Samarbeid

(Berg, 2005). Dette er en metode som ikke bryter ned elevens grenser ved å la eleven ta det opp når han eller hun er klar for det. Samtidig må ikke eleven føle at alt ansvaret nå er på hans eller hennes skuldre og at læreren har fraskrevet seg ansvaret. Læreren må fortsette å vise at hos han eller henne er det trygt å dele tanker, følelser og opplevelser.

Når Siri får spørsmål om hva hun tror kunne ha forbedret hennes situasjon på skolen forteller hun:

Siri: «Hvis det var litt mer åpent om det kanskje.»

Siri ønsker mer informasjon om psykisk helse og selvmord til alle på skolen. Dette ønsket møter konsensus i intervjuet med Line. I Ekebergs (2016c, s. 162) bok Praktisk

selvmordsforebygging står det at «man bør være forsiktig med å introdusere teamet selvmord for elever som ikke har noe bevisst forhold til dette og heller ikke til alvorlige psykiske lidelser». Her blir det ikke beskrevet nøyere hvor forsiktig man skal gå fram. En slik

problematisering av åpenhet kan være uheldig da det kan oppstå usikkerhet rundt et tema som for mange er tabu. Ekeberg (2016c, s. 162) skriver også «generell kunnskap rundt selvmord kan være gunstig i befolkningen». Hvor skal denne kunnskapen komme fra? Dette kan oppleves som to motstridende formuleringer fra Ekeberg. Barn og unge i dag har enkel tilgang til internett, og hvis det er noe de er nysgjerrige på er det fort gjort å søke det opp. Det som kan være uheldig i en slik situasjon er at det er vanskelig å kontrollere hva unge møter på nettet. Selvmord er en tematikk som har blitt aktualisert i flere ungdomsserier i senere tid, blant annet 13 Reasons Why, Euphoria og The Politician. Dermed møter mange unge

selvmord på arenaer, som for eksempel sosiale medier, før de har fått noen form for

undervisning om temaet. Skolen kan komme andre arenaer i forkjøpet ved å gi aldersadekvat informasjon om psykisk helse. En annen måte å anskaffe lærerpersonalet tilstrekkelig

kunnskap om selvmord er gjennom å samarbeide med andre instanser og eksperter.

kreves det at skolen samarbeider med foreldre. Først skal vi se hva informantene sier om det tverrfaglige samarbeidet, deretter hva de tenker om foreldresamarbeid.

Når Line blir bedt om å sette ord på hvordan hun opplevde samarbeidet mellom skolen og andre instanser i hennes tilfelle, er hun klar i sin tale.

Line: «Det jeg har inntrykk av at det var ingen snakk om mine problemer mellom noen instanser, verken foreldre, skole eller BUP. (…) Nå tenker jeg at det er ufattelig ræva.

Jeg er helt sjokkert over at det går an. (…) Men jeg mener jo at det var fullstendig svikt på alle områder, spesielt BUP og skole da. Fordi jeg burde ha blitt tatt mer alvorlig.»

Å vise eleven at man tar problemene på alvor kan gjøres ved å anerkjenne at skolen ikke har den kunnskapen som trengs for oppfølgning av eleven og anskaffe tilstrekkelig hjelp. Det krever god dialog med Barne- og Ungdomspsykiatisk poliklinikk (BUP), Pedagogisk Psykologisk Tjeneste (PPT) eller andre eksterne instanser som har kunnskap om psykisk helse, da særlig rettet mot selvmord. Det kan også eksistere kunnskap internt på skolen gjennom eksempelvis helsesykepleier, skolepsykolog, sosiallærer eller miljøterapeut. Hvis det ikke eksisterer tilstrekkelig kunnskap på skolen tilbyr Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) kurs for de som møter selvmordsnære mennesker i sin jobb til daglig. Dette kan anses som viktig spesielt for helsesykepleiere, skolerådgivere, sosiallærer eller miljøterapeuter. Et kurs kalles Førstehjelp ved selvmordsfare. Her vil de skoleansatte få innsikt i hvordan møte og se elever med selvmordstanker, generell kunnskap om selvmordsatferd, bevisstgjøring av egne holdninger og innsyn i en modell for intervensjon (RVTS Øst, 2020).

