6 BARNS SELVBESTEMMELSESRETT I HELSERELATERTE SPØRSMÅL
6.2 Hva ligger i begrepet selvbestemmelse?
Selve ordet ”selvbestemmelse” blir ikke brukt i de helserettslige lovene. Lovgiver har valgt å bruke ”samtykke”. Autonomi er også et begrep som blir for å beskrive selvbestemmelse.
Gullestad har definert begrepet autonomi som ”det å fremføre sine intensjoner direkte i samspill med andre i situasjoner der ens egne interesser står på spill”.98 Denne definisjonen er utformet i en psykologisk sammenheng, men passer også bra innenfor helseretten.99 I forarbeidene er selvbestemmelse definert slik: ”Å utøve selvbestemmelse vil si å handle eller disponere i kraft av egen vilje.”100 Pasient- og brukerrettighetsloven har ingen definisjon av
”samtykke”. I personopplysningsloven § 2 første ledd nr. 7 er samtykke definert som en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring fra den registrerte, om at han eller hun godtar behandling av opplysninger om seg selv. Innenfor helserettens område kan vi benytte oss av første del av denne definisjonen.
6.3 Hensyn bak retten til selvbestemmelse
Alle mennesker er født frie og med retten til å bestemme over eget liv. Retten til selvbestemmelse er et utslag av et generelt frivillighetsprinsipp. Forarbeidene uttrykker at pasientens rett til å bestemme over eget liv og helse, er en helt grunnleggende rettighet.101 For at pasienten skal kunne utøve sin selvbestemmelsesrett, må vedkommende være i stand til å treffe en beslutning med grunnlag i relevant informasjon. Det fremgår av helsepersonelloven
§ 10 at helsepersonell plikter å gi informasjon til pasienten. Viktig informasjon fra helsepersonell og et informert samtykke fra pasienten fremmer god pasientbehandling.102
6.4 Selvbestemmelsesrett for barn over 16 år 6.4.1 Utgangspunkt
Innenfor foreldreansvaret ligger det en bestemmelsesrett over barnet og da også en rett til å treffe beslutninger i medisinske spørsmål.103 Foreldrenes bestemmelsesrett gjelder ikke helt
98 Gullestad (1992) s. 209
99 Kjønstad (2007) s. 41-42
100 Aasen (2000) s. 35
101 Ot. prp. nr. 13 (1998-1999) s. 56
102 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 69
103 Aasen (2000) s. 560
35
ubetinget, og som det fremkommer av barneloven § 33, skal foreldrene gi barnet stadig større selvråderett med alderen og frem til det er myndig. Pasient- og brukerrettighetsloven oppstiller ulike alderskrav for å samtykke til helsehjelp. I § 4-3 første ledd står det at personer over 18 år har samtykkekompetanse, med mindre annet følger av lov og at personer mellom 16 og 18 år har samtykkekompetanse, med mindre annet følger av lov eller av tiltakets art.
Det er vedtatt lovendring i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd og en ny bokstav c skal legges til. Også personer mellom 12 og 16 år skal ha rett til å samtykke til helsehjelp for forhold som foreldrene ikke er informert om etter bestemmelsen i § 3-4. I tillegg skal § 4-3 få et nytt sjette ledd som sier at der hvor informasjon ikke skal gis foreldrene og barnet er under 12 år, kan den som yter helsehjelp, ta avgjørelser om helsehjelp som er strengt nødvendig, og som ikke er inngripende med hensyn til omfang og varighet. Slike avgjørelser kan bare tas i en begrenset periode frem til det kan innhentes samtykke.104
Flere steder i norsk lovgivning finner vi ulike alderskrav. I vegtrafikkloven § 24 tredje ledd er det oppstilt et krav om at man må være fylt 18 år for å kunne få førerett på personbil. Dette samsvarer med den vanlige allmenkjente myndighetsalderen. Straffeloven opererer med en kriminell lavalder på 15 år. I vergemålsloven er det også gjort en rekke unntak fra hovedregelen om myndighetsalderen på 18 år. Etter vergemålsloven § 10 kan den som har fylt 15 år selv inngå arbeidsavtale. Videre kan den som har fylt 15 år selv råde over midler som han eller hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet eller som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet, samt normal avkastning av slike midler, jf.
vergemålsloven § 12 første ledd. Dette er kun to eksempler av mange fra vergemålsloven.
