Naturlige krigere

Under testen gikk en av gutta inn i rommet og greide ikke å undertrykke sin egen frykt. Han prøvde å komme seg ut av rommet, men ble stoppet av instruktøren som sperret døra og sendte ham inn igjen for ‖å få jobben gjort‖. Denne kandidaten besto ikke kurset. Det kan fremstå som nådeløst at en slik liten ting skal forpurre planene om en fremtid som marinejeger. Men der var instruktørene klare og enstemmige: Å kjempe eller flykte fra en trussel er atferdsmønstre som ligger dypt i den enkelte og er vanskelige å endre.

Å bekjempe en fiende som er større og sterkere enn deg selv, faller ikke naturlig for de fleste. Det kan trenes, men for dem hvis naturlige refleks er å flykte, vil de måtte bruke sin kognitive

kapasitet til å instruere seg selv via frontallappene. Det genererer høyt indre stress, de vil sinke gruppens treningsprogresjon og de vil neppe komme opp på det nivået som er nødvendig for å drive spesialoperasjoner. Spesialoperasjoner handler ikke om tekniske ferdigheter alene. Man kan forbedre teknikker og ferdigheter, men ryggmargsrefleksen – som ikke sitter i ryggmargen men i reptilhjernen – må være at de bekjemper. Enten har du det eller så har du det ikke. De som ikke har det kan ikke bli marinejegere. Kanskje Darwin hadde et poeng: De som ikke egner seg blir selektert bort.

92 FFI-rapport 2012/00516

There is such a thing as a natural soldier: the kind who derives his greater satisfaction from male companionship, from excitement, and from the conquering of physical obstacles. He doesn’t want to kill people as such, but he will have no obligations if it occurs within the moral framework that gives him justification – like war – and if it is the price of gaining admission to the kind of environment he craves. Whether such men are born or made, I do not know, but most of them end up in armies.

But armies are not full of such men. They are so rare that they form only a modest fraction even of small professional armies, mostly congregating in Special Forces (Dyer in Grossman 1995:180).

Nå er det ikke slik at marinejegere skal kjempe seg ut av alle situasjoner, men de må kunne bekjempe. De må også kunne deeskalere en situasjon. Derfor er det viktig at de trener på å koble inn kampmodus, og kontrollert å koble av igjen.

8.6 Taktskifter

Etter kort tid i felt observerte jeg et interessant fenomen som jeg i feltnotatene kalte stemmegaffel-trikset. Etter en tid ble dette begrepsfestet av marinejegerne som taktskifte. Dette gir en

samstemthet i teamet. Under de innledende rundene av seleksjonen holdt alle på med sitt mellom øktene. Noen leste en bok, noen surfet på nettet, mens andre fortalte gode historier i ett hjørne.

Når det skulle skje noe sa sjefen: ‖OK. Følg med!‖. Det var som å slå på en stemmegaffel.

Umiddelbart var alle på samme kanal.

Når lærer de dette kulturelle trikset? Hvordan trener de dette? Hvordan lærer de å tune seg inn så kjapt? Energien i rommet endrer seg umiddelbart. Ikke radikalt, ganske umerkelig, men det skjer i løpet av sekunder. Alle har fullt fokus, samme fokus. De er jegere – de lytter med hele kroppen (egne feltnotater).

Taktskifter blir en så inkorporert og kroppsliggjort del av operatørenes samhandlingsmønster, at når jeg diskuterte dette med dem sa flere litt overrasket:

Men det der er da noe alle kan!?

Om alle som jobbet med krig eller oppgaver med høyt press hadde lært å koble av, ville trolig ikke posttraumatisk stressyndrom og utbrenthet vært så utbredt som det i dag er ansett for å være.

Om flere kunne samle fokus i gruppen på et øyeblikk, ville progresjonen for læring og løsing av oppgaver i team vært langt mer effektivt og målrettet enn det som er realiteten i de fleste

virksomheter. De fleste av oss vet at vi ikke bør stresse for mye. Det er verken bra for hodet eller kroppen å bli værende i alarmberedskap over lang til, vi trenger å koble av. Utfordringen er at de færreste vet hvordan vi skal få dette til i praksis – vi mangler gode rollemodeller og gode måter å gjøre dette som en integrert del av hverdagen. I MJK gjør de dette hele tiden, mer eller mindre bevisst.

FFI-rapport 2012/00516 93

Taktskifter skjer ikke bare internt i team som var samkjørte, men på og mellom alle nivå i MJK.

