Barnet ønsker behandling som foreldrene ikke samtykker til

Det kan tenkes situasjoner hvor barnet ønsker behandling som foreldrene ikke vil gi sitt samtykke til. I slike situasjoner er det ikke lenger snakk om tvang overfor barnet i forhold til å tåle et visst inngrep, men heller om å nekte det en behandling som det ønsker. Dette kan dreie seg om utprøvende behandling for en sjelden sykdom, som kan innebære ukjente risikofaktorer. Et annet eksempel kan være medlemmer av Jehovas vitner som nekter å samtykke til at deres barn skal motta blodoverføring, selv om barnet selv ønsker dette. Her er det viktig å understreke at pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 tredje ledd regulerer tilfellet. Det kommer frem av bestemmelsen at det kun er myndige personer som har rett til å nekte blodoverføring på grunn av alvorlig overbevisning. Foreldrene er derfor avskåret fra å kunne nekte slik behandling på vegne av sine barn.

Barn må i utgangspunktet ha større rett til å motsette seg inngrep enn til å avgi samtykke til behandling. Dette fordi tvungen behandling er et større inngrep i barnets integritet. Likevel, dersom barnets ønske om behandling har gode grunner for seg, kan ikke barnets mening uten videre avfeies, selv om situasjonen ikke er av en slik karakter at barnevernloven § 4-10 kommer til anvendelse. Bestemmelsen i barnevernloven sier at dersom det er grunn til å tro at et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og foreldrene ikke sørger for at barnet blir undersøkt eller får behandling, kan fylkesnemnda vedta at barnet med bistand fra barneverntjenesten skal undersøkes og videre ved alvorlig sykdom, behandles på sykehus eller i hjemmet.

88 Aasen (2008) s. 25

89 Punkt 5.7.3 er i sin helhet basert på Aasen (2008) s. 25-26 punkt 5.3

31

Barnet har en rett til å si sin mening, og foreldrene har en plikt til å lytte til barnet og skal videre legge vekt på barnets mening i forhold til alder og modenhet. En tilsvarende plikt har helsepersonell, som i tillegg har et krav om å yte omsorgsfull og forsvarlig helsehjelp, jf.

helsepersonelloven § 4. Dersom foreldrenes mostand er sterk, enstemmig og godt begrunnet, vil det imidlertid måtte legges avgjørende vekt på denne. Dette er i tråd med hovedregelen i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd om foreldrenes rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år.

5.8   Forholdet  mellom  barnets  mening  og  barnets  beste    

Er barnets rett til å uttale seg en ubetinget rett, eller kan denne settes til side dersom barnets beste tilsier noe annet? Det er ikke alltid gitt at barnets mening er det som er til det beste for barnet. Som nevnt i innledningen finnes det ingen rettspraksis på helserettens område når det kommer til barns med- og selvbestemmelsesrett. Det vil i det følgende derfor benyttes rettspraksis fra andre rettsområder for å belyse forholdet mellom barnets mening og barnets beste.

I en dom avsagt av Høyesterett i Rt. 2004 s. 811 kan det virke som om barnets rett til å si sin mening alltid må ses i lys av hensynet til barnets beste. Saken gjaldt endring av en dom om omfanget av samværsrett, jf. barneloven § 39 andre ledd andre punktum. Barna som var 13 og 8 år hadde ikke blitt spurt om deres mening da saken gikk for lagmannsretten. Spørsmålet var om det var en saksbehandlingsfeil i og med at barna ikke var blitt spurt om å uttale seg. Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at lagmannsrettens dom ikke var beheftet med saksbehandlingsfeil.

I avsnitt 47 i dommen uttales det: ”Det er ingen tvil om at utgangspunktet etter så vel barnelova § 31 som barnekonvensjonen artikkel 12 er at C skulle høyrast. Etter mitt syn står likevel ikkje dette synspunktet så sterkt der det er tale om endring av samværsordninga i ein ny dom, som det ville ha stått ved en opphavlege prøvinga. Saka må også i alle tilfelle vurderast i lys av det grunnleggjande prinsippet om barnets beste, slik det er slått fast både i barnelova og barnekonvensjonen. Dette gjeld som nemnt også for saksbehandlinga.”

