konkrete tekstundersøkelsen, legger metodikken selv ingen føringer for.²²⁰

Stilanalysen i Textpraxis-metodikken representerer også et korrektiv til tendensen til å overbetone forskjellen mellom sjangrene og å generalisere over

sjangertrekkenes funksjon. Videre er den kritisk rettet mot tendensen til å hypostasere bestemte stiltrekk og å la disse danne utgangspunkt for teoridannelser som i neste

220 Dette gjelder spesielt for det som vanligvis oppfattes som den retoriske delen av analysen.

Det stiller seg litt annerledes for den såkalte narratologiske analysens del, av grunner som jeg skal komme tilbake til.

omgang får levere leseredskapene som kommer til anvendelse i tolkningsarbeidet. Det er ikke usannsynlig at denne teoretiseringen over stiltrekk og språklige fenomener har bidratt til at metodikk og metodologi er blitt fortrengt fra det litteraturteoretiske feltet, med den følge at lesninger er blitt forankret i det som oppfattes som teori heller enn i metodikk. Tendensen til teoretisering over bestemte stiltrekk får dermed to utslag. For det første fører den til at en prioriterer undersøkelsen av bestemte stiltrekk i

undersøkelsen av teksten, rett og slett fordi den teorien en bygger på, allerede har gjort denne prioriteringen. For det andre innebærer den at en bringer til

tolkningsarbeidet forhåndsspesifiserte oppfatninger av hvilken funksjon dette

stiltrekket har. Slike generaliseringer over funksjon og virkemåte står i veien for at en stiller spørsmålet om stiltrekkets funksjon i den aktuelle teksten så åpent som mulig.

Når vi i undersøkelsen av en tekst finner at den har en mengde metaforer, trenger vi ikke først og fremst en teori om metaforens vesen og generelle funksjon, men et velutviklet blikk for hvordan akkurat denne metaforen bidrar til betydningsdannelsen i akkurat denne totale tekstlige sammenhengen.

Begrepsapparatet og spørsmålene for den delen av analysen som tar for seg reguleringen av informasjonsstrømmen og ulike sider ved forholdet mellom

utsigelsesinstans og historieunivers i narrative tekster, er som nevnt i alt det vesentligste hentet fra Genette. Begrepsapparatet er riktig nok langt på vei

avlatinifisert, noen av spørsmålene er modifisert og endret litt i forhold til forelegget, og ett og annet spørsmål er kommet i tillegg. Men vi har vært relativt selektiv også her med hensyn til hvilke deler av begrepsapparatet som er inkludert i metodikken selv. Hovedregelen er at vi har inkludert de begrepene vi trenger for å gjøre observasjonene (analepse, prolepse etc.), men ikke de begrepene vi trenger for å karakterisere teksten på basis av observasjonene, som at den er preget av anakroni fordi den er så rik på analepser og prolepser. Metodikken hindrer oss ikke i å gi slike karakteristikker, men den krever det heller ikke. Den trenger derfor ikke

begrepsapparatet.

På den andre siden har vi tatt hensyn til svært få, om noen av de

innvendingene, modifikasjonene og tilleggsspørsmålene som er introdusert i den omfattende litteraturen Genettes tekst har inspirert. Genette synes å ha utviklet et vokabular for de grunnleggende kategoriene som det er logisk rom for. Dorrit Cohns innvending – formulert i den innflytelsesrike teksten Transparent Minds: Narrative Modes for Presenting Consciousness in Fiction (1978) – om at Genette mangler en

kategori for ikke-språklige tanker eller bevissthetsliv, betrakter jeg som godt besvart av Genette selv:

[N]arrative always reduces thoughts either to speeches or to events. It leaves no room for a third term, and, once more, this lack of gradation – which is narrative's doing and not mine – results from its own verbal nature. Narrative, which tells stories, is concerned only with events; certain of those events are verbal; in that case, as an exception for the sake of variety, narrative happens to reproduce them. But it has no other choice, and consequently neither do we.²²¹

På grunnlag av narratologiens kombinatorikk kan en etablere ulike typologier, f. eks.

en typologi for tekster som er særlig opptatt av å fremstille karakterenes indre. Det er dette Cohn i praksis gjør. Derfor løfter hun opp personkategorien til den overordnede og lar skillet mellom narrativer i første person og i tredje person strukturere boken. De ulike kategoriene ("psycho-narration", "quoted monologue" og "narrated monologue") er etablert på basis av flere forhold, også psykologiske og kontekstuelle. Denne typologien har en historisk dimensjon, noe også Cohn anerkjenner:

