Hva er teori?

Så langt har jeg lagt vekt på at paradigmebegrepet gir oss grunn til å rette oppmerksomheten mot den vitenskapelige virksomhetens diakrone og sosiale

dimensjon, og jeg har vurdert verdien av å overføre begrepet til litteraturvitenskapen

87 Jf. Harold Bloom: The Anxiety of Influence: A Theory of Poetry, Oxford University Press, New York 1973.

på dette grunnlaget. I det følgende skal jeg rette oppmerksomheten mot teoriene selv, mot deres væremåte og funksjon. Også denne drøftningen vil orientere seg omkring paradigmetenkningens doble sikte: det deskriptive og det vitenskapskritiske. Forstår vi bedre hva teori(er) er og gjør innenfor litteraturvitenskapelig forskning dersom vi betrakter de teoretiske skolene og retningene som paradigmer? Og blir vi i stand til å kritisere og korrigere et overlevert bilde av hva teorier er og gjør innenfor

litteraturvitenskapen dersom vi tar med oss paradigmebegrepet over til "vår" disiplin og fagkultur?

Det første spørsmålet som melder seg for den som skal arbeide med disse problemene, er kanskje det vanskeligste å besvare: Hva er en teori? Er en teori i fysikken det samme som en teori i litteraturvitenskapen? Snakker vi om noe som har omtrent samme plass innenfor de to virksomhetene? Én årsak til at det fortoner seg vanskelig å besvare slike spørsmål, er nettopp den innflytelsen Kuhns vitenskapsteori og den radikale vitenskapsteorien generelt har hatt på forståelsen av hva

vitenskapelige teorier er og gjør innenfor naturvitenskapen. Til den idealiserte

vitenskapshistoriske fortellingen som Kuhn opponerte mot, hørte også et idealisert og altfor enkelt bilde av hva vitenskapelige teorier er. Paradigmebegrepet bidro til å reorientere tenkningen om teori innenfor naturvitenskapene, men utløste deskriptive innsatser som også rammer paradigmetenkningen og Kuhns egne beskrivelser.

La meg starte diskusjonen med en skisse av det svært enkle bildet av teoriers væremåte og funksjon som Kuhn spiller opp mot og kritiserer. Naturvitenskapelige teorier er ifølge dette bildet utsagn om den naturlige verden, om det som er

forskningsgjenstanden. Men ikke ethvert utsagn om den naturlige verden er en vitenskapelig teori.Her er Carl Hempels mer spesifiserte bestemmelse av hva en vitenskapelig teori er:

Theories are usually introduced when previous study of a class of phenomena has revealed a system of uniformities that can be expressed in the form of empirical laws. Theories then seek to explain those regularities and, generally, to afford a deeper and more accurate understanding of the phenomena in question. To this end, a theory construes those phenomena as manifestations of entities and processes that lie behind or beneath them, as it were. These are assumed to be governed by characteristic theoretical laws, or theoretical principles, by means of which the theory then explains the empirical

uniformities that have been previously discovered, and usually also predicts 'new' regularities of similar kinds. ⁸⁸

De teoretiske utsagnene er i henhold til denne beskrivelsen lovutsagn om det aspektet ved naturen som den aktuelle vitenskapelige disiplinen forsker på, lovutsagn som er forsøk på å forklare virkemåten til dette aspektet ved naturen.⁸⁹

Når Kuhn lanserer sitt begrep og det griper så radikalt inn i forståelsen av hva teori er i for eksempel fysikk, gjør han det med utgangspunkt i en forståelse av hva teori er som fremhever teorienes testbarhet. Teoriene er hypoteser som forskningen selv vil styrke, svekke eller avkrefte. At de er testbare hypoteser, er å betrakte som en forutsetning for at de skal kunne betraktes som vitenskapelige hypoteser. Hempel uttrykker dette poenget på følgende måte:

But if a statement or set of statements is not testable at least in principle, in other words, if it has no test implications at all, then it cannot be significantly proposed or entertained as a scientific hypothesis or theory, for no conceivable empirical finding can then accord or conflict with it. In this case, it has no bearing whatever on empirical phenomena, or as we will also say, it lacks empirical import.⁹⁰

Det er mot et slikt bakteppe at Kuhns paradigmebegrep fremstår som radikalt. Stikk i strid med konvensjonell visdom viser han at teoriene ikke lar seg falsifisere innenfor det etablerte paradigmet. Paradigmebegrepet rammer dermed den helt fundamentale plassen testing av teorier har i den konvensjonelle tenkningen om naturvitenskapelig virksomhet.

