Sosial interaksjon som kilde til glede

Andre mennesker er en sentral kilde til glede hos alle lagutøverne jeg intervjuet, men ikke like viktig hos utøverne som driver med individuell idrett. Denne gleden knyttes til samspillet mellom utøverne, men også til muligheten for anerkjennelse. For det første snakker de om

«det gøye», som ofte dreier seg om det mellom menneskelig samspillet og muligheten for fleip og moro. Gleden som utløses av det humoristiske sosiale samspillet ser ut til å være viktig for utøvernes trivsel og motivasjon, og beskrives som mer kortvarig, mer overfladisk og mindre intens enn prestasjonsgleden:

(…) det er ofte litt morsomt hvis folk er veldig ivrige og de gjør litt feil, på en måte, men samtidig kan le av det selv. Det er ganske morsomt på idrettsarenaen, på en måte. (…) Hvis treneren, for eksempel på landslagstreningen nå, så skulle X (treneren) snakke høyt, så sprakk stemmen hans (smiler), så alle begynte å le (ler). Så, jeg vet ikke… Det er liksom et fellesskap alle har oppmerksomhet på den og den tingen samtidig, så hvis en oppdager enten feil eller en morsomhet på en måte (…) (1:1238)

Ifølge Fredrickson (1998) er disse tilsynelatende overfladiske uttrykkene for glede langt viktigere enn vi tror fordi de bringer oss nærmere hverandre og bidrar til at vi knytter bånd. I en studie undersøkte Reis et al. (2000) hva som kjennetegnet sosiale aktiviteter som bidrog til tilfredsstillelse av tilhørighetsbehovet. Selv om undersøkelsen ikke ble gjennomført i en idrettskontekst og derfor ikke kan relateres direkte til min studie, fant de at en

tilhørighetsopplevelse inneholdt flere komponenter:

(…) talking about meaningful matters and feeling understood and appreciated were strongly related to daily relatedness. The more participants engaged in meaningful talk, and the more they felt understood and appreciated, the more related they felt to social partners. Hanging out and doing pleasant or fun things also were significantly and positively associated with relatedness. (ibid. s.428)

Dette antyder at det å ha det moro sammen med kan være en av flere sentrale dimensjoner i en tilhørighetsopplevelse. En av utøverne sier også at «(…) du blir venn med dem, du blir glad i dem. Vi prøver å gjøre hverandre gode.» (5:1061), noe som antyder at de sosiale bånd som knyttes i idrettskontekster også har en dypere og mer varig karakter. Heller ikke dette er et unikt funn for min studie. Wankel (1985) og Scanlan et al. (1993) fant at sosiale kilder til idrettsglede kan inneholde ulike dimensjoner, som muligheten for sosial anerkjennelse, interaksjonsmuligheter som bidrar til at man får nye venner, eller muligheten for å være sammen med venner. I følge både Maslow (1968), Deci & Ryan (2000) og Perinbanayagam (2006) er sosiale behov grunnleggende. Vi søker andre fordi vi trenger å dekke disse

behovene for menneskelig kontakt, og når vi gjør det, føler vi trivsel og glede. Men kan man

si noe mer om hva som er den egentlige kjernen i en tilhørighetsopplevelse? Hvorfor er idrettsfellesskap forbundet med trivsel og glede?

Bortsett fra å bekrefte at det sosiale er av vesentlig betydning, kommer jeg i liten grad på innsiden av denne opplevelsen. Følgelig er det ingen av de teoretiske forklaringsmodellene som blinker seg ut som mer relevante enn andre. Likevel; det mangler ikke på muligheter.

Perinbanayagam (2006) hevder at vi bruker idrett for å eksperimentere med våre selv. Slik sett kan det dypest sett handle om identitet, om hvem vi eller kan bli, og hvilken gruppe

mennesker vi ønsker å tilhøre. Han er særlig opptatt av de relasjonelle prosesser, det vil si det som foregår mellom personene. Idrett og spill har fortellingsstrukturer, hevder han, og

fortellingen som utvikler seg er avhengig av spillernes handlinger og valg. I løpet av spillets gang kan spillerne innta ulike roller, som den sterke kaptein, den heltemodige forsvarer, den morsomme klovn, den talentløse taper, den hissige slåsskjempe, den kloke strateg osv.

