6 BARNS SELVBESTEMMELSESRETT I HELSERELATERTE SPØRSMÅL
6.6 Selvbestemmelsesrett for barn under 12 år
Barn under 12 år har i utgangspunktet ingen selvbestemmelsesrett i medisinske spørsmål.
Dette fremkommer av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd. Spørsmålet er om det kan gjøres unntak fra denne hovedregelen for barn under 12 år.
Selv om barn under 12 år ikke har rett til å samtykke til helsehjelp, har de full mulighet til å oppsøke helsetjenesten på egen hånd. Pasient-og brukerrettighetsloven gir ingen klar lovhjemmel på dette. Et eksempel hentet fra Aasen illustrerer likevel at en rettighet for å oppsøke helsehjelp må foreligge. Dersom et barn på 10 år oppsøker legevakten med en brukket finger, må legen kunne iverksette ordinær behandling på grunnlag av barnets
128 Syse (2015) s. 372
129 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 130
130 Aasen (2008) s. 12
131 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 130
132 Prop. 75 L (2016-2017) s. 93
44
samtykke, dersom foreldrene ikke er å få tak i.133 Dette stiller seg annerledes dersom det er aktuelt med spesielle eller uvanlige tiltak, hvor det er risikofaktorer involvert.134 I samsvar med Aasen sin tolkning av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd, må loven tolkes slik at retten til foreldrene utløses dersom det er grunn til å tro at det er konflikt mellom barnets og foreldrenes syn, der barnet åpenbart ikke er i stand til å ivareta egne interesser, eller der det dreier som om uvanlige tiltak som det ikke kan forutsettes at foreldrene ville gitt tillatelse til.135
Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 andre ledd sier at dersom pasienten er mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. Dersom vi tolker loven antitetisk, vil pasienter under 12 år ikke ha en rett til at informasjon holdes tilbake for foreldrene. Etter min mening er dette problematisk. Som nevnt hender det at barn oppsøker helsepersonell og forteller om mishandling hjemme. Her er det som tidligere nevnt, vedtatt lovendringer og jeg viser til redegjørelsen for dette under avsnitt 6.5.4. Etter ny lovendring vil også barn under 12 år kunne holde informasjon tilbake for foreldrene.
Selv om barn under 12 år ikke har en rett til selvbestemmelse i medisinske spørsmål, har de en rett til å bli hørt. Barnet skal alltid inkluderes i spørsmål som gjelder deres egen helse, jf.
barneloven § 31 første og andre ledd, barnekonvensjonen art. 12 nr. 1 og Grunnloven § 104.
Barnets rett til å bli hørt er også nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 4-4 tredje ledd.
I den vedtatte lovendringen skal § 3-1 første ledd understreke at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal gis informasjon og høres. Det skal videre legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet.136 Dette bidrar til å fremheve og tydeliggjøre barnets rett på informasjons og deres rett til å bli hørt.
133 Aasen (2008) s. 13
134 Aasen (2008) s. 14
135 Aasen (2008) s. 14
136 Prop. 75 L (2016-2017) s. 92
45 6.7 Barn og foreldre nekter behandling
Det oppstår tilfeller hvor barn og foreldre nekter behandling, selv om helsepersonell anbefaler dette. I det følgende skal vi se på en situasjon hvor en mindreårig pasient nekter livreddende behandling. Fremstillingen er hentet fra en artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening.137 Spørsmålet det skal tas stilling til i det følgende er om man kan behandle en livstruende syk pasient over 16 år mot vedkommendes vilje? Artikkelen tar for seg en fiktiv pasienthistorie for å illustrer hvilke etiske og rettslige dilemmaer som kan oppstå dersom pasienter mellom 16 og 18 år motsetter seg livreddende behandling.
