Metodeskepsis og metodepluralisme

Hva menes med metode? Ordet kommer fra det greske methodos og betyr noe i retning av "vei" eller "veien til et mål". I vitenskapelig sammenheng kan vi si at metoden angir veien frem til det ferdige forskningsresultatet. Vi kunne tenke oss at metodebegrepet var nøytralt mellom alle tenkelige veier frem til et ferdig

forskningsresultat. Alle forskningsresultater ville da fremstå som resultat av metodisk arbeid i den forstand at det er uråd å komme frem til noe som helst resultat uten å ha fulgt en eller annen vei. Å redegjøre for veien ville være å redegjøre for metoden. Det er likevel ikke slik vi vanligvis bruker ordet i vitenskapelig sammenheng. Spørsmålet om hva metode er, er uløselig forbundet med spørsmålet om hva vitenskap er.

Vitenskapene stiller krav til veien frem til de vitenskapelige resultatene.

Metodologien innenfor en bestemt forskningsdisiplin er det stedet hvor disse kravene blir formulert. Fremgangsmåten er metodisk bare i den grad den innfrir kravene til fremgangsmåte i henhold til den aktuelle disiplinens metodologi:

Utgangspunktet for dette arbeidet er en tilslutning til det synet på metode som er beskrevet ovenfor. Det følger av dette synet at metode har en sentral plass i den faglige virksomheten, og at det er en presserende oppgave å reflektere over og i mange tilfeller å forbedre den metodikken vi anvender innenfor en forskningsdisiplin.

Refleksjon over metodikkens innretning bør være en alminnelig del av vårt faglige virke for så vidt som vi gjennom slik refleksjon – kall det gjerne metodebevissthet eller metodologisk refleksjon – har en mulighet til å bli oppmerksomme på mangler ved og å bedre kvaliteten på den faglige virksomheten. Oppfatningen krever

imidlertid en rekke kvalifikasjoner og modifikasjoner, både av metodebegrepet og av forholdet mellom metode og andre egenskaper og ferdigheter som den

litteraturvitenskapelige leseren bringer til forskningsarbeidet. En mer presis bestemmelse av hva det etter mitt syn innebærer å arbeide metodisk innenfor faget litteraturvitenskap, vil bli gitt i løpet av fremstillingen.

Den metodikken som vil bli presentert i avhandlingen, har en helt bestemt oppgave i forhold til et bestemt gjenstandsfelt. La meg spesifisere det siste først: Den har litterære tekster som sitt gjenstandsfelt.¹² Metodikken gjør altså ikke krav på å

12 Det må innrømmes at "litterære tekster" ikke er en veldefinert og klart avgrenset kategori.

Selve begrepet "litteratur", for ikke å nevne det norske "skjønnlitteratur", er et historisk relativt ferskt begrep, og mange av tekstene som faller inn under det, er skrevet forut for og

være anvendbar på andre typer tekster enn nettopp denne, selv om store deler av den nok har overføringsverdi til arbeidet med å forstå andre tekster. (Hvilken

overføringsverdi den eventuelt har, sier imidlertid metodikken ingenting om.) Dens oppgave kan spesifiseres som å gi redskaper for tolkning av litterære tekster.

Metodikken er utformet med henblikk på å kunne være et felles verktøy for alle som vil tolke litterære tekster, og den er utformet slik at den skal kunne anvendes overfor tekster som tilhører alle de tre hovedsjangrene, det vil si episke, dramatiske og lyriske tekster.¹³ Den skal altså ikke oppfattes bare som én innfallsvinkel til teksttolkning blant andre. Den sikter mot å være en grunnleggende tolkningsmetodikk som all tolkning av litterære tekster ville være tjent med å benytte seg av.

Dette trekket ved metodikken skal jeg komme tilbake til og diskutere mer inngående. Foreløpig er hovedspørsmålet dette: Hvilke muligheter har denne typen tolkningsmetodikk innenfor litteraturvitenskapen slik den fortoner seg nå? Finnes det en konsensus i faget om at vi trenger en slik metodikk? Min personlige erfaring fra situasjoner som er egnet til å gjøre en kjent med den hjemlige fagkulturen (seminarer, konferanser, sensur, fagfellevurderinger etc.), har gitt meg grunn til å slutte at det er en bred konsensus i norsk litteraturvitenskap om det motsatte: En slik metodikk er verken nødvendig eller ønskelig. Det eksisterer en utbredt skepsis mot metode overhodet i faget. Mens metodeorienteringen preget de skolene som bidro sterkest til å skape og å forme moderne litteraturvitenskap (russisk formalisme, tsjekkisk og fransk strukturalisme samt den angloamerikanske nykritikken), er det lite å finne av denne orienteringen i de siste tiårenes litteraturvitenskap. Kanskje kom dreiningen bort fra metode idet poststrukturalistiske skoler og retninger ble dominerende.

