Oppsummering

Selvbestemmelsesteori (2000) er den mest omfattende teorien som er presentert i oppgaven.

Den hevder at vi mennesker har grunnleggende psykologiske behov som må dekkes, og at det er det sosiale miljøet hvor individet ferdes som enten fremmer eller hemmer denne prosessen.

Det finnes tre grunnleggende behov. Når disse behovene er tilfredsstilt, vil et menneske være drevet av selvbestemt (indre) motivasjon og følelser som velvære og glede vil oppstå. Ifølge denne teorien vil idrettsglede avhenge av om utøveren føler seg dyktig i det han driver med (kompetent), om han føler at han hører til i miljøet (tilhørighet) og om han føler viss grad av frivillighet (autonomi). Velvære i SDT-terminologi omfatter både hedonistiske og

eudaimoniske former for velvære. I den hedonistiske er fokuset på glede, lykke og

tilstedeværelse av positive emosjoner og fravær av negative emosjoner. I den eudaimoniske ligger vekten på «realisering av ens sanne natur» og på «å leve godt». Den sistnevnte knyttes opp til indre mål og verdier som gjør det mulig å tilfredsstille de grunnleggende psykologiske behovene. Gjennom å identifisere hvilke verdier og mål en utøver har, vil man ifølge SDT kunne forutsi hvilken grad av velvære en person vil oppleve i idrettssammenhenger.

Hovedpåstanden er: indre-motivasjon fører til følelse av velvære og nøkkelen til den er de tre grunnleggende behovene.

Sammenlignet med SDT, ser flyt-teorien (1990) ut til å dekke en mer bestemt opplevelse.

SDT forklarer på generelt grunnlag hvordan det sosiale miljøet kan fremme gode følelser og trivsel, slik jeg oppfatter det, mens flow beskriver de mer konsentrerte, tilsynelatende dypere og mer intense øyeblikk som kan oppstå under idrettsaktiviteter. Teoriene vektlegger begge mestring, men i ulike grader. Når SDT beskriver en generell følelse av mestring (som for eksempel ta imot en ball, score et mål, eller å stå på ski uten å falle), beskriver flyt-teorien opplevelser hvor man overstiger grenser, lærer noe nytt og gjør noe man aldri har gjort før.

Flyt-teorien understreker at optimale opplevelser oppstår når man forsøker å løse utfordringer som hverken er for lette eller for vanskelige, når interaksjonen med miljøet er avgrenset og målrettet og man mottar umiddelbar tilbakemelding. Flyt-opplevelsene er ikke nødvendigvis fulle av følelser mens de pågår, først etter at den er over fylles man av nytelse, glede, lykke.

Hovedpåstanden er: optimale utfordringer er nøkkelen til gode opplevelser.

Fredrickson (1998) hevder at glede er langt viktigere enn vi tror. Teorien hennes inneholder to hovedpåstander. 1) Gode emosjoner (som glede) utvider bevisstheten og hjelper oss til å bygge fysiske, sosiale og intellektuelle ressurser. 2) Glede oppstår i trygge omgivelser og skaper en lyst til å leke. Her ser vi likhetstrekk med SDTs behov for tilhørighet (hvor trygghet spiller en rolle). Ifølge Fredrickson har gleden en aktiverende kraft. Den åpner oss opp i forhold til andre mennesker, forsterker våre sosiale bånd og vår fysiske styrke

Hovedpåstanden er: Gleden aktiverer oss og gjør oss i stand til å bygge ressurser.

Spinoza (1999, tolket av Næss) hevder at glede er en følelse som har aktiverende og

frigjørende kraft fordi den setter oss i stand til å nå hva han kaller menneskets åtte mål (å bli forstått ut fra deg selv – å være aktiv – å være årsak istedenfor virkning – å evne å få til det du vil – å være fri – å gjennomføre, avrunde det du prøver å få til – å gjøre det du har rett til – å opprettholde og fastholde det du vil være). Her ser vi flere likhetstrekk med både SDTs autonomibegrep (frivillighet) og Fredricksons ideer om glede som aktiverende. Spinoza skiller mellom den overfladiske gleden (titilatio) og den dypere gleden (hilaritas), slik SDT skiller mellom hedonistisk og eudaimonisk velvære. Han hevder i likhet med SDT at det er krefter i det ytre miljø som hindrer oss fra leve i tråd med vår natur. I Spinozas syn på

menneskenaturen ligger også leken sentralt. Han hevder at det finnes noe lekende i mennesket

som søkes utviklet og vedlikeholdt uansett alder. Hovedpåstanden er: lek er en sentral del av menneskenaturen. Gleden aktiverer oss og gjør oss fri.

