Selvskading

Elever som selvskader seg bør få muligheten til å snakke med enten skolehelsetjenesten eller spesialisthelsetjenesten. Mens dette pågår vil eleven mest trolig fortsette å gå på skolen.

Derfor er det viktig at lærere vet hvordan de skal forholde seg til elever som skader seg selv.

Ved å høre erfaringene fra informantene skal det videre drøftes ivaretakelse av elever med slik atferd.

Line forklarer at en skoledag for henne varierte ut ifra hvordan armen hennes så ut. Jo mer sår hun hadde på armen, jo mer var tankene hennes sentrert rundt det, og ikke selvmord.

Sårene var ikke helt uproblematiske. Jo tydeligere sårene var, ble atferden også mer synlig for andre.

Line: «Jeg fikk på en måte mer oppmerksomhet som jeg ikke ønsket. Jeg har aldri villet vise frem sårene mine til noen selv om det nok, det skjedde i hvert fall et par ganger, hvor jeg hadde altså at jeg ikke kunne skjule det på noe vis fordi det satt så langt ut.»

Selvskading må ikke nødvendigvis være et selvmordsforsøk, men heller en metode for å overleve og mestre en stor følelsesmessig påkjenning (Berg, 2005). Lines fokus var å holde ut og ikke falle for fristelsen med å ta sitt eget liv. Hun hadde blandete følelser rundt selvskadingen, for Line handlet ikke selvskadingen om «søken etter oppmerksomhet».

Mehlum (2015) bekrefter at det er en myte at mennesker som skader seg, gjør dette ut ifra et manipulativt perspektiv og ønsker om oppmerksomhet. Det kan være en metode for å uttrykke behov om hjelp, og da er det viktig at miljøet rundt eleven imøtekommer dette behovet. Lærere kan bidra med å gjøre hverdagen lettere for en elev som skader seg ved å gi omsorg, trygghet og forutsigbarhet i skolesituasjonen, og samtidig vise respekt for elevens egne grenser (Berg, 2005). Selv om det kan for noen være en overlevelsesstrategi er det viktig at omgivelsene tør å gi rom for å snakke om det.

Siri beskriver kuttingen som reell, men at hun ikke gjorde det med intensjon om å dø. Hun forklarer at hvis hun ville dø, så hadde hun gjennomført det.

Siri: «I 8. klasse prøvde jeg å kutte meg selv her (peker på håndleddet). Det var ordentlig for meg, men jeg ville ikke dø, hvis ikke hadde jeg gjort det ordentlig.»

Ut ifra slik Siri beskriver livet med selvskading og et planlagt selvmordsforsøk, opplevede hun ambivalens rundt det å ville dø. Det handler om refleksjoner som både heller mot å leve og tanker om døden på én og samme tid (Vråle, 2018). Som tidligere nevnt, en vekselvis tenkning mellom passiv og aktiv rolle mot døden. En slik ambivalens er hun ikke alene om å føle på når livet er tungt å leve. Malin setter tydelige ord på hvordan det er å føle på en slik ambivalens.

Malin: «Å ikke ønske å dø, men heller ikke ønske å leve. At man føler at man er fanget i et limbo der man ikke får til det ene og man får heller ikke til det andre. Så jeg klarte verken å leve ordentlig i troen på mine egne verdier og hva jeg hadde lyst å oppnå i livet, men heller ikke å gi opp ordentlig.»

Et slikt fangenskap, som Malin illustrerer, gjør det vanskelig å agere og finne en utvei.

Både det å leve og å dø oppleves som to onder, og det å spørre om hjelp kan være svært krevende.

Kari Dyregrov uttaler at unges motivasjon til å få hjelp kan endre seg fra en dag til en annen (Henschien, 2020). Noe som gjør det ekstra utfordrende for hjelpeapparatet å nå fram til denne målgruppen. Derfor øker dette viktigheten av at elever opplever det trygt og enkelt å snakke med noen på for eksempel skolen. Ifølge Dyregrov kreves det at unge får

hjelp når de er motivert (Henschien, 2020). Dette er i tråd med Retterstøl (1995) sin figur av selvmordsprosessen, der atferd, tanker og handling kan oppstå og endres brått. Det tyder på et ønske om at voksne er mer tilgjengelige. Slike lavterskeltilbud kan det være behov for videre forskning på, for kanskje det kan finnes arenaer som gjør det lettere for elever å snakke om problemene sine.

Det Carina ønsket var å straffe seg selv.

Carina: «Jeg hadde også en del tanker om selvskading og kutte meg selv og sånne ting husker jeg. Og da var jeg også bare sånn ti-elleve. Og hadde veldig lyst til å gjøre det, og jeg tror eneste grunnen til at jeg ikke gjorde det var fordi jeg gikk på svømming, og folk ville da ha sett det. Jeg hadde liksom ikke noe sted å skjule det, og det var det jeg ville. Ville liksom ikke gjøre det for oppmerksomhet, jeg ville bare straffe meg selv.»

Det å ikke ønske oppmerksomhet for sårene er noe både Carina, i likhet med Line, nevner eksplisitt og har vært veldig avgjørende for deres atferd. Carina fant kreative løsninger, som blant annet sosial isolasjon. Sosial isolasjon handler om å ikke ha tilgang på meningsfulle sosiale nettverk (de Jong-Gierveld, 1984, ref. i Halvorsen, 2005). Det å holde mennesker på avstand, vil ofte resultere i å holde seg selv på avstand. En konsekvens av å ikke omgå positive relasjoner er at det kan ha en indirekte virkning på vedkommendes egen

selvoppfatning. Oppfatningen av oss selv skapes i rom med andre, når andre meningsfulle personer ekskluderes ut av hverdagen vil vi se på oss selv annerledes. På den måten skader en seg selv ved å gjemme seg for relasjoner som kan være meningsfulle for et individ. Sosial isolasjon kan være en løsning når man ikke makter å nå opp til kravene som settes av andre eller seg selv (Halvorsen, 2005).

Sammenlignet med Carina drev også Malin med en type sosial isolasjon som hun begrunner med at hun ønsket kontroll.

Malin: «Du trekker deg unna sånn at du kan kontrollere hvordan folk oppfatter deg.

Sånn at du møter de i kontrollerte omgivelser, når du selv føler deg på topp eller sånn i hvert fall ikke på bunn.»

Dette var en effektiv måte for henne å ha kontroll på, men konsekvensen for henne var at hun ble veldig isolert. Malin forklarer at årsaken til isoleringen bunnet i et ønske om at de rundt fortsatt skulle være glad i henne. Det var vanskelig for henne å skjønne at andre ville tåle hennes mørke. Hun ønsket rett og slett å ikke være en byrde, for henne ble sosial isolasjon en

mennesker som ønsker å trekke seg unna for å slippe å bli såret av andre eller å gjøre andre vondt. Dette gjenspeiler informantenes sitater der de forteller om å ikke ønske å bekymre andre, men det ønsket gjør det vanskeligere å slippe andre tett inn. Sosial isolasjon, slik Carina og Malin gjorde, kan være et signal som lærere kan se etter når det kommer til å oppdage selvmordstanker. For å ta opp temaet med elever så vil det være gunstig med en god relasjon i bunn.