Den som har fylt 15 år kan også selv melde seg inn eller ut av trossamfunn, jf. lov om trudomssamfunn og ymist anna § 3. Og i barneloven kommer det frem at barn som har fylt 15 år selv avgjør spørsmål om valg av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreninger, jf. § 32.
Selv etter fylte 18 år kan man bli betegnet som ”barn” etter norsk lov. I særlige tilfeller har lovgiver sett et behov for at unge voksne også skal falle inn under typiske bestemmelser som gjelder for barn. Barnevernloven oppstiller et slikt utvidet ”barne”-begrep, jf. § 1-3 andre
104 Prop. 75 L (2016-2017) s. 93
36
ledd. Alkoholloven sier i § 1-5 første ledd at salg, skjenking eller utlevering av sprit over 22 prosent ikke må skje til noen under 20 år, jf. § § 1-3 andre ledd femte strekpunkt.
6.4.2 Den helserettslige myndighetsalder
Ved fylte 16 år når man den helserettslige myndighetsalderen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav b. Man er fortsatt et barn i lovens forstand, men med myndighet til å samtykke til egen behandling og til å ta avgjørelser i medisinske spørsmål. Den helserettslige myndighetsalderen på 16 år gjelder også for informasjon. Barnet har da i utgangspunktet krav på informasjon og at denne informasjonen ikke skal deles med foreldrene mot barnets vilje. I enkelte tilfeller kan dette fravikes. Dersom det er nødvendig for at foreldrene skal kunne ivareta omsorgsplikten, jf. barneloven § 30, kan informasjon likevel gis til foreldrene.
I 1997 sendte Sosial- og helsedepartementet ut høringsnotat til lov om pasientrettigheter på bred høring. Her ble det foreslått å sette den helserettslige myndighetsalder til 15 år.105 Til dette spørsmålet uttalte Barneombudet:
”Barneombudet mener dette er betenkelig. Barn skal ansvarliggjøres ved en med alderen økende grad av medbestemmelse, dette er gjennomarbeidet i all lovgivning som omhandler barn. Barn skal imidlertid skjermes for tyngende avgjørelser og ansvar. Barn skal ha rett til å bli hørt, men skal være fri for å være ansvarlig alene. Disse prinsippene kommer klart frem i barnelovens § 31 m.m.”106 Barneombudet uttrykte at de ønsket å opprettholde 16 år som grense for selvbestemmelsesrett innenfor helseretten. Departementet uttalte i samme høringsnotat: ”Departementet ser verdien av en harmonisering med barneloven og barnevernloven, men mener likevel at de hensyn som fremkommer ovenfor må veie tyngre på bakgrunn av at konsekvensene av et helsemessig inngrep kan være så alvorlig at samtykke må bygge på mest mulig modne overveielser.”107 Etter at de ulike aktørene hadde fått uttalt seg i høringsnotatet ble myndighetsalderen stående på 16 år.
105 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 17
106 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 84-85
107 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 84-85
37 6.4.3 Unntak fra hovedregelen om samtykke
Hovedregelen om selvstendig samtykkekompetanse for barn over 16 år gjelder ikke alltid, og bestemmelsen inneholder et unntak. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav b at personer mellom 16 og 18 år har samtykkekompetanse, med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art. Steriliseringsloven § 2 oppstiller en aldersgrense på 25 år. Transplantasjonsloven § 7 første ledd inneholder et krav om at personen må være fylt 18 år for å kunne samtykke til donasjon. For personer under 18 år, er det foreldrene eller andre med foreldreansvaret som har retten til å samtykke til donasjon, jf.
andre ledd.
