Elevenes/søkernes stemmer

De som ikke hadde læreplass rett etter Vg2

De aller fleste elevene vi intervjuet på Vg2 som ønsket læreplass, fikk det. Det var likevel noen som ikke fikk læreplass. Disse er blitt fulgt opp i ulike intervju, og nå i siste runde (høsten 2013) fikk vi tak i ni stykker av de 16 som ikke fikk læreplass som ønsket det i det opprinnelige utvalget. Erfaringene til disse er på ingen måte representative, men viser noe av mangfoldet blant dem som ikke fikk

læreplassen de opprinnelig søkte på etter Vg2.

Blant de ni vi intervjuet gikk fire stykker på Vg2 Industriteknologi (INDTEK). Av disse var det ei som fikk læreplass sent på året etter at hun var ferdig på Vg2 – det vil si etter at vi gjorde våre

oppfølgingsintervju. Vedkommende, som var fra Rogaland, sa at hun måtte være aktiv og søkte selv læreplass ved flere bedrifter. Hun fikk til slutt lærekontrakt som produksjonstekniker i en mekanisk industribedrift. Det var ikke lett å få læreplass, sa hun, men: «Jeg ringte til masse bedrifter, og snakket med dem, og forklarte hva jeg ville. Og da fikk jeg læreplass».

En annen, som også var fra Rogaland, valgte å ikke gå videre til læreplass fordi han var usikker på hva han ville.

Nå går jeg på påbygg. Det hadde jeg ikke tenkt på først. Jeg søkte læreplass [etter Vg2] og jeg fikk en telefon om tilbud om intervju, men jeg takka nei til intervjuet. Da ville jeg heller forsøke å gå på folkehøgskole. Jeg hadde ikke så lyst til å bli industrimekaniker eller noe sånt.

Det som var tingen var at jeg gikk på den [folkehøgskole], for å finne ut hvordan studentlivet var – finne ut om jeg ville studere. Da gikk jeg der, og fant ut at det var gøy og at det var det [studere] jeg ville.

Han går i dag på påbygg ved en privatskole. Han er godt fornøyd med valget om heller å ta påbygg, og sier han trives godt på privatskolen, der det er større status å jobbe for å få gode skoleresultater enn det han opplevde på yrkesskolen han tidligere gikk på. Han planlegger videre studier på høyskole, men har ikke helt slått fra seg tanken om å søke læreplass i industrien til høsten selv om han tror det er lite sannsynlig.

Den tredje vi intervjuet fra Vg2 INDTEK som ikke hadde fått læreplass var fra Telemark, han ønsket heller å gå til et annet Vg2 tilbud på TIP enn å gå ut i lære. Han er i dag lærling som bilmekaniker. Den siste eleven fra Vg2 INDTEK, fra Trøndelag, ville også prøve et annet Vg2 tilbud, og gikk Vg2

Bilskade, lakk og karosseri etter Vg2 INDTEK. Han er i dag lærling som billakkerer, og trives godt med sitt nye fag.

For rørleggerfaget var det noe av det samme bildet som for industrifagene. Som vi så over, får de fleste læreplass i rørleggerfaget. Vi intervjuet to stykker som ikke var i lære rett etter Vg2, som opprinnelig hadde tenkt det. En av dem som ikke startet rett i lære etter Vg2, ønsket heller å ta ett år med folkehøgskole for å utsette læretida noe. Han er i dag i gang med læretida si som rørlegger. Den

25 Definert som næring 25,28,30 og 33

68

andre som ikke var i rørleggerlære valgte også å gå på folkehøgskole etter Vg2. Etter folkehøgskolen, er han nå i gang med forkurs til ingeniørskolen.

Nå går jeg forkurs på ingeniør. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tenkte jeg skulle ta utdanning mens jeg er ung. Jeg kom rett inn på forkurset, og der får jeg fagene jeg mangler for å komme inn på ingeniør.

Blant de som i statistikken framstår som de ikke fikk læreplass i rørleggerfaget, er det noen som ikke fikk læreplass fordi de heller ville noe annet. Dette stemmer også med det som opplæringskontoret for rørfag i Rogaland sa, som vi skal komme tilbake til, at alle som ønsker det og forsøker, får læreplass i faget i Rogaland. Bildet for dette faget er relativt likt i de andre fylkene.