Å skape et samarbeid som eleven kan dra fordel av er svært viktig. En slik tverrfaglig oppfølgning av Line kunne kanskje minimert hennes følelse av å stå alene i alle hennes vansker. Samtidig må ikke læreren bli glemt. Å håndtere elever med ulike traumereaksjoner kan være en krevende jobb å stå i, særlig hvis læreren ikke har kunnskap om hva som skjer i elevens hjerne når han eller hun er utenfor toleransevinduet sitt. Det er viktig at læreren føler seg sett og verdsatt i sin jobb, fordi lærerens psykiske helse har ringvirkninger på elevenes helse (Berg, 2005). Ved å bygge opp et team rundt læreren økes sannsynligheten for at læreren klarer å yte nødvendig støtte til elever som sliter med selvmordstanker (Ekornes, 2018). RVTS tilbyr også kurs rettet direkte mot lærere slik at de kan få opplæring om hvordan kjenne igjen en elev med selvmordstanker (RVTS Vest, 2020). Denne opplæringen

kalles Portvaktkurs, og har som mål å gi lærere ferdighetstrening i å møte selvmordsnære elever (RVTS Vest, 2020).

Carina opplevde det svært positivt at skolen la til rette for at hun kunne ha samtaler med en psykolog. Dette var noe skolen anså som viktig for henne. Det faglige ble tilrettelagt og klasseforstanderen fortsatte å ha kontakt med henne om hvordan hun hadde det. Carina følte at det var flere rundt henne som faktisk brydde seg. Malin ble innkalt til et møte med alle lærerne hun hadde der de uttrykte bekymring for henne. Løsningen deres var at hun skulle snakke med skolepsykologen. Hun forteller at det var godt å snakke med psykolog, og at det ga henne et sted å kunne lufte tankene. Malin opplevde i etterkant av møtet med alle lærerne at de ikke tok noe mer initiativ. Det virket for henne som at lærerne tenkte at det kom til å løse alle hennes problemer, noe det faglig sett ikke gjorde. Når lærerne fortsatt ikke viste at de kunne tilrettelegge undervisningen for Malin, opplevde hun heller ikke noen skolefaglig mestring. I tillegg var det intet samarbeid med foreldrene på noen tidspunkt, noe hun syntes er bemerkelsesverdig nå i ettertid, fordi hun ikke var myndig.

Siri beskriver en hendelse med lignende mangel på oppfølgning som hun opplevde på sin skole.

Siri: «Det var en gang holdt jeg på å besvime i gymtimen. Og da skjønte læreren min at det var noe som foregikk da. Så hun kontaktet helserådgiveren på skolen. Og hun ga meg et ultimatum om å kontakte mamma og pappa og fortelle at jeg ikke spiser, ellers gjør hun det. Men uten om det skjedde det ikke noe mer egentlig.»

Å true med å fortelle om elevens spiseforstyrrelse til foreldre oppleves lite konstruktivt.

Kontra å samle foreldrene for å avgjøre hvordan en elev med spiseforstyrrelse skal bli fulgt opp. Mange foreldre ønsker å være en ressurs for skolen og barnet sitt (Mevik & Follesø, 2016). Å tilrettelegge for gode samtaler bør være et viktig mål for skolen. Dialoger der foreldre og skole klarer å enes om beslutninger for elevens beste, både rundt temaer som læring, trivsel og utvikling (UDIR, 2016a). Foreldresamarbeid kan gi skolen et mer helhetlig syn på elevens situasjon, og dermed skape en større forståelse for selvmordstankene (Olsen &

Traavik, 2010). Et godt samarbeid kan ha en opplærende effekt for både foreldre og lærere, da man kan lære av hva den andre parten gjør. Å fokusere på å styrke elevers opplevelse av tilhørighet, mestring av stress og opplevelse av å ha en god og trygg identitet på skolebenken og i hjemmet kan ha en selvmordsforebyggende virkning (Vråle, 2018). At lærer opplever et

støttende foreldresamarbeid er igjen med på å øke lærerens evne til å gi støtte til eleven (Ekornes, 2018).

En spørreundersøkelse kom frem til at 60% av lærere hadde en viss kunnskap om hvordan forebygge psykiske vansker, men kun 41% mente de hadde kunnskap om hvordan ivareta elever med psykiske vansker (Ekornes, 2018). Denne undersøkelsen tyder ikke bare på at lærere trenger kunnskap om hvilke signaler de skal plukke opp, men også få kompetanse om hvordan følge opp disse elevene. Dette samsvarer med Malin og Siri sine beskrivelser av at oppfølgningen av deres problemer fra skolen sin side ikke var prioritert. Med andre ord oppleves det ikke som tilstrekkelig hjelp hvis skolen bare forebygger og oppdager

selvmordstanker eller andre psykiske problemer. De må også følge opp det som avdekkes. Å kombinere igangsetting av forebyggende tiltak og probleminnsiktet tiltak har vist seg å være mest effektivt (Ekornes, 2018). Dette er i tråd med slik informantene beskriver sine erfaringer og hvordan de skulle ønske skolen tok tak i deres problematikk.