En pasient som har fylt 16 år, får en sjelden og livstruende sykdom, hvor det foreligger svært gode prognoser dersom medisinsk behandling startes opp så raskt som mulig. Behandlingen er langvarig og medfører bivirkninger, men har relativt liten risiko. Uten behandling er tilstanden dødelig. Familien til pasienten er svært opptatt av alternativ behandling og legens diagnose betviles. På tross av dette blir behandling iverksatt. Etter en stund blir pasienten og moren skeptiske. Behandlingen avsluttes og pasienten og moren ønsker å fortsette med alternativ behandling, hvor kroppen skal leges seg selv. Både pasienten og moren blir informert om de alvorlige konsekvensene ved ikke å fullføre behandlingen. Legene prøver å overbevise pasienten. De opplever at pasienten er sterkt påvirket av morens synspunkter.138 I et slikt tilfelle stiller ulike hensyn seg opp mot hverandre. Legens ønske om å behandle en svært alvorlig syk gutt står seg mot gutten og morens ønske å avslutte behandlingen. I helseretten står pasientens autonomi veldig sterkt. Pasienten må forstå informasjonen som er gitt, videre forstå at informasjonen gjelder for akkurat han eller hennes tilfelle, og til slutt forstå hvilke konsekvenser nekting av behandling har.139 Dersom en ser for seg at helsepersonell hadde hatt adgang til å tvinge pasienten til å motta behandling, kan man ikke utelukke at han ville følt det som et overgrep. Å påtvinge ungdom livsnødvendig behandling kan likevel tenkes å bli akseptert i ettertid, i svært mange tilfeller.140
137 Førde, Hellebostad og Syse (2017)
138 Førde, Hellebostad og Syse (2017) s. 1-2
139 Førde, Hellebostad og Syse (2017) s. 2
140 Førde, Hellebostad og Syse (2017) s. 2
46
Kan dette tilfellet sammenlignes med behandling av ungdom som har alvorlige spiseforstyrrelser? I begge tilfeller vil det være snakk om en livstruende tilstand, hvor prognosen for å overleve likevel er svært god, dersom det igangsettes riktig behandling.
Rettslig sett er dette to svært forskjellige situasjoner. En ungdom med alvorlige spiseforstyrrelser kan tvangsbehandles dersom det er fare for liv og alvorlig skade. Dersom tilstanden er alvorlig nok, oppfattes dette som en betydelig sinnslidelse i psykisk helsevernlovens forstand. Loven åpner da for både tvangsinnleggelse og tvangsernæring.
Dette ble akseptert gjennom en dom for Høyesterett i 2015141. Også før dommen, var dette lagt til grunn i juridisk teori.142
Tilfellet kan bedre sammenlignes med 16 år gamle barn av Jehovas vitner. Som tidligere nevnt kan ikke barn under 18 år nekte livreddende behandling i form av blodtransplantasjon, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 tredje ledd. Etter helsepersonelloven § 7, har helsepersonell her en plikt til å yte øyeblikkelig hjelp og gi den behandlingen som er nødvendig og forsvarlig. Forskjellen ligger i at det må foreligge en slik øyeblikkelig situasjon. Helsehjelpen må være påtrengende nødvendig. Etter at øyeblikkelig hjelp-situasjonen er over, kan ikke helsepersonell fortsette behandlingen dersom pasienten motsetter seg dette. Bestemmelsen er derfor ikke aktuell i mer pågående og langvarig behandling.143 Loven gjør religiøs overbevisning til et spesialtilfelle, men alvorlige syke barn beskyttes ikke mot foreldrene lenger enn til de har fylt 16 år. Dersom barnet er under 16 år, er det som sagt slik at Fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-10 kan pålegge undersøkelse og behandling dersom foreldrene ikke sørger for dette.144
I artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening blir den helserettslige myndighetsalder kritisert. ”Definisjonen av 16-åringer som ”myndige” i helserettslig forstand fremstår som paradoksalt og lite hensiktsmessig for helsepersonell som behandler barn og ungdom, og som har kjempet for å få utvidet barneavdelingens ansvarsområde til å omfatte ungdom opp til 18
141 Se Rt. 2015 s. 913
142 Førde, Hellebostad og Syse (2017) s. 2
143 Førde, Hellebostad og Syse (2017) s. 2
144 Førde, Hellebostad og Syse (2017) s. 2
47
år. Dette er basert på erfaringen om at tenåringer med alvorlig sykdom langt fra er ”voksne” i en slik situasjon.”145
Det foreligger ingen hjemmel etter norsk lov for å gjennomføre en langvarig medisinsk behandling overfor en 16 år gammel pasient som motsetter seg behandlingen. Dette forutsetter selvfølgelig at pasienten er samtykkekompetent. Dette gjelder også der hvor foreldrene skulle ønske at 16-åringen mottok behandling. Likevel er det en fordel der hvor foreldrene og helsepersonellet er enige. Det vil da ofte være lettere å overtale den unge pasienten til å samtykke til slik helsehjelp.146
Hellebostad og Førde, som er leger, er kritiske til at regelverket overlater den endelige avgjørelsen om behandling til ungdommer. Etter deres syn er det ofte snakk om ungdommer som er emosjonelle og sårbare og i realiteten er avhengig av foreldrenes vurderinger og oppfatninger. De peker på at resultatet, slik som eksemplet over viser, kan føre til at pasienten ikke får en sannsynlig livreddende behandling. De mener derfor at en 18-årsgrense slik som den som gjelder for barn av Jehovas vitner, er mer riktig.147
Jeg vil si meg mer enig i Syse sin vurdering av spørsmålet. Han er jurist og har en annen tilnærming til spørsmålet. Hensynet til den unges autonomi, så lenge det er snakk om en kognitivt velfungerende ungdom uten alvorlig sinnslidelse, tilsier at en 16 år gammel person i utgangspunktet må ha beslutningsmyndighet i helserettslige spørsmål. Det skal svært gode grunner til for å øke denne aldersgrensen.148
7 Ivaretakelse av barns med- og selvbestemmelsesrett
Det er viktig at noen overvåker barns rettigheter, slik at de ikke kun blir en rettighet som står på et papir, men en reell og anvendelig rettighet.
