Hovedtema i dette kapitlet har dreid seg om opplæringens organisering og lærlingenes kontekstuelle erfarings- og læringsbetingelser, i bedriften og til dels utenfor bedriftene. Det sentrale
forskningsspørsmål har vært rettet mot hvordan ulike betingelser bidrar til utvikling av lærlingenes motivasjon og læringsinteresse. Dette har vært drøftet dels direkte i analyse av lærlingens subjektive opplevelse av læringsmiljøet, dels indirekte gjennom en vurdering av miljøenes ulike læringsressurser.
I tillegg til dette hovedtema har et eget underkapittel drøftet problemstillinger knyttet til overgangen mellom skole og opplæring i bedrift.
I denne sammenfattende drøftingen skal vi ta utgangspunkt i de teoretiske perspektivene og analytiske "knaggene» som ble introdusert i første delkapittel. Vi ser etter faglig-organisatoriske og sosiokulturelle betingelser for læring, eller, med en heuristisk tilpasning til et annet begrepspar, vi ser etter læringspraksiser og læringsfellesskap, som bidrar til lærlingenes motivasjon og læringsinteresse.
Hvilke ressurser eller kilder for læring finnes i det læringslandskap lærlingene beveger seg i? Vi understreket at slike betingelser ikke bare kan forstås ved å studere interne forhold i bedriften.
Strukturer og kulturer i bedriftene står i sammenheng med samfunnsmessige forhold, både gjennom utdanningssystemet, ulike former for «politisk» regulering av arbeidslivsinteresser (avtaleverk, arbeidsmiljølov mv) og bredere lokale/regionale/nasjonale kulturer som ressurser for verdsetting av ulike typer utdanning og arbeid.
Betydningen av å studere læringsmiljøet i bedrift i et samfunnsperspektiv kom fram på flere måter. Alle lærebedriftene for industrifagene lå i regioner med sterke tradisjoner for industriell virksomhet, særlig mekanisk industri og prosessindustri. Bedriftene har tette bånd til skolene og lærlingene har gjennom skolen gjennomgått en sosialisering for industrifaglig arbeid. Om deres egen motivasjon for å velge TIP i si tid kunne være litt uklart (jfr. Olsen og Reegård 2013), var orienteringen mot industrien et naturlig valg. Den sosiokulturelle figuren industriarbeider var ikke fremmed. Tvert om,
78
industrifagarbeideren representerte godt arbeid og god lønn. Vi ser at denne generelle orienteringen mot industrifaglig arbeid gjorde elevene åpne for å kunne ta ulike typer læreplasser. Om de ikke fikk det ene, kunne de ta det andre. Pragmatiske overveielser om det tilbudet de fikk eller stedet de ønsket å bo på kunne avgjøre hvilket lærefag de kom inn i. Forventningen til læretida var knyttet til praktisk industriarbeid og godt arbeidsmiljø. Denne forventningen ble innfridd uavhengig av lærefag. Og ser vi det hele fra bedriftens ståsted, finner vi samme betydningen av den samfunnsmessige relasjonen.
Rekruttering er styrt av interne interesser, men også i stor grad av den kunnskap og de sosiale forpliktelser bedriftene har om/til omgivelsene. Kunnskapen og forpliktelsene bygges gjennom et stort spekter av aktiviteter og pleiing av kontakter i skole og offentlige etater. Det er alt fra skolebesøk, yrkesmesser, prosjekt til fordypning, inntak av lærekandidater eller TAF-elever til spesielle avtaler med NAV.
Den kanskje aller viktigste forbindelsen mellom samfunn og læringsmiljø i bedrift ligger i den samfunnsmessig strukturerte arbeidstakerkategorien fagarbeider (Drexel 1994). De spesifikke fagarbeiderkategoriene har sine særlige karaktertrekk, men generelt sett vill disse være kjennetegnet av noen sentrale indikatorer. En fagarbeiderkategori representerer en bestemt plass i bedriftens arbeidsdeling, bestemte kvalifikasjoner gjennom utdanning og opplæring, en særlig «arbeidspolitisk»
regulering gjennom tariffavtaler og interessepolitisk representasjon og et bredt forankret
identitetsgrunnlag. Som vi har sett under drøftingen av industrifagene er en slik kategori en sentral referanse både for lærlinger og opplæringsansvarlige. Ja, for hele «sirkelen» av aktive ressurser for fagopplæringen, i så vel bedrift som samfunnet omkring. Vi håper analysen i dette kapittelet viser relevansen av dette perspektivet, som er grundigere redegjort for i tidligere rapporter (Høst red 2012 og 2013).
