Innledende problematisering

1.2.1 Innledende problematisering

Det første spørsmålet som må stilles til overføringen av paradigmebegrepet fra

naturvitenskapene til menneskevitenskapene, er hva som motiverer den. I det følgende skal jeg rette dette spørsmålet mot tre ulike forsøk på å overføre begrepet: Søren Kjørups fremstilling i Menneskevidenskaberne, Atle Skaftuns artikkel "Dialog som paradigme?" og Erling Aadlands artikkel "Elegien om normalvitenskapen". Søren Kjørup er svært edruelig i sitt utgangspunkt. Han advarer ganske klart mot å ta for gitt at overføringen er mulig:

Men at et bestemt emneområde inden for humaniora er den væsentligste inspirationskilde for Kuhns paradigmetænkning vedrørende naturvidenskab, er naturligvis langt fra ensbetydende med at denne tænkning kan anvendes på humanistisk videnskab. Så spørgsmålet om der er paradigmer i humaniora, er stadig ikke besvaret.⁶²

Kjørup redegjør ikke eksplisitt for hva hans motivasjon for likevel å overføre begrepet er, men han er åpenbart orientert mot den deskriptive dimensjonen ved begrepet. Han synes å mene at vi i humanvitenskapene finner så mange av de trekkene som Kuhn knytter til paradigmebegrepet til, at vi vil ha glede av å bruke begrepet også om disse virksomhetene. Både forbilder, verdier og modeller (heuristiske og ontologiske) er operative i humanvitenskapene. Han finner at humanvitenskapene også regner med eksemplariske forskningsinnsatser, og at teorien fortolker empirien. Matematiske symboler er det vanskeligere å finne en menneskevitenskapelig parallell til.

Begrepene våre er ikke eksakte i den forstand som f. eks. fysikkens gjerne er det, og de kan sjelden formaliseres. Men via en liten kritikk av Kuhns fremheving av slik formalisering lykkes Kjørup i å gjenfinne også dette trekket i humaniora. Det viktige er ikke at begrepene er formaliserbare, men at de står i

[...] et fast mønster til hinanden på en måde som er uklar i forhold til det gængse skel mellem empiri og teori. At kraft er lig masse gange acceleration

62 Kjørup: Menneskevidenskaberne, s. 109.

er på én gang et (empirisk) udsagn om verden og et (definitorisk) udsagn om hvad de tre udtryk 'kraft', 'masse' og 'acceleration' betyder; de tre begreber defineres cirkulært i forhold til hinanden.⁶³

Denne begrepsstrukturens uklare status "mellem empiri og teori, mellem det erfaringsmæssige og det definitoriske"⁶⁴ er et særtilfelle av det mer generelle problemet, "teoriladede empiriske begreber".⁶⁵ Slike finner vi flust av også i humanvitenskapene. Kjørup nevner stilbegrepet i kunstvitenskapen og Freuds begreper om det ubevisste, det bevisste og sensuren, men hvem som helst kan supplere med mange til, fra lingvistikk, litteraturvitenskap og andre

forskningsdisipliner.

Et påfallende trekk ved denne overføringen av paradigmebegrepet til humaniora er at Kjørup ikke finner det han søker etter innenfor ett fag, én

vitenskapelig disiplin, og enda mindre innenfor én bestemt skole eller teoriretning innenfor en disiplin. Han søker ikke på denne måten. Han orienterer seg i hele den menneskevitenskapelige feltet samtidig og finner noe her og noe der. Dette må betegnes som en relativt svak deskriptiv gevinst av å overføre begrepet, det gir oss ikke en god beskrivelse av noe enkelt fagfelt eller av en teoretisk skole. Men kanskje ligger tyngdepunktet i motivasjonen hans et annet sted. Trolig skal vi lese Kjørups tilslutning til anvendelsen av paradigmebegrepet innenfor humanvitenskapene som uttrykk for den verdsettingen av teori- og metodemangfoldet jeg fant (med noen forbehold) hos Kittang og Lothe. Når Kjørup konkluderer med at "paradigmebegrepet er faktisk ikke blot anvendeligt, men i højeste grad frugtbart i forbindelse med

humaniora",⁶⁶ så er det knyttet til begrepets evne til å avdekke humanfagenes "større liberalitet over for at lade om ikke tusinde, så dog adskillige paradigmer blomstre samtidig".⁶⁷