145 Førde, Hellebostad og Syse (2017) s. 2
146 Førde, Hellebostad og Syse (2017) s. 3
147 Førde, Hellebostad og Syse (2017) s. 3
148 Førde, Hellebostad og Syse (2017) s. 3
48
Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsyn med helse- og omsorgstjenesten i Norge, jf. helsetilsynsloven § 1. Etter lovens § 3 plikter enhver som yter helse- og omsorgstjenester å etablere et internkontrollsystem for virksomheten. Dette er for å fange opp eventuelle svikt ved tjenesten. Dette vil også omfatte en kontroll av at barn får all nødvendig og lovpålagt informasjon og at de sikres sin med- og selvbestemmelsesrett.
Pasient- og brukerombudet skal arbeide for å ivareta pasientens og brukerens behov, interesser og rettsikkerhet overfor den statlige spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Videre skal de arbeide for å bedre kvaliteten i disse tjenestene, jf.
pasient- og brukerrettighetsloven § 8-1.
Barneombudet overvåker barns rettigheter. Dette gjelder også innenfor helseretten. Som det fremgår av barneombudsloven § 3, skal ombudet arbeide for å fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og skal følge med i utviklingen av barns oppvekstkår.
Barneombudet kommer ofte med uttalelser under høringer, i media eller på andre relevante arenaer når det gjelder barns rettigheter i Norge.
Barnekonvensjonen artikkel 4 pålegger alle parter å treffe egnede lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak for å gjennomføre de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen. I konvensjonens artikkel 42 understrekes det at partene er forpliktet til gjennom egnede og aktive tiltak, til å gjøre konvensjonens prinsipper og bestemmelser alminnelig kjent for både voksne og barn. Videre skal staten respektere rettigheter og plikter som foreldrene har for å gi barnet både veiledning og støtte, slik at barnet skal kunne utøve konvensjonens rettigheter, jf. konvensjonens artikkel 5. For å sikre at alle rettighetene i konvensjonen etterleves av statene, er det opprettet en barnekomité, jf. konvensjonens artikkel 43 nr. 1. Alle medlemslandene må rapportere til komiteen om hvordan barns rettigheter etterleves i hvert enkelt land. I tillegg til landets egen rapport, kan også andre organisasjoner rapportere inn sine synspunkter. Deretter lager barnekomiteen sin egen rapport hvor de bemerker landets etterleves av rettighetene og kommer med konkrete tilbakemeldinger for hvordan barns rettigheter kan styrkes ytterligere.
49 8 Avslutning
Barns rett til med- og selvbestemmelse er svært viktige rettsnormer. De er av stor betydning, både praktisk og prinsipielt. Reglene om barns med- og selvbestemmelsesrett handler i det store bildet om forholdet mellom barnet og foreldrene. På den ene siden står hensynet til barnets autonomi og på den andre siden, hensynet til foreldrenes avgjørelsesmyndighet i tråd med foreldreansvaret.