Dommen er blitt analysert og kritisert av Lucy Smith, som i sin artikkel uttaler: ”Høyesteretts generelle uttalelser om at barnets uttalerett alltid må ses i lys av barnets best, er i strid med ordlyden i barnelovens § 31 og i FNs barnekonvensjon. Uttalelsene kan bidra til å svekke

32

barnets uttalerett, noe som vil innebære et meget uheldig tilbakeskritt. Norge har vært en pioner når det gjelder barns medbestemmelsesrett. Det er grunn til å tro at Barnekonvensjonens artikkel 12 er inspirert av den norske barneloven, og for svært mange stater representerte artikkelen nye og til dels kontroversielle ideer. Fortsatt er det få land som fullt ut respekterer artikkel 12. FNs barnekomité ser det som viktig å motarbeide autoritetspregede holdninger og å skape en forståelse i hvert enkelt land for at barnet er et selvstendig individ – ”a social and moral agent” – med både evne og rett til å være med på å bestemme i saker som berører dem. Dette bør være en rett til medinnflytelse på en aktiv og meningsfull måte.”⁹⁰

Også i Rt. 2007 s. 376 anser Høyesterett barnets mening som et moment som skal inngå i barnets beste-vurderingen, jf. dommens avsnitt 21. Avgjørelsen gjaldt spørsmål om fast bosted for barn på 12 og 9 år.

I plenumsdommene Rt. 2012 s. 1985 og Rt. 2012 s. 2039⁹¹ kan det også se ut som at Høyesterett har nedtonet betydningen barnet har som en selvstendig rett til å uttale seg.

Sakene dreide seg henholdsvis om gyldigheten av avslag på søknad om asyl og opphold i Norge for en iransk familie og avslag om opphold på humanitært grunnlag for en familie fra Bosnia-Hercegovina. I begge tilfellene var det barn som hadde bodd mange år i Norge.

Utlendingsnemnda hadde ikke latt barna uttale seg.⁹²

Det er vanskelig å konkludere med hva Høyesterett egentlig mente i disse plenumsdommene om barns rett til å uttale seg. Uansett har ikke barns selvstendige uttalerett fått den statusen som barnekonvensjonen tilsier. Barnets rett til å si sin mening er som sagt en selvstendig rettighet, og det er derfor en saksbehandlingsfeil dersom barnet ikke blir hørt.⁹³

90 Smith (2004) s. 231

91 Se Rt. 2012 s. 1985 avsnitt 211 og Rt. 2012 s. 2039 avsnitt 129

92 Bendiksen og Haugli (2015) s. 84-85

93 Bendiksen og Haugli (2015) s. 85

33

6   Barns  selvbestemmelsesrett  i  helserelaterte  spørsmål  

6.1   Innledning  

Innenfor norsk helserett kreves det et gyldig samtykke fra pasienten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1. Dette henger sammen med individets rett til å bestemme over seg selv og treffe avgjørelser som angår dem selv. Selvbestemmelsesretten er også beskyttet etter EMK artikkel 8, om retten til privatliv. I en sak fra EMD, Pretty vs. Storbritannia fra 2002, ble det uttrykkelig sagt at dersom en pasient som er kompetent til å ta avgjørelse om å nekte behandling, likevel blir tvunget til en slik behandling, foreligger det en krenkelse av pasientens integritet og dermed et brudd på EMK artikkel 8, jf. dommens avsnitt 61 og 63.⁹⁴ I norsk rett gjelder det et prinsipp om ”gradvis selvbestemmelsesrett” for barn. Barneloven sier i § 33 at foreldrene skal gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett med alderen og frem til det fyller 18 år. Allerede fra barnet er veldig lite, skal regelen i § 33 anvendes. Reglen vil da særlig få betydning for personlige spørsmål som feks. hva slags klær barnet skal bruke og hvem det skal omgås. Reglen i § 33 fører til at den rett foreldreansvaret gir foreldrene til å bestemme over barnet, på mange områder faller bort før barnet fyller 18 år. Plikten til å vise omsorg og omtanke for barnet faller likevel ikke bort før barnet fyller 18 år. Behovet for omsorg fra foreldrene vil gradvis endre seg i takt med barnets alder og utvikling. Foreldrenes rolle som lytter til barnet blir ofte viktigere med årene.⁹⁵ Barneloven § 33 er en generell bestemmelse og kommer også til anvendelse i helserelaterte avgjørelser.⁹⁶