Tiltakets art kan også tilsi at personer mellom 16 og 18 år likevel ikke skal ha samtykkekompetanse. Undersøkelser og behandlingsformer kan variere fra små inngrep uten større risiko eller bivirkninger, til større og mer omfattende inngrep med mulighet for store konsekvenser. Jo, mer alvorlig inngrepet er, jo mer taler for at foreldrene skal involveres i beslutningsprosessen. En ungdom i alderen 16 til 18 år er ikke nødvendigvis godt nok rustet eller har nok erfaring til å kunne ta krevende og ofte svært kompliserte valg angående egen helse.
Et eksempel hentet fra Aasen illustrerer problemet med at 16-åringer er gitt samtykkekompetanse og at dette ikke alltid er til det beste for barnet. ”En privatpraktiserende spesialist i plastisk kirurgi blir forespurt av en 16 år gammel, slank og velutviklet gutt om å utføre fettsuging. Legen forklarer at han neppe vil ha noen glede av inngrepet, men gutten insisterer på å få det utført. Legen etterkommer så ønsket. Gutten lider av spiseforstyrrelse, noe legen ikke er klar over på det tidspunktet forespørselen om fettsuging kommer”.108 Statens helsetilsyn, daværende Helsedirektoratet kom i 1993 med sterk kritikk av legen som valgte å utføre inngrepet. ”Med den kunnskap helsevesenet i dag har om kroppsfiksering og spiseforstyrrelser, er det ikke forsvarlig legevirksomhet å foreta fettsuging på en slank og velutviklet ungdom, som etter å ha mottatt informasjon om at han neppe vil få noen glede av inngrepet, fortsatt insisterer på å få det utført. Kirurgen har i slike tilfeller rett og plikt til å avslå å foreta inngrepet”.109
108 Aasen (2000) s. 238
109 Statens helsetilsyn (daværende Helsedirektoratet) advarsel i klagesak av 8. desember 1993. Jeg har hentet uttalelsen fra Aasen (2000) s. 238, da jeg ikke fant det originale dokumentet.
38
I forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven understrekes det at i visse situasjoner bør ikke pasienten ha beslutningskompetanse før fylte 18 år. Dette gjelder for eksempel deltakelse i forskningsprosjekter, eksperimentell behandling, smertefull eller risikofylt behandling og behandling som er irreversibel, blant annet plastisk kirurgi.110
Det kan også tenkes situasjoner hvor en ungdom mellom 16 og 18 år er svært umoden.
Modenhet varierer veldig fra ungdom til ungdom. Selv om ungdommen oppfyller lovens krav til alder, kan det være aktuelt å underkjenne samtykket. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd sier at ”samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter”.111 Det er kun rent unntaksvis at fysiske forstyrrelser alene kan føre til bortfall av samtykkekompetansen. Som Syse skriver,
”hverken alvorlig epilepsi, cerebral parese eller synsnedsettelse vil alene kunne føre til bortfall av samtykkekompetanse.”112
Samtykkekompetansen må vurderes konkret. Selv om samtykkekompetansen faller bort i et tilfelle, tilsier ikke dette at samtykkekompetansen skal bortfalle i andre tilfeller. Ordlyden i § 4-3 andre ledd tilsier en streng vurdering av om samtykkekompetansen skal falle helt eller delvis bort. For at pasienten skal bli fratatt sin samtykkekompetanse, kreves det at personen åpenbart ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for at helsehjelpen blir gitt og hva et samtykke vil omfatte.113 Også Aasen legger til grunn at det skal svært mye til for å underkjenne et samtykke. ”Poenget med å operere med faste aldersgrenser er å spare adressaten for samtykket for å måtte foreta omfattende individuelle vurderinger av personens modenhet”.114
6.4.4 Informasjon
Informasjon som gis en pasient over 16 år, skal ikke gis til foreldrene. Fra denne hovedregelen er det gjort unntak. ”Informasjon som er nødvendig115 for å oppfylle
110 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 85
111 Min utheving
112 Syse (2015) s. 427
113 Syse (2015) s. 428
114 Aasen (2000) s. 273
115 Min utheving
39
foreldreansvaret, skal likevel gis foreldrene når pasienten er under 18 år”, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 tredje ledd. Pasienten kan videre også samtykke til at informasjon skal gis, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3.