Avveiningen må hele tiden stå mellom barnets evne til å ta overveide og reflekterte avgjørelser og foreldrenes ønske om å ta avgjørelser på vegne av barnet, som ikke er i stand til å ta slike avgjørelser på egen hånd. Her er det barnets alder, modenhet og innsikt i spørsmålet som er avgjørende for hvor stor innflytelse det skal få. Barn kan ned i svært ung alder gi uttrykk for sine meninger, og det er ikke lett å finne gode grunner for hvorfor barnet da ikke skal lyttes til. Det kan likevel være nødvendig at det er foreldrene som må ta den avgjørende beslutningen av hensyn til barnets beste. Det viktigste er at barnet får si sin mening og at det faktisk blir hørt, der hvor det selv ikke har samtykkekompetanse.
Utgangspunktene er klare. Barn over 16 år har i utgangspunktet rett til selv å samtykke til helsehjelp. For barn under 16 år, er det derimot foreldrene som har samtykkekompetansen.
Likevel har barn alltid, uavhengig av alder, en rett til å si sin mening og bli hørt i saker som angår dem. Som vi har sett er rettstilstanden likevel ikke så klar og uttrykkelig. Den helserettslige myndighetsalder er 16 år, men loven oppstiller unntak i begge retninger. Også barn over 12 år har i visse tilfeller en rett til selvbestemmelse i helserelaterte spørsmål. I den andre retningen har ikke barn over 16 år beslutningsmyndighet i enkelte spesielle tilfeller før de er fylt 18 år.
Loven gir heller ikke uttrykkelig svar på hvor langt foreldreansvaret og barns medbestemmelsesrett strekker seg. Pasient- og brukerrettighetsloven regulerer ikke i hvilken grad foreldrene er gitt adgang til å påtvinge barn under 16 år somatisk helsehjelp.
Det er svært uheldig at lovene som regulerer barns med- og selvbestemmelsesrett ikke harmonerer mer enn de gjør i dag. Pasient- og brukerrettighetsloven opererer med en aldersgrense på 12 år for når barnet skal få si sin mening helt ubetinget. Barneloven oppstiller 7 år som minimum aldersgrense for retten til å bli hørt. Barnekonvensjonen derimot,
50
inneholder ingen bestemt aldersgrense for barnets uttalerett. Konvensjonen legger opp til at svært små barn kan gi uttrykk for sine synspunkter og at deres mening skal lyttes til og respekteres. Reglene i pasient- og brukerrettighetsloven og barneloven legger opp til å harmonere med barnekonvensjonens regler. Selv om de inneholder uttrykkelige aldersgrenser, skal også yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter om det spørsmålet dreier seg om høres. Slik som loven er bygd opp og formulert i dag, er det svært vanskelig for de som skal anvende lovens bestemmelser i det daglige å ha en slik innsikt at barnas rettigheter etterleves til det fulle.
Det er nå vedtatt lovendringer på dette området, og målet er at barns medbestemmelsesrett og medvirkningsrett skal styrkes. Det skal komme tydeligere frem av loven at barn skal høres helt fra de er i stand til å danne seg egne synspunkter om det spørsmålet dreier seg om. Dette Barn under 12 år skal etter de nye lovendringene få en snever tilgang til å holde informasjon borte fra foreldrene. I tilfeller hvor barn kan holde informasjonen borte fra foreldrene, skal de også få en selvstendig samtykkekompetanse etter loven. Gjennom lovendringene vil bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetslovene være i bedre overensstemmelse med våre internasjonale forplikter.
Lovendringene fjerner likevel ikke bestemte aldersgrenser. Loven skal fortsatt operere med en 7-årsgrense for når barnet senest skal høres og få mulighet til å si sin mening. Videre skal 12-årsgrensen for når barns mening skal tillegges stor vekt blir stående. Så lenge loven inneholder slike aldersgrenser, setter det føringer for de som skal anvende loven i det daglige.
Faren er at barn under 7 år ikke blir hørt, selv om de uttrykkelig har krav på å få si sin mening dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkter rundt det aktuelle spørsmålet.
Etter min mening hadde det kanskje vært best om lovendringene tok sikte på å fjerne alle alderskrav i lovgivningen, slik at pasient- og brukerrettighetsloven og barneloven var i full harmoni med barnekonvensjonen. Rettstilstanden ville da vært enda mer tydelig for de som daglig anvender loven.
51 9 Kildeliste
9.1 Norske lover
1814 Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov (grunnloven) 1969 Lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna 1977 Lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering (steriliseringsloven) 1981 Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova)
1989 Lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven) 1992 Lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven)
1998 Lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringsloven)
1999 Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven)
1999 Lov 2. juli nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) 1999 Lov 2. juli nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk
helsevernloven)
1999 Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)
1999 Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) 2005 Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven)
2005 Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.