Enkelte steder i lovgivningen er det uttrykkelig sagt at barn har selvbestemmelsesrett. Barn som er fylt 15 år, avgjør selv spørsmål om valg av utsanning og om å melde seg inn i eller ut av foreninger, jf. barneloven § 32. Som det fremkommer av pasient- og brukerrettighetsloven

§ 4-3 første ledd bokstav b, er den helserettslige myndighetsalder 16 år, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser eller av tiltakets art. Særlige lovbestemmelser kan være steriliseringsloven § 2, som setter en nedre aldersgrense på 25 år og transplantasjonsloven § 7 første og andre ledd som setter 18 år som nedre aldersgrense.⁹⁷

94 Pretty v. The United Kingdom

95 NOU 1977:35 s. 148-149

96 Aasen (2008) s. 10

97 Aasen (2008) s. 10

34

6.2   Hva  ligger  i  begrepet  selvbestemmelse?  

Selve ordet ”selvbestemmelse” blir ikke brukt i de helserettslige lovene. Lovgiver har valgt å bruke ”samtykke”. Autonomi er også et begrep som blir for å beskrive selvbestemmelse.

Gullestad har definert begrepet autonomi som ”det å fremføre sine intensjoner direkte i samspill med andre i situasjoner der ens egne interesser står på spill”.⁹⁸ Denne definisjonen er utformet i en psykologisk sammenheng, men passer også bra innenfor helseretten.⁹⁹ I forarbeidene er selvbestemmelse definert slik: ”Å utøve selvbestemmelse vil si å handle eller disponere i kraft av egen vilje.”¹⁰⁰ Pasient- og brukerrettighetsloven har ingen definisjon av

”samtykke”. I personopplysningsloven § 2 første ledd nr. 7 er samtykke definert som en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring fra den registrerte, om at han eller hun godtar behandling av opplysninger om seg selv. Innenfor helserettens område kan vi benytte oss av første del av denne definisjonen.

6.3   Hensyn  bak  retten  til  selvbestemmelse    

Alle mennesker er født frie og med retten til å bestemme over eget liv. Retten til selvbestemmelse er et utslag av et generelt frivillighetsprinsipp. Forarbeidene uttrykker at pasientens rett til å bestemme over eget liv og helse, er en helt grunnleggende rettighet.¹⁰¹ For at pasienten skal kunne utøve sin selvbestemmelsesrett, må vedkommende være i stand til å treffe en beslutning med grunnlag i relevant informasjon. Det fremgår av helsepersonelloven

§ 10 at helsepersonell plikter å gi informasjon til pasienten. Viktig informasjon fra helsepersonell og et informert samtykke fra pasienten fremmer god pasientbehandling.¹⁰²

6.4   Selvbestemmelsesrett  for  barn  over  16  år   6.4.1   Utgangspunkt  

Innenfor foreldreansvaret ligger det en bestemmelsesrett over barnet og da også en rett til å treffe beslutninger i medisinske spørsmål.¹⁰³ Foreldrenes bestemmelsesrett gjelder ikke helt

98 Gullestad (1992) s. 209

99 Kjønstad (2007) s. 41-42

100 Aasen (2000) s. 35

101 Ot. prp. nr. 13 (1998-1999) s. 56

102 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 69

103 Aasen (2000) s. 560

35

ubetinget, og som det fremkommer av barneloven § 33, skal foreldrene gi barnet stadig større selvråderett med alderen og frem til det er myndig. Pasient- og brukerrettighetsloven oppstiller ulike alderskrav for å samtykke til helsehjelp. I § 4-3 første ledd står det at personer over 18 år har samtykkekompetanse, med mindre annet følger av lov og at personer mellom 16 og 18 år har samtykkekompetanse, med mindre annet følger av lov eller av tiltakets art.