I salgsfaget er det et litt annet bilde. Dette henger delvis sammen med at det er flere kvinner der. To av dem vi intervjuet var høsten etter Vg2 gravid (begge fra Telemark). Begge disse hadde opprinnelig søkt læreplass, i kontorfaget og sikkerhetsfaget, men ingen av dem hadde fått læreplass, men hadde heller ikke vært veldig aktiv siden de visste de skulle ut i fødselspermisjon. En av disse kvinnene var nå i ferd med å avslutte tiden som hjemmeværende. Hun hadde under permisjonen fått brev fra fylkeskommunen²⁶, der hun fikk tilbud om rådgiving for hva hun skulle gjøre for å fullføre utdanningen.

Etter permisjonen hadde hun nå selv tatt kontakt med en rådgiver, og hadde en konkret avtale for å få hjelp til å skrive CV og søke om læreplass. Målet var å starte i lære i salgsfaget til høsten.

Vedkommende hadde opprinnelig ønsket seg læreplass i sikkerhetsfaget, men følte nå at det var mer riktig med salgsfaget. Hun var positiv med tanke på å få læreplass til høsten.

Den andre kvinnen som var i fødselspermisjon ved forrige korsveg, svarte følgende når vi spurte henne om hva hun gjorde nå:

Jeg jobber, er litt usikker på hva jeg skal. Derfor jobber jeg i stedet. Jeg jobber i salg, og servicebransjen, men ikke som lærling. Men jeg har jo fått full stilling, så – det lønner seg å ha fagbrevet, men det lønner seg ikke å gå to år med dårlig lønn. Så det er litt usikkert ennå [om hun skal ut i lære]. Om jeg ender opp med å være der i fem år, så kan jeg bare gå opp til fagprøva da. Det lønner seg jo for min del å gjøre det sånn. Men det er jo greit å ha det [fagbrevet] med seg, selv om en ikke skal bruke det resten av livet.

Hun ønsket seg opprinnelig læreplass i kontorfaget, men kunne fortelle at de var så få læreplasser at hun ikke anså det som mulig. Når hun ble spurt om hun ikke heller kunne vært lærling i jobben hun var i nå, svarte hun altså at «det lønner seg ikke». Hun ønsket seg gjerne fagbrev, og planla å gå opp til fagprøven om hun fortsatte i samme jobben som hun hadde nå i fem år. Det vil si at hun så på

muligheten til å gå opp til fagprøve som praksiskandidat. Dette sitatet kan si noe om fagbrevets stilling i varehandelen. Som vi viste til over er det svært få lærlinger i denne bransjen, og lærlinger er ikke en viktig rekrutteringsvei for bransjen i dag. De fleste unge som jobber i bransjen har enten ikke fullført videregående utdanning, eller har fullført studiespesialisering (Høst og Skålholt 2013).

Den siste vi fikk tak i, som ikke gikk rett over til læreplass etter Vg2, valgte heller å gå ett år på Vg2 Reiseliv etter Vg2 Salg, service og sikkerhet. Planen var opprinnelig å søke jobb etter Vg2 Reiseliv, men da hun ikke fikk det, søkte hun læreplass som reiselivsmedarbeider. Hun fortalte at det var svært få læreplasser i reiselivsmedarbeiderfaget i nærområdet, og at plassene var tatt da hun skulle søke, og at hun derfor ikke fikk læreplass. Fylkeskommunen tilbød da Vg3 i skole, men ikke som

reiselivsmedarbeider, men i salgsfaget.

Ja, det er veldig greit. Får oppfølging gjennom skolen. Der vi får hjelp til teorien før vi tar fagprøven. Det er veldig greit opplegg. Vi som går på salg er på skolen en gang i måneden.

Ellers er det bare praksis. Men de som går andre fag, går en dag i uka på skolen. Det er nesten det samme [som å være lærling], bare at jeg tar noe teori gjennom skolen, og bruker ett år i stedet for to. Ulempen er jo at det ene året får du ikke lønn. Men du får jo vanlig

26 Hun var usikker på hvem som sendte brevet, men vi kan anta at det var oppfølgingstjenesten

fagarbeiderlønn når du er ferdig da. Jeg har deltidsjobb ved siden av, for å få det til økonomisk. Jobber på bensinstasjon i tillegg.

