1 INNLEDNING
1.5 Fremstillingen videre
I den videre fremstillingen vil jeg først ta for meg prinsippet om barnets beste og foreldreansvaret. Disse to prinsippene er av overordnet betydning for barns med- og selvbestemmelsesrett, og jeg finner det derfor hensiktsmessig å presentere disse innledningsvis.
Deretter følger oppgavens to hovedpunkter. Først skal jeg redegjøre for barns medbestemmelsesrett i helserelaterte spørsmål, før jeg går over på barns selvbestemmelsesrett i helserelaterte spørsmål.
Avslutningsvis vil jeg redegjøre for hvordan barns med- og selvbestemmelsesrett ivaretas i Norge, før jeg gir en kort oppsummering og avsluttende bemerkninger til oppgaven.
Deler av strukturen i oppgaven er inspirert av Aasen sin artikkel fra 2008.4
2 Rettslig utgangspunkt
2.1 Pasientens samtykke
Hovedregelen i norsk helserett er at medisinsk behandling ikke kan iverksettes uten et gyldig samtykke fra pasienten. Den individuelle selvbestemmelsesretten står sterkt i norsk rett. I formålsbestemmelsen til pasient- og brukerrettighetsloven står det at lovens bestemmelser skal bidra til å fremme sosial trygghet, ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd, jf. § 1-1. I dette ligger det blant annet at helsetjenesten skal respektere den enkeltes individuelle selvbestemmelsesrett.
Barn har ikke de samme forutsetningene for å ta viktige beslutninger om eget liv og helse. De er ikke nødvendigvis nok utviklet til å kunne se langsiktige konsekvenser. Som Søvig sier i sin artikkel: ”Utfordringen for samfunnet er å balansere autonomi som grunnleggende
4 Se ”Barns rett til selvbestemmelse og medbestemmelse i beslutninger om helsehjelp”
6
prinsipp opp mot den faktiske erkjennelsen av at unge voksne ikke har samme erfaringsgrunnlag som voksne og derfor begrenset selvbestemmelsesevne.”5
Det skal alltid, så langt det lar seg gjøre, innhentes et samtykke fra pasienten eller den som har samtykkekompetanse. Noen ganger vil helsepersonell komme i den situasjonen at det er vanskelig eller kanskje umulig å få et gyldig samtykke fra pasienten. Pasienten kan være bevisstløs, i sjokktilstand eller i akutt livsfare, for å nevne noe. Da vil det være umulig å innhente et gyldig samtykke.
Retten til selvbestemmelse gjelder ikke helt ubetinget. Det finnes unntak i lovgivningen, hvor helsepersonell kan foreta inngrep uten pasientens samtykke. Selvbestemmelsesretten må veies opp mot andre hensyn. Dersom en pasient med en svært smittsom allmenfarlig sykdom nekter å la seg behandle, kan hensynet til allmenheten tilsi at helsepersonell likevel skal foreta et inngrep.
Helsepersonell har videre en plikt til å gi nødvendig helsehjelp i øyeblikkelig-hjelp tilfeller.
Slik nødvendig helsehjelp skal gis, selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen, jf. helsepersonelloven § 7 første ledd.
2.2 Fire prinsipper
Det er fire rettslige prinsipper som går igjen i spørsmål knyttet til barns med- og selvbestemmelsesrett i helseretten. Det første er prinsippet om individuell selvbestemmelse.
Dette kommer til uttrykk i kravet om samtykke til helsehjelp fra pasienten selv. Det andre er prinsippet om foreldreansvar. Foreldreansvaret gjelder alle forhold som vedrører omsorg og ansvar for sitt barn. Det tredje handler om barnets beste. Prinsippet om barnets beste gjelder innenfor alle rettsområder som direkte eller indirekte omhandler barn. Det siste og fjerde er prinsippet om medbestemmelse. Dette er beslektet med selvbestemmelsesprinsippet, men skiller seg like vel ut og gir kun en rett til å bli hørt og delta i beslutningsprosesser.6
Disse fire prinsippene må hele tiden avveies opp mot hverandre. Prinsippet om individuell selvbestemmelse vil ofte måtte avveies mot prinsippet om foreldreansvar. Barnets rett til selv
5 Søvig (2009) s. 68
6 Aasen (2008) s. 5
7
å ta avgjørelser vil begrenses av foreldrenes plikt og rett til å dra omsorg for barnet. Motsatt vil foreldreansvaret ofte begrense barnets selvbestemmelsesrett.7
