Forskningsetiske vurderinger og betraktninger

Ved alle forskningsstudier oppstår det etiske dilemmaer som forskningen må ta høyde for. Av og til må forskningen vike for etiske retningslinjer. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) har utarbeidet visse krav som forskere må

reflektere over i sitt arbeid for å være bevisst sine etiske holdninger og valg i

forskningsprosessen. I denne delen av kapittelet drøfter jeg noen av NESH (2016) sine krav som jeg mener belyser de etiske problemstillingene som er aktuelle i min forskning.

Et aspekt ved de forskningsetiske retningslinjer er krav nr. 21, hensyn til sårbare grupper. Det handler om å ta hensyn til mennesker som har hatt selvmordstanker, og dermed kan ansees som en sårbar gruppe. Det finnes ingen garanti for at en informant har det bra i dag, og man må stole på dem når de sier selv at selvmordstanker er noe som ikke plager dem betydelig i dag. På den måten viser man respekt og at det de forteller er troverdig.

Informantene setter selv pris på å bli spurt om noe de opplever som et viktig tema. Dette sier informantene selv om å delta i prosjektet og å snakke om tidligere selvmordstanker:

Det er viktig å kunne gå ut i verden og å ha kommet på et visst nivå i seg selv med de traumene at man ikke blir trigget av alt, på en måte.

Jeg har ikke noen problemer om å prate om det lenger og det tror jeg er veldig fint. Det er en av de tingene jeg er veldig glad for at jeg har i livet mitt nå, at jeg liksom kan prate om det, det er ikke noe vanskelig å prate om det.

Jeg har på en måte ikke noe problem med å snakke om det, eller det er ikke bare bare å snakke om det med hvem som helst, men jeg tenkte bare sånn, ja okei.

Jeg har behov for å gjøre noe med det som skjedde. Og det er ingen som har spurt meg i etterkant, det er ingen som har fulgt opp eller sånne ting. Så jeg har følt meg fryktelig glemt. Da tenkte jeg at da får jeg bruke den stemmen jeg har til å spre ordet og kanskje gjøre en endring.

For kunnskapsdebatten kan det ha stor betydning at vi får høre fra de som har egen erfaring med selvmordstanker (Andvig, 2010). Den kunnskapen informantene er med på å skape gjennom et intervju kan muligens brukes i et større bilde. Kunnskapen utvides ved at selvopplevde erfaringer bringes fram.

Krav nr. 12 omhandler forskerens ansvar for informantene når det kommer til potensielle skadevirkninger. Jeg ønsker ikke å presse mine informanter til å gjennomføre intervjuet, jeg ønsker at de selv ser en verdi i prosjektet og gjennom egen motivasjon får lyst til å bidra.

mot uheldige konsekvenser av intervjuet. Dessverre, kan mørke tanker oppstå hos oss alle, det kan gjelde deg, meg og mine informanter. Jeg som forsker, og medmenneske, ønsker ikke at de personene som jeg intervjuer tar skade av de spørsmålene som blir stilt. Derfor er det viktig for meg at mine informanter skal ha noen fagpersoner å snakke med i etterkant, om de ønsker det. De blir tilbudt å snakke med en foreningen jeg har avtale med når intervjuet var ferdig.

Alle forskningsopplegg innebærer en risiko for psykologiske skadevirkninger (Borge, 2003), selv med retningslinjer vil det alltid være en viss fare tilstede. Jeg antydet, i punkt 3.2.2 Utvalg og rekrutering av informanter, at retraumatisering kan være en fare ved studiet, vi skal nå se nærmere på dette. Faren for å retraumatisere er reell og er noe jeg tar høyde for.

Begrepet retraumatisering peker på en samtale, tanker eller minner som utløser emosjonelle reaksjoner uten at informanten klarer å finne metoder for å regulere disse på (Hokland, 2006).

Dette studiet gjennomføres i et retroperspektiv, og i samarbeid med intervjuer blir det utforsket hvordan deres tid på skolen var for dem når de slet med selvmordstanker.

Intervjuene som blir foretatt har fokus på informantenes erfarte verden og det de selv beretter er det som blir fulgt opp. Det blir ikke spurt direkte om de traumene de har opplevd, men dette er noe informantene velger å dele av eget initiativ. De blir fortalt før intervjuet starter at hvis det er spørsmål de ikke ville svare på eller noe som blir ubehagelig å snakke om må de bare si ifra, og de trenger ikke å komme med noen begrunnelse. Det kan anses som en fordel å sende spørsmålene på forhånd, da kan informantene i forkant si “det spørsmålet vil jeg ikke svare på”. På den måten får også informantene mer eierskap til spørsmålene og de vet hva som kommer i løpet av intervjuet. Samtidig kan det å sende spørsmålene på forhånd prege informantenes svar, og umiddelbare tanker vil ikke komme fram på samme måte som hvis de ikke hadde visst spørsmålene.