Hvis vi forutsetter at dette er en holdbar tolkning av Kuhn, og dessuten at han har rett, blir spørsmålet om dette er en innsikt vi får glede av når vi overfører

paradigmebegrepet til litteraturvitenskapen og til de ulike litteraturvitenskapelige skolene. Etter mitt syn er svaret nei, og grunnen er at det meste av det vi kaller teorier i litteraturvitenskapen, i utgangspunktet rett og slett ikke betraktes som å være på test idet vi arbeider med litterære tekster. Arbeidet med empirien (tekstene) er i

88 Carl G. Hempel: Philosophy of Natural Science, Prentice-Hall, Englewood Cliffs 1966, s.

70. 89 Det må selvsagt foretas en rekke kvalifikasjoner av denne bestemmelsen, for så vidt som det også stilles andre krav til en vitenskapelig teori i naturvitenskapene enn at den er et lovutsagn om den naturlige verden. Det er imidlertid bare dette aspektet ved

naturvitenskapelige teorier som har betydning for mitt umiddelbare poeng.

90 Hempel: Philosophy of Natural Science, s. 30.

utgangspunktet ikke gitt noen testfunksjon, heller ikke i henhold til konvensjonell visdom. Det betyr ikke at de litteraturvitenskapelige teoriene er irrelevante for

lesehandlingen. Tvert imot, de angår utvilsomt lesehandlingen på en rekke forskjellige måter. Men poenget med lesehandlingen er ikke å teste teorien, og vi kan heller ikke bruke lesehandlingen til å finne ut om teorien stemmer eller ikke. Teorien kan støtte seg på lesninger av litterære tekster, den kan få sine eksempler fra litterære tekster, uten at teorien dermed er på test.

La meg gi noen eksempler. Genette trekker et prinsipielt skille mellom forteller og historisk forfatter. Han argumenterer for dette skillet med blant annet å hevde at fortellerrollen i fiksjonsverker selv er fiktiv: "the role of the narrator is itself fictive".⁹¹ Dette skillet er ikke en hypotese som kan avkreftes eller bekreftes i

omgangen med empirien. Det er ikke slik at dersom vi finner en tekst der det viser seg at vi kan postulere sammenfall mellom forteller og forfatter (at vi i dette tilfellet bør betrakte fortellerstemmen som forfatterens stemme), så har vi vist at Genettes skille ikke holder. Vi har i høyden vist at vi i dette tilfellet har liten praktisk nytte av Genettes skille. Dermed ikke sagt at Genettes skille er hevet over kritikk. Det er det selvsagt ikke. Spørsmålet er heller hvilken type kritikk som er relevant. Vi kan for eksempel diskutere om han har trukket skillet riktig eller betegnet størrelsene riktig.

Det ville være en kritikk som er analog med den kritikken Genette retter mot begrepet

"synsvinkel". Hans poeng er at dette begrepet ikke setter oss i stand til å skille mellom stemme og blikk:

However, to my mind most of the theoretical works on this subject [...] suffer from a regrettable confusion between what I call here mood and voice, a confusion between the question who is the character whose point of view orients the narrative perspective? and the very different question who is the narrator? – or, more simply, the question who sees? and the question who speaks?⁹²

Dette er en relevant kritikk fordi skillet setter oss i stand til å se og si noe om den fortellende fremstillingens logikk. At det finnes tekster hvor vi har liten praktisk glede av dette skillet, rammer ikke skillet selv.

91 Gérard Genette: Narrative Discourse: An Essay in Method, forord v. Jonathan Culler, overs. ved Jane E. Lewin, Cornell University Press, Itacha 1980 [1972], s. 213.

92 Genette: Narrative Discourse, s. 186.

Her er et annet eksempel på en litteraturvitenskapelig teori som viser hvor annerledes innrettet litterære teorier stort sett er enn empiriske hypoteser som er på test. Roland Barthes hevder at forfatteren er død og at forfatterens død har

avstedkommet leserens fødsel:

Classic criticism has never paid any attention to the reader; for it, the writer is the only person in literature. We are now beginning to let ourselves be fooled no longer by the arrogant antiphrastical recriminations of good society in favour of the very thing it sets aside, ignores, smothers, or destroys; we know that to give writing its future, it is necessary to overthrow the myth: the birth of the reader must be at the cost of the death of the author.⁹³