I følge informanten var altså grunnen til at hun ikke fikk læreplass som reiselivsmedarbeider først og fremst at det var få læreplasser i det faget, og at hun var for seint ute med å søke. Da hun ikke fikk læreplass, opplevdes Vg3 i skole som et greit alternativ. Den største ulempen, slik informanten så det, var at hun ikke fikk lønn det året hun var i praksis. Som vi ser av sitatet, er Vg3 i skole i dette tilfellet i stor grad preget av praksis på en arbeidsplass. I salgsfaget er de ifølge informanten bare en dag i måneden på skolen, for å gjøre oppgaver og forberede seg på fagprøven. I andre fag, sa samme informant, var de på skolen en dag i uka.

De ulike historiene til de ni vi fikk tak i denne longitudinelle undersøkelsen som ikke hadde læreplass etter Vg2 viser at det er et stort mangfold blant dem som ikke fikk læreplass. For noen handlet det om at de ikke ønsket det – de ville ha ett års pause for å tenke seg om. For andre handlet det om at de ble gravide og skulle ut i permisjon, og andre igjen ønsket å prøve et annet Vg2 tilbud.

Det er selvsagt en viss skjevhet i hvem som faktisk tar telefonen når vi forskere forsøker å kontakte dem for et slikt intervju. Historiene de forteller viser likevel mangfoldet blant de 33 prosentene som ikke fikk læreplass i statistikken vi viste over. Dette bildet som disse ni tegner her, passer også med det vi vet om de som ikke fullfører videregående skole. De fleste er i arbeid eller utdanning de første årene etter at de skulle ha vært ferdig på videregående (Støren 2011). Mange oppnår etter hver kompetanse enten som lærlinger eller som praksiskandidater, eller de er i arbeidslivet som såkalt ufaglært. Det er også vist at i de fleste bransjene som rekrutterer fra yrkesutdanningsprogrammene er det flere unge ufaglærte, enn lærlinger/unge fagarbeidere. Det er kun i elektrobransjen at lærlingene dominerer blant de unge (Høst og Skålholt 2013).

Elevene som fikk læreplass

Elevene som fikk læreplass har ulike historier om hvordan de fikk læreplassen og hvorfor akkurat de fikk læreplassen. For mange handlet det om den kontakten de opprettet med bedriften gjennom prosjekt til fordyping. Vi har i dette prosjektet intervjuet over førti lærlinger. Svært mange av dem sier at læreplassen kom som et følge av prosjekt til fordyping:

Jeg var jo her i prosjekt i fordypning. Så begynte dem å spørre om jeg ville ha sommerjobb her. Og så var det noen spørsmål om å få lærlingplass her òg da. Så da gjorde jeg det.

Lærling, salgsfaget Nord-Trøndelag

Sitatet over kan brukes som et av svært mange eksempler på dette. Mange av lærlingene opplever overgangen fra elev til lærling som mer eller mindre automatisert. Noen opplever også at de ikke måtte søke læreplass, bare at det ble «fikset».

De som ikke fikk læreplass gjennom prosjekt til fordyping, har gjerne hatt kontakt med bedriften på andre måter, som denne salgslærlingen:

[…] Så for jeg bare innom [virksomheten] og så lurte jeg på om de ville ha en selger. Men da var de fullt opp da, men så ble det en åpen plass som bilvasker/klargjører. Og etter to måneder fikk jeg tilbud om stilling da. Det var sommerjobb først. Lærling, salgsfaget Nord-Trøndelag

Sitatet over viser noe som vi skal komme tilbake til når vi går gjennom intervjuene med bedrifter som har lærlinger. Læreplassen blir ikke bare sikret gjennom prosjekt til fordyping, men ofte har lærlingen en tilknytting til bedriften før de får læreplass, dette kan være familiekontakter, men også

sommerjobber og deltidsarbeid ved siden av skolen gir arenaer der det kan opprettes kontakt mellom bedrifter og potensielle lærlinger.