Det kan oppstå problemer når ungdom nekter helsetjenesten å gi foreldre eller andre med foreldreansvaret informasjon av betydning for å kunne utøve nettopp foreldreansvaret. Selv om ungdommen oppnår helserettslig myndighetsalder ved fylte 16 år, varer foreldreansvaret frem til den mindreårige er myndig, altså 18 år. Et eksempel er en ungdom på 16 år som blir innlagt på sykehus på grunn av alkoholforgiftning. Ofte har ungdommen da et ønsket om at foreldrene ikke skal informeres om dette. Dersom sykehuset etterkommer dette ønsket, er det svært vanskelig for foreldrene å vite hvor barnet befinner seg og det gjør det vanskelig å gjennomføre pliktene knyttet til foreldreansvaret. Dette har lovgiver tatt stilling til, og bestemmelsen i tredje ledd innebærer at foreldrene må få opplysning om hvor barnet befinner seg, om eventuell selvmordsfare eller annen alvorlig fysisk eller psykisk lidelse, og om innleggelse i sykehus på grunn av livstruende tilstander, alvorlige spiseforstyrrelser o.l. Det er likevel ikke slik at denne informasjonsplikten innebærer at helsepersonell skal redegjøre for den generelle helsetilstanden eller hvilke undersøkelser som er gjort.116
Ungdommens autonomi må veies opp mot foreldrenes foreldreansvar. Et eksempel på denne avveiningen ble godt illustrert i forelesning i helserett på Universitetet i Oslo av Anne Kjersti Befring. Det er ikke ukjent at mindreårige drikker alkohol og av og til blir alvorlig beruset. I slike tilfeller er det viktig at ungdommen søker hjelp. Legevakta er et sted ungdom kan oppsøke og få hjelp. En kan se for seg at terskelen for å søke helsehjelp i absolutt nødvendige situasjoner blir lavere dersom ungdommen vet at helsepersonellet har taushetsplikt. Motsatt, dersom ungdommen er redd for at helsepersonell skal kontakte foreldrene i slike situasjoner, vil muligens terskelen for å oppsøke hjelp være høyere. Hva som er riktig å gjøre i slike tilfeller blir en konkret vurdering som helsepersonell må foreta. Jo mer alvorlig situasjonen er, jo viktigere er det at foreldrene får informasjon.
116 Syse (2015) s. 372-373
40
6.5 Selvbestemmelsesrett for barn mellom 12 og 16 år 6.5.1 Utgangspunkt
For et barn under 16 år er det foreldrene som har retten til å samtykke til helsehjelp, jf.
pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd. Foreldrene har likevel ikke en ubetinget rett til å bestemme om behandling skal finne sted eller ikke. Dersom barnet selv ikke ønsker behandling, kan ikke foreldrene uten videre tvinge gjennom dette. Sagt på en annen måte av Aasen: ”Foreldrenes samtykke utløser ingen behandlingsplikt for legen, som må ha et selvstendig ansvar for å vurdere om inngrepet bør utføres, ikke bare ut fra rent medisinske indikasjoner, men også ut fra en vurdering av forsvarligheten i den konkrete situasjon å utsette barnet for en integritetskrenkelse. I denne vurderingen må alder og utvikling stå sentralt”.117 I takt med at barnet utvikles og modnes, skal foreldrene høre hva barnet har å si før de tar avgjørelser om personlige forhold for barnet. Det er videre presisert i forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven at fra barnet har fylt 12 år, skal det høres før det blir tatt avgjørelser om personlige forhold, jf. barneloven § 31 andre ledd. Det skal legges stor vekt på hva barnet selv mener om spørsmålet. Ifølge barneloven § 33 øker barnets selvbestemmelsesrett i takt med alder og modenhet.118 Dette er i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 siste ledd.