Gjennom å gå inn i disse rollene eksperimenterer vi med våre selv og inngår i meningsfulle dialoger med andre. Dette temaet forsøkte jeg også å belyse i enkelte av intervjuene som førte til at jeg fikk noen uttalelser å jobbe med.¹³ Spørsmålet ble innledet med at jeg leste et sitat (jf. intervjuguide), hvorpå utøverne ble spurt om de kunne kjenne seg igjen i muligheten til å gå inn i en ny rolle på idrettsbanen. En av utøverne sier at han «… blir jo et annet menneske på banen.» (p1:130). Flere kjenner seg igjen i dette:

Jeg kjenner meg igjen med det at når du går ut på banen, for eksempel, så blir du på en måte en annen person, du innstiller deg på at dette her, dette her skal jeg klare, og du jobber hele tiden og du stiller deg inn på at, fokuserer bare på det du skal gjøre fremover… og liksom…

du glømmer alt det andre som har med deg å gjøre. Du blir bare den personen som skal… som skal fikse sakene og som skal jobbe hardt og du skal liksom gjøre alt for å prøve å vinne.

(p2:275,277)

En tredje utøver sier han tror han er ganske lik på idrettsbanen som han er i det øvrige liv, men tror likevel at dette med å gå inn i en ny roller stemmer for enkelte andre. Han begrunner synet sitt med å beskrive en lagkamerat:

Ja, det kan du. Det kan du. Altså, du kan jo være en relativt lite ansvarsfull person utenfor, sant, og du kan ta alt ansvar på en volleyballbane. Altså… eksempel, da.. se på X. Altså, han driter jo nesten i alt utenfor volleyballbanen, kan du si… altså han tar jo ikke ansvar. På volleyballbanen så er han den som tar mest ansvar av alle, som trekker med alle. (p3:395)

13 Bare dem som deltok i spill fikk dem, det vil si de fire av de fem utøverne som drev med volleyball, samt den ene håndballspilleren.

I Perinbanayagams (2006) teori er selvet i sentrum, i likhet med de fleste andre teoriene som er presentert i oppgaven. Det er ikke usannsynlig at denne eksistensielle dimensjonen er langt viktigere enn utøverne er klar over, og at fortellingsstrukturer i spillet spiller en vesentlig rolle i deres identitetsutvikling. Samtidig er det også en mulighet for at det er mindre viktig, og at den vesentligste faktor er at «… alle har oppmerksomhet på den og den tingen samtidig,»

(1:1238). Vi husker at Denzin (1984) kaller alle emosjoner selv-følelser fordi de oppstår i vår interaksjon med oss selv og andre mennesker. De er del av vår kontinuerlige og intensjonale bevissthetsstrøm, og derfor er denne bevisstheten emosjonell, som vil si at den består av en pågående strøm av tanker og følelser som er flettet sammen. Han hevder at de levde følelsene (lived feelings) alltid er til stede og uttrykker den bestemte mening personen finner i verden. I dette perspektivet er det de levde følelsene som er i spill når utøvere fleiper og tuller og har det gøy med hverandre, som er kortvarige, gåtefulle og mangetydige. Hele denne

samspillsprosessen består ifølge Denzin (ibid.) av at utøvere tar del i hverandres bevissthet, og med det utvider sin egen bevissthet, som dermed gir dem en følelse av å være en del av noe større enn seg selv.

Dette er bare refleksjoner, og jeg må innrømme at jeg føler meg på tynn is her. I det hele tatt er det vanskelig å reflektere omkring emnet fordi jeg har for lite data å bygge på. Ifølge Breivik (1998) er det heller ikke mulig å gi ett svar på hva det er ved et sosialt

idrettsfellesskap som skaper glede fordi de ulike idrettene er så forskjellig. Som nevnt

tidligere i avhandlingen (kap.2.2.1), klassifiserer han alle inn i fire hovedgrupper på bakgrunn av hvilke elementer han mener de består, og hevder at mennesker gjennom å drive idrett samtidig etablerer lekende og lærende relasjoner til disse elementene: idretter som innebærer interaksjon og lek med naturen og dens elementer, lagidretter som krever samarbeid og evne til å ta andres perspektiv, én-til-én-idretter som kjennetegnes av en direkte konfrontasjon mellom to personer og individuelle idretter som kjennetegnes ved møtet med seg selv og sin egen kropp. Hvis vi tar eksempel i en løpers relasjonelle opplevelse, hva kan den handle om?