Even though my approach follows typological rather than chronological lines, I have not altogether disregarded the historical dimension. The direction in which I sweep across the principal techniques generally corresponds to

evolutionary changes of fictional form: from vocal to hushed authorial voices, from dissonant to consonant relations between narrators and protagonists, from maximal to minimal removes between the language of the text and the language of consciousness. On a larger scale, the fact that I begin with

narrators who exclude inside views and end with interior-monologue texts that exclude narrators also suggests that my typological lines are not entirely disengaged from the historical axis.²²²

Denne passasjen klargjør etter mitt syn – om enn indirekte – hovedforskjellen mellom Genettes og Cohns prosjekt. Det første prosjektet er orientert mot grunnleggende kategorisering for å få frem en uttømmende kombinatorikk, mens den andre integrerer elementer i dette kategoriale systemet i en typologi som forholder seg til

fiksjonslitteraturen som historisk tradisjon og realitet. Det første er ikke nødvendigvis mer verdifullt enn det andre, men sett fra et metodologisk synspunkt er det mer grunnleggende. Det betyr at det er Genette som gir oss spørsmålene vi bør besvare før

221 Gérard Genette: Narrative Discourse Revisited, overs. ved Jane E. Lewin, Cornell University Press, Itacha 1988 [1983], s. 63.

222 Dorrit Cohn: Transparent Minds: Narrative Modes for Presenting Consciousness in Fiction, Princeton University Press, Princeton/Oxford 1983 [1978], "Preface", s. v.

vi gir oss i kast med å se saken i det lyset Cohns typologi kaster. Dermed får verket hennes status som en ressurs vi kan benytte til å bearbeide svarene på spørsmålene metodikken fordrer av oss at vi stiller.

Textpraxis-metodikken anser den narratologiske undersøkelsen av en litterær tekst som potensielt betydningsfull, men i praksis er dens betydning avhengig av at analyseresultatene får konsekvenser for tolkningen av teksten. Ved integreringen av den fortelletekniske undersøkelsen i en slik tolkningspraksis fordamper også den ofte postulerte motsetningen mellom litteraturkritikk og undersøkelsen av tekstens

grammatikk. Cohn formulerer denne motsetningen slik:

The problem of narrative perspective, more than any other narratological problem, has polarized literary scholarship in the last decades between the two Pascalian spirits: the proliferating finesse of criticism and the reductive

géometrie of linguistics. In terms of expository idioms: to one side the urbane, metaphoric, highly readable style and thought of the critic who refuses to engage in what he regards as hairsplitting definitions and distinctions; to the other the unreadable abbreviations and formulae of the linguist who refuses to communicate with readers unwilling or unable to decipher his code.²²³

Textpraxis-metodikken er utformet ut fra en tanke om at denne motsetningen er falsk.

I og med at målet med de narratologiske observasjonene er å bli i stand til å se langt inn i tekstens meddelelsesverdi, må vi ikke velge mellom streng begrepsbruk i

analysespråket og fintfølende og variert språkbruk idet vi formulerer de ulike sjiktene i tekstens betydningsdannelse og kommunikative sikte. Vi kan knapt klare oss uten noen av delene. Det at vi trenger et rikt og ikke-teknisk språklig register idet vi redegjør for bidraget de ulike aspektene ved analysen gir til teksten som meddelelse, er knapt å regne som en grunn til å slakke på kravene til presisjon i analysespråket.

Det største problemet knyttet til stilanalysen er etter mitt syn av praktisk karakter: Hvor detaljert skal den være? Flere av stilspørsmålene henvender seg enten til trekk på tekstens mikronivå (f. eks analysen av troper), eller de henvender seg både til mikronivået og makronivået (f. eks. ordensaspektet ved forholdet mellom historie og diskurs.) En fullstendig analyse på mikronivået vil for de fleste stilspørsmålenes del fortone seg som uoverkommelig og dessuten verdiløs. Vi kan i de fleste tilfeller nøye oss med å danne oss et generelt inntrykk og deretter undersøke om det finnes signifikante avvik fra dette. Problemet med denne strategien er at vi ikke vet hvor

223 Cohn: Transparent Minds, "Preface", s. vi.

detaljert analysen må være på mikronivået for å fange opp signifikante avvik. Fra et metodologisk ståsted er hovedsaken at metodikken ikke kan avgjøre dette for oss. Det er det fortolkeren som avgjør. Uansett er det ikke formålstjenlig eller ønskelig å integrere i den ferdige tolkningen av teksten registreringer av en rekke forhold som ikke får konsekvenser for og derfor ikke er relevante for bestemmelsen av tekstens meddelelsesverdi. Relevanskriteriet bør gjøre det relativt enkelt å unngå

opphopningen av presis, men uinteressant informasjon. Det er de springende punktene i stilen som bør inkluderes i tolkningen, ved siden av at karakteristiske trekk ved stilen gjerne hører med i presentasjonen av teksten.