3 Barnets beste
3.1 Hva ligger i begrepet barnets beste?
Prinsippet om barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn, jf. barnekonvensjonen art. 3 nr. 1. Innholdet i prinsippet er dynamisk. Det er vanskelig å gi en klar definisjon av prinsippet, da begrepet ”barnets beste”
skal kunne anvendes for alle barn, i alle aldre, og i alle sammenhenger verden over. Begrepet vil variere avhengig av i hvilken sammenheng det inngår, og det varierer over tid og fra kultur til kultur.8
Som Trude Haugli skriver: ”Det er en risiko ved bruk av et så vidt begrep, for at hver beslutningstaker vil tolke det på sin måte, og at barns rettssikkerhet i betydning rett til likebehandling og forutsigbarhet dermed svekkes. Art. 3 må imidlertid som nevnt ses i sammenheng med art. 12, og det å få fram og ta hensyn til hva barnet selv mener, er et viktig virkemiddel i prosessen mot å finne fram til hva som er barnets beste.”9
Barnekomiteen understreker at barnets beste er et tredelt konsept.10 For det første er det en selvstendig rettighet. Barn har en rett til å få vurdert hva som er best for barnet. Dette skal videre tillegges vekt som et grunnleggende hensyn ved avveiningen mot andre interesser, når det skal treffes en avgjørelse. Denne rettigheten gjør seg gjeldende enten beslutningen gjelder et enkelt barn, en gruppe identifiserte eller uidentifiserte barn eller barn generelt. Statene som har sluttet seg til konvensjonen har en plikt til å etterleve denne rettigheten. Art. 3 nr. 1 er direkte anvendelig og kan dermed påberopes for en domstol. Man kan altså kreve fastsettelsesdom for brudd på bestemmelsen.11
7 Aasen (2008) s. 6
8 Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s 51-52
9 Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 52
10 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 3 pkt. 6
11 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 4 pkt. 6 og Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 53
8
For det andre er barnets beste et grunnleggende, fortolkende juridisk prinsipp. Dersom en juridisk bestemmelse kan tolkes i ulike retninger, skal den tolkningen som mest effektivt ivaretar barnets beste velges.12 For det tredje er bestemmelsen i art. 3 nr. 1 en prosedyreregel.
Ved avgjørelser som gjelder barn, må beslutningsprosessen inkludere en vurdering av mulige konsekvenser, både positive og negative, avgjørelsen kan ha for barnet eller barna.
Avgjørelsen må videre vise at barnets interesser er identifisert og hvordan disse er avveid mot eventuelle andre interesser.13
Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Dersom man vil la andre hensyn gå foran, må man ha en viss bevisbyrde for å vise at det ikke er andre alternativer som er gjennomførbare og akseptable.14 Barnekomiteen understreker at dersom det ikke er mulig å harmonisere hensynet til barnets beste med andre hensyn, så skal barnets beste gis høy prioritet og ikke kun behandles som et hensyn på lik linje med andre hensyn.15
Når man skal vurdere hva som er til barnets beste, er det en rekke momenter som må vektlegges. For det første må faktagrunnlaget for avgjørelsen som skal tas innhentes. Hvilke behov barn som gruppe eller et barn som individ har, forandrer seg. Det må derfor stilles krav til innhenting av aktuell forskning, studier, statistikk og kartlegging på området for at beslutningen som skal tas, kan sies å være basert på kunnskap. Det kreves videre at det i enkeltsaker undersøkes det enkeltes barns situasjon, behov og forutsetninger.16
Som Haugli skriver: ”De relevante momentene som skal inngå i vurderingen må identifiseres, gis et konkret innhold og vektes i forhold til hverandre. Dette må skje innenfor de rettslige rammene som gjelder for ulike typer saksbehandling. Prinsippet har altså en klar prosessuell side, selv om det materielle innholdet i prinsippet er fleksibelt.”17
12 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 4 pkt. 6
13 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 4 pkt. 6 og Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 54
14 Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 57
15 Generelle kommentar nr. 14 (2013) s. 9-10 pkt. 36-40 og Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 57
16 Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 57
17 Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 57
9 3.2 Momenter i barnets beste-vurdering
Barnekomiteen oppstiller en ikke-uttømmende og ikke-hierarkisk liste over momenter som kan inngå i en slik vurdering.18
3.2.1 Barnets synspunkter
Som jeg skal gå nærmere inn på i punkt 5.3, har barn en rett til å uttale seg på alle områder som gjelder dem.19 Barns rett til å si sin mening er helt sentralt i vurderingen av hva som er til barnets beste.