(arbeidsmiljøloven)
2010 Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) 2014 Lov 20. juni 2014 nr. 40 om rituell omskjæring av gutter
2015 Lov 7. mai 2015 nr. 25 om donasjon og transplantasjon av organ, celler og vev
9.2 Internasjonale konvensjoner
EMK Den europeiske menneskerettskonvensjon med protokoller, Roma 4. november 1950 Konvensjon om flyktningers stilling, FN 28. juli 1951
ØSK Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FN 16. desember 1966
SP Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter med protokoller, FN 16. desember 1966
BK FNs konvensjon om barnets rettigheter med protokoller, FN 20. november 1989
52
Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, FN 13. desember 2006
9.3 Forarbeider til norske lover
Prop. 85 L (2012-2013) Endringer i barnelova
Prop. 70 L (2013-2014) Lov om rituell omskjæring av gutter (sitert fra Lovdata.no) Prop. 75 L (2016-2017) Endringer i pasient- og brukarrettslova, helsepersonelllova m.m.
NOU 1977:35 Lov om barn og foreldre (Sitert Lovdata.no)
Ot. prp. nr. 56 (1996-1997) Om lov om endringer i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (sitert Lovdata.no)
Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) Lov om pasientrettigheter (sitert Lovdata.no)
Ot. prp. nr. 13 (1998-1999) Om lov om helsepersonell m.v. (sitert fra Lovdata.no) Ot. prp. nr. 29 (2002-2003) Om lov om endringer i barneloven mv.
9.4 Rettsavgjørelser Rt. 2004 s. 811
Rt. 2007 s. 376 Rt. 2012 s. 1985 Rt. 2012 s. 2039 Rt. 2015 s. 913
Pretty v. The United Kingdom The European Court of Human Rights, Strasbourg, 29.
april 2002
9.5 Generelle kommentarer
Komiteen for barns rettigheter. FNs konvensjon om barns rettigheter ”Generell kommentar nr.
12 om barnets rett til å bli hørt” (2009)
Komiteen for barns rettigheter. FNs konvensjon om barns rettigheter ”Generell kommentar nr.
14 om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn” (2013)
53 9.6 Rapporter
Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven. ”Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven”
(Dokument 16 2011-2012), 19. desember 2011
9.7 Bøker
Backer, Inge Lorange. Barneloven kommentarutgave, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2008 Befring, Anne Kjersti og Bente Ohnstad. Helsepersonelloven med kommentarer, 2. utg., Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke, 2001
Bendiksen, Lena R.L. og Haugli, Trude. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo:
Universitetsforlaget, 2015
Gullestad, Siri Erika. Å si fra autonomibegrepet i psykoanalysen, Oslo: Universitetsforlaget, 1992
Høstmælingen, Njål, Elin Saga Kjørholt og Kirsten Sandberg. Barnekonvensjonen barns rettigheter i Norge, 3. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2016
Kjønstad, Asbjørn. Helserett, 2. utg., Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2007
Smith, Lucy og Peter Lødrup. Barn og foreldre, 7. utg., Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2006 Syse, Aslak. Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer, 4. utg., Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2015
Aasen, Henriette Sinding. Pasientens rett til selvbestemmelse ved medisinsk behandling, Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke, 2000
9.8 Artikler
Førde, Reidun, Marit Hellebostad og Aslak Syse. ”Når en mindreårig pasient nekter livreddende behandling”, Tidsskriftet Den Norske Legeforening (2017)
Smith, Lucy. ”Barnets beste og barnets uttalerett”, Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (2004) nr. 3-4 s. 223-231 (Sitert fra Lovdata.no)
Søvig, Karl Harald. ”Barnets rettigheter på barnets premisser – utfordringer i møtet mellom FNs barnekonvensjon og norsk rett”, En utredning gjort på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet, Bergen, 2009
Aasen, Henriette Sinding. ”Barns rett til selvbestemmelse og medbestemmelse i beslutninger om helsehjelp”, Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål Volum 6 (2008), s. 4-27 (Sitert fra Idunn.no)
54 9.9 Nettsider
Jusleksikon. Rettskildelære. (2017), https://jusleksikon.no/wiki/Rettskildelære [sitert 24.11.2017]