Indre og ytre motivasjon

Her finner jeg at utøvernes tanker om dere egen motivasjon nærmest er identisk med deres fortolkninger av kilder til glede. Det åpner for spørsmålet om hvilken sammenheng det er mellom glede og motivasjon. Gleden ser ut til å være drivkraften for deres engasjement, men kilden til denne gleden er ulik.

Tidligere gjennomgang har vist at utøverne fremhever flere hovedkilder glede i deres

idrettsutøvelse: vinne/mestre, mestrings- og formutvikling, sosial samhandling, anerkjennelse og bevegelsesopplevelser. De samme dimensjoner dukker opp når de får spørsmål om hva som motiverer dem, men under arbeidet med motivasjonstemaet var ikke alle svarene like entydige. Utøverne snakket naturligvis ikke om hverken indre eller ytre motivasjon, og noen ganger dukker det opp tvetydigheter. Jeg synes det var utfordrende å få tak i hele

«motivasjonsbildet», først og fremst fordi det ikke var helt klart for utøverne selv. Særlig gjelder dette for de yngre utøverne. Det kommer rimelig tydelig frem at de fleste utøverne snakker om en motivasjon som består av flere elementer. Jeg finner mange eksempler på indre motiverte utøvere som forteller at de holder på med idrett først og fremst fordi de finner glede i aktiviteten selv, og spesielt i stadig å utvikle nye ferdigheter eller forbedre den fysiske formen. Dette kommer frem i uttalelser som «(…) jeg vil egentlig drive med idrett for å holde

meg i form og ha det gøy.» (p1:24) og «bare fordi at jeg synes det er kjempekjekt å holde på med idretten (…) det er liksom ikke noe jeg har tenkt å leve av, men jeg har lyst til å bli god i det, liksom…(p2:217). Denne typen indre motivasjon, lysten til å utvikle seg og bli god, nevnes av de fleste som et mål i seg selv, men hos enkelte utøvere er det helt klart også andre motiver i spill. Disse kommer særlig til uttrykk hos volleyballspillerne og til dels også hos håndballspilleren, som snakker om hvor mye det betyr å få anerkjennelse av andre. Når man gjør en prestasjon eller en aktivitet for å oppnå et bestemt utfall, betraktes det som ytre motivasjon. Noe av denne ytre motivasjonen viser seg når de to volleyballspillerne, som begge er norgesmestere, snakker om at de ønsker å bli best: «Jeg vil være best (…) Alltid, egentlig. Uansett om det er snakk om 3000 meter eller testing eller kamp eller hva det skal være (…) Det er så kjekt å være best, liksom. Har bare lyst til å bli den beste av

alle.»(1:1145,-1149) Her kommer det frem at idrettsaktiviteten i seg selv ikke utløser glede, fordi prestasjonens verdi tilsynelatende avgjøres først etter at den er sammenlignet med noen andres og lovprist av tilskuere:

Ja, det er det kjekkeste jeg vet, og bare få det dødsbra til… og når du mestrer noe, liksom, og at andre får med seg det som… ja, det er ganske stor forskjell på hvis… noen har fått det med seg eller hvis noen ikke har fått det med seg (…) jeg føler liksom, jeg hadde ikke… jeg selv hadde kjent den samme iveren… liksom, hvis jeg ikke hadde fått oppmerksomhet. Det er så viktig for meg i alle fall. (1:1127,1341)

Som nevnt tidligere nevnes også betydningen av å få vise seg frem også hos håndballspilleren i 5.divisjon. Selv om de andre utøverne ikke snakker om dette, kan jeg ikke utelukke at behovet for anerkjennelse også er en del av deres motivasjon av den enkle grunn at mange synes det er flaut å innrømme. På samme tid kan jeg ikke se bort fra at de to

landslagsutøverne som forteller at de vil bli best ikke finner glede i aktiviteten i seg selv. Det er derimot tydelig at den ikke vurderes som like sterk og like viktig, noe vi kan lese ut av dette sitatet:

Ja, du må jo ha det litt gøy av og til også (…) da prøver jeg å gjøre noe gøy på treningen, da, kanskje koble av litt fra det seriøse og bare tenke at… du kanskje får like god trening av å bare ha det litt gøy av og til. At du ikke blir helt… hvis du blir veldig seriøs er det ofte at du blir litt lei (..)Når jeg ikke… når jeg jobber seriøst og… så er jeg… liksom, kun fokus på volleyballen og så tenker jeg kanskje ikke like mye på det andre, men når jeg har det gøy, så…

så bare spiller jeg og bare koser meg, egentlig. Litt vanskelig å si...(2:486-490)

Her ser vi hvordan det skjer en forskyvning fra prestasjon og resultat til «bare» å nyte spillet og kose seg. Samtidig ser vi hvordan denne motivasjonen nærmest reduseres av utøveren. Det kommer klart frem at den ikke oppfattes som særlig sterk, men likevel en betydningsfull motiverende kraft når han er trøtt av å være seriøs. Samme utøver forteller at han noen ganger

melder seg på turneringer uten å tenke på resultater: «Da betyr det ikke så veldig mye for meg hva slags plassering jeg får… så bare spiller jeg for å ha det gøy.»(2:500) Det gøye står i kontrast til den seriøse prestasjonsutviklingen, og han bringer inn i annen dimensjon når jeg spør han om hva «det gøye» går ut på:

