Litt hverdag

SOP-en for slike hendelser sier at operatørene skal trinnvis tilbake til hverdagen. SOP-en er forskningsbasert og utviklet lokalt i samarbeid med psykologer i Sjøforsvaret. Fordi prinsippene og innsikten brukes jevnlig, er de internalisert hos operatørene. De har erfart at trinnvis

tilbakeføring til tjenesten, gjennom eksponeringstrening, fungerer.

21 I respekt for privatlivets fred er familien til Magnus Rubach Wendt utelatt fra alle beskrivelser.

22 MJK har alltid med seg svømmeføtter – uavhengig hvor de deployerer. Om noen dør, er svømmeføttene et symbol for deres maritime identitet under minnemarkeringen.

FFI-rapport 2012/00516 123

Dette er egentlig helt basic: Hvis det tar for lang tid før du kommer deg i RHIB-en eller border igjen – ja, da blir du redd. Det setter seg i kroppen. Det funker ikke. Du må opp i stigen igjen, raskt (operatør).

Operatørene vet ikke bare hva de skal og bør – men også hvorfor. De har operasjonalisert teorien.

Jeg ble også beordret med på denne trinnvise eksponeringen. Dagen etter ble jeg kledd opp i kjøredress og dro på ‖luftetur‖ med gutta i RHIB-en.

Vi er jo trent til dette, vi er på en måte mentalt forberedt på den risikoen som er i denne tjenesten. Du er jo ikke det…. Derfor får du ikke reise hjem, du må være sammen med oss.

Ellers blir du redd, og tør ikke å være med oss neste gang. Det kan vi jo ikke ha noe av (operatør).

Dagen etter var det bordingstrening. Denne dagen var det en konsentrert, fortettet stemning på kaia mens gutta rigget på seg alt utstyret. Troppssjefen sa at han skulle klatre først. Som leder ønsket han å gå foran som et godt eksempel. Men en av operatørene spurte om ikke han kunne få være ‖fus‖. Dette skjer svært sjeldent, normalt tar de tur som det passer seg. Men dette var viktig for ham. Han hadde nesten fått Magnus i hodet da han falt, han ‖grugledet‖ seg til å komme seg i stigen. Han klatret først. Da han entret dekket, sprakk hele ansiktet opp i et stort smil:

Ååå, dette var deilig. Du vet, etter sånne ulykker har du bildene i hodet om det som gikk galt. Det gjelder å bytte ut de bildene, slik at de bildene du lagrer er av en god bording – der alt stemmer.

De gjennomførte tre run, identisk med det de gjorde den dagen ulykken skjedde. Ingen hadde noen problemer, alt fungerte etter oppskriften og stemningen ble betraktelig bedre.

I tillegg til å forstå hvorfor og hvordan de selv skal klargjøres operativt igjen, evner de å skape ritualer i krisesituasjoner. Helt uanstrengt ‖lager‖ de ritualer når de trenger dem. Ritualer som gir mening for den enkelte og styrker teamet:

Da treningsøkta var over, ga troppssjefen beskjed om at alle skulle i RIHB-en igjen. Vi kjørte båten til det stedet der ulykken hadde skjedd, og stoppet motoren. Da sa han: ‖Nå tar vi ett minutts stillhet for Magnus‖.

Alle reiste seg og vendte seg mot åstedet. Med capsen i hånden sto alle disse store, sterke mennene i stillhet – rake i ryggen, mens tårene rant. Aldri har et minutts stillhet føltes så meningsbærende (feltnotater).

10.4 Begravelsen

Begravelsesriter er grunnleggende like over hele verden, men de fylles med ulikt innhold og symboler. Begravelser er uendelig triste, men de er så viktige. Ritualer, som begravelser, gir rom for å hente frem følelser fra dypet i mennesket. Det er en del av vårt arkaiske atferdsmønster. I kriser trenger mennesker ritualer fordi ritualer har så klare kjøreregler og rammer.

124 FFI-rapport 2012/00516

Militære begravelser er svært velregisserte og svært symboltunge. Forsvaret har mange symboler.

Under viktige ritualer som begravelser har også marinejegere viljen til å bruke dem. Ved inngangsdøren til kirka og fremme ved båren sto æresvaktene – avdødes nærmeste kolleger og venner. Med nystrøkne paradeuniformer, rake rygger, stramme ansikter og blanke i øynene.

Kirken var vakkert pyntet med lys og et enormt blomsterhav. Det norske flagget dekket båren. En stor blomsterkrans fra kongen sto i midten, og kranser fra Forsvaret, familie og venner fylte kirkerommet.

Det ble holdt mange taler. Sjef MJK talte til familien, tydelig beveget, men med klar røst:

‖Det er med stor sorg jeg står foran dere og skal holde en minnetale for Magnus. For litt over en uke siden mistet jeg en kollega i en ulykke i Bergen. Men det største tapet, det er likevel å miste en sønn, bror, kjæreste.

Krig og kriser skaper helter, de som ofrer seg.

Hva skaper hverdagen? Magnus døde mens han forberedte seg på å gjøre sin plikt for Norge. Det er ingen trøst, men jeg synes Magnus fortjener å høre det.

Han var en veldig god ambassadør for Marinejegerkommandoen, og vil bli husket av alle med respekt‖.

Tre av hans nærmeste venner fra skvadronen holdt sine minneord til ham. Talene tegnet et bilde av en ung mann som var en livsnyter med sterk vilje. Historiene lokket frem både tårer og latter.

Da seremonien i kirken var over, ble flagget rituelt brettet sammen og overlevert hans familie. Så ble han, slik militær tradisjon tilsier, båret til graven av sine kullkamerater. Ved graven gikk en av hans beste venner frem, gjorde honnør og tok av seg marinejegervingen. Den la han på kisten før den ble senket i jorden.

Ordene er viktige på slike dager. I talene brukes de gode ordene, som de tilstedeværende kan ta med seg videre. Begravelser er stunden for å skrive de historiene som skal fortelles videre.

Handlingene er like viktige. Blomster er vakre, men de symboliserer også forgjengeligheten.

Blomsterkransene fra det offisielle Norge og flagget som kisten var svøpt i, symboliserer den større helheten Magnus og avdelingen er en del av. Han ble båret til graven av sine kamerater.

Han fikk med seg marinejegervingen i graven. Ingen i MJK tror at han har bruk for den i det hinsidige, slik beveggrunnen var for at man i tidligere tider la nyttige redskaper, mat og rikdommer i gravene. Dette er en gammel skikk som har endret meningsinnhold fra det rent

FFI-rapport 2012/00516 125

praktiske til det symbolske, men som har fulgt begravelsesskikker frem til vår tid. Det handlet om å vise den siste ære. Vingen er det ultimate symbolet på hans tilhørighet til storfamilien MJK.