Etter vedtatt lovendring skal det bli inntatt et unntak fra pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd. Foreldrene kan ikke samtykke der hvor barnet er mellom 12 og 16 år og kan samtykke etter den nye bokstav c i § 4-3 første ledd.119
6.5.2 Hovedregel
Hovedregelen for pasienter under 16 år er at foreldrene samtykker til helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd.
Det ligger inn under foreldreansvaret å ta avgjørelser om helsehjelp. Dersom én eller begge av foreldrene ikke har foreldreansvaret, kan de ikke samtykke til helsehjelp. Det kreves i utgangspunktet et samtykke fra begge foreldrene, dersom de har foreldreansvaret sammen.
117 Aasen (2000) s. 562
118 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 86
119 Prop. 75 L (2016-2017) s. 93
41
Skulle den ene av foreldrene nekte, foreligger det altså ikke et gyldig samtykke. Dette er det gjort et unntak fra i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 andre ledd. Her åpnes det for at det er tilstrekkelig med samtykke fra én forelder. Det er ikke uvanlig i dag at foreldrene har foreldreansvaret sammen, men barnet bor fast hos den ene. Den barnet bor fast hos kan fatte avgjørelser som gjelder den daglige omsorgen for barnet. Tidligere var dette sikker ulovfestet rett. I dag står det uttrykkelig i § 4-4 andre ledd. Tilsvarende gjelder i spesielle tilfeller ved mer alvorlige former for helsehjelp. Slik hjelp kan gis på bakgrunn av samtykke fra én av foreldrene. Det er barnets interesser som skal ivaretas gjennom foreldreansvaret. Barnets beste skal være et gjennomgående hensyn i alle beslutninger som har med barnet å gjøre. Foreldre kan derfor for eksempel ikke nekte blodoverføring til barn i livstruende situasjoner, selv om dette skulle stride mot foreldrenes religiøse overbevisning.120
6.5.3 Informasjon
Dersom pasienten er under 16 år, skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 første ledd. Barn skal alltid informeres om forhold som angår dem selv. Denne informasjonen skal bli gitt ut fra alder og forutsetninger.121 For at foreldrene skal kunne ivareta foreldreansvaret når det gjelder behov for helsehjelp, er hovedregelen at foreldre eller andre med foreldreansvaret skal gis informasjon når pasienten er under 16 år. Helsepersonell har en opplysningsplikt til foreldrene når pasienten er under 16 år.122 Foreldrene har ikke krav på annen informasjon eller mer detaljert informasjon enn det barnet selv har krav på.123
6.5.4 Forholdet mellom § 4-4 første ledd og § 3-4 andre ledd
Ut i fra ordlyden i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd kan det virke som at bestemmelsen oppstiller en ganske klar og absolutt regel om at foreldrene skal samtykke for barn under 16 år. En annen bestemmelse i pasient- og brukerrettighetsloven trekker i en annen retning. § 3-4 andre ledd sier at dersom pasienten er mellom 12 og 16 år, ”skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør
120 Syse (2015) s. 430
121 Syse (2015) s. 370
122 Syse (2015) s. 371
123 Syse (2015) s. 371
42
respekteres, ikke ønsker dette”. Videre ut fra denne bestemmelsen kan vi konkludere med at helsepersonell dermed har en taushetsplikt overfor foreldrene, jf. helsepersonelloven § 21.124 Uten å gå i dybden på hva bestemmelsen i § 3-4 andre ledd egentlig sier, kan det virke som at helsepersonell kun er fratatt retten til å informere foreldrene. Bestemmelsen har større rekkevidde. I praksis vil bestemmelsen hindre foreldrene i å få informasjon, som igjen hindrer dem i å kunne samtykke til helsehjelpen. Hele poenget med bestemmelsen er å holde foreldrene utenfor av hensyn til barnet. Foreldrene har ikke mulighet til å samtykke til noe de ikke har kjennskap til.125
