3.2 Menneskerettigheter
3.2.3 Nasjonale minoriteters særskilte
3.2.3.1 Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter Rammekonvensjonen har vært av sentral betyd-ning for utvalgets arbeid. Den ble vedtatt i 1994, og ble rettslig forpliktende for Norge i 1999. Den rådgivende komité overvåker statenes gjennomfø-ring av rammekonvensjonen på vegne av Europa-rådet. Konvensjonen slår fast at nasjonale minori-teter skal ha både et vern mot usaklig forskjellsbe-handling og reelle muligheter til å videreføre sin
kultur og sitt språk. Tvungen assimilering er uttrykkelig forbudt i konvensjonen. Samtidig for-utsetter den at minoritetene inngår i et større sam-funnsfellesskap hvor et sett av felles spilleregler gjelder for alle.
De viktigste bestemmelsene av betydning for utvalgets arbeid er artikkel 4 (likebehandling, ikke-diskriminering), artikkel 5 (å respektere kul-turen og legge forholdene til rette for at nasjonale minoriteter kan fremme og videreutvikle sin kul-tur), artikkel 6 (å fremme toleranse og forhindre hat og diskriminering), artikkel 12 (rettigheter vedrørende utdanning og skolegang), og artikkel 15 (rett til effektiv deltagelse i offentlig og i øko-nomisk, sosialt og kulturelt liv).
Boks 3.6 FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter Artikkel 2
1 Hver konvensjonspart forplikter seg til å respektere de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon, og å sikre dem for alle som befinner seg på dens territorium og er under-gitt dens jurisdiksjon, uten forskjellsbehand-ling av noe slag slik som på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprin-nelse, eiendom, fødsel eller status for øvrig.
Artikkel 26
Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot for-skjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling for-øvrig.
Artikkel 27
I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhø-rer slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
Boks 3.7 Barns rettigheter
FNs konvensjon om barnets rettigheter (bar-nekonvensjonen) av 1989 ble rettslig bindende for Norge i 1991. Den har dermed bare vært forpliktende for Norge etter at det særskilte barnevernsarbeidet overfor taterne/romani-folket var avsluttet. Barnekonvensjonen er likevel sentral for utvalgets vurderinger både av politikken i nyere tid og av dagens situasjon for barn av tatere/romanifolk. Den inneholder for eksempel en generell bestemmelse om barns rett til å leve «i pakt med sin kultur» og til å bruke sitt eget språk (artikkel 30). Dette minner om FNs konvensjon om sivile og poli-tiske rettigheters artikkel 27 om minoriteters rettigheter som vist til over.
Barnekonvensjonen inneholder også en rekke andre bestemmelser som har betydning for ulike felter utvalget undersøker, så vel his-torisk som i dag. Ved plassering i fosterhjem eller ved adopsjon skal det blant annet tas hen-syn til «kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språk-lige bakgrunn» (artikkel 20, punkt 3). Barn har også en egen rett til utdanning, særlig grunnskoleutdanning (artikkel 28), og det slås fast at denne utdanningen blant annet skal bidra til «å utvikle respekt for barnets for-eldre, dets egen kulturelle identitet, språk og verdier, for de nasjonale verdier i det land bar-net bor […]».
Samtidig slår barnekonvensjonen fast at myndighetene i tolkningen av disse rettighe-tene må la «barnets beste» være et grunnleg-gende hensyn (artikkel 3).
Formålet med rammekonvensjonen er å fast-sette mer detaljerte regler om minoritetsvern, og det er særlig to hensyn som søkes fremmet: På den ene siden at personer som tilhører minorite-ter, skal sikres likebehandling med øvrige perso-ner og grupper i samfunnet, og på den andre at de skal kunne bevare og videreutvikle sin egen kul-tur. Dette forutsettes oppnådd innenfor rammen av en «pluralistisk integrering» i samfunnet.
Formålet er med andre ord ikke å oppmuntre til utvikling av parallelle samfunn hvor minorite-tene lever sitt eget liv adskilt fra de øvrige deler av samfunnet. Minoritetene forutsettes å utgjøre
integrerte deler av et større fellesskap hvor et sett av felles regler gjelder for alle, men hvor tvungen assimilering er uttrykkelig forbudt. Det er derfor av betydning å skille mellom forbudt assimilering og legitim integrering med sikte på å fremme sosial samhørighet, noe som er viktig for å sikre samliv mellom ulike kulturer, like muligheter og sikring av de sosiale og økonomiske rettighetene som fellesskapet kan gi.