Før en av nattmanøvrene under seleksjonen kom det operatører fra kampskvadronen for å hjelpe til. Da de ankom var det god stemning. Alle gikk umiddelbart i gang med å lage mat, og mens de spiste ble det fortalt gode historier. Da de skulle gå igjennom planen for nattens manøver, stilte sjefen seg opp og sa: OK. Følg med! – og dermed var alle nettet på, på samme kanal. ‖Der gjorde de det igjen!‖, tenkte jeg. Den samme samstemtheten, men denne gangen i et team som ikke var samkjørt. Ergo er dette noe alle i denne kulturen kan. Jeg diskuterte det med gutta dagen etterpå.

De lo litt og en sa:

Det der lærer vi både gjennom seleksjonsperioden og alle utdanningsmodulene vi senere er igjennom. Vi må kunne koble på, og av igjen. Når vi skal ut og krige, da får vi ordre om at det er dit vi skal [peker med hånden] – da er det fullt fokus og bånn gass.

Treningen er ikke nødvendigvis bevisst i alle sammenhenger, men de lærer det gjennom å kopiere atferd til instruktører og de eldre operatørene. Under seleksjonen var mangel på kontroll en av de største utfordringene for mange av kurskandidatene. De unge aspirantene testes om de håndterer usikkerhet. På slutten av hver aktivitet får de beskjed om hvor, når og med hvilket utstyr de skal stille for neste aktivitet. Ut over det vet de ikke hva dagene, eller nettene, skal bringe. De visste at de kom til å bli vekket på natta, det hadde de sett på TV¹⁷. Men kandidatene visste selvfølgelig ikke når dette skulle skje. Noen prøvde å planlegge å være forberedt. De lå og ventet på det de visste skulle komme. De fleste som kjørte denne strategien ble fullstendig utslitt. I de første ukene skulle de lære å følge taktskifter de ikke selv hadde kontroll med. De lærer å håndtere

usikkerheten gjennom å koble av og på.

Krig, det er j…. mye venting. Ofte i dagevis. Man vet ikke når det skjer noe. Blir man stresset av å vente, da blir du syk. Man må kunne skru av prosessoren [peker mot hodet], ellers går det ikke. Det er noen som lar kverna i hodet gå, non stop - og de takler ikke dette livet. Du må ha evnen til å koble helt ut og hvile når du kan. For sånn er krigen: Du har ikke kontroll. Man kan planlegge så mye man vil, men det blir sjeldent slik man hadde tenkt.

Da vi var i Afghanistan skulle vi settes inn i et operasjonsområde. Vi kittet opp [tok på alt utstyr], alle var klare og på vei til å laste inn i helikopteret. Da ble vi beordret tilbake til basen. Dagen etter var det på samme måten. Da vi tredje gangen var på vei inn i helikopteret og fikk ordre om å snu, var det noen [fra en annen avdeling] som ble skikkelig frustrert. Våre gutter dro tilbake til brakka, la seg med beina høyt, slappet av og leste i en bok. De andre ble mer og mer stresset. De taklet ikke ventingen og usikkerheten, at operasjonen ikke gikk etter planen. Men det gjør den jo aldri, det er krigens gang.

Kanskje de ikke hadde trent på det? Vi trener på dette hele veien – kurskandidatene vet aldri hva som kommer og når det kommer. De må lære seg å koble ut sikringen, ikke tenke for mye. Takler du ikke endringer og all ventingen, så blir du helt ko-ko i denne bransjen (instruktør).

17 I 2008 ble denne scenen fra opptaket vist i NRK Lørdagsrevyen.

94 FFI-rapport 2012/00516

På øvelser er det ofte kampskvadronene som trekker det korteste strået for innkvartering. De blir nesten alltid innkvartert i store haller. Å gå inn i en hall hvor det bor mange titalls unge

kampklare menn, skulle man tro var et høylytt kaos. Men det er det ikke. Det som er mest påtakelig er den roen som råder. Flokken hviler.

Både under daglig trening og i internasjonale operasjoner lever operatørene med stort press og høy risiko. Det er intenst. For å kunne koble på, må de også kunne koble av. Ellers brenner de ut.

Gjennom trening og kopiering av de eldre operatørene lærer de å koble ut. Det gjør at de beholder roen når de trenger det – i skarpe oppdrag.

Alle kobler av når de kan