Allerede på begynnelsen av 1990-tallet fremmet representanter for taterne/romanifolket krav om en åpning av arkivene for granskning av politik-ken overfor folkegruppen og om erstatning for overgrep. Myndighetenes respons til krav fra representanter for tatere/romanifolk fra 1990-tal-let og frem til i dag kan sees i sammenheng med en generell utvikling i den norske statens hold-ning til grupper i samfunnet som på ulike måter har skilt seg ut fra flertallet. Personer fra det som ansees som sårbare eller utsatte grupper, har stått frem i offentligheten med sine historier, og dette har bidratt til å sette et kritisk søkelys på myndig-hetenes behandling av ulike grupper opp gjennom tidene.2 Anerkjennelsen av tatere/romanifolk, sigøynere/rom, kvener, skogfinner og jøder som nasjonale minoriteter i 1998 kan også betraktes som en del av denne prosessen. I forbindelse med denne anerkjennelsen erkjente også myndighe-tene i økende grad ansvar for fortidens overgrep mot disse gruppene som en del av den norske assimileringspolitikken og for rasistiske
holdnin-1 Nordvik 2015; Vars 2015; Aarset og Nordvik 2015.
2 Hvinden 2000.
ger mot dem. Dette la også grunnlag for ulike for-søk på offentlige unnskyldninger og ordninger som siktet mot å gi en oppreisning til individer og grupper som er blitt utsatt for denne politikken.
5.2.1 Offentlig debatt og krav om granskning og oppreisning fra de reisende selv
Både regjeringen og Den norske kirkes unnskyld-ninger til tatere/romanifolk for tidligere overgrep kom i stand etter betydelig påtrykk fra mange enkeltpersoner og organisasjoner. I første halvdel av 1990-tallet stilte flere seg bak kravene om at Misjonens arkiv måtte åpnes og at myndighetenes assimileringspolitikk måtte granskes. Et konkret resultat av dette var at Sosialdepartementet i 1995 bevilget midler til et delprogram om forskning på taterne/romanifolket gjennom Norges forsknings-råds program «Velferd og samfunn».
Tater-/romaniorganisasjoner pekte også på behovet for at tatere/romanifolk som trengte det, burde få hjelp til å utforme søknader om erstatnin-ger/kompensasjon. I 2004 ble det opprettet en særordning for tatere/romanifolk under rettferds-vederlagsordningen. Samme år besluttet myndig-hetene at det skulle opprettes et fond som blant annet skulle gi støtte til veiledning til dem som ville søke om erstatning for tidligere overgrep.
Romanifolkets/taternes kulturfond startet sin virksomhet i 2007.
Språk og kultur utgjør et tredje område hvor organisasjonene har spilt en rolle, og hvor de har fått gjennomslag i sitt krav om støtte fra myndig-hetene. Dette har blant annet ført til Latjo Drom-utstillingen på Glomdalsmuseet. Etableringen av Romanifolkets/taternes kulturfond hadde også som et siktemål å gi støtte til prosjekter som kunne fremme og formidle folkegruppens språk og kultur. Romanifolkets Landsforening tok i 2002 initiativ til prosjektet «Taterfolket fra barn til vok-sen: et skole- og kulturprosjekt», som ble gjen-nomført i 2004–2009 i samarbeid med blant annet Høgskolen i Sør-Trøndelag og Dronning Mauds Minne. Disse initiativene er nærmere omtalt senere i kapitlet.
De ulike tater-/romaniorganisasjonene deltok i 2009 på et seminar som Falstadsenteret arran-gerte, der deltagerne samlet fremmet kravet om en offentlig granskning av politikken overfor gruppen. Den norske Helsingforskomité hadde samme året utgitt en rapport om politikken over-for taterne/romanifolket i lys av Norges mennes-kerettighetsforpliktelser. Den bygget i stor grad på resultatene fra Norges forskningsråds
delpro-gram om taterne/romanifolket (1995–2000). Rap-porten var ett av temaene på Falstadseminaret. I tillegg var det flere innledere om prosjektet
«Taterfolket fra barn til voksen». I en uttalelse fra deltagerne på seminaret ble norske myndigheter blant annet bedt om å etablere en «sannhetskom-misjon som gjør opp status for Norges overgrep mot romanifolket/taterne».3
For å møte kravet fra tater-/romaniorganisa-sjoner og enkeltpersoner samt anbefalingen i rap-porten fra Helsingforskomiteen opprettet regje-ringen i 2011 Tater-/romaniutvalget.