Perspektivet gir også et godt utgangspunkt for å tolke prosessene i de andre fagområdene. Allerede i skolestudien så vi hvordan læringsmiljøet i rørleggerfaget har ressurser på samfunnsnivå for å orientere elvene til rørfagslærlinger (ibid.). I utgangspunktet kunne de være like usikre på egne valg som mange andre, men forbindelsen mellom skolepraksis, praksis i utplassering og de veletablerte yrkeskulturene begge steder førte elevene, «stille og rolig» gjennom opplæringen og ut i lære i vel etablerte yrkeskategorier. Når møtet med lærlingene viser at de jevnt over trives og er fornøyd med læretida, uten at de framstår som engasjerte eller særlig «taletrengte» lærlinger som ivrer etter å fortelle om sin opplæring, kan dette tolkes som uttrykk for denne samme «naturlige» struktureringen av læringsprosessen. Og hele analysen av rørleggeropplæringen i dette kapittelet forteller om en fagkultur som er godt forankret i sterke tradisjonsbærere, med de enkelte rørleggermesterne, og i bedriftenes praksiser der lærlingene deltar i det daglige arbeidet sammen med rørleggersvennene, ute hos kunder i ulike oppdrag. Fagopplæringen er kjennetegnet av en målrettet rekrutteringspolitikk, med trekk av sosial forpliktelse og hensyn til nære sosiale bånd, en planmessig uformell opplæring
gjennom skrittvis utvidet praksisdeltakelse og ansvarsutvidelse, en nærmest paternalistisk holdning for å sikre at rørleggersvennene tar seg av lærlingene på en god måte. Det står igjen å vite om mesternes beskrivelser er dekkende på alle punkter, men i denne omgang vil vi peke på den klare orientering som ligger i deres rolle som faglige ledere. Med slike praksiser, fellesskapsrelasjoner og rollemodeller som analysen antyder, gir det et bilde av læringsmiljøer med rike læringsressurser.
Disse beskrivelsene kan lett gi et «idealistisk» bilde av læringsmiljøene. En type læringsbarrierer som lett kan oppstå i små miljøer, som i en rørleggerbedrift, er former for krenkende relasjoner i det sosiale arbeidsfellesskapet. Det er et allment kjent fenomen, som for så vidt gjelder alle arbeidsfellesskap.
Når vi ikke rapporter om slikt her, er det fordi vi ikke har registret dette i de bedriftene vi har vært i.
For etablerte fag- og yrkeskulturer som i industrifag og rørleggerfaget, er det også en rekke forhold som kan føre til erosjon og svekkelse av fagene og deres bærekraft. Rørleggermesterne nevnte de store tekniske endringene faget har gjennomgått, som gjør det nødvendig med omstillinger og endringer av faglig innhold. Så langt synes det som disse endringene ikke har løst opp eller svekket faget som sådan. Det har utviklet seg på et nytt grunnlag. Et annet forhold som kommer fram, er tendensen til større spesialisering i store bedrifter, der også organiseringen gir mesteren en viss
distanse til det daglige arbeidet og mindre nærhet til den praktiske kulturen. Disse forskjellene vil vi forfølge i undersøkelsens neste skritt.
Går vi tilbake til industrifagene ligger det farer for svekkelse av læringsmiljøene både i de teknisk-organisatoriske og de sosiokulturelle betingelsene. Ytterligere spesialisering gjennom oppsplitting av produksjonen, ved f.eks. outsourcing, vil true fagenes indre enhet og grunnlaget for autonomi i arbeidssituasjonen. Spesialiserte arbeidsoppgaver er lettere å forhåndsplanlegge. Ja, de må delvis det. I forlengelsen av eller parallelt med dette kan det komme til en arbeidsorganisering som i større grad bygger på et skille mellom høyt kvalifiserte fagarbeidere, som kan planlegge og overvåker arbeidsprosessen, og de som utfører spesialiserte oppgaver. Ved omfattende bruk av innleide prosjektarbeidere kan dette bli en løsning. Dette vil forandre karakteren av arbeidsfellesskapet og det faglige fellesskapet. Studier av slike endringsprosesser viser at fagarbeidere kan få ulike posisjoner i arbeidsorganisasjonen og delvis skifte til teknikerstillinger (Helland 2008). Denne typen hierarkisering vil ha stor betydning for faglige og sosiale identitetsprosesser. Disse problemstillingene peker litt ut over prosjektets umiddelbare oppgave, men synliggjør kompleksiteten i spørsmålet om kvalitet i læringsmiljøet.
Analysen av læringsmiljøet i salg og administrasjonsfaget viser også betydningen av et bredt samfunnsrelatert perspektiv, men med et motsatt fortegn med tanke på lærefagenes forankring.