Det er vedtatt lovendring i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd og en ny bokstav c skal legges til. Også personer mellom 12 og 16 år skal ha rett til å samtykke til helsehjelp for forhold som foreldrene ikke er informert om etter bestemmelsen i § 3-4. I tillegg skal § 4-3 få et nytt sjette ledd som sier at der hvor informasjon ikke skal gis foreldrene og barnet er under 12 år, kan den som yter helsehjelp, ta avgjørelser om helsehjelp som er strengt nødvendig, og som ikke er inngripende med hensyn til omfang og varighet. Slike avgjørelser kan bare tas i en begrenset periode frem til det kan innhentes samtykke.¹⁰⁴

Flere steder i norsk lovgivning finner vi ulike alderskrav. I vegtrafikkloven § 24 tredje ledd er det oppstilt et krav om at man må være fylt 18 år for å kunne få førerett på personbil. Dette samsvarer med den vanlige allmenkjente myndighetsalderen. Straffeloven opererer med en kriminell lavalder på 15 år. I vergemålsloven er det også gjort en rekke unntak fra hovedregelen om myndighetsalderen på 18 år. Etter vergemålsloven § 10 kan den som har fylt 15 år selv inngå arbeidsavtale. Videre kan den som har fylt 15 år selv råde over midler som han eller hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet eller som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet, samt normal avkastning av slike midler, jf.

vergemålsloven § 12 første ledd. Dette er kun to eksempler av mange fra vergemålsloven.

Den som har fylt 15 år kan også selv melde seg inn eller ut av trossamfunn, jf. lov om trudomssamfunn og ymist anna § 3. Og i barneloven kommer det frem at barn som har fylt 15 år selv avgjør spørsmål om valg av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreninger, jf. § 32.

Selv etter fylte 18 år kan man bli betegnet som ”barn” etter norsk lov. I særlige tilfeller har lovgiver sett et behov for at unge voksne også skal falle inn under typiske bestemmelser som gjelder for barn. Barnevernloven oppstiller et slikt utvidet ”barne”-begrep, jf. § 1-3 andre

104 Prop. 75 L (2016-2017) s. 93

36

ledd. Alkoholloven sier i § 1-5 første ledd at salg, skjenking eller utlevering av sprit over 22 prosent ikke må skje til noen under 20 år, jf. § § 1-3 andre ledd femte strekpunkt.

6.4.2   Den  helserettslige  myndighetsalder    

Ved fylte 16 år når man den helserettslige myndighetsalderen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav b. Man er fortsatt et barn i lovens forstand, men med myndighet til å samtykke til egen behandling og til å ta avgjørelser i medisinske spørsmål. Den helserettslige myndighetsalderen på 16 år gjelder også for informasjon. Barnet har da i utgangspunktet krav på informasjon og at denne informasjonen ikke skal deles med foreldrene mot barnets vilje. I enkelte tilfeller kan dette fravikes. Dersom det er nødvendig for at foreldrene skal kunne ivareta omsorgsplikten, jf. barneloven § 30, kan informasjon likevel gis til foreldrene.

I 1997 sendte Sosial- og helsedepartementet ut høringsnotat til lov om pasientrettigheter på bred høring. Her ble det foreslått å sette den helserettslige myndighetsalder til 15 år.¹⁰⁵ Til dette spørsmålet uttalte Barneombudet:

”Barneombudet mener dette er betenkelig. Barn skal ansvarliggjøres ved en med alderen økende grad av medbestemmelse, dette er gjennomarbeidet i all lovgivning som omhandler barn. Barn skal imidlertid skjermes for tyngende avgjørelser og ansvar. Barn skal ha rett til å bli hørt, men skal være fri for å være ansvarlig alene. Disse prinsippene kommer klart frem i barnelovens § 31 m.m.”¹⁰⁶ Barneombudet uttrykte at de ønsket å opprettholde 16 år som grense for selvbestemmelsesrett innenfor helseretten. Departementet uttalte i samme høringsnotat: ”Departementet ser verdien av en harmonisering med barneloven og barnevernloven, men mener likevel at de hensyn som fremkommer ovenfor må veie tyngre på bakgrunn av at konsekvensene av et helsemessig inngrep kan være så alvorlig at samtykke må bygge på mest mulig modne overveielser.”¹⁰⁷ Etter at de ulike aktørene hadde fått uttalt seg i høringsnotatet ble myndighetsalderen stående på 16 år.