Dersom jeg slutter meg til dette synet på forfatteren, vil det sannsynligvis få store konsekvenser for arbeidet mitt med den litterære teksten. Men dette synet blir ikke testet i lesehandlingen. Det kan være trekk ved konsekvensene for lesehandlingen (som viser seg idet jeg tar teorien på alvor i praktisk lesearbeid) som får meg til å tvile på Barthes' tenkning, eller det kan være trekk ved dem som styrker meg i

begeistringen. Disse responsene er i praksis kanskje avgjørende for hvorvidt jeg ønsker å fortsette mitt litteraturvitenskapelige arbeid med Barthes’ tese i bakhodet. I denne forstand kan vi kanskje si at lesningen forteller meg om det å følge Barthes på dette punktet var en god eller dårlig idé. Men uansett hvilke konklusjoner jeg trekker og hva jeg velger å gjøre, kan jeg ikke betrakte teorien som testet gjennom lesningen eller betrakte lesningen som et moment i testingen. I den grad lesningen av en litterær tekst er å betrakte som en prøving av teorien, må det betraktes som en utprøving av teoriens praktiske konsekvenser. Det er disse jeg tar stilling til når jeg kommer i tvil eller føler meg styrket i begeistringen for teorien. Det kan til og med tenkes at de praktiske konsekvensene setter meg på sporet av teoriens filosofiske forutsetninger, og setter meg i stand til å ta stilling til teorien på basis av dem. Det er imidlertid noe ganske annet enn å teste en teori etter å ha utledet dens empiriske konsekvenser.

Store deler av det tilfanget av teori som er blitt tilført litteraturvitenskapen fra andre fagfelt, synes heller ikke å kunne betraktes som teorier som er på test i møtet med den litterære teksten. Begreper og teorier fra psykoanalyse, sosiologi,

sosialantropologi, moralfilosofi, erkjennelsesteori: Alt dette er begreper og teorier som kan komme til anvendelse i lesningen av litterære teksten, som kan belyse den

93 Roland Barthes: "The Death of the Author", i Image – Music – Text: Essays Selected and Translated by Stephen Heath, Fontana, Glasgow 1977 [1968], s. 148.

litterære teksten og som den litterære teksten kan belyse. Men igjen: Det er knapt tale om at teorien blir testet. Dersom det skulle vise seg at anvendelsen av f. eks. Freuds psykoanalytiske begrepsapparat var verdiløst i forsøket på å lese og forstå Hamsuns forfatterskap, kan det neppe tas som en indikasjon på at den psykoanalytiske teorien er feilaktig eller verdiløs.

Betyr det at litteraturvitenskapen aldri opererer med noe som likner på empiriske hypoteser som vi kan undersøke holdbarheten til? Det betyr det strengt tatt ikke. Vi holder oss antakeligvis ofte med hypoteser eller antagelser om teksten som vi undersøker gehalten i, eller som vi iallfall burde undersøke gehalten i. En type utsagn som kanskje kan sies å være på test, er utsagn som foreslår hvordan vi skal forstå en tekst, altså tolkningsforslag. Slike tolkningsforslag kan gjelde enkelttekster eller hele forfatterskap. Det interessante er imidlertid at slike utsagn faktisk ikke regnes som litteraturteoretiske utsagn i det hele tatt. Hvis jeg har en hypotese om at Et dukkehjem handler om ekteskapet som en institusjon der livsevner ødes heller enn å få rom til å utfolde seg, er dette et tolkningsforslag, ikke et teoretisk utsagn, uansett hvor godt eller dårlig underbygget, hvor godt eller dårlig argumentert for det er. Hvis jeg hevder at tekstens sentrale tema er det absolutte frihetskravet som følger av dødsbevissthet, er dette et konkurrerende tolkningsforslag, ikke en konkurrerende teori. Det kan være at den ene eller den andre tolkningen er motivert av og influert av litteraturteoretiske tanker jeg måtte ha, men disse tankene er ikke på test i lesehandlingen, og hypotesen hører ikke hjemme i det litteraturvitenskapelige teorifeltet.⁹⁴

La meg understreke at jeg med dette ikke har sagt noe om relevansen av den hypotetisk-deduktive metode i testingen av det som jeg her har kalt

tolkningshypoteser og relevansen av paradigmebegrepet for en kritikk av tanken om at slike hypoteser er på test. Anliggendet mitt er et annet, nemlig å få frem en usammenliknbarhet mellom teorienes rolle i naturvitenskapene og deres rolle i

litteraturvitenskapen. Vi bør ikke la oss friste til å kalle litteraturteorier for paradigmer fordi de ikke er på test fordi paradigmetenkningen hevder at naturvitenskapelige