På ett nivå synes det riktig nok som om behovet for en mer grunnleggende metodikk er erkjent uten tvil og forbehold, nemlig på innføringsnivået ved høyere utdanningsinstitusjoner. Til innføringskursene i litteraturanalyse på universiteter og høgskoler er det da også produsert en rekke lærebøker. Derimot gis det knapt noen metodeopplæring på universitetet på nivåene over lavere grad, og det produseres

derfor uavhengig av kategorien selv. Det finnes dessuten nok av eksempler på tekster vi ikke vet om faller innenfor eller utenfor kategorien. Grensetilfellene skal ikke oppta meg i det følgende. Det er mulig å diskutere metodikkens utforming og verdi uten å ta stilling til begrepets randsoner.

13 Ett forhold må imidlertid presiseres: Metodikken sikter ikke mot å være basis for arbeidet med å tolke essayet. Det betyr ikke at jeg mener at essayet ikke tilhører kategorien litteratur, men at sjangeren stiller krav til metodikken som sammenfaller mer med kravene til resten av sakprosafeltet enn med kravene til episke, lyriske og dramatiske tekster.

heller ikke lærebøker som sikter mot høyere grad. Behovet for en viss

litteraturvitenskapelig metodikk er til gjengjeld erkjent nedover i skoleverket, hvor en elementær metodikk er integrert i de fleste leseverker.

Det bildet som tegner seg, er at den mer brede og generelle

teksttolkningsmetodikken – den som ikke bare undersøker fortelleteknikk, men som også holder seg med spørsmål om motiv og tema, karakteranalyse etc. – er til for fagets barn, dvs. for dem som trenger støtte i sin lesning og som ikke makter å få noe særlig ut av sin lesning uten slik støtte. Metodikk er hjelp for den ukyndige, den ferske, den som ennå ikke har opparbeidet seg en betydelig litteraturvitenskapelig kompetanse. Ifølge dette synet er en felles tolkningsmetodikk lite relevant for forskningsdisiplinen litteraturvitenskap. Relevansen er begrenset til

litteraturvitenskapen som undervisningsfag. Derfor blir også metodestyrte arbeider lettere akseptert og verdsatt på lavere grad enn lenger oppe i gradssystemet. Allerede på masternivå forventer sensorer i faget "noe mer" enn at argumentasjonen for tolkningen er forankret i en felles metodikk. Dette "mer" er det teorien som skal levere.¹⁴ Tilsvarende synes det ikke vanskelig å få tilgivelse for at et arbeid på mastergradsnivå og doktorgradsnivå mangler en metodisk basis, dersom det overhodet betraktes som en mangel.

På dette punktet synes det å være minimal forskjell mellom norsk og internasjonal litteraturvitenskap. Forestillingen om at det er noe nærmest

mindreverdig ved å gå den metodiske veien, ytrer seg av og til i det vi kunne kalle metodebenektelse: En understreker gjerne at en ikke har levert en metode som kan anvendes av andre, antakeligvis fordi en har en mistanke om at ens bidrag kan oppfattes på den måten og samtidig innser at det vil svekke bidragets status dersom

14 Her bygger jeg på egen erfaring, erfaring som dessverre først og fremst er knyttet til situasjoner som ikke så lett lar seg dokumentere, i og med at vurderinger som ligger til grunn for sensur på ulike nivåer, ikke foreligger i skriftlig form. Men i læreboken til Eliassen og Stene-Johansen fra 2007, Ledeord, finner vi en formulering som er verd å sitere fordi den trolig gir et representativt uttrykk for denne holdningen. Forfatterne understreker betydningen av å forankre lesningene i teori heller enn i metode: "Vi har begge den erfaring fra vår

undervisning i teoridelen av faget litteraturvitenskap at teori gjerne blir et eget, uavhengig felt, en form for spesialdisiplin, en sportslig sidegren for de spesielt teoretisk sinnede. Følgen er at når det kommer til det konkrete analysearbeidet, så overses de innsikter teoritilegnelsen nå måtte ha avfødt, eller de viser seg for vanskelige å implementere på et meningsfullt vis i analysen. Sluttproduktet blir derfor ofte at det som styrer lesningen, er sunn fornuft og sjablonger fra grunnskolens tekstanalyse, og ikke de mer prinsipielle og problematiserende forståelsene av hva en tekst er og gjør, som forvaltes av de fleste teoretiske posisjonene i dagens fag." (Knut Ove Eliassen og Knut Stene-Johansen: Ledeord, Cappelen, Oslo 2007, ss.