3.2.2 Barnets identitet
Selv om barn og unge deler visse grunnleggende universelle behov, er barn like mye et individ som voksne mennesker. De har ulike kjønn, seksuell legning, nasjonalitet, religion og livssyn, kulturell identitet og personlighet. Barn har også ulike behov og forutsetninger.
Barnets rett til å bevare sin identitet er garantert i konvensjonens art. 8 og må videre respekteres og tas hensyn til i vurderingen av barnets beste.20
3.2.3 Bevaring av familiemiljø og opprettholdelsen av relasjoner
Familien er den grunnleggende enheten i samfunnet og er videre det naturlige miljøet for vekst og velvære for sine medlemmer, og da spesielt barn. Barn har en rett til familieliv, jf.
konvensjonens art. 16. Konvensjonen understreker at begrepet ”familie” må tolkes i vid forstand, slik at det omfatter biologiske foreldre, adoptivforeldre eller fosterforeldre, eventuelt også andre medlemmer av storfamilien eller samfunnet som det er fastsatt i lokale skikker, jf.
konvensjonens art. 5. Art. 9 i konvensjonen sikrer at barn ikke skal bli skilt fra sine foreldre mot sin vilje. Dette gjelder ikke uten unntak. Bestemmelsen er ikke til hinder for at barnet skilles fra sine foreldre dersom slik atskilles er nødvendig for barnets beste. Dersom barnet først er skilt fra én eller begge foreldrene, har de en rett til å opprette en personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre også dette er i strid med
18 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 12 og Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 57
19 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 12 pkt. 53
20 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 12-13 pkt. 55-56
10
barnets beste. FNs barnekomité understreker viktigheten av at atskillelse skal forebygges og at andre mindre inngripende tiltak skal benyttes dersom dette er god nok beskyttelse for barnet.21
3.2.4 Omsorg, beskyttelse og sikkerhet for barnet
Ved vurdering og fastsettelse av hva som er best for barnet, skal statens plikt til å sikre barnet den beskyttelsen og omsorgen som er nødvendig for dets trivsel tas i betraktning. Dette følger av art. 3 nr. 2. Både beskyttelse og omsorg er begreper som må tolkes i vid forstand. Barn har krav på å få dekket visse grunnleggende materielle, fysiske, pedagogiske og emosjonelle behov. Videre trenger alle barn kjærlighet og trygghet. Vurdering av barnets beste skal også omfatte en vurdering av barnets sikkerhet. Barnet har rett til beskyttelse mot alle former for vold, både fysisk og psykisk, jf. art. 19. Det er barnets situasjon på det aktuelle tidspunktet som må vurderes. Likevel gjør føre-var-prinsippet seg gjeldende, og det kreves også en vurdering av muligheten for fremtidig risiko og skade og eventuelle andre konsekvenser.22
3.2.5 Sårbare situasjoner
Mange barn lever i en situasjon som kan medføre en risiko for økt sårbarhet. Dette kan gjelde funksjonshemming, å tilhøre en minoritetsgruppe, være flyktning eller asylsøker, offer for overgrep, leve på gata osv. Det beste for barn i én bestemt sårbar situasjon vil ikke nødvendigvis være det samme for alle barn i samme sårbare situasjon. Det er derfor viktig at myndigheter og beslutningstakere foretar en konkret individuell vurdering av hvert enkelt barns spesielle situasjon. Her vil også konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne og flyktningkonvensjonen supplere barnekonvensjonen.23
3.2.6 Rett til helse
I barnekonvensjonen art. 24 stadfestes barns rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Barnets helsetilstand er helt sentral i vurderingen av barnets beste. Dersom det er flere behandlingsalternativer for en
21 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 13-15 pkt. 58-70
22 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 15 pkt. 71-74
23 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 15 pkt. 75-76 og Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 59
11
helsetilstand eller dersom konsekvensene av behandlingen er usikker, må alle fordeler og ulemper ved behandlingene veies opp mot hverandre. Her må også barnets synspunkter spille inn i vurderingen. Barnets alder og modenhet tilsier hvor stor vekt man skal legge på barnets egne meninger. Det er viktig at barnet mottar tilstrekkelig og riktig informasjon, slik at det kan forstå situasjonen og alle relevante konsekvenser. Komiteen understreker viktigheten av at alle unge, både i og utenfor skolen, skal ha tilgang på tilstrekkelig informasjon om viktigheten av deres helse og utvikling, slik at de er i stand til å ta riktige valg om helseatferd.