En løper vil sannsynligvis i løpet av løpeturen måtte forholde seg til seg selv og smertene som unngåelig vil dukke opp. Han kanskje kjempe en konsentrert og nærmest schizofren kamp for å klare å gjennomføre det planlagte løpet. Hvilke følelser som oppstår under løpet vil være umulig å forutsi på grunn av personens enestående historie. Deci & Ryan (2000) hevder at utøverens opplevelse vil være avhengig av i hvilken grad verdien av løpingen er integrert i hans selv (jf. integrert regulering, identifisert regulering, introjisert regulering og ytre regulering, omtalt i kap.2.2.1.1) Denzin (1984) er i nærheten av dette synet når han opererer

med de ulike lag i følelsene, selv om han bruker andre begreper. De levde følelsene uttrykker meningen personen finner i verden. De intensjonale verdifølelsene, som er en del av

personens fortolkningsramme og orienteringer i verden, uttrykker generelle holdninger og er resultat av tidligere erfaringer. Følelser om selvet og den moralske personen er knyttet til personens refleksjon over selvet. Denne lagdelingen er begrunnelsen for hvordan meningen med en og samme aktivitet kan være ulik for utøvere fordi den er et resultat av en unik fortolkning, som igjen er et resultat av den levde kropps unike historie, verdiorienteringer og faktorer i den bestemte relasjonelle situasjonen. To utøvere som for eksempel driver med løping vil med stor sannsynligvis oppleve løpingen ulikt, som kan illustreres med følgende eksempel: Utøver A finner mening i løpingen. Det har han alltid gjort. Han nyter å løpe. Helt siden han var barn har han løpt. Kanskje fordi den skaper orden i et kaotisk liv. Han vet ikke.

Han bare liker å løpe, liker å falle inn i rytmen, liker vinden, bakkene, smerten og lettelsen etterpå. Når han reflekterer over løpingen og alle konkurransene han har deltatt i, vekkes emosjonelle minner og han fylles av gode følelser, bilder og brokker av historier som er uklare, gåtefulle og mangetydige. Etter hvert trenger kanskje en dyp følelse av takknemlighet og ro inn i hans kropp.

Utøver B har en annen historie. Løpingen har ingen mening for han. Han løper fordi han er redd for å bli gammel og syk. Kroppen har begynt å forfalle, og han ser ingen annen utvei.

Han føler ingen lyst i forbindelse med løpingen i seg selv, men kan kjenne et glimt av noe hver gang han klarer å gjennomføre en treningsøkt og etterpå tar del i den interaksjonelle strømmen mellom han og hans kone. Han merker et blikk som ser på han med et merkelig, nytt skinn i øynene. Idet han inntar konens holdning i sitt selv, kjenner han et løft i brystet, noe som ligner på stolthet tar bolig i hans kropp, før han setter seg ned og pleier sine såre ben.

Med det avrunder jeg diskusjonen med å konstatere at andre mennesker er en viktig kilde til trivsel og glede i idrettskontekster, men klart viktigst for lagspillerne. Årsaken til disse gode følelsene er trolig tilfredsstillelse av grunnleggende sosiale behov, som innebærer å være en del av et fellesskap, muligheten for å knytte bånd og eksperimentere med våre selv. I denne kategorien finner vi også muligheten for anerkjennelse, som ifølge Maslow (1968) også er et grunnleggende behov og en sentral kilde til glede. Samtidig er det trolig også en eksistensiell dimensjon her, og selv om temaet var vanskelig å snakke om for utøverne, klarer jeg ikke å slippe tanken om at idrettsaktiviteter kanskje dypest sett er en utforsking av vår identitet. I artikkelen Rytme. Meningen med alpint (2009) skriver Loland følgende:

(…) meningen med alpinsportene ligger i selve utfordringen, spenningen og gleden de gir skiløperen: i kunsten å passere portene på raskest og mest mulig effektivt vis. Alpint har som annen idrett og andre kulturaktiviteter en tydelig eksistensiell dimensjon. Kulturaktiviteter tematiserer eksistensielle spørsmål på spesielt tydelig vis. I jakten på utfordringer og overskridelse ligger det noe mer allment. Med kroppen og bevegelsen som medium, spør utøveren: hvem er jeg? Hvem hører jeg sammen med? Hva er mine muligheter i forhold til mine omgivelser? Og en mulig forklaring på lidenskapen og den store interessen for idrett er at den gir avgrensede, men tydelige, sanselige og konkrete svar. (Loland, 2009 s.175)