63 Kjørup: Menneskevidenskaberne, s. 111.

64 Kjørup: Menneskevidenskaberne, s. 111.

65 Kjørup: Menneskevidenskaberne, s. 111.

66 Kjørup: Menneskevidenskaberne, s. 113.

67 Kjørup: Menneskevidenskaberne, s. 115. Her har jeg klippet i Kjørups tekst på en måte som dekker til hans eget anliggende i den sist siterte passasjen, nemlig å vise forskjellen mellom naturvitenskapenes suksesjon av paradigmer og humanvitenskapenes sidestilling av

paradigmer. Når jeg anser klippingen som legitim, er det fordi metaforvalget hans her synes å bidra til å bestemme verdien av å overføre begrepet: At det er tale om hundre, om ikke tusen blomsters blomstring, indikerer det fruktbare og verdifulle ved det teoretiske mangfoldet innenfor humanvitenskapene. Men selve sammenstillingen av sitater på dette punktet skal altså betraktes som en tolkning av tekstens tankegang, ikke som et forsøk på å gjengi dens argumentasjon.

Atle Skaftuns motivasjon for å benytte paradigmebegrepet i

litteraturvitenskapen skal neppe oppfattes som en tilsvarende verdsetting av mangfoldet. Han er da heller ikke interessert i begrepets deskriptive potensial, slik Kjørup er det. I innledningen til artikkelen ser det ut til at det er vitenskapskritikken Skaftun er mest opptatt av. Tenkningen bak paradigmebegrepet svarer til det som er blitt gjengs forståelse blant humanvitere, nemlig at hvordan vi oppfatter verden, er avhengig av hvordan vi beskriver den. Det finnes ikke en tilgang til virkeligheten som ikke er formidlet gjennom språket. Skaftun lanserer deretter Mikhail Bakhtins

dialogbegrep som et litteraturvitenskapelig paradigme. Den presenteres som en teori som ser dypt i de erkjennelsesteoretiske forutsetningene både for litteraturens væremåte og det litteraturvitenskapelige virket.

Det synes å være en spenning mellom Skaftuns fremheving av

paradigmebegrepets vitenskapskritiske dimensjon og hans fremheving av Bakhtin.

Det er åpenbart en forskjell på gode og dårlige paradigmer for Skaftun. Men hvis han har karakterisert vår epistemiske situasjon riktig i starten, er det vanskelig å vurdere de ulike paradigmene som bedre eller dårligere: Vi har ikke tilgang til virkeligheten på en måte som er uavhengig av paradigmene, og dermed ingen målestokk for deres eventuelle fortreffelighet. Idet han argumenterer for fortreffeligheten til dette ene paradigmet, synes han å ha glemt den vitenskapskritiske og relativiserende dimensjonen ved begrepet som han startet ut med å understreke.

Går vi til Erling Aadlands argumentasjon for å overføre paradigmebegrepet til humanvitenskapene generelt og litteraturvitenskapen spesielt, finner vi en motivasjon som utelukkende synes å hvile på de erkjennelsesteoretiske implikasjonene av

paradigmetenkningen. Litteraturvitenskapen kan ikke annet enn å være i en konstant og iboende krise. Faget hviler på grunnbegreper – begreper som språk, tekst,

diktekunst, lesning, teori, forståelse, fortolkning, subjekt, forteller, narrasjon osv. – som i sitt vesen er omstridte, skal vi tro Aadland, de er hinsides oppklaring.