Det skal informeres om bruk og misbruk av tobakk, alkohol og andre rusmidler, kosthold, riktig seksuell og reproduktiv informasjon, farene ved tidlig graviditet, forebygging av HIV/AIDS og seksuelt overførbare sykdommer. Videre har barn og unge med en psykososial lidelse rett til å bli behandlet og tatt vare på i samfunnet der han eller hun bor, i den grad det er mulig. Dersom det er nødvendig med sykehusinnleggelse eller plassering i institusjonelt boligområde, må det beste for barnet vurderes før det tas en avgjørelse, og også her må det tas hensyn til hva barnet selv mener.24
3.2.7 Rett til utdanning
Det råder ingen tvil om at det er til barnets beste at barn har tilgang på god utdanning fra tidlig alder. For at alle skal kunne nyte godt av denne rettigheten, er det en forutsetning at utdanningen er gratis.25
3.2.8 Avveining av momentene
Komiteen understreker ”at den grunnleggende beste for barnet-vurderingen er en generell vurdering av alle relevante deler av barnets beste, og betydningen av hvert element er avhengig av andre. Ikke alle elementene vil være relevante for hvert tilfelle, og ulike elementer kan brukes på ulike måter i ulike saker. Innholdet av hvert element vil nødvendigvis variere fra barn til barn og fra tilfelle til tilfelle, avhengig av typen av avgjørelse og konkrete omstendigheter, det vil også betydningen av hvert element i den samlede bedømmelse.”26
24 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 16 pkt. 77-78
25 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 16 pkt. 79
26 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn s. 16 pkt. 80
12 4 Foreldreansvaret
4.1 Foreldreansvarets innhold
Foreldreansvaret inneholder to hovedelementer. En omsorgsplikt og bestemmelsesplikt- og rett.27 Disse skal utøves ut fra barnets interesser og behov. Dette er ikke ensbetydende med at barnet alltid skal få sin vilje. Det er kun ment som at barnets interesser skal være styrende.
Som det blir sagt i forarbeidene: ”Hensynet til barnet skal være det primære, men riktignok ikke det eneste. Også øvrig familie – f.eks. søsken – har rett til å bli tatt hensyn til. Likeledes har foreldrene krav på å få leve et liv som på rimelig måte tilfredsstiller dem selv.
Avveiningen av barnets interesser mot den øvrige families er ikke lett. Det må dels bero på hvem beslutningen angår sterkest – barnet eller familien som helhet. Også utover dette må barna under oppveksten ha en prioritet fremfor foreldrenes personlige interesser. Bortsett fra dette er det vanskelig å si noe generelt om hvordan avveiningen bør skje – aller mest i en lovtekst.”28
4.1.1 Omsorgsplikten
Omsorgsplikten er fastsatt i barneloven § 30 første ledd første punktum. Dette er den grunnleggende forpliktelsen for de som har foreldreansvaret. Denne retten til omsorg og omtanke omfatter ”tilfredsstillelse av barnets behov for kjærlighet, trygghet, oppmerksomhet, stell, pleie, tilsyn, muligheter for lek, hjelp til lekser, stimulering osv.”29 Foreldrene skal videre sørge for forsvarlig oppdragelse og forsørgelse av barnet, jf. § 30 andre ledd første punktum. Med forsørgelse er det tenkt på det rent praktiske som å sørge for mat, klær, et sted å bo osv. Barneloven § 30 andre ledd andre punktum gjelder valg av utdanning. Her kommer det frem at det er barnets evner og anlegg som skal være avgjørende for valg av utdanning.
Forarbeidene understreker videre at ved å nevne barnets ”anlegg” kommer det klarere frem at valget ikke kun skal skje ut fra barnets intellektuelle evner, men ut fra hele dets personlighet.