70

Det er også flere lærlinger som har søkt bedriftene direkte, slik vi så et eksempel på over blant de som opprinnelig ikke hadde læreplass. Det er klart at dette med å ta direkte kontakt med bedriftene også er noe som lærerne på de ulike skolene legger vekt på, som følgende sitat viser:

[…]var en av lærerne som tipset meg om at jeg skulle søke her. […] Jeg møtte bare opp og snakka med dem, og det var intervjuet. Rørleggerlærling, Nord-Trøndelag

De som ikke fikk læreplass gjennom prosjekt til fordyping har med andre ord hovedsakelig selv sendt søknader til ulike bedrifter, og på den måten vist interesse og skaffet seg læreplass.

Vi skal komme tilbake til hva opplæringskontorene betyr i formidlingen av læreplasser, men for elevene er ikke alltid tydelig hva opplæringskontoret har bidratt med i denne prosessen.

Intervjuer: Den bedriften du var utplassert i, så fikk du ikke læreplass, hvordan fikk du læreplassen her?

Rørleggerlærling: Sendte søknad rundt, så kjenner jeg sjefen av serviceavdelingen her, snakka med dem og de ringte meg et par timer før et annet firmaet som ringte meg...

Intervjuer: Du nevnte i forrige intervju at du håpet på hjelp fra opplæringskontoret, var de inne i bildet?

Lærling: Tror ikke de kom så langt, tror jeg fikk svar før opplæringskontoret begynte, sendte søknad først selv

De fleste sørget altså selv for å skaffe læreplass, enten ved kontakten de oppnådde i prosjekt til fordyping, eller ved å ta kontakt med mulige bedrifter selv. Opplæringskontorets rolle er som sagt ikke like klar for elevene i overgangen mellom skole og lære, men vi har også intervjuet en lærling som peker også direkte mot opplæringskontorets rolle, som i dette intervjuet av en industrimekaniker i Telemark:

Intervjuer: Hvordan fikk du denne læreplassen?

Lærling: Det var opplæringskontoret som spurte om jeg ville på intervju Intervjuer: Og da ønsket du å komme?

Lærling: Nja, jeg var ikke helt sikker

Noen av dem som har søkt læreplass via VIGO, men ikke søkt direkte til bedrifter har som over blitt spurt av opplæringskontoret om de ville komme på intervju. Dette gjelder som vi skal komme tilbake til spesielt i rørleggerfaget og i industrien.

Det er også eksempler på bedrifter som aktivt har søkt etter lærlinger. Et eksempel på det var en salgslærling i Rogaland, som egentlig ville ta påbygg, men som så at en butikk søkte etter lærlinger, og dermed søkte læreplass. Dette skal vi komme tilbake til når vi straks skal se nærmere på intervju av bedriftene.

Oppsummering elevene

Når lærlingene selv forteller om hvordan de fikk læreplass handler det for de aller fleste om at de selv har søkt bedriftene om plass, gjerne etter prosjekt til fordyping i den samme bedriften. Noen helt få har blitt kontaktet direkte av bedrifter eller opplæringskontor etter først å ha søkt gjennom VIGO,²⁷ men det kan se ut som dette hovedsakelig gjelder industrifagene og rørleggerfaget hvor det mange plasser i landet er mangel på arbeidskraft. Lærlinginntaket for disse bedriftene handler i stor grad om

rekruttering i et marked der det er vanskelig å få tak i den kompetansen de er ute etter. Dette skal vi også utdype når vi straks ser nærmere på bedriftens oppfatning av overgangen mellom Vg2 og lære.

Elevene som ikke fikk læreplass i første omgang, fikk ikke dette av en rekke ulike grunner. For noen handlet det som vi har sett om at de søkte uten noen klar plan om at de egentlig ville ha læreplass.

27 Lærebedrifter og opplæringskontor har tilgang til hvem som har søkt læreplass gjennom VIGO-bedrift, som er en nettside tilrettelagt for lærebedrifter som baserer seg på VIGO-databasen (Høst mfl. 2014)

Søknadsfristen er 1.mars, og man søker ofte læreplass i skoletiden, så noen som var usikre søkte læreplass selv om de kanskje ikke trodde de skulle ut i lære. Dette gjelder ikke de som hadde planer om å gå til påbygg, som vil bli behandlet i en senere rapport i dette prosjektet. Noen gikk om igjen på andre Vg2-løp, andre startet å jobbe, og andre igjen valgte å ta et «tenkeår» på folkehøgskole før de enten fortsatte med læretid, eller gikk over i høyere utdanning/påbygg.