94 En kan selvsagt også tenke seg at litteraturviteren arbeider ut fra mer historiske og/eller sosiologiske innfallsvinkler til litteratur, og former hypoteser om hvor mange norske romaner som henter sitt stoff fra industriarbeidsplasser henholdsvis før og etter 2. verdenskrig, når popmusikk ble et viktig motiv, når kvinner fikk status som romanhovedperson i mer enn 30 % av årets romaner etc., og gjerne også hypoteser om hvorfor slike endringer fant sted. Dette er imidlertid spørsmål hvis metodeproblematikk må diskuteres innenfor fagene sosiologi og historie. I den grad litteraturvitere arbeider med slike spørsmål, må de forholde seg til disse fagenes metodologi.

teorier heller ikke er det: De litteraturvitenskapelige teoriene var i all hovedsak aldri ment å være på test. Deres funksjon i forskningsaktiviteten var uansett en annen.

Spørsmålet om teorienes funksjon bringer oss på en komplisert måte tilbake til diskusjonen om forholdet mellom de to kulturene. Kanskje paradigmetenkningen til Kuhn har vist at teorienes rolle og funksjon i naturvitenskapene faktisk er mye mer lik teorienes rolle i for eksempel litteraturvitenskapen. Men dette er en konklusjon eller innsikt som ikke fremmes eller styrkes av at vi kaller de litteraturvitenskapelige teoriene for paradigmer. Tvert imot kan en slik snakkemåte ramme blikket vårt for ulikhetene mellom de to kulturene. Innenfor naturvitenskapene fungerer poenget som et vitenskapskritisk poeng, mens det innenfor litteraturvitenskapen ikke har en

tilsvarende vitenskapskritisk funksjon: Det faller sammen med utbredte oppfatninger innenfor faget.

Ett av problemene med den litteraturvitenskapelige interessen for

naturvitenskapenes vitenskapsteori er at den har en tendens til å stoppe ved Kuhn.

Kanskje har vi mer glede av å se det litteraturvitenskapelige teorifeltet i lys av den forståelsen av naturvitenskapelige teorier som har vokst frem i kjølvannet av paradigmetenkningen. Kuhn kritiserte en forenklende tenkning omkring

naturvitenskapelige teorier, og den senere radikale vitenskapsteorien har endret mange av forutsetningene også for Kuhns kritikk ved å tegne et mer komplekst bilde av det naturvitenskapelige teorifeltet. Ett trekk i dette bildet er at svært få, om noen

naturvitenskapelige teorier er énparadigmatiske i den forstand at de forholder seg til en enkel vitenskapelig disiplin med en gjennomgripende disiplinær matrise som former et lukket system. Teoriene inngår i klynger eller "clusters" som omfatter også andre disipliner; de har dermed sine teoretiske forutsetninger også i andre disipliner, forutsetninger som kanskje testes der, men da innenfor et system av forutsetninger hvorav mange – for eksempel matematiske formler og statistiske regnemåter – gjerne ikke testes.

Slike systemer eller nettverk av forutsetninger har vi antakeligvis også i litteraturvitenskapens teorifelt. Spørsmålet er hvordan vi kan analysere frem disse klyngene av teoretiske forutsetninger som knytter seg til de ulike teoretiske skolene.

Et første og nødvendig steg ville være å flytte fokus bort fra de litteraturteoretiske skolene og over på de spørsmålene som de ulike litteraturteoretiske skolene kan sies å gi svar på. Overføringen av paradigmebegrepet hjelper oss ikke uten videre i dette arbeidet. Tvert imot kan den hindre det. Tanken om at skolene er paradigmer, styrker

tendensen til å organisere det litteraturvitenskapelige teorifeltet i henhold til skoler.

Struktureringen i henhold til skoler gir gjerne fremstillingen av litteraturteoriene et mer eller mindre gjennomført diakront tilsnitt: De blir presentert i den rekkefølgen de oppstod og fikk sin innflytelse i.

En systematisk organisering av litteraturteorifeltet som tar utgangspunkt i de litteraturteoretiske spørsmålene og undersøker hvilke skoler som svarer på hvilke spørsmål like mye som hvilke svar de gir, vil gi de teoretiske problemene en forrang fremfor de teoretiske posisjonene.⁹⁵ Men hvis vi ønsker å se det komplekse systemet av forutsetninger som hver enkelt teori hviler på, er de teoretiske utsagnene i behov av ytterligere analyse. Vi trenger å se dem i lys av de ulike funksjonene

litteraturteoretiske utsagn og begreper har, det vil si hvilke oppgave(r) eller rolle(r) de har i faget, ikke minst i forhold til arbeidet med forskningsobjektene, de litterære tekstene.