Det skal legges vesentlig vekt på hva barnet selv ønsker, jf. barnets selvbestemmelsesrett.30 Her vil jeg understreke den viktige regelen om forbud mot vold i § 30 tredje ledd. Foreldrene kan ikke benytte vold i forbindelse med barneoppdragelse.
27 Smith og Lødrup (2006) s. 102
28 NOU 1977:35 s. 63
29 Bendiksen og Haugli (2015) s. 80
30 NOU 1977:35 s. 148
13
Kort oppsummert kan man si at ”omsorgsplikten etter barneloven § 30 går ut på å dekke eller legge til rette for dekning av nødvendige materielle og åndelige behov hos barnet.”31
4.1.2 Bestemmelsesretten- og plikten
Barneloven § 30 første ledd andre punktum oppstiller bestemmelsesretten- og plikten. Her blir det slått fast at det er foreldrene som skal avgjøre spørsmål om barnets personlige forhold.
Forarbeidene oppstiller en rekke eksempler på hva personlige forhold omfatter: ”bl.a vergemål, medisinsk behandling, utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskapsinngåelse, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep og flytting utenlands.”32
Selv om bestemmelsesretten omfatter svært mange områder, er den likevel begrenset på flere måter. Den generelle begrensningen om at foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov, setter rammen for foreldreansvaret. Videre er bestemmelsesretten begrenset av barnets rett til med- og selvbestemmelse. Loven oppstiller også visse bestemmelser som setter skranker for hvor langt bestemmelsesretten går. Et eksempel er barneloven § 30 a. Her her det slått fast at avtaler om ekteskap på vegne av barn ikke er bindende. Foreldre kan heller ikke treffe avgjørelser som medfører at barnet ikke får gå på skole, som er en lovpålagt rettighet og plikt, jf. opplæringsloven § 2-1 første og femte ledd.
Loven oppstiller også et forbud mot barnearbeid. Foreldre kan derfor ikke ta avgjørelser som tillater at barnet arbeider i strid med reglene i arbeidsmiljøloven § 11-1.33
4.1.3 Medisinsk behandling
Under omsorgsplikten, ligger plikten til å sørge for at barnet får nødvendig medisinsk behandling dersom dette er nødvendig. Det ligger videre i foreldreansvaret å samtykke til helsehjelp, jf. pasient.- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd.
31 Bendiksen og Haugli (2015) s. 80
32 Ot. prp. nr. 56 (1996-1997) s. 51
33 Bendiksen og Haugli (2015) s. 81
14
Dersom foreldrene ikke sørger for at barnet får den medisinske behandlingen som er nødvendig ved livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, kan fylkesnemnda treffe vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling, jf. barnevernloven § 4-10.
Selv om foreldrene har samtykkekompetanse til medisinsk behandling for deres barn, må denne bestemmelsesretten utøves ut fra barnets behov. Foreldreansvaret gir ikke noen alminnelig adgang til å samtykke i legemlige inngrep. Salg av organer faller for eksempel utenfor foreldrenes bestemmelsesrett. Videre er det andre inngrep som kan være kulturelt eller rituelt betinget. Uansett hvilken kulturell bakgrunn foreldrene har, kan de ikke utføre eller samtykke til sammensying av kjønnsorganet eller annen kjønnslemlestelse av en jente. Dette er straffbart etter straffeloven §§ 284 og 285.34 Omskjæring av gutter er derimot ikke ulovlig, jf. lov om rituell omskjæring av gutter § 1. Dette kommer jeg tilbake til i punkt 5.6.
5 Barns rett til medbestemmelse i helserelaterte spørsmål
5.1 Innledning
Det fremgår av forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven: ”Sykdom leges ikke av leger, men ved legers hjelp. Helbredelsen skjer i pasientens kropp og med pasientens medvirkning. Det er i stigende grad erkjent at samarbeid mellom helsevesenet og pasientene er viktig for å oppnå gode resultater for pasientene.”35
I det følgende forutsetter jeg at det er foreldrene som har den formelle samtykkekompetansen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd. Selv om det er foreldrene som har samtykkekompetanse, er det likevel ikke slik at foreldrene og helsepersonell kan ta
I det følgende forutsetter jeg at det er foreldrene som har den formelle samtykkekompetansen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd. Selv om det er foreldrene som har samtykkekompetanse, er det likevel ikke slik at foreldrene og helsepersonell kan ta