Når krisen er over og problemet som førte til selvmordstanker er løst, forsvinner tanken gjerne. Men tanken kan kanskje ligge i bakhodet som en senere mulighet, som man ikke benytter seg av så lenge man mestre en situasjon. Når denne evnen mangler, øker muligheten for selvmord igjen. (Shamoo & Patros, 1999, s.53).

Det blir lagt vekt på at informantene i dag er i en trygg situasjon, og at de klarer å finne måter å håndtere vonde tanker (Hokland, 2006). Hvordan hver informant opplever intervjuet og hva de skal gjøre for å bearbeide det blir nevnt, og alle har noen måter å få ut det som eventuelt skulle sitte igjen etter intervjuet. Dette er for eksempel ringe en venn eller et familiemedlem, gå en lang tur eller skrive i en slags dagbok.

Et annet aspekt ved dette er at det kan fremstå overbeskyttende med stort beredskapsopplegg (Malterud, 2017). Informantenes egen selvbestemmelse kan bli skyvet til side når forskeren tenker «hva kan jeg gjøre for at disse menneskene ikke blir skadet på noen vis?». Denne type undergraving av selvbestemmelse er viktig å være observant på, og man må huske på at dette er mennesker som har ansvar for sine egne liv. Samtidig handler det om å vise omsorg for de menneskene som samtykker til å hjelpe meg som forsker ved å åpne seg om temaer som tidligere har vært vonde og som fortsatt kan oppleves tunge å snakke om. Derfor blir spørsmålene nøye gjennomtenkt med fokus på hva slags følelser dette kan skape hos informantene. Hensikten er at informantene skal føle seg så rolig som de kan i intervjusituasjonen, og ikke føle seg angrepet på noen måte.

Krav nr. 8 handler om samtykke, som vil si å være enig i sin deltakelse i et forskningsstudiet.

Samtidig må samtykke gis fritt uten ytre press og/eller begrensninger av personlig

handlefrihet (Dalen, 2011; NESH, 2016). Samtykket blir gitt skriftlig, skannes og lagres på en kryptert minnepinne, deretter blir papiret med samtykket makulert. Et slikt samtykke bør gis på bakgrunn av tilstrekkelig informasjon rundt prosjektet de som informanter skal være en del av (Dalen, 2011; Kvale & Brinkmann, 2015). I denne sammenheng blir det utarbeidet et informasjonsskriv der informantene får innsikt i hva som er målet med forskningsprosjektet, hvorfor de blir spurt og hva som vil skje med materialet fra intervjuet. Like så tydelig som det fremkommer at informanter gir samtykke, bør det også komme fram at det er mulig å takke nei. Dette blir omtalt i informasjonsskrivet som informantene får tilsendt, der det står hvordan de kan melde seg ut av studiet, noe som er gjeldene i løpet av hele

forskningsprosessen. Hvis noen informanter ønsker å trekke seg fra intervjuene vil det ikke ha konsekvenser for dem på noen måte. Det er deres valg og det skal respekteres. Det kan på papiret virke lett å trekke seg, men det er viktig å ha i tankene at det kan være psykologisk utfordrende å takke nei til noe man allerede har sagt ja til (Borge, 2003).

Det kan være vanskelig å avgjøre på forhånd hvor mye informasjon deltakerne trenger for å være sikre seg på hva de samtykker til. Som forsker må man finne en balanse mellom for lite informasjon og overveldende mye informasjon (De Vaus, 2014). For mye informasjon kan gjøre deltakerne mindre motiverte, særlig hvis informasjonen kan anses som kompleks eller avansert. Deltakerne i forskning skal ikke oppleve noen ubehagelige overraskelser underveis, og forskeren må derfor forsikre seg om at informasjonen som blir gitt også har blitt forstått.

Dette henger sammen med at samtykket skal være uttrykkelig. Selv om en avtale er signert

stilles forskeren til ansvar ved spørsmål om informantenes forståelse av deres deltakelse (NESH, 2016). For å dokumentere samtykket må hver informant underskrive en

samtykkeerklæring. En slik erklæring tydeliggjør forskerens ansvar og sikrer alle deltakeres rettigheter, deriblant konfidensialitet (NESH, 2016).

Krav nr. 9 omhandler konfidensialitet, det innebærer anonymisering av informantene når datamaterialet presenteres (NESH, 2016; Thagaard, 2009). Informantene får nye navn, ikke bare tall, for å beholde det personlige aspektet i prosjektet. De navnene som blir gitt dem er Malin, Siri, Line og Carina. For å sørge for at informantene ikke blir gjenkjent blir det avgjort at elementer rundt informantene, som blant annet organisasjonen en av de har vært en del av og ulike typer sykdommer som kan være identifiserbare, blir avidentifisert. Som tidligere nevnt blir også dialektord, stedsnavn og andre egennavn anonymisert.

Summen av disse etiske betraktningene bringes videre i arbeidet med analysen av funnene, og spesielt i drøftingen. Når beskrivelser fra informantene drøftes er det viktig å være bevisst på hvordan ivareta deres samtykke og integritet slik at de ikke føler seg utnyttet eller fremstilt feilaktig.