Det er svært uheldig at bestemmelsene trekker i så ulike retninger. Det er ikke lett for barn og foreldre å forstå sine rettigheter og plikter basert på dagens bestemmelser. Som Aasen skriver i sin artikkel: ”Selv om tolkningen er klar nok, er det likevel uheldig at lovens § 4-4 første ledd har fått en for absolutt utforming og at barnets rett til også å avgi samtykke ikke kommer klart frem av § 3-4 annet ledd.”126
For at helsepersonell ikke skal gi informasjon til foreldrene, basert på et ønske fra barnet selv, stilles det et krav om at det må foreligge grunner som bør respekteres. Det kan være flere ulike årsaker til at foreldrene ikke bør informeres. Det kan tenkes at et barn under 16 år oppsøker helsesøster eller annet helsepersonell og forteller om mishandling, enten i hjemmet eller andre steder. Spesielt dersom det gjelder mishandling i familien, er det viktig at barnet er trygg på at informasjonen som deles med helsepersonellet ikke kommer videre til foreldrene.
Dersom foreldrene hadde hatt et ubetinget krav på all informasjon, uansett situasjon, ville barnet mest sannsynlig ikke delt sin historie i frykt for foreldrenes reaksjon. I slike saker har likevel helsepersonell en opplysningsplikt overfor barnevernet. Uten hinder av taushetsplikt skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. helsepersonelloven § 33 andre ledd.127 Videre må råd om seksualitet og
124 Aasen (2008) s. 11
125 Aasen (2008) s. 11
126 Aasen (2008) s. 11
127 Se også lov om barneverntjenester § 4-10, §4-11 og § 4-12
43
prevensjon kunne gis uten å informere foreldrene.128 I forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven nevnes også ungdom som søker råd om lettere psykiske problemer på grunn av mobbing.129 Aasen skriver i sin artikkel at ”det er naturlig å forstå loven slik at dersom den unge gir uttrykk for at hun eller han ikke ønsker at foreldrene skal orienteres, og viser til en plausibel grunn, vil dette i utgangspunktet være tilstrekkelig. Det kan ikke kreves for mye, idet dette vil kunne undergrave formålet med bestemmelsen, nemlig å sikre at mindreårige får den helsehjelp de trenger og etter loven har krav på”.130 Dersom det dreier seg om mer alvorlige psykiske lidelser, og spesielt hvis det er fare for selvskading eller redusert utvikling, omgang med rusmidler eller større fysiske skader på grunn av kriminelle handlinger, skal helsepersonell informere foreldrene.131
Det er vedtatt lovendringer på dette området. I den nye bestemmelsen til § 3-4 skal det nå uavhengig av barnets alder ikke gis informasjon til foreldrene dersom tungtveiende hensyn til barnet taler mot det. Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret skal likevel gis foreldrene, dersom barnet er under 18 år. Barnet skal da informeres om at informasjonen gis. Dersom det er aktuelt å unnta informasjon fra foreldrene, skal barnet informeres så tidlig som mulig om retten til informasjon for foreldrene og unntakene fra denne retten.132
6.6 Selvbestemmelsesrett for barn under 12 år
Barn under 12 år har i utgangspunktet ingen selvbestemmelsesrett i medisinske spørsmål.
Dette fremkommer av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd. Spørsmålet er om det kan gjøres unntak fra denne hovedregelen for barn under 12 år.
Selv om barn under 12 år ikke har rett til å samtykke til helsehjelp, har de full mulighet til å
Selv om barn under 12 år ikke har rett til å samtykke til helsehjelp, har de full mulighet til å