Begge lærefagene synes å være avhengig av kraftig institusjonelt entreprenørskap dersom de skal vokse og utvikle seg til fag for betydningsfulle arbeidstakerkategorier innen servicearbeid. Her støter vi på det forhold at de kvalifikasjonene som fagbrevet skal representere dekkes gjennom rekruttering og opplæring på helt andre måter. I butikkene gjennom rekruttering av ulike typer «ukvalifisert»
arbeidskraft, i kontorene gjennom rekruttering av arbeidstakere med ulike former for høyere
utdanning. Dette gjør at en ny «fagarbeiderkategori» ikke finner en plass i bedriftens arbeidsdeling, og dermed heller ingen klar plattform for sosialkulturelt fellesskap, verken av politisk/ interessemessig (stilling, lønn osv.) eller av faglig identitetsmessig karakter
Går vi til lærlingenes subjektive opplevelse av den konkrete opplæringen som gjøres i bedriftene, er det flere trekk som synliggjør læringsmiljøenes kvaliteter uavhengig av de lærefaglige kategoriene. For lærlingene i salgsfaget, særlig, kan vi si at de opplever en variert og selvstendige arbeidspraksis, stimulerende arbeidsfellesskap og stor grad av trivsel. Det er mange gode læringsressurser, som bidrar til motivasjon og læringsinteresse. Det er rollemodeller som representerer salgsfaglig kompetanse og normer for god salgsfaglighet. Men denne opplæringen bidrar imidlertid ikke, eller i alle fall i liten grad, til læring av «fagarbeid» og sosialisering til å bli «fagarbeidere». Det samme kan vi observere i administrasjonsfaget. Her er det mange svært pliktoppfyllende faglige ledere, som også tar læreplanen svært seriøst og om nødvendig finner på egne oppgaver for å dekke hele planens innhold.
Men arbeidsorganisering og stillingsstruktur er ikke tilpasset det aktuelle lærefaget. For begge fagene er det et åpent spørsmål i hvilken grad det er jobb til lærlingene etter avlagt fagbrev. Enda mer uklart er hva slags stillinger de da vil gå inn i. Vi kan også spørre på en annen måte: I hvilken grad tenker lærlingene seg en jobb som salgsfagarbeider eller administrasjonsfagarbeider etter avlagt fagbrev?
Disse spørsmålene vil bli fulgt grundig opp i siste runde av intervjuer og bedriftsbesøk. Så langt er det klart at svært mange tenker seg å ta videre utdanning. De mest motiverte salgsfagslærlingene ser for seg en karriere i salg, med fagbrev, som de selv synes har en verdi, men uten tanke på at de skal ha arbeid som salgsfagarbeider. Fagbrevet blir et vitnemål for en «faglig» kompetanse, men ingen representasjon av en yrkestittel.
Kontrasten til industrifaglærlingene er slående. På et generelt nivå kan den daglige opplæringen beskrives på samme måte som under salgsfaget. Lærlingene inngår i en variert læringspraksis. De faglig-organisatoriske betingelsene er forskjellig, men over alt opplevde lærlingene å kunne delta i konkrete, utfordrende og betydningsfulle arbeidsoppgaver, som skulle gjennomføres selvstendig og nøyaktig, i dialog og gjensidig samarbeid med arbeidskolleger. Dette bidro til positiv selvverdsetting og anerkjennelse fra andre, og en styrket læringsinteresse. De deltar også i arbeidsfellesskap og bredere sosiale fellesskap der de trives og føler seg hjemme. Så også i industribedriftene fantes gode
80
ressurser for faglig og sosial læring, slik det også var i mange salgs- og administrasjonsbedrifter. Men læringsmiljøene i industrien har også en annen dimensjon. Her vokser det fram en faglig stolthet og faglig identitet ut fra praksis i de ulike lærefagene og deltakelse i faglige fellesskap. Riktignok var den faglige stoltheten mest forankret i mestring av det konkrete arbeidet, og mindre i det å dekke fagets helhet. Og kanskje var det en sterkere sosialisering til det industrifaglige enn til det lærefaglige. Men dette understreker bare vårt hovedpoeng: Læringsmiljøenes praksiser og fellesskap er relatert til etablerte arbeidstaker- og fagkategorier. Det er disse som angir både utgangspunkt og retning for læringen. Fagopplæring i industrien former industrifagarbeidere, akkurat som det «lages» rørleggere i rørleggerbedrifter.
At flere av lærlingene i industrifagene, som er godt fornøyd med det de gjør og skal bli, likevel tenker seg «videre» eller «høyere opp», etter fagbrevet, er et viktig tema for videre utforskning. Det er et forhold som har betydning for læringsmiljøet i bedrift, men som ikke kan forstås kun i lys av dette. Her må vi se etter impulser fra bredere strømninger i ungdommens omgivelser og livssituasjon. På den annen side, de ulike fagområdene har svært ulike krefter og mekanismer for integrasjon av elevene til fagopplæringen. For å forstå grunnlaget for gjennomføring og utdanningsaspirasjoner må vi se på samspillet mellom utdanningseksterne og utdanningsinterne forhold.