5.2.2 Anerkjennelse som nasjonal minoritet I 1999 fikk taterne/romanifolket status som nasjo-nal minoritet etter Norges ratifisering av Europa-rådets rammekonvensjon året før. Dette gjorde at gruppen fikk en ny og utvidet beskyttelse av ret-tigheter og statlig støtte til tiltak for å utvikle sitt eget språk, sin kultur og identitet.
Til tross for at ratifiseringen av rammekon-vensjonen ga gruppen formelle rettigheter, var det stor skepsis blant taterne/romanifolket selv om hvorvidt det var ønskelig å bli en nasjonal minoritet. Dette kom ikke minst til uttrykk i høringsuttalelsene til stortingsproposisjon nr. 80 (1997–1998) Om samtykke til ratifikasjon av Euro-parådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Tre av de fire høringsuttalelsene fra tatere/romanifolk uttrykte skepsis mot at myndighetene skulle kategorisere gruppen på denne måten. En av dem som engasjerte seg, var Ludvig Karlsen. I januar 1989 skrev han sammen med seks andre et brev til regjeringen hvor skepsisen mot endringene i minoritetspolitikken ble begrunnet.
Argumentet var todelt. På den ene siden ble det fremholdt som viktig å «holde fast på at Romani-folket her til lands er norske statsborgere, med rettigheter og plikter på lik linje med alle andre samfunnsborgere», og følgelig lagt vekt på at gruppen ikke måtte isolere seg i samfunnet.4 På den andre siden ble det gjort oppmerksom på farene som var knyttet til å bli betegnet som en særgruppe.
Lignende argumenter kom også fra Stiftelsen Roma, som fastslo at gruppen hadde «de samme rettigheter og følger normer, lover og krav i sam-funnet som enhver norsk statsborger. […] Det blir ikke bedre for det reisende folk om de får
sta-3 Den norske Helsingforskomité 2009, s. 8 og 70.
4 Oslo byarkiv, privatarkiv Ludvig Karlsen, brev datert 30.12.1997.
telsen hadde i tillegg et annet argument, nemlig at det å definere taterne/romanifolket som en mino-ritet var en måte for myndighetene å legitimere sin egen posisjon på gjennom å definere og frem-heve ulikheter: «Ingen status som minoritet, ver-ken nasjonal eller etnisk, skal følge oss som et stempel.»6 Den samme skepsisen kom til uttrykk i høringsuttalelsen til Romanifolkets Landsfore-ning: «Om det skal settes stempel, nasjonal eller etnisk på denne gruppen, da vil den bli splittet opp i flere grupper, de som vil tilhøre denne minori-tetsgruppen, og de som ikke vil tilhøre, og så kommer i tillegg de som stiller seg nøytrale.»7 Også her var argumentet knyttet opp mot at beva-ringen og utviklingen av taternes/romanifolkets kultur og identitet skulle skje innenfor de normale lovene og reglene i samfunnet, og at det var sta-tens ansvar å legge til rette for dette «ikke bare på papiret, men i praksis i dagliglivet».8 Dette synet fikk også støtte fra Panelet for folkemøtene blant de reisende, som uttalte: «Det er ille nok at den menige mann ofte viser holdninger mot oss som vi ønsket var borte for lengst, om ikke myndighe-tene skal sette opp nye gjerder og stenge oss ute.»9
Bare én av organisasjonene, Romanifolkets Kommisjonsråd i Norge (RACON), ønsket en ny minoritetsstatus, ut fra sitt syn på konvensjonen som «en konkret og håndfast anerkjennelse etter en lang og vond historie». RACON betraktet ram-mekonvensjonen som et ønske om og en vilje til å beklage fortidens overgrep og en gjensidig for-pliktelse om å sikre gruppen en trygg og likever-dig deltagelse «på alle nivåer i det norske sam-funn».10 Men også denne organisasjonen ga uttrykk for en underliggende skepsis og ønsket garantier for at resultatet ville bli faktisk politisk utøvelse og likeverd.