105 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 17

106 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 84-85

107 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 84-85

37 6.4.3   Unntak  fra  hovedregelen  om  samtykke  

Hovedregelen om selvstendig samtykkekompetanse for barn over 16 år gjelder ikke alltid, og bestemmelsen inneholder et unntak. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav b at personer mellom 16 og 18 år har samtykkekompetanse, med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art. Steriliseringsloven § 2 oppstiller en aldersgrense på 25 år. Transplantasjonsloven § 7 første ledd inneholder et krav om at personen må være fylt 18 år for å kunne samtykke til donasjon. For personer under 18 år, er det foreldrene eller andre med foreldreansvaret som har retten til å samtykke til donasjon, jf.

andre ledd.

Tiltakets art kan også tilsi at personer mellom 16 og 18 år likevel ikke skal ha samtykkekompetanse. Undersøkelser og behandlingsformer kan variere fra små inngrep uten større risiko eller bivirkninger, til større og mer omfattende inngrep med mulighet for store konsekvenser. Jo, mer alvorlig inngrepet er, jo mer taler for at foreldrene skal involveres i beslutningsprosessen. En ungdom i alderen 16 til 18 år er ikke nødvendigvis godt nok rustet eller har nok erfaring til å kunne ta krevende og ofte svært kompliserte valg angående egen helse.

Et eksempel hentet fra Aasen illustrerer problemet med at 16-åringer er gitt samtykkekompetanse og at dette ikke alltid er til det beste for barnet. ”En privatpraktiserende spesialist i plastisk kirurgi blir forespurt av en 16 år gammel, slank og velutviklet gutt om å utføre fettsuging. Legen forklarer at han neppe vil ha noen glede av inngrepet, men gutten insisterer på å få det utført. Legen etterkommer så ønsket. Gutten lider av spiseforstyrrelse, noe legen ikke er klar over på det tidspunktet forespørselen om fettsuging kommer”.¹⁰⁸ Statens helsetilsyn, daværende Helsedirektoratet kom i 1993 med sterk kritikk av legen som valgte å utføre inngrepet. ”Med den kunnskap helsevesenet i dag har om kroppsfiksering og spiseforstyrrelser, er det ikke forsvarlig legevirksomhet å foreta fettsuging på en slank og velutviklet ungdom, som etter å ha mottatt informasjon om at han neppe vil få noen glede av inngrepet, fortsatt insisterer på å få det utført. Kirurgen har i slike tilfeller rett og plikt til å avslå å foreta inngrepet”.¹⁰⁹

108 Aasen (2000) s. 238

109 Statens helsetilsyn (daværende Helsedirektoratet) advarsel i klagesak av 8. desember 1993. Jeg har hentet uttalelsen fra Aasen (2000) s. 238, da jeg ikke fant det originale dokumentet.

38

I forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven understrekes det at i visse situasjoner bør ikke pasienten ha beslutningskompetanse før fylte 18 år. Dette gjelder for eksempel deltakelse i forskningsprosjekter, eksperimentell behandling, smertefull eller risikofylt behandling og behandling som er irreversibel, blant annet plastisk kirurgi.¹¹⁰

Det kan også tenkes situasjoner hvor en ungdom mellom 16 og 18 år er svært umoden.