Paradigmeskiftene, eller rettere paradigmemangfoldet, er uttrykk for den striden som er nedfelt i dem fordi begrepene angår oss som mennesker, de er innfelt i oss og vår eksistens for så vidt som litteratur har med eksistens å gjøre. (Og det har litteratur.) Med et nytt paradigme følger en ny forklaringshorisont for de grunnleggende problemene og begrepene i litteraturvitenskapen.

Lokaliseringen av den vedvarende og iboende krisen i faget til dets grunnbegreper må forstås i lys av den aadlandske redefinering av det Kuhn kaller anomalier til antinomier:

I naturfagene angår anomaliene først og fremst empiri og observasjon, og de går og kommer, de kan forklares eller ikke. Men slik er det ikke i

litteraturfaget. Her befinner 'anomaliene' seg på et annet nivå, på nivået mellom teori og empiri, et nivå som best kan betegnes som historisk eller hermeneutisk. Derfor bør 'anomaliene' kanskje heller kalles antinomier, for de er vedvarende og hinsides muligheten for endelig oppklaring.⁶⁸

Hvor representative er disse tre forsøkene på å overføre paradigmebegrepet til humaniora generelt og litteraturvitenskapen spesielt? Når paradigmebegrepet har fått slik oppslutning innenfor humanfagene, er det kanskje mer på grunnlag av gleden ved mangfoldet (Kjørup) enn på grunn av Aadlands erkjennelsesteoretiske pessimisme.

Jeg tror nok også Skaftuns kombinasjon av erkjennelsesteoretisk relativisme og fremheving av egen teoretisk helt – i dette tilfellet Bakhtin – er utbredt og akseptert.

Til sammen gir de tre tekstene en god indikasjon på hvor mange motstridende impulser som støtter opp under tanken om at paradigmebegrepet kan benyttes om litteraturvitenskapelige skoler og retninger, noe som styrker mistanken om at denne tanken selv trenger undersøkelse og kritikk.

Jeg skal komme tilbake til en mer spesifikk drøftning av alle disse tre bidragene til å belyse overføringsverdien av begrepet. Foreløpig er det mer presserende å peke på noen fallgruver som den som forsøker å overføre begrepet, trenger å reflektere over. En meningsfull overføring er en krevende øvelse. Det første som må være på plass, er godt kjennskap til og en god beskrivelse av den

naturvitenskapelige virksomheten. Særlig fordi beskrivelsen av vitenskapene som paradigmatiske krever av oss at vi ser på prosessen heller enn resultatet, er det små sjanser for at en som selv ikke kjenner den naturvitenskapelige virksomheten godt, vil forstå selv den gode beskrivelsen godt. I tillegg er det trolig at mange av de

vitenskapsteoretiske beskrivelsene av den naturvitenskapelige virksomheten selv er skjeve og misvisende, i noen tilfeller også Kuhns. Vi må også anta at de ulike naturvitenskapene som virksomheter betraktet er innbyrdes ulike, at de

humanvitenskapelige vitenskapene og virksomhetene er innbyrdes ulike, og at også

68 Aadland: "Elegien om normalvitenskapen", i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, nr. 2, Universitetsforlaget, Oslo 2004, s. 139.

beskrivelsen av dem trenger å bli forstått "innenfra". Dessuten er det kanskje særlig ved å se den enkelte naturvitenskap i sin sammenheng med andre naturvitenskaper og sammenligne den med en beskrivelse av den enkelte humanvitenskap sett i sin

sammenheng med andre humanvitenskaper, at vi kan få øye på interessant trekk å sammenligne.

Stiller vi slike krav til den som skal foreta en sammenlikning av de ulike fagene og virksomhetene, blir det klart at ingen person uten videre kan gjøre krav på å inneha den nødvendige kompetansen, aller minst jeg. Ethvert forsøk på å bevege seg i dette sammenliknings- og overføringsrommet må derfor oppfattes som nettopp det: et forsøk. Dette forsøket, som jo er innrettet på å gripe paradigmebegrepets relevans for litteraturvitenskapen spesielt, vil også være preget av at jeg ikke vet hvordan jeg best skal beskrive denne virksomheten. At vi som arbeider i faget, kjenner noen deler av denne virksomheten godt, innebærer ikke at vi har gode beskrivelser av den eller at vi lett kan produsere slike.