Med dette som basis innebærer rammekon-vensjonen at minoritetene skal ha mulighet til å bevare og videreutvikle sin kultur så lenge denne praksisen ikke fører til konflikter med individenes
Boks 3.8 FNs barnekonvensjon (1989) Artikkel 3
Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorgani-sasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Artikkel 9
Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompe-tente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saks-behandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste.
Artikkel 20
1. Et barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, eller som i egen interesse ikke kan tillates å bli værende i et slikt miljø, skal ha rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten.
2. I samsvar med sin nasjonale lovgivning skal partene sikre alternativ omsorg for et slikt barn.
3. Slik omsorg kan f.eks. omfatte plassering i fosterhjem, […] adopsjon eller, om nødven-dig, plassering i institusjon egnet for omsorg for barn. Når mulige løsninger overveies, skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.
Artikkel 28
Partene anerkjenner barnets rett til utdanning, og med sikte på å oppnå denne rett gradvis og på grunnlag av like muligheter skal de særlig:
a) gjøre grunnutdanningen obligatorisk og gra-tis tilgjengelig for alle […].
Artikkel 29
Partene er enige om at barnets utdanning skal ta sikte på:
a. å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner så langt det er mulig,
b. å utvikle respekt for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter og for prinsip-pene nedfelt i De forente nasjoners pakt, c. å utvikle respekt for barnets foreldre, dets
egen kulturelle identitet, språk og verdier, for de nasjonale verdier i det land barnet bor, lan-det hvor han eller hun eventuelt kommer fra og for kulturer som er forskjellige fra barnets egen kultur […]
Artikkel 30
I stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter eller personer som tilhø-rer en urbefolkning, skal et barn som tilhøtilhø-rer en slik minoritet eller urbefolkningen, ikke nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk.
menneskerettigheter. Den rådgivende komiteen for rammekonvensjonen har lagt et godt grunnlag for utvalgets menneskerettslige vurderinger gjen-nom sine kommentarer til Norges rapporter de siste ti årene.
Rammekonvensjonen har særskilte bestem-melser om nasjonale minoriteters rettigheter i for-bindelse med utdanning. Disse er utformet mer som programerklæringer enn som spesifikke ret-tigheter.
Rammekonvensjonens bestemmelser vil i praksis anvendes sammen med det generelle dis-krimineringsvernet som gjelder for alle, også mennesker som ikke identifiserer seg som tilhø-rende en nasjonal minoritet.
3.2.3.2 Diskrimineringsvernet
Et sentralt menneskerettslig spørsmål er hvorvidt noen blir diskriminert på grunn av sin etniske til-hørighet. Diskriminering defineres som usaklig eller urimelig forskjellsbehandling. For at for-skjellsbehandling, for eksempel på grunnlag av etnisitet, skal være rettmessig, må forskjellsbe-handlingen ha et saklig formål, være nødvendig for å oppnå formålet, og det må være et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå, og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er.
Utvalget har lagt vekt på å undersøke om men-nesker som gjennom det siste århundret identifi-serte seg – og/eller ble identifisert som –
«omstreifere», «tatere» eller «romanifolk», opple-Boks 3.9 Europarådets rammekonsjon
Artikkel 4
1. Partene forplikter seg til å garantere for per-soner som tilhører nasjonale minoriteter ret-ten til likhet for loven og til lik beskyttelse av loven. I denne forbindelse skal enhver diskri-minering basert på tilhørighet til en nasjonal minoritet være forbudt.
2. Partene forplikter seg til der det er nødven-dig å treffe egnede tiltak for å fremme full og effektiv likestilling mellom personer som til-hører en nasjonal minoritet og dem som tilhø-rer majoriteten, på alle områder av det økono-miske, sosiale, politiske og kulturelle liv. I denne forbindelse skal de ta behørig hensyn til de særegne forhold som gjelder for de per-soner som tilhører nasjonale minoriteter.
3. De tiltak som treffes i samsvar med paragraf 2, skal ikke betraktes som diskriminerende handlinger.
Artikkel 5
1. Partene forplikter seg til å fremme de forut-setninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identi-tet, det vil si deres religion, språk, tradisjoner og kulturarv.
2. Uten at tiltak truffet i henhold til deres gene-relle integrasjonspolitikk derved berøres, skal Partene avstå fra politikk eller praksis
som tar sikte på å assimilere personer som til-hører nasjonale minoriteter mot deres vilje, og beskytte disse personene mot enhver handling som tar sikte på slik assimilasjon.