14–15.)

det blir oppfattet slik. Et mulig eksempel på dette fra den internasjonale scenen finner vi hos to ledende nyhistorikere, Catherine Gallagher og Stephen Greenblatt, som i den innledende refleksjonen over nyhistorismens prosjekt og utvikling i Practicing New Historicism fraber seg forestillingen om at den kan eller bør betraktes som en metodikk:

Writing the book has convinced us that new historicism is not a repeatable methodology or a literary critical program. Each time we approached that moment in the writing when it might have been appropriate to draw the 'theoretical' lesson, to scold another school of criticism, or to point the way toward the paths of virtue, we stopped, not because we're shy of controversy, but because we cannot bear to see the long chains of close analysis go up in a puff of abstraction. So we sincerely hope you will not be able to say what it all adds up to; if you could, we would have failed.¹⁵

Avvisningen av at nyhistorismen leverer en metodikk, er forøvrig et svar på kritikken om at deres praksis ikke er tilstrekkelig teoretisert, noe Gallagher og Greenblatt sier seg enig i, bortsett fra at de ikke finner det kritikkverdig:

We speculated about first principles and respected the firmer theoretical commitments of other members of our discussion group, but both of us were and remain deeply skeptical of the notion that we should formulate an abstract system and then apply it to literary works. We doubt that it is possible to construct such a system independent of our own time and place and of the particular objects by which we are interested, and we doubt too that any powerful work we might do would begin with such an attempt.¹⁶

15 Catherine Gallagher og Stephen Greenblatt: Practicing New Historicism, The University of Chicago Press, Chicago/London 2000, s. 19. For å vise at vi har å gjøre med en benektelse, måtte en kanskje også vise at det faktisk lar seg gjøre å hente ut en metodikk av

nyhistorismen. Den oppgaven skal ikke jeg ta på meg her.

16 Callagher og Greenblatt: Practicing New Historicism, s. 2. En mer fullstendig teoretisering finner Gallagher og Greenblatt hos dekonstruksjonistene. De teoretiserer over språket på en måte som fastsetter en metodikk for lesehandlingen. Her er resonnementet som leder til denne konklusjonen: "For [the deconstructionists], written language is the paradigmatic form in which the problems of making meaning become manifest, and a culture may be said to be 'textual' because its meaningful signs are inherently ambiguous, paradoxical, and undecidable.

Deconstructionist literary analyses thus continually turn up textuality itself as the source and structure of all enigmas. Although maintaining that there is nothing outside of the text, no place of simple and transparent meaning where the slipperiness of the sign system can be escaped, deconstructionists nonetheless tend to draw their examples from the literary canon.

While we frequently explore other kinds of texts, they urge that literary language uniquely exposes to scrutiny a textuality that operates everywhere and throughout history. Hence, in addition to skipping the levels of analysis that interest us most – the culturally and historically specific – deconstructionism also seems to reerect the hierarchical privileges of the literary.

Går vi til bøker og leksikonartikler hvor toneangivende norske litteraturforskere sier hva litteraturvitenskap er og hva vi krever av litteraturvitenskapelige tolkninger, blir inntrykket av en utbredt metodeskepsis bekreftet. I Erik Bjerck Hagens Hva er litteraturvitenskap (2003) er metodespørsmål generelt viet liten oppmerksomhet.

Forfatteren skiller mellom metodebegreper for den tekniske siden av teksten og metode(r) for tolkningen av den. Metoden for det han kaller den tekniske siden av tekstanalysen, blir delegert til en fotnote med henvisning til de mest brukte

lærebøkene i faget.¹⁷ I tillegg uttrykker Bjerck Hagen en mer generell metodeskepsis som han hevder (med rette) det er oppslutning om i fagkulturen: "Det å ha en

litteraturvitenskapelig metode regnes sjelden som et udiskutabelt gode."¹⁸ Grunnen er at metoden har en tendens til å levere forutsigbare resultater. Det er metoden som styrer forskningsresultatet:

Metoden forteller oss både hva vi ser etter i et verk, og hva vi gjør med det vi finner. Fungerer metoden, vil man gjerne bruke den på nye verk, men dermed oppstår det en forutsigbarhet litteraturvitere like gjerne forsøker å unngå.

