Idrettens nedbrytende effekt

Teorigjennomgangen viste at det finnes ulike syn på hva idrett er, for eksempel om det primært er en morsom lek eller en konkurranse hvor kommunikasjonen styres av tause

forventninger. For å utforske disse dimensjonene, intervjuet jeg en kvinne på 47 år som sluttet med idrett som barn. Under intervjuet kommer det frem at hun var glad i å være aktiv da hun var ung. Derfor var hun med på friidrett. Hun fremhever «det sosiale» som en særlig viktig årsak til å delta, men nevner også konkurransene. Disse første erfaringene ble etter hvert merket av "merkelig kommentarer" fra andre fordi hun ikke var så flink:

Sånn at, å ja, du sprang ikke 60 meteren fortere enn det, ja, sant? Det var nok litt sånn som…

gjorde at når en del av dem som jeg da omgikk forsvant, så forsvant jeg også ut av det. Folk flytta og det blei liksom, de som var igjen da var ikke dem du ville omgås. Det var de som var veldig flinke. Ja. (10:22-25)

Hun husker veldig godt første gang hun fikk en slik kommentar. Det var i forbindelse med en av disse idrettskarusellene, hvor man deltar x antall ganger: «Og jeg hadde fått en liten t-skei i premie, fordi at det fikk alle som deltok. Og så var den en som kom bort til meg… med en pokal: «Å, ja. Du fikk den du, ja». (10: 70-72) Slike negative kommentarer førte til at hun etter hvert ga seg med idrett. På spørsmål om hun kunne huske noen gode opplevelser, svarer hun:

Nei, egentlig ikke noe spesielt… ikke noe annet enn at vi gikk der og syntes at det var gøy. Jo, jeg kan huske vi drev og øvde, jeg og en venninne, i forkant, ja, det var nok i forkant av den karusellen. Vi målte opp 60 meter og øvde og øvde og øvde og øvde. Det kan jeg huske. Ja, det var gøy. Det var lystbetont. (10:95-98)

I likhet med de øvrige aktive utøverne jeg intervjuet, forteller hun om glede i å øve seg. Denne gleden forsvant gradvis, og hun oppsummerer det slik:

Ja, og det var nok en kombinasjon av kommentarer og som du sa, det utrolige viktige sosiale miljøet som smuldret litt opp. De som jeg hadde gått dit med slutta, og de kom jo aldri med slike kommentarer, sant? Så når de forsvant, så forsvant også motivasjonen for å gå. Og så

skal jeg si en ting til; det var ingen entusiasme hjemme. De var aldri og så på meg løpe, eller aldri til stede på noe. E… I dag så sier de at vi følger opp ungene for mye, men jeg tror en mellomting hadde kanskje vært noe. Ikke som disse foreldrene som står og skriker på sidelinjen hele tiden, men at de viste litt interesse for det, hadde nok også stimulert mer.

(10:147-154)

Det sosiale samværet var for denne utøveren en tydelig kilde til glede, men også det å være i bevegelse og øve seg på å bli en bedre utøver. Sarkastiske og ironiske kommentarer fra andre og dyktigere utøvere, sammen med manglende interesse hjemmefra, legger en kraftig demper på hennes opplevelser og fører etter hvert til at hun trekker seg bort fra idrettsarenaen.

Intervjuet med denne ene utøveren som slutter med idrett viser tydelig hvilke negative

konsekvenser det kan ha om man ikke er god nok, selv om det blir en for enkel analyse å si at det var mangel på ferdigheter eller fremgang som var årsaken til hennes avgjørelse. Hun selv hadde det gøy med å drive friidretten, selv om hun visste at hun ikke var blant de dyktigste utøverne. Hovedmotivasjon for henne var det sosiale, å være sammen med venner. Når hennes venner etter hvert sluttet, hadde hun dermed ingen motivasjon tilbake fordi det sosiale miljøet ikke lenger ga henne en følelse av tilhørighet.

4.6 Oppsummering

Intervjuene med de 13 utøverne fra ulike idretter viser at idrettsglede fremfor alt assosieres med enkelthendelser hvor man har vunnet en viktig konkurranse, lært noe nytt eller gjort noe man ikke trodde man kunne klare. I alle tilfeller handler det om å løse en oppgave, en

vanskelig utfordring, alene eller sammen med andre. En bestemt sosial ramme ser ut til å være en forsterkende faktor, og hos enkelte utøvere selve forutsetningen for at følelsen skal utløses.

