Hvem er jeg?

Det er ikke lett å redegjøre for hvem man er. Enda vanskeligere er det å redegjøre for din forforståelse, for hva vil det egentlig si å forstå noe? I artikkelen Forståelsens kunst (2010) forsøker Håkon Fyhn å besvare dette spørsmålet. Her hevder at det å jobbe med sin egen for-forståelse er en essensiell del av for-forståelsens kunst:

Poenget er at for-forståelsen ikke er en enkel sak, men består av en mengde forestillinger, vaner og tilbøyeligheter. Det å jobbe med sin egen for-forståelse er en essensiell del av forståelsens kunst. Det er ikke alltid nok bare å være åpen og lyttende i forskningsfeltet, noen ganger må vi reflektere dypere for å bevisstgjøre vår for- forståelse. I alle tilfeller er

bevisstgjøring essensielt. Det er vår ubevisste for-forståelse som kan skape problemer. (s.6) Så hva er min forforståelse av idrettsglede? Siden helheten i den ikke står klart for meg, er jeg tvunget til å forholde til den deler av den. Her er det åpenbart at mine egne gode

idrettserfaringer er en viktig årsak til at jeg har gått løs på denne oppgaven. Fordi jeg selv har hatt mange gode opplevelser med idrett, finner jeg emnet fascinerende. Samtidig er jeg opptatt av glede på et generelt grunnlag, fordi jeg vet hva tristhet er. Jeg vet hva det vil si å føle seg tung, uinspirert og trøtt. Derfor er jeg er oppriktig nysgjerrig på hvorfor nettopp idrett skaper gode følelser for så mange. I tillegg kommer det faktum at jeg er lærer av yrke og

underviser ungdommer i alderen 16-19 år i ulike fag, hvor kroppsøving er ett av dem. Det har ofte slått meg hvor stor forskjell det er på å undervise i teoretiske og praktiske fag. Mange elever «sover» i klasserommet. De er uinteresserte, uengasjerte og slappe, og de samme elevene er nesten ikke til å kjenne igjen når jeg får se dem utfolde seg i kroppslig aktivitet.

Dette er selvsagt en generalisering, men det er likevel mitt inntrykk at gleden er oftere til stede i kroppsøvingsfaget enn for eksempel i engelskfaget, noe jeg synes er interessant.

Hvorfor er det slik? Og hvorfor er det enkelte som aldri beveger seg uten et tilhørende stønn og huff? Selv om denne studien ikke forsøker å besvare akkurat dette spørsmålet, og selv om kroppsøvingsfaget er mye mer enn idrett, berører jeg temaet fordi studien stadig vekk kommer tilbake til menneskenaturen, hva vi egentlig er, hva vi trenger og hva som gjør at vi trives, engasjeres og lever sterkt og godt. Det er utvilsomt store spørsmål med mange mulige svar.

Av dette forstår du at jeg har mange gode personlige erfaringer med det jeg tror kan omtales som idrettsglede, men samtidig har jeg ingen klar forståelse hvorfor jeg opplevde idrett som jeg gjorde. Derfor er det vanskelig å gjøre rede for detaljene i min forforståelse. Mine

erfaringer representerer heller en helhet som jeg for det aller meste forbinder med noe sterkt, godt, morsomt og spennende, som sannsynligvis preger min ubevisste forforståelse, som er enda vanskeligere tilgjengelig. Den ligger begravd i min kropp og kan kanskje komme til syne ved å se tilbake på det som var.

Som de fleste barn likte jeg å løpe og være i bevegelse. Vi løp om kapp, løpe etter baller og kastet og sparket og slo på dem. Vi holdt stadig på med bevegelsesleker, som slå på ringen, hoppe strikk, hinke paradis, kaste klinkekuler, spark på boks. Vi lekte ring og spring, tikken, danset og syklet. Om vinteren gikk vi på skøyter, stod på ski og rant kjelke. En gang var jeg så kald på beina at jeg var sikker på at de var borte for alltid. Jeg kommer aldri til å glemme den sviende prikkingen når følelsen av fot kom tilbake sammen med smaken av varm kakao og brødskiven med servelat. En gang spilte vi fotball da det plutselig begynte å hagle. Idet isklumpene dunket på skallen husker jeg at jeg ristet på hodet og begynte å le. Galskapen var herlig. Vi var nesten aldri i ro. Vi konkurrerte, lekte, sloss og lo.

Da jeg var 13 tok jeg mitt først steg inn i den organiserte idretten og begynte med håndball.

Det gjorde jeg fordi noen av mine venner ville ha meg med. Da startet et nytt kapittel. Jeg kan huske at jeg syntes det var vanskelig i begynnelsen, for det var så mange regler og ferdigheter å lære. Men det var hele tiden gøy. Etter hvert ble jeg god, og som 15-åring ble jeg tatt ut til å være med på kretssamlinger. Da startet en ny epoke og en ny slags glede tok form. Denne

gleden var mer sammensatt og bygget på andre forutsetninger. Nå risikerte jeg noe; å skuffe andre og dermed meg selv. Det gjorde noe med kreativiteten, husker jeg, og forandret følelsen av å være fri på banen, den som gjorde at jeg stadig prøvde å se mulighetene, finne nye

løsninger i spillet, og finne motet til å prøve å gjøre det umulige. Prisen for å mislykkes ble større. Dette er tiden da de andres blikk og vurderinger for alvor gjør seg gjeldende, og jeg får smake på prestasjonsangst og presset over å måtte vinne. Men fremdeles var det her jeg var, det vil si at det var på håndballbanen jeg følte at jeg virkelig levde. Det var idretten som tente gløden i meg.

Så er spørsmålet; hvilke konsekvenser kan mine erfaringer med idrett ha for denne studien?

Det kan både være fordeler og ulemper ved min historie. På den ene siden kan det å være idrettsinteressert med mange gode idrettsopplevelser i kroppen representere en ressurs, fordi det gir spesielle forutsetninger for innsikt og forståelse. På den andre siden er det en reell fare for at jeg kan få vansker med å distansere meg fra mine egne erfaringer og lete etter

bekreftelser på egne antakelser. Jeg kan også risikere at min positive holdning til idrett

«fanges opp» av informantene slik at den såkalte Hawthorneeffekten⁶ oppstår, som vil si at forskningssituasjonen i seg selv påvirker forskningsresultatet. En utfordring vil derfor handle om å distansere meg fra mitt eget forhold til idrett når dette er nødvendig, og så langt det er mulig. Men det er klart; jeg har allerede valgt tema for samtalen og laget en intervjuguide som inneholder spørsmål utledet fra ulike teorier. Dermed har jeg også en teoretisk forforståelse å forholde meg til. Jeg må være oppmerksom på denne problematikken, og være åpen for at nye momenter kan dukke opp, og strebe etter å nå det Fyhn (ibid) omtaler som essensen i

forståelsens kunst: «å la forforståelsen endres i tråd med den virkelighet vi vil forstå»

(ibid.s.5).

Kvaliteten på intervjuene vil, i tillegg til min evne til å være kritisk til mine egne

fortolkninger, preges av informantene som deltar, blant annet av hvilke erfaringer de har og hvilke språklige ferdigheter de besitter (Kvale og Brinkmann, 2009). I det følgende forsøker jeg å behandle dette temaet og samtidig redegjøre for studiens utvalgsstrategi.

6 Stor norske leksikon: https://snl.no/Hawthorneeffekten (lest 11.09.14)