Andre lesere vil få følelsen av at de ser hvor det bærer hen, så snart de har observert hvilken metode som er i sving. Det er derfor norske litteraturvitere nøler med å kalle seg for eksempel nykritikere, strukturalister,

dekonstruksjonister, nyhistorister, marxister og lignende.¹⁹

Det mest interessante med denne passasjen er at Bjerck Hagen betrakter og behandler teoretiske skoler som metoder. En tilsvarende tankegang ligger som vist under hos nyhistorikerne Gallagher og Greenblatt. De var fornøyde med å være utilstrekkelig teoretiserende; bare på den måten kunne de unngå å falle i metodefellen. Allerede nå synes det klart at diskusjonen av metodespørsmålet blir vanskeliggjort av det

uavklarte forholdet mellom teori og metode i faget. Er teori og metode det samme? Er

The deconstructionists have clear methodological directives to stick to the literary despite their putative pan-textualism, but we have no comparable protective regulation."

(Callagher og Greenblatt: Practicing New Historicism, s. 14). Det er med andre ord liten tvil om at de to betrakter synden (utilstrekkelig teoretisering) som en dyd, og at konsekvensene av teoretisering er en utilbørlig "metodifisering" av lesehandlingen.

17 Jf. Erik Bjerck Hagen: Hva er litteraturvitenskap, Universitetsforlaget, Oslo 2003, s. 11.

Dette skillet mellom tolkning og analyse av det tekniske er ikke opplagt og selvforklarende.

Det er påfallende at flere av de lærebøkene Bjerck Hagen refererer til, selv ikke opererer med et slikt skille. Tvert imot gjør noen av dem krav på å levere metodikk også for tolkning. Dette gjelder i særlig grad Rolf Gaaslands Fortellerens hemmeligheter.

18 Hagen: Hva er litteraturvitenskap, s. 80.

19 Hagen: Hva er litteraturvitenskap, s. 80.

teorien(e) leverandør(er) av metode(r)? Eller er metode å betrakte som noe forskjellig fra de leseredskapene vi får via teori? Hvor tett er forbindelsen mellom metodikk og litteraturteoretiske skoler?

Historisk er forbindelsen utvilsomt tett. Den russiske og tsjekkiske formalismen hadde som en av sine erklærte målsetninger å utstyre

litteraturvitenskapen med en særskilt metodikk, en metodikk som var i stand til å fange opp det særskilt litterære, og som bidro til en vitenskapeliggjøring av feltet.

Orienteringen mot lesemetodikk var motivert på en liknende måte i nykritikken, selv om ønsket om vitenskapeliggjøring nok var betydelig mer tvetydig. I strukturalismens tid var kanskje sammenhengen mellom metode og teori på sitt tetteste. Etter hvert som kritikken av litteraturvitenskapens scientisme har kommet i forgrunnen innenfor litteraturvitenskapen, har utviklingen av teorier med henblikk på å utvikle metodikker kommet i bakgrunnen, mens teorier som man kan avlede en lesestrategi av, uten at denne benevnes som en metode, har fått styrket sin stilling. I en viss forstand er forholdet mellom teoretiske skoler og litteraturvitenskapelige lesestrategier trolig like tett nå som i den tidlige formalismens tid, men metode er ikke et litteraturteoretisk emne på samme måte.

Innebærer den tette forbindelsen mellom teoretiske skoler og metode at det ikke forskes på og med metodikker som kan betraktes som uavhengige av eller uten forankring i bestemte skoleretninger? Trolig er svaret nei. På siden av de teoretiske skolenes metoder befinner det seg en interesse for metode knyttet til enkeltpersoner eller små grupper av personer som utvikler en bestemt metodikk for å lyssette et bestemt fenomen i teksten. I norsk og nordisk sammenheng er det særlig

komposisjonsanalyse som er blitt gjenstand for slik metodebyggende virksomhet. Jeg tenker på Maren Sofie Røstvigs og Roy Tommy Eriksens topomorfiske metode for analyse av komposisjon og på Peter Brasks metode for analyse av tekstens semantiske komposisjon.²⁰ Hvis vi ønsker å undersøke det spesifikke aspektet ved teksten som disse analysemetodene bringer frem, kan vi ha glede og nytte av metoden. Men hvis det er andre aspekter eller et større spektrum av aspekter ved teksten vi er interessert i

20 Se for eksempel Roy Tommy Eriksen: The Building in the Text: Alberti to Shakespeare and Milton, Pennsylvania State University Press, Pennsylvania 2000, Peter Brask: Tekst og tolkning: Bidrag til den litterære semantik, bind 1 og 2. RUC Boghandel og Forlag, Roskilde 1974.