Stilanalysen slik vi definerer den, omfatter også komposisjonsanalyse. Det er flere trekk ved vårt opplegg for komposisjonsanalyse som krever begrunnelse og kommentar. Begrunnelsen for valget av Brasks komposisjonsanalyse er at vi oppfatter den som en metodikk som fristiller teksten ikke bare fra forhåndsetablerte modeller, men også fra komposisjonelle idealer. Riktig nok blir Brasks komposisjonsanalyse gjerne forbundet med en iver etter å fremvise komposisjonelle symmetrier i teksten, men dette kan knapt betraktes som et mål for analysen. Analyseprosedyren vil kunne fange opp slike symmetrier, og den som verdsetter symmetri i litterære tekster høyt, vil kanskje komme i skade for å bli styrt av sin forkjærlighet for den slags. Dette er en tilbøyelighet det er grunn til å forsøke å temme i analysearbeidet. Brasks

komposisjonsanalyse forutsetter heller ingen metafysikk, en tingenes orden som teksten skal avdekke. Dersom tekstens komposisjon er styrt av en slik tingenes orden, vil metoden kunne oppfange det, men komposisjonsanalysen kan være like fruktbar selv om teksten ikke legger noen slik metafysikk til grunn. Her skiller Brasks metode for komposisjonsanalyse seg fra for eksempel Roy Tommy Eriksens topomorfiske metode, som synes å forutsette at tekstens komposisjon reflekterer eller artikulerer en slik metafysikk.²²⁴ Den er derfor neppe et godt utgangspunkt for analyse av

komposisjonen til tekster som ikke er skrevet ut fra et slikt virkelighetsbilde.

Opplegget for komposisjonsanalyse er også styrt av et ønske om å unngå å gi det tradisjonelle plotbegrepet en sentral plass i denne fasen av analysen. Problemet med dette begrepet er at det ikke setter oss i stand til å isolere de ulike nivåene i og aspektene ved teksten som bør behandles isolert. Diskusjonen om hvorvidt

plotbegrepet er et begrep som opererer på historienivået eller diskursnivået i teksten,

224 Se Roy Tommy Eriksen: The Building In the Text: Alberti to Shakespeare and Milton, Pennsylvania State University Press, Pennsylvania 2001.

er en diskusjon som reflekterer at begrepet tradisjonelt både er innrettet på å

karakterisere hendelsesforløpets karakter og hvordan hendelsene er distribuert over tekstforløpet. Istedenfor å ta stilling til dette, erstatter Textpraxis-metodikken plotbegrepet med fire separate momenter i analysen: Den braskianske analysen av komposisjon, den barthianske analysen av sekvenser, den narratologiske analysen av orden og den aristoteliske analysen av handlingens spenningskurve. Analysen av disse aspektene ved teksten kan i neste omgang korreleres med hverandre. Hvorvidt

tekstens komposisjon er styrt av en bestemt ordning av handlingens ulike sekvenser, slik det tradisjonelle skjemaet for plotanalyse forutsetter, er noe vi kan trekke konklusjoner om etter at denne mer aspektskillende analysen av komposisjon,

handling og kronologi mellom tekstforløp og hendelsesforløp er gjennomført, og uten at vi har benyttet plotbegrepet som et analysebegrep.

Rekkefølgen på komposisjonsspørsmålene er bestemt av at en

komposisjonsanalyse som opererer uten forhåndsetablerte modeller, etter vårt syn er den mest grunnleggende. Den sikter mot å fange opp akkurat denne tekstens

komposisjon, og den undersøker denne komposisjonen uten spesifiserte forventninger til komposisjonen. Etter at denne analysen er gjennomført, vil en så kunne undersøke hvorvidt det er sammenfall mellom komposisjonen til denne bestemte teksten og forhåndsetablerte komposisjonsmodeller. Samtidig har dette opplegget for

komposisjonsanalyse innebygde faremomenter. Fordi den krever at en forholder seg til teksten som helhet, og dessuten krever at en undersøker relasjonen mellom delene

komposisjonsanalyse innebygde faremomenter. Fordi den krever at en forholder seg til teksten som helhet, og dessuten krever at en undersøker relasjonen mellom delene

In document Litteraturens meddelelse : en litteraturvitenskapelig tolkningsmetodikk i teoretisk, praktisk og skeptisk lys (sider 187-195)