Høringsuttalelsene må forstås på bakgrunn av hvor kort tid det var siden minoritetspolitikken hadde hatt assimilering som målsetting, og der all registrering hadde hatt til hensikt å kontrollere
mentasjonen var mot gruppetenkning og for indi-viduelle borgerrettigheter. Det mange i gruppen fryktet mest av alt, var at nye kategoriseringer skulle legge grunnlaget for nye særordninger som nok en gang ville føre til utdefinering og eks-kludering. Regjeringens svar på brevet fra Ludvig Karlsen kom i mars samme år. Her forsikret kom-munalminister Queseth Haarstad at «[d]e som ikke ønsker å være del av en nasjonal minoritet, skal ikke presses av myndighetene til å være det».11
5.2.3 Forskning som grunnlag for oppgjør med fortiden
5.2.3.1 NFR-programmer og annen forskning om taterne/romanifolket i Norge
På 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet ble det gjennomført noe forskning på taternes/roma-nifolkets historie og myndighetenes politikk og til-tak ovenfor gruppen. Dette ble gjort som enkelt-stående hovedfags- eller forskningsprosjekter uten tilknytning til større forskningsprogram-mer.12
I perioden 1996–2000 ble det i regi av Norges forskningsråd (NFR) gjennomført et delprogram innenfor NFR-programmet «Velferd og samfunn».
Forskningen skulle belyse tiltakene som var iverk-satt overfor taterne/romanifolket, måten det hadde skjedd på, og hvilke konsekvenser det hadde hatt for gruppen. Studiene skulle ta hensyn til hvordan tatere/romanifolk selv hadde opplevd det. Forskningssatsningen var et svar på krav som ble fremsatt fra ulike hold om at det måtte foretas en grundig og uavhengig undersøkelse av 1900-tallets politikk overfor folkegruppen, og av konse-kvensene av denne politikken. Ett av de aller før-ste initiativene ble tatt av en person med tater-/
romanibakgrunn. Initiativet ble rettet mot Den norske Helsingforskomité. Etter noen avklarings-runder bestemte Sosial- og helsedepartementet å finansiere en slik forskningssatsning, men at pen-gene skulle forvaltes av Norges forskningsråd.
Det ble øremerket midler til forskning på sterilise-ring, ellers stod Forskningsrådet fritt til å velge temaer. Bjørn Hvinden ble engasjert som koordi-nator for forskningen. I alt bestod forskningssats-ingen om taterne/romanifolket av fire prosjekter, som dekket temaene sterilisering, barnevern og
5 Ibid.
Stortingsproposisjon nr. 80 (1997–1998) Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter, 6 Høringsut-talelser. Tilgjenglig på https://www.regjeringen.no/nb/
dokumenter/stprp-nr-80-1997-98-/id202013/ [rett URL 18.05.2015].
6 Ibid.
7 Ibid.
8 Ibid.
9 Ibid.
10 Ibid.
11 Ibid.
12 Jf. Saenger 1983; Marvik 1983 og 1991; Tranøy 1988; Schlü-ter 1990 og 1993; Agerup 1991.
identitet. I tillegg ble et prosjekt om organisering og mobilisering blant taterne/romanifolket gjort mulig gjennom et universitetsstipend fra NTNU.13 Delprogrammet under Norges forskningsråd etablerte et samarbeid med det daværende Roma-nifolkets Landsforening, som blant annet eta-blerte dem som hovedsamarbeidspartner for forskningsprosjektene, og det ble avtalt at forenin-gen skulle holdes løpende orientert om kontakt med andre grupper.14 Formålet med avtalen var at styret i Romanifolkets Landsforening skulle hol-des oppdatert på fremdriften i prosjektet, og sikre seg at informanter med tater-/romanibakgrunn ble behandlet konfidensielt. Det ble i tillegg gjort en muntlig avtale mellom prosjektkoordinator og styreleder i Romanifolkets Landsforening om at sistnevnte skulle få tilsendt manuskripter til gjen-nomlesning før publisering.