Nei, det er vel mye det sosiale som er gøy da… altså (…) Det blir vel kanskje ikke sånn… når jeg er veldig seriøs og er veldig konkurransemodus så sitter jeg kanskje og analyserer kamper og ser på hvordan motstanderne er… sitter kanskje ikke så mye med andre folk og prater så mye, sitter heller og… prøver å konsentrere på neste kamp hele tiden, og… så når jeg er ferdig med en kamp, så bare stikker jeg rett bort fra banen og… sitter og slapper av til neste kamp.

Men når jeg bare er der for å ha det gøy, så går jeg rundt og snakker og… bare… blir kjent med nye folk … (2:508-512)

Det uformelle menneskelige samspillet utøveren beskriver her kan karakteriseres som indre motivasjon. Når målet er å være sammen med andre, nedtones arbeidet med

prestasjonsutviklingen. Dette samværet har en verdi i seg selv, og han føler det gir han en mulighet for å slappe av. For å vise hvor komplekst denne utøverens motivasjonsbilde er, bringer jeg inn ytterligere en dimensjon. Den kommer frem når han får spørsmål om hvor mye det betyr å være en del av et lag for han skal trives med idretten:

Kanskje jeg hadde slitt litt mer med motivasjonen? Fordi at… når jeg er på trening nå så… så er… jeg er ikke best på laget, så da har jeg liksom noen å… prøver alltid å bli bedre enn, da.

Hvis jeg hadde holdt på alene, så hadde jeg jo… kanskje trent mye alene og… det er ikke så…

så er det mye gøyere når du først vinner å vinne sammen med andre på laget og feire sammen med resten av laget enn å… (2:520)

Sammenligningen med de andre på laget forsterker hans prestasjonsmotivasjon og gir han lyst til å jobbe hardere for å bli best. Slik får det sosiale samspillet en ny funksjon. Fordi det gir han en mulighet til å rangere sine ferdigheter i forhold til andre, flyttes fokuset over på ytre faktorer. «Han har alltid noen han prøver å bli bedre enn», sier han. Om dette skal

karakteriseres som en indre eller ytre motivasjon er likevel ikke klart. Selv om han sier at det endelige målet er å bli best fordi det gir han mulighet for å vise seg frem, er det ikke umulig at han også drives av den indre tilfredsstillelse det gir å utføre noe bra i forhold til en gitt

kvalitetsstandard. Også det å ha noen å vinne sammen med fremheves av denne utøveren, og dermed skifter fokuset til det mellom-menneskelige som et mål i seg selv, som kan

karakteriseres som indre motivasjon.

Dette eksempelet viser hvordan en utøver kan være drevet av både indre og ytre motivasjon på samme tid. Samspillet og styrkeforholdet mellom de ulike formene for motivasjon er komplekse og ser ut til å variere. Særlig de yngre utøverne jeg intervjuet forteller at de føler en sterk motivasjon for å utvikle seg og er opptatt av å bli bedre fordi det er gøy i seg selv.

Dette behovet for personlig vekst kan karakteriseres som indre motivasjon eller ytre motivasjon avhengig om det er et mål i seg selv eller ikke.

Godt skjult finner jeg også noen uttalelser som muligens sier noe om hvordan motivasjonen forandrer seg i tråd med utøverne alder. Det kommer frem når de yngre lagutøverne får spørsmål om de tror de vil være motivert for idrett om ti eller tjue år, når de ikke lenger utvikler seg og opplever fremgang:

Kommer sikkert ikke til å ha de samme idrettsgledene, men jeg kommer sikkert ikke til å vinne så mye mere store greier hvis det er det jeg gjør da… prøver å vinne noen store mesterskap eller noe sånn… det er jo ikke sikkert jeg gjør det når… jeg gjør jo ikke det når jeg har lagt opp, så kommer jeg ikke til å vinne så veldig mye mer. Men det kan være at jeg fortsatt har det gøy med sporten og bare … da tror jeg at kommer til å bare kose meg litt med å spille

volleyball… (2:636)

Ja, for da blir det noe annet igjen. Da er du så gammel at da sier det seg selv at da kan du ikke bli best, liksom. Da er karrieren din ferdig. Så da blir det bare for moro. (3G: 1504)

Helt i bunnen hos disse to utøverne ser vi at det ligger en motivasjon for aktiviteten i seg selv, men at den ikke er særlig sterk på nåværende tidspunkt. Samtidig ser vi igjen en reduksjon av

«bare» å ha det moro. Et tydelig motivasjonstrekk hos de yngre utøverne er altså at man spiller ikke for å spille; man spiller for noe. Idrettsaktiviteten har en hensikt, den har et mål.

Det er nettopp arbeidet mot dette målet som motiverer dem så sterkt.