Typisk for opplevelsene utøverne beskriver er både bestemte subjektive følelser, fysiologiske forandringer og aksjonstendenser. Den subjektive følelsen beskrives som svært god, sterk, dyp og kortvarig. Noen utøvere mener den er unik. De kroppslige forandringer som følger den subjektive følelsen er økt hjertefrekvens og temperaturforandringer, som driver utøverne inn i et bestemt bevegelsesmønster, en aksjonstendens, som ofte innebærer hopping, løftede armer, en bestemt ansiktsmimikk og korte, høylytte jubelrop. Et annet kjennetegn ved opplevelsen er mangelen på bevisste tanker hos utøverne i løpet av tiden følelsen utspiller seg, og at den selv lang tid etter er vanskelig å beskrive.

Videre indikerer intervjuene at den sterke og kortvarige idrettsgleden er knyttet sammen med andre dimensjoner, som produserer andre typer gode følelser. Hver av disse fremheves som sentrale kilder til glede hos utøverne. Den første av dem er mestring og mestringsgleden som

følger i kjølevannet av den. Belønning som følger av å mestre aktiviteten i seg selv; å klare å holde seg på beina når man kjører ned fjellsiden, å slå en perfekt pasning til en som befinner seg 40 meter borte, å ta i mot en ball med den ene hånda mens man henger lufta, er alle eksempler på mestringsglede. Mestringsgleden ser ut til å være en dyp drivkraft som utgjør en sentral del av utøvernes motivasjon. Denne opprinnelige motivasjonen ser ut til å endre form etter hvert som utøverne blir eldre og bringer inn nye dimensjoner, som blant annet handler om å sette seg konkrete mål og arbeide hardt for å nå dem. Denne utviklingsprosessen omtales av flere utøvere som svært tilfredsstillende, selv om den ofte innebærer hardt arbeid, smerte og motgang. Den ser også ut til å være en forutsetning for den idrettsgleden, slik flere av utøverne omtaler den, som utløses når man vinner et norgesmesterskap, gjennomfører sitt første maraton eller scorer vinnermålet i kampen om seriemesterskapet i 5.divisjon. Og det leder oss over til den tredje dimensjonen som den sterke idrettsgleden ser ut til å forutsette, nemlig konkurransen. For de fleste av utøverne jeg intervjuet er konkurransen selve bålet som fyrer opp under og driver utviklingsprosessen fremover. Konkurransen representerer et mål som skjerper utøverne og gjør dem villige til og i stand til å yte maksimalt. Gleden over selve konkurransen, rivaliseringen, motstanden og kampen mot de andre, mot elementene og/eller deg selv, omtales av de aller fleste som morsom, selv om den forbindes med større eller mindre alvor. Konkurransene er stedet for de sterkeste øyeblikkene. Da er også den fjerde dimensjonen stede, nemlig tilskuerne. Med dem til stede oppstår muligheten for å vise seg frem og oppnå anerkjennelse, som av flere utøvere nevnes som selve hovedkilden for deres idrettsglede. Den fjerde dimensjonen utgjør den store rammen som gir hver av de nevnte dimensjonene sin verdi. Intervjuene antyder at mestringsgleden forsterkes av den,

utviklingsgleden motivers av den og konkurransegleden ville ikke vært en mulighet uten den.

I tillegg har den en verdi i seg selv. Den fjerde dimensjonen handler om den store samlekategorien som omtales som det sosiale.

5 DISKUSJON

Det er tid for å samle trådene og diskutere mine funn i idrettsglede-studien.

Som skissert innledningsvis i avhandlingen er det overordnede spørsmålet for mitt prosjekt:

Hva er idrettsglede? På grunn av spørsmålenes natur velger jeg å snu på rekkefølgen og starte diskusjonen med underspørsmålene. Den første delen av kapittelet vil derfor handle om spørsmålet; Hva er det ved idrettslig utfoldelse som utløser idrettsglede? Den andre hoveddelen av kapittelet (5.2) vies til studiens andre underspørsmål: Hvordan oppleves idrettsglede? I siste delen av kapittelet (5.3) diskuterer jeg hovedspørsmålet; Hva er idrettsglede? Her utdyper jeg også enkelte av problemstillingene som ble nevnt i metodekapittelet.