å utforske, kan vi neppe basere oss på slike metodiske opplegg alene, selv om de selvsagt kan supplere en bredere anlagt tekstundersøkelse.

Blant norske litteraturforskere som selv ikke har utviklet noen metode, og som ikke lett kan plasseres innenfor en bestemt skole, men som likevel har vært metodisk orientert i det meste av sitt faglige virke, peker Per Thomas Andersen seg ut. Sine viktigste metodiske inspirasjoner har han fått fra Peter Brask, og dennes metodikk for komposisjonsanalyse ligger da også til grunn (om ikke alene) for en serie analyser fra hans hånd. Likevel er det liten tvil om at de fleste forskere som går til det

litteraturvitenskapelige arbeidet med en metodisk holdning, har en klar

skoleforankring. Fremdeles skrives det doktoravhandlinger i Norge som finner sitt metodegrunnlag i strukturalismen, en skole som dominerte litteraturvitenskapen i en fase hvor metodiske spørsmål stod høyt i kurs. To eksempler er Liv Willumsens doktoravhandling om Regine Normann, En narratologisk studie i Regine Normanns forfatterskap (2002) og Leif Johan Larsens avhandling om Agnar Mykle, Mønsteret og meningen: Agnar Mykles romaner om Ask Burlefot (2001). Men slike avhandlinger fremstår lett som teoretisk irrelevante dersom de ikke har noe annet eller mer å by på enn akkurat oppfølgingen og anvendelsen av strukturalismens kanskje mest suverene ytelse, Gérard Genettes Discours du rècit (1972).²¹

Det er nok redselen for forutsigbare resultater som først og fremst gjør litteraturvitere skeptisk innstilt til metode. Erik Bjerck Hagen påpeker denne faren gjennom sin tilslutning til en variant av metodisk arbeid som neppe kan betraktes som noe annet enn en parodi, utvunnet av den etymologiske forbindelsen mellom metode og vei: "For mest mulig å unngå denne forutsigbarheten – for seg selv og andre – må man enten skifte metode fra lesning til lesning, eller eventuelt gjøre metoden så omskiftelig og innholdsrik at den stadig tar nye veier så snart den har begynt å gå."²²

I sin studie Om melankoli gir Kjersti Bale uttrykk for et beslektet, om enn ikke identisk syn. Hun arbeider med et tekstmateriale som spenner vidt både historisk og sjangermessig, og hun sier: "Med et så ulikeartet tekstmateriale sier det seg selv at

21 En slik kritikk er trolig mer treffende overfor Willumsens avhandling enn overfor Larsens.

Den første går ut fra at den narratologiske analysen leder inn i tekstens tematikk. Den siste har en klar ambisjon om å forene den narratologiske analysen med en teoretisk formulert

hermeneutisk innfallsvinkel. Avhandlingen mangler imidlertid en metodisk innfallsvinkel til det fortolkende arbeidet bredt forstått, for så vidt som det utelukkende er tekstens

fortelletekniske grep som blir undersøkt metodisk.

22 Hagen: Hva er litteraturvitenskap, s. 80.

min tilnærmingsmåte vil måtte variere."²³ At det prinsipp som ligger til grunn for ens fremgangsmåte, må variere fordi tekstene er ulike, impliserer at ulikhetene best kommer til syne dersom de forskjellige tekstene ikke utforskes med samme metode.

I en passasje hvor hun reflekterer over den fremgangsmåten hun har ønsket å følge i arbeidet med de filosofiske og skjønnlitterære tekstene som hun gir en lesning av, tilkjennegir hun sitt forskerideal. Modellen er barnet som vet intuitivt hvordan det skal gå frem:

Edgar Allan Poe har i fortellingen 'The Purloined Letter' (Det stjålne brevet)

Edgar Allan Poe har i fortellingen 'The Purloined Letter' (Det stjålne brevet)

In document Litteraturens meddelelse : en litteraturvitenskapelig tolkningsmetodikk i teoretisk, praktisk og skeptisk lys (sider 30-54)