Betraktet som vitenskapelig virksomhet og praksis fortoner

litteraturvitenskapen seg som underbeskrevet. Kanskje er den relativt ukritiske aksepten av det mye omtalte teori- og metodemangfoldet en årsak til at den ikke er godt beskrevet. Dette mangfoldet kan med andre ord være både en grunn til at vi trenger en mer virksomhetsorientert beskrivelse og forståelse av faget og et hinder for å skaffe seg den. Det følgende forsøket på å vurdere overføringsverdien av

paradigmebegrepet på et mer virksomhetsspesifikt litteraturvitenskapelig grunnlag, bør derfor betraktes som et svakt fundert forsøk, et forsøk som samtidig skal oppfattes som en invitasjon til å lage bedre beskrivelser. Forsøket på sammenlikning vil

innebære at jeg tar steg i retning av mer spesifiserte beskrivelser og lanserer

analyseredskaper som vi kan anvende til dette formålet. Verken beskrivelsene eller redskapene kan jeg regne med at er ukontroversielle. Det er gjennom forsøk på å beskrive virksomheten at vi får et bedre syn for den og hvilke redskaper beskrivelsen krever. Beskrivelsene gir med andre ord grunnlag for å kritisere både beskrivelsen og beskrivelsens redskaper.

Overføringen av paradigmebegrepet har i seg en annen vanske som henger sammen med den jeg nettopp har nevnt. Dersom overføringen ikke er ledsaget av et spesifiserende og differensierende blikk, risikerer vi at termen brukes så generelt at den blir tom. Nettopp fordi paradigmebegrepet til Kuhn er så vidt og flertydig, er det lett å finne applikasjonsmuligheter for det, uten at vi dermed kan gjøre krav på å ha

forstått bedre det vi beskriver med dette begrepet. En ukritisk anvendelse av begrepet er samtidig å ignorere en av de vesentlige innsiktene Kuhn bærer til torgs. Noe av det paradigmetenkningen skal undervise oss i, er jo nettopp at begreper endrer betydning når vi flytter dem fra en sammenheng/praksis til en annen. Denne innsikten må vi ha med oss også når vi undersøker overføringsverdien av nettopp dette begrepet til menneskevitenskapene.

Dette momentet bør kanskje føre til en reformulering av prosjektet. Det vesentligste er ikke å spørre om det finnes paradigmer i menneskevitenskapene, om vi kan bruke begrepet i menneskevitenskapelig sammenheng, men om hvilken nytte eller glede vi kan ha av å gjøre det. Nytten og gleden knytter jeg her til læringseffekten.

Hva kan vi lære om menneskevitenskapene av det blikket på virksomheten som Kuhns paradigmetenkning kan inspirere oss til? Denne læringseffekten kan i

prinsippet være nokså uavhengig av overføringen av begrepet. Dersom vi overtar hans deskriptive sikte, trenger vi hans paradigmebegrep? Vil en overføring av begrepet hjelpe eller hindre et vitenskapskritisk blikk på vår egen virksomhet?

En slik spørremåte kan åpne undersøkelsen av overføringsverdien mot det overgripende spørsmålet som paradigmetenkningen til Kuhn aktualiserer, og som kanskje er den viktigste grunnen til at begrepet har fått slik gjenklang i

humanvitenskapene: Det åpner for at vi gjennomtenker på nytt forholdet mellom "de to kulturer". Ikke bare var Kuhn inspirert av menneskevitenskapene.