Huizinga (1955) hevder at mennesker dypest sett er lekende vesener, homo ludens. Han ser på idrett som en form for lek, og ifølge han leken noen typiske kjennetegn. For det første er den alltid frivillig. Lek er frihet og leken gjør oss fri. Her ser vi likhetstrekk med SDTs

autonomibehov. Den skiller seg også fra det «vanlige» og «egentlige» liv både med hensyn til tid og rom. Lek skaper også orden, hevder han, og den er ikke forbundet med noen form for ytre belønning. Belønningen er de gode følelsene som kommer fra vårt indre. Ifølge Huizinga oppstår idrettsglede når idrettsleken dominerer (som holdning eller mental innstilling) og er et mål i seg selv. Hovedpåstanden er: Vi er lekende vesener. Lek er gøy. Lek er frihet.

Perinbanayagam (2006) ser nærmere på spilldimensjonen i idrett. Han argumenterer for at idrett har oppstått for å dekke menneskenes behov for sosial interaksjon. Han skriver at viktige komponenter i idrett er mål, regler, utfordringer og samhandling. Perinbanayagam hevder videre at spill har narrative strukturer, det vil si at de har en innledning, en hoveddel med konflikt med tilhørende klimaks og avslutning/oppløsning. Det er konflikten (kampen om seieren) som driver spillet fremover, og fortellingen som utvikler seg er avhengig av spillernes handlinger og valg. I løpet av spillets gang kan spillerne innta ulike roller, som den sterke kaptein, den heltemodige forsvarer, den morsomme klovn, den talentløse taper, den hissige slåsskjempe, den kloke strateg osv. Gjennom å gå inn i slike roller eksperimenterer vi med våre selv og blir i stand til å forstå selvet som en foranderlig prosess. Ifølge dette

perspektivet vil ulike følelser oppstå, avhengig av hvilken rolle man inntar og hvordan fortellingen utvikler seg. Hovedpåstanden er: idrett gjør det mulig å komme i kontakt med andre mennesker og eksperimentere med våre selv.

Maurice Merleau-Ponty (1994) lærer oss mer om hva det vil si å være kropper i verden. Han argumenterer for at vi ikke kan skille kroppen fra sjelen, slik vi er vant til å tenke. Vi er kropper, hevder han, og det er som kropper vi opplever verden. Kroppsfenomenologien argumenterer for at vi har en todelt bevissthet, en før-refleksiv bevissthet (kroppslig) og en refleksiv bevissthet (tanker/refleksjoner). Denne todelingen gjør det mulig for oss både å være subjekt og objekt for oss selv. Vi kan se våre kropper utenfra, som en ting, et objekt som kan formes slik og slik. Men vi kan også være i kroppen som subjekt. Da er kroppen «meg» og det er nødvendig å være subjekter for å kunne oppleve verden. Slik er kroppens før-refleksive bevissthet en forutsetning for vår refleksive bevissthet. Man må først oppleve verden med

kroppene våre (som subjekter) før vi kan tenke, mene og reflektere over opplevelsene.

Kroppens bevissthet har sitt eget «språk». Følelsene oppstår i kroppene og lar seg ikke uten videre verbalisere. Videre ser kroppsfenomenologien på bevegelse som noe eksistensielt, det betyr at bevegelse forstås som grunnleggende for menneskets måte å være på. Det er gjennom bevegelse og fysisk aktivitet vi opplever oss selv og omgivelsene. Da kan vi oppleve en sammensmeltning av det subjektive og objektive i oss og «glemme oss selv».

Hovedpåstanden er: vi er kropper og bevegelse og kroppslig utfoldelse er eksistensielt for alle mennesker. Bevegelse aktiverer vår kroppslige bevissthet og vi kan oppleve å være en enhet.

Alle teoriene som er presentert har hvert sitt perspektiv på idrettsglede. Gjennom å kombinere dem, håper jeg å nærme meg en mer presis forståelse av hva idrettsglede kan være. Et sentralt spørsmål vil i neste omgang handle om hvordan jeg gjennom bruk av gyldige

forskningsmetoder kan komme videre fra teori til empiri. Temaet blir behandlet i følgende kapittel, hvor jeg forsøker å begrunne valg av forskningsmetode og redegjør for viktige problemstillinger med hensyn til studier av subjektive opplevelser. Sentrale metodologiske utfordringer vil handle om hvordan man som forsker skal forholde seg til at mange emosjoner ifølge flere teoretikere aldri kommer til overflaten, det vil si vår refleksive bevissthet, og dermed unnslipper ethvert forsøk på språkliggjøring (Damasio 2001; Lakoff & Johnson1999;

Merleau-Ponty 1994).

3 METODISKE REFLEKSJONER

Før jeg redegjør for prosjektets valg av forskningsmetode, ser jeg nærmere på hvilke metoder som allerede er i bruk innenfor emosjonsforskningen. Gjennomgangen vil fungere som en indirekte begrunnelse for mitt metodevalg. Deretter følger en beskrivelse av utvalgsprosessen og etiske retningslinjer, før jeg avslutter med vurderinger omkring reliabilitet og validitet.