Det samlede resultatet av forskningen ble flere selvstendige artikler, bøker og rapporter.15 I til-legg ble det utgitt en antologi med selvstendige artikler skrevet på bakgrunn av forskningspro-sjektene i delprogrammet.16
Som oppfølging av stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter arrangerte Forsknings-rådet i 2002 en konferanse om forskning om mino-ritetene der alle disse var representert. Represen-tantene for minoritetene ønsket at forskning om språk, kultur og historie burde prioriteres. I sam-arbeid med forskningsinstituttet NOVA ble det i 2006 arrangert en ny konferanse om lignende spørsmål. I mellomtiden bevilget departementet nye øremerkede midler til tater-/romaniforskning i Norges forskningsråd. Forskningen tok utgangs-punkt i de tre temaene som fremkom på konferan-sen i 2002. Under KULVER-programmet ble det bevilget midler til to nye prosjekter om taterne/
romanifolket. Ett var om musikktradisjonene, og det andre var et doktorgradsprosjekt om den eldre historien. Et annet doktorgradsprosjekt ble støttet fra Forskningsrådets frie midler.17 I 2013 bevilget Forskningsrådet midler til et doktor-gradsprosjekt om «norsk romanispråk». Dette prosjektet pågår nå under SAMKUL-programmet.
I henhold til Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter er Norge også forpliktet til å forske på sine nasjonale minoriteters historie, språk, religion og kultur. Det er bred politisk enig-het om dette, men St.meld. nr. 20 (2004–2005)
Vilje til forskning slo fast at man ikke hadde til-strekkelig datagrunnlag til å etterleve forpliktel-sene etter rammekonvensjonen. I 2008 ble Forskningsrådet bedt om å utarbeide en plan for forskning om alle nasjonale minoriteter. Det har vist seg vanskelig å få tilstrekkelig finansiering til en slik satsning, og det har vært enighet mellom kommunaldepartementet og Forskningsrådet om å samle de årlige tildelingene i håp om å nå en ønsket budsjettramme for videre planlegging og oppstart.
5.2.3.2 Politisk oppfølging av forskningen Flere av funnene fra delprogrammet om tatere/
romanifolk som ble lagt til Forskningsrådet, utgjorde en viktig bakgrunn i den politiske behandlingen av oppreisningstiltak til tatere/
romanifolk på begynnelsen av 2000-tallet, og for St.meld. nr. 15 (2000–2001) om nasjonale minori-teter og St.meld. nr. 44 (2003–2004). Forsknings-rapportene fra prosjektet spilte en sentral rolle som kunnskapsgrunnlag i den politiske prosessen som førte frem til den særskilte rettferdsve-derlagsordningen for tatere/romanifolk, oppret-telsen av et eget kulturfond for tatere/romanifolk og en egen utstilling på Glomdalsmuseet som skulle dokumentere og formidle denne gruppens kultur og historie.
Som nevnt ovenfor øremerket Sosialdeparte-mentet penger til forskning på sterilisering under forskningsprogrammet.18 Da forskningsrappor-ten fra prosjektet «Sterilisering av tatere 1934–
1977» forelå, ba Romanifolkets Landsforening ved Leif Bodin Larsen i et brev til alle stortingsgrup-per og -komiteer om at det skulle nedsettes en granskningskommisjon som skulle se nærmere på dette spørsmålet. I oktober 2002 ble det beslut-tet å nedsette en interdepartemental arbeids-gruppe for å utrede om det burde innføres en erstatningsordning for tvangssteriliserte tatere.
Arbeidet skulle ifølge arbeidet skje i kontakt med romanifolkets organisasjoner. Det ble opprettet en kontaktgruppe hvor følgende organisasjoner for romanifolket deltok: Romanifolkets Landsfore-ning, Landsorganisasjonen for Romanifolket og Stiftelsen Romanifolket/taterne.
Arbeidsgruppen startet i januar 2003, og leverte sin rapport til Kommunal- og regionalde-partementet i august samme år. På bakgrunn av anbefalinger fra organisasjonene og historiker Per Haave foreslo arbeidsgruppen at tvangssterili-serte tatere/romanifolk burde få mulighet til å
13 Hvinden 2000 og 2001.
14 Halvorsen 2004, s. 77–78.
15 Jf. Hvinden 2001.
16 Hvinden 2000.
17 Pettersen 2005. 18 Haave 2000.
ningen (rettferdsvederlagsordningen), og tvangs-sterilisering ble ett av tre vederlagsgrunnlag som ble lagt inn i den tilpassede særordningen for tatere/romanifolk som senere ble opprettet gjen-nom St.meld. nr. 44 (2003–2004).