La meg presentere en modell eller et system for funksjonsdifferensiering som er utarbeidet på basis av de funksjonene vi har kunnet finne i en lang rekke

litteraturteoretiske tekster som strekker seg fra antikken og frem til moderne

litteraturteori.⁹⁶ Figuren Teoriens funksjoner gir en grafisk fremstilling av modellen:

95 Et norsk eksempel her er Bjerck Hagens Hva er litteraturvitenskap. Boken er disponert etter de emneområdene litteraturteorien beskjeftiger seg med. En bieffekt er at boken, til tross for sin tittel, i langt større grad gir et svar på hva litteraturteori er enn hva litteraturvitenskap er.

96 Denne modellen for funksjonsdifferensiering ble i sin tid utarbeidet av undertegnede, og ble tatt i bruk – i undervisning og forskning – av Textpraxis-gruppen. Den var publisert som del av en metodikk for arbeidet med teoritekster som var tilgjengelig på gruppens nettsted inntil 2007. Presentasjonen av modellen her er ikke uttømmende, og forklaringen av den er selektiv.

Differensieringssystemet er tenkt som en hierarkisk oversikt over og ordning av de forhåpentligvis viktigste funksjonene litteraturteorien kan ha, og det er forsøkt utformet slik at det i utgangspunktet ikke favoriserer bestemte teorier: Alt som tradisjonelt og aktuelt regnes som litteraturteoretiske bidrag, bør kunne plasseres innenfor kartet og dermed få sin(e) funksjon(er) beskrevet. Ett enkelt teoretisk bidrag kan naturligvis fylle flere funksjoner, og ett enkelt utsagn eller begrep kan fylle flere funksjoner.

Det mest overgripende skillet i denne modellen for funksjonsdifferensiering innenfor litteraturteorien gjelder spørsmålet om teoriene skal anvendes eller om de utelukkende skal tjene tenkningen, dvs. hvorvidt teoriene eller de teoretiske utsagnene har en redskapsfunksjon eller en refleksjonsfunksjon. Modellen foreslår for

redskapsfunksjonen at denne deles i to; råd til forfatteren og redskaper (begreper eller prosedyrer) til leseren som hun kan anvende i møtet med teksten. Disse

leseredskapene kan ifølge modellen være av fire slag: De kan være beskrivende, kategoriserende, perspektiverende eller evaluerende. Teoretiske begreper og

prosedyrer har en beskrivelsesfunksjon dersom de setter leseren i stand til å beskrive nærmere utformingen og innretningen til de enkelte litterære tekstene. Hele

Textpraxis-metodikken for tolkning av litterære tekster faller inn under

beskrivelsesfunksjonen. Genettes narratologi faller også inn under denne funksjonen.

Kategoriseringsfunksjonen samler de teoriene og begrepene som gir oss kriterier for å gruppere de litterære tekstene.⁹⁷ Hva med Bakhtins "Forms of Time and of the

Chronotope in the Novel"? Er kronotopbegrepet et beskrivelsesredskap eller et kategoriseringsredskap? Etter mitt syn er dette er et kategoriseringsbegrep, og at det egner seg svært dårlig når det tilskrives en beskrivelsesfunksjon. Funksjonskartet avgjør ikke dette spørsmålet for oss, det hjelper oss bare til å skjerpe diskusjonen om spørsmålet.⁹⁸ Det er verd å merke seg at ethvert begrep som primært faller inn under beskrivelsesfunksjonen, kan konverteres til et ad hoc kategoriseringsredskap: Det kan

97 For forholdet mellom beskrivelse og kategorisering, se diskusjonen av å beskrive det andre mennesket, det andre menneskets ansikt, under 5.1.4.

98 Slike diskusjoner bør ta hensyn til hva forfatteren av teoribidraget synes å oppfatte som dets hovedfunksjon, men bør ikke bli overstyrt av slike hensyn. Selv om Bakhtin skulle ha ment å bidra til analysebegrepene heller enn kategoriseringsbegrepene i faget, kan det være gode faglige argumenter mot å følge ham på dette punktet: Det kan for eksempel være han ikke var

98 Slike diskusjoner bør ta hensyn til hva forfatteren av teoribidraget synes å oppfatte som dets hovedfunksjon, men bør ikke bli overstyrt av slike hensyn. Selv om Bakhtin skulle ha ment å bidra til analysebegrepene heller enn kategoriseringsbegrepene i faget, kan det være gode faglige argumenter mot å følge ham på dette punktet: Det kan for eksempel være han ikke var

In document Litteraturens meddelelse : en litteraturvitenskapelig tolkningsmetodikk i teoretisk, praktisk og skeptisk lys (sider 78-91)