Modenhet varierer veldig fra ungdom til ungdom. Selv om ungdommen oppfyller lovens krav til alder, kan det være aktuelt å underkjenne samtykket. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd sier at ”samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter”.¹¹¹ Det er kun rent unntaksvis at fysiske forstyrrelser alene kan føre til bortfall av samtykkekompetansen. Som Syse skriver,

”hverken alvorlig epilepsi, cerebral parese eller synsnedsettelse vil alene kunne føre til bortfall av samtykkekompetanse.”¹¹²

Samtykkekompetansen må vurderes konkret. Selv om samtykkekompetansen faller bort i et tilfelle, tilsier ikke dette at samtykkekompetansen skal bortfalle i andre tilfeller. Ordlyden i § 4-3 andre ledd tilsier en streng vurdering av om samtykkekompetansen skal falle helt eller delvis bort. For at pasienten skal bli fratatt sin samtykkekompetanse, kreves det at personen åpenbart ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for at helsehjelpen blir gitt og hva et samtykke vil omfatte.¹¹³ Også Aasen legger til grunn at det skal svært mye til for å underkjenne et samtykke. ”Poenget med å operere med faste aldersgrenser er å spare adressaten for samtykket for å måtte foreta omfattende individuelle vurderinger av personens modenhet”.¹¹⁴

6.4.4   Informasjon  

Informasjon som gis en pasient over 16 år, skal ikke gis til foreldrene. Fra denne hovedregelen er det gjort unntak. ”Informasjon som er nødvendig¹¹⁵ for å oppfylle

110 Ot. prp. nr. 12 (1998-1999) s. 85

111 Min utheving

112 Syse (2015) s. 427

113 Syse (2015) s. 428

114 Aasen (2000) s. 273

115 Min utheving

39

foreldreansvaret, skal likevel gis foreldrene når pasienten er under 18 år”, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 tredje ledd. Pasienten kan videre også samtykke til at informasjon skal gis, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3.

Det kan oppstå problemer når ungdom nekter helsetjenesten å gi foreldre eller andre med foreldreansvaret informasjon av betydning for å kunne utøve nettopp foreldreansvaret. Selv om ungdommen oppnår helserettslig myndighetsalder ved fylte 16 år, varer foreldreansvaret frem til den mindreårige er myndig, altså 18 år. Et eksempel er en ungdom på 16 år som blir innlagt på sykehus på grunn av alkoholforgiftning. Ofte har ungdommen da et ønsket om at foreldrene ikke skal informeres om dette. Dersom sykehuset etterkommer dette ønsket, er det svært vanskelig for foreldrene å vite hvor barnet befinner seg og det gjør det vanskelig å gjennomføre pliktene knyttet til foreldreansvaret. Dette har lovgiver tatt stilling til, og bestemmelsen i tredje ledd innebærer at foreldrene må få opplysning om hvor barnet befinner seg, om eventuell selvmordsfare eller annen alvorlig fysisk eller psykisk lidelse, og om innleggelse i sykehus på grunn av livstruende tilstander, alvorlige spiseforstyrrelser o.l. Det er likevel ikke slik at denne informasjonsplikten innebærer at helsepersonell skal redegjøre for den generelle helsetilstanden eller hvilke undersøkelser som er gjort.¹¹⁶

Ungdommens autonomi må veies opp mot foreldrenes foreldreansvar. Et eksempel på denne avveiningen ble godt illustrert i forelesning i helserett på Universitetet i Oslo av Anne Kjersti Befring. Det er ikke ukjent at mindreårige drikker alkohol og av og til blir alvorlig beruset. I slike tilfeller er det viktig at ungdommen søker hjelp. Legevakta er et sted ungdom kan oppsøke og få hjelp. En kan se for seg at terskelen for å søke helsehjelp i absolutt nødvendige

Ungdommens autonomi må veies opp mot foreldrenes foreldreansvar. Et eksempel på denne avveiningen ble godt illustrert i forelesning i helserett på Universitetet i Oslo av Anne Kjersti Befring. Det er ikke ukjent at mindreårige drikker alkohol og av og til blir alvorlig beruset. I slike tilfeller er det viktig at ungdommen søker hjelp. Legevakta er et sted ungdom kan oppsøke og få hjelp. En kan se for seg at terskelen for å søke helsehjelp i absolutt nødvendige

In document Barns med- og selvbestemmelsesrett i helseretten (sider 34-0)