Paradigmetenkningen understøtter en tanke som gir legitimitet til og styrker statusen til humanistisk forskning: All kunnskap hviler på forutsetninger og er i denne forstand fortolkninger. Avsløring av et nivå av fortolkning i den hardeste av alle harde

naturvitenskaper, fysikken, syntes å vippe balansen mellom de to kulturene i

menneskevitenskapenes favør. Paradigmetenkningen går med andre ord langt i retning av å utstyre humanvitenskapene med nøkkelen til hva kunnskap er.

Ingen trenger å undre seg over at dette ble oppfattet som en velkommen endring etter at naturvitenskapene lenge hadde gjort krav på å sette standarden for vitenskapelighet og å være i posisjon til å dømme andre vitenskaper etter denne standarden. Behovet for styrket selvfølelse er utvilsomt et resultat av

humanvitenskapenes vedvarende kamp mot naturvitenskapenes krav på å være forvaltere av egentlig kunnskap. På den andre siden: Legitime behov for å ta igjen overfor en trakasserende motpart er knapt å regne som avgjørende filosofiske og faglige argumenter. Gleden ved å ta igjen kan iallfall ikke legitimt motivere at vi

bringer tilbake paradigmebegrepet og gjør det gjeldende for humanvitenskapene for å beskrive helt andre forhold enn lingvistikkens bøyningsmønster der.

Dersom vi er oss bevisste denne fallgruven, kan vi godt ta på alvor at Kuhn hentet sitt sentrale begrep fra humanvitenskapene og var inspirert av

humanvitenskapene i sitt forsøk på å forstå naturvitenskapene. Han synes å åpne for en ny samtale mellom aktørene i de to kulturene, en samtale som fremstår som umulig både dersom vi legger positivismens enhetsideologi til grunn, og dersom vi bygger på tanken om at det er en vesensmessig og uoverstigelig forskjell mellom

naturvitenskapene og menneskevitenskapene.

Denne samtalen må likevel bygge på en anerkjennelse av noen åpenbare forskjeller og likheter. En viktig forskjell er at mens naturvitenskapene taler om naturobjekter og naturprosesser, taler menneskevitenskapene om det menneskeskapte.

Men det er mennesker som taler i begge virksomhetstypene. Både naturvitenskapene og menneskevitenskapene er henvist på språket. Samtidig er vi, menneskene som taler i naturvitenskapene om naturens gjenstander og prosesser og i humanvitenskapene om menneskers verk og prosesser, ikke vårt eget verk, eller iallfall ikke utelukkende vårt eget verk. Vi er selv en del av naturens verden, og den er en uomgjengelig side ved våre kår. Ser vi saken i aristotelisk lys, blir denne forankringen av vårt søk etter viten i vår natur en del av refleksjonen over hva det er å være menneske: Det er en viktig side ved vårt telos, vårt naturgitte mål, å søke viten om oss selv og om naturen. I vårt søk etter viten realiserer vi vår natur, og dette søket etter viten omfatter både oss selv som del av naturen og naturen som den helheten vi er del av. Men snakker vi på denne måten, har vi kanskje allerede steget ut av vår tid og kulturs erkjennelsesteoretiske

"paradigme"?

Jeg vil nærme meg muligheten for å overføre paradigmebegrepet til humanvitenskapene og litteraturvitenskapen spesielt med sikte på å gripe de spesifikke vanskene overføringen støter på, men også med den hensikt å få frem verdien av selve overføringsforsøket. Jeg vil dele fremstillingen inn i syv

underpunkter som vil bli diskutert suksessivt. Disse er knyttet til de vitenskapelige revolusjonene, fellesskapet, teoriene, tolkningsdimensjonen, begrepene,

inkommensurabiliteten og metarefleksjonen. I et åttende underpunkt vil jeg summere opp diskusjonen og samtidig foreslå et alternativt analyseredskap som kan hjelpe forståelsen av teori- og metodemangfoldet i litteraturvitenskapen.

In document Litteraturens meddelelse : en litteraturvitenskapelig tolkningsmetodikk i teoretisk, praktisk og skeptisk lys (sider 61-68)