Artikkel 12
1. Partene skal, der det er aktuelt, treffe tiltak på utdannings- og forskningsområdet for å fremme kunnskap om såvel sine nasjonale minoriteters som majoritetens kultur, histo-rie, språk og religion.
2. I denne forbindelse skal Partene blant annet sørge for tilfredsstillende muligheter for læreropplæring og tilgang til lærebøker, samt lette kontakten mellom elever og lærere fra ulike samfunn.
Partene forplikter seg til å fremme like mulighe-ter for tilgang til utdanning på alle nivåer for per-soner som tilhører nasjonale minoriteter.
Artikkel 13
1. Innenfor rammen av sitt utdanningssystem skal Partene anerkjenne at personer som til-hører en nasjonal minoritet, har rett til å opp-rette og drive sine egne private utdannings-og opplæringsinstitusjoner.
2. Utøvelsen av denne rettigheten skal ikke medføre noen økonomisk forpliktelse for Par-tene.
ver eller har opplevd diskriminering på grunn av sin tilhørighet til denne minoritetsgruppen. En utfordring ligger i å forsøke å klargjøre når lover, regler eller praksis eventuelt hadde til hensikt eller fikk som konsekvens å forskjellsbehandle på slikt grunnlag.
Som vist over, har FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter et generelt
diskrimine-ringsvern i artikkel 26: «Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lov-givningen forby enhver form for forskjellsbehand-ling […].» Også Den europeiske menneskerettig-hetskonvensjons artikkel 14 beskytter mot diskri-minering, men i motsetning til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheters artikkel 26 inne-bærer ikke Den europeiske menneskerettighets-konvensjons artikkel 14 et generelt diskrimine-ringsforbud. Artikkel 14 forbyr diskriminering av de rettighetene som ellers følger av konvensjo-nen.De siste tiårene har man i både nasjonal og internasjonal rett innført et skille mellom direkte og indirekte diskriminering. Diskrimineringslo-ven definerer direkte og indirekte diskriminering slik:
Med direkte forskjellsbehandling menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person eller et foretak blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes etnisitet, religion eller livssyn. Med indirekte forskjellsbehand-ling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av etnisitet, religion eller livssyn.
Begge former for diskriminering vil være men-neskerettighetsstridige. Diskrimineringsvernet innebærer ikke bare at like tilfeller skal behandles likt, men gir også muligheter for positiv særbe-handling. Diskrimineringsvernet hindrer hver-ken at minoriteter får særskilte rettigheter eller at staten iverksetter særskilte tiltak rettet mot hele eller deler av gruppen begrunnet i hensynet til minoritetens rett til utøvelse av egen kultur. Ret-ten til å utøve sin egen kultur innebærer ikke kun et vern mot inngrep fra myndighetenes side, men vil i mange tilfeller også innebære et krav om aktive tiltak fra myndighetene overfor gruppen for å sikre dens rett til kulturutøvelse. Dette følger av FNs Menneskerettighetskomités forståelse av artikkel 27 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
Boks 3.10 Den rådgivende komitéen
Noen av temaene den rådgivende komiteen særlig har vektlagt i kommentarene til Norge, kan oppsummeres slik:
Politiets rolle. Komiteen erkjenner at det er gjort en betydelig innsats for å motvirke dis-kriminerende adferd, men at det fortsatt gjen-står noen problemer særlig når det gjelder friksjoner mellom tatere/romanifolk og cam-pingplasseiere.
Muligheten for å bevare egen kultur og like-vel delta på lik basis i det økonomiske og sosiale liv. Komiteen erkjenner at Norge har gjort visse tilpasninger, men at det foreløpig ikke er funnet noen helt tilfredsstillende løsninger på dette feltet. Dette erkjennes også av de norske myndighetene.
Skole og utdanning. Hovedproblemet her er at skoleplikten gjelder for alle på lik linje, og at det har vært vanskelig å finne en tilpasning som tar hensyn til den reisende livsstilen for dem som ønsker dette (blant voksne og barn).
Språkrettigheter og utvikling av språket.
Dette har vært tatt opp av komiteen, men har ikke ført til mye debatt. Dette henger sammen med at taterne/romanifolket har hatt en viss skepsis til at det skal arbeides med dette uten-for deres eget miljø.
Erstatning for fortidens overgrep. Selv om det er lagt til rette for erstatning og en del utbetalinger er blitt gjort, klages det fortsatt over at prosedyrene eller betingelsene for erstatning er for vanskelige, og at mer må gjø-res for å forbedre dette.
Kapittel 4
Fra «omstreifere» til nasjonal minoritet
Politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket 1850–2000