Nærmere om Norges

Norges menneskerettighetsforpliktelser er i all hovedsak kommet til uttrykk i folkerettslige avta-ler – også kalt traktater elavta-ler konvensjoner – som Norge har sluttet seg til som medlem av FN og Europarådet. Konvensjonene suppleres til en viss grad av rettsregler om menneskerettigheter som ikke er skrevet inn i slike avtaler, men som likevel forplikter norske myndigheter fordi staten i prak-sis over tid har vist at den anser dem som rettslig bindende. Utvalget har forholdt seg til regler som følger av slik uskreven folkerettslig sedvanerett.

Hovedtyngden av menneskerettighetsforpliktel-sene for statene er imidlertid å finne i selve trakta-tene.

Det finnes flere internasjonale overvåknings-organer som ser til at statene følger opp de men-neskerettighetsforpliktelsene de har påtatt seg.

Norge er for eksempel forpliktet til å rapportere jevnlig til ulike komiteer under FN og Europa-rådet. Disse instansene gir tilbakemeldinger til statene om hvordan rettighetene sikres og res-pekteres.

Mange menneskerettigheter er også etter hvert tatt inn i Grunnloven eller gjort til alminne-lig lovgivning. Noen er tatt inn i norsk lov gjen-nom blant annet menneskerettighetsloven og dis-krimineringslovgivningen. Menneskerettighets-vernet i Grunnloven ble vesentlig styrket gjennom grunnlovsreformen i 2014. Visse frihetsrettighe-ter var også å finne i Grunnloven allerede fra 1814.

Ingen av disse ga noe særskilt minoritetsvern for taterne/romanifolket. Heller ikke i endringene av Grunnlovens menneskerettighetsvern i 2014 kom det inn noen referanse til slike minoritetsrettighe-ter, men Grunnloven viser til «internasjonale trak-tater» som Norge har forpliktet seg til. Blant disse er FNs konvensjon om sivile og politiske rettighe-ter, der artikkel 27 gir et særskilt minoritetsvern (se nærmere om dette under).

3.2.2.1 Individuelle rettigheter og minoritetsret-tigheter

Den europeiske menneskerettighetskonvensjo-nen har vært viktig for utvalgets arbeid fordi den ble rettslig bindende for Norge allerede i 1953.¹

1 Full tittel: Den europeiske konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (Ved-tatt av Europarådet i Roma 4. november 1950. I kraft i Norge fra 3. september 1953.)

Konvensjonen påla dermed norske myndigheter forpliktelser som gjaldt alle individer i Norge, også personer som tilhørte taterne/romanifolket i andre halvdel av den perioden utvalget undersø-ker.Denne konvensjonen er også viktig fordi den har et internasjonalt domstolssystem – Den euro-peiske menneskerettighetsdomstolen – hvor enkeltpersoner kan gå til søksmål mot statene med påstand om menneskerettighetsbrudd.

Avgjørelsene fra domstolen er rettslig bindende på lik linje med dommer fra norske domstoler. Rett-spraksis fra domstolen har vært viktige for utval-get fordi denne bidrar til å klargjøre innholdet i de forpliktelsene som kommer til uttrykk – i nokså generelle ordelag – i selve konvensjonsteksten.

len arbeider blant annet ut fra prinsippet om dyna-misk tolkning, som innebærer at innholdet i state-nes rettslige forpliktelser endrer seg over tid i takt med samfunnsutviklingen, herunder den rettslige utviklingen i medlemsstatene. Den norske statens forpliktelser overfor taterne/romanifolket må sees i lys av dette: Forhold som i dag ansees som klare brudd på menneskerettighetene i konvensjonen, var ikke nødvendigvis det selv så sent som for et par tiår tilbake.

Flere av rettighetene i Den europeiske men-neskerettighetskonvensjon har betydning for utvalgets undersøkelser og vurderinger. Blant disse er barns og foreldres rett til familieliv og pri-vatliv, barns rett til utdanning, retten til bevegel-sesfrihet og vernet mot umenneskelig og nedver-Boks 3.3 Sentrale konvensjoner

De konvensjonene som er mest sentrale for utvalgets arbeid, er følgende:

Konvensjoner vedtatt av medlemsstatene i FN UNESCO-konvensjonen mot diskriminering i undervisning (1960) – bindende for Norge fra 1963FNs konvensjon om utryddelse av alle for-mer for rasediskriminering (1966) – bindende for Norge fra 1970

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) – bindende for Norge fra 1972

FNs konvensjon om sivile og politiske ret-tigheter (1966) – bindende for Norge fra 1972

FNs konvensjon om utryddelse av alle for-mer for diskriminering av kvinner (1979) – bin-dende for Norge fra 1981

FNs konvensjon mot tortur m.v. (1984) – bin-dende for Norge fra 1986

FNs konvensjon om barnets rettigheter (1989) – bindende for Norge fra 1991

Konvensjoner vedtatt av medlemsstatene i Europarådet

Den europeiske menneskerettighetskonven-sjon (1950) – bindende for Norge fra 1953

Europarådets torturforebyggelseskonven-sjon (1987) – bindende for Norge fra 1989

Europarådets rammekonvensjon for beskyt-telse av nasjonale minoriteter (1995) – bin-dende for Norge fra 1999

Boks 3.4 Sentrale internasjonale overvåkningsorgan som behandler

individuelle klager Individklage etter Den europeiske menneskerettighetsdomstolen:

Artikkel 34

Domstolen kan motta klager fra enhver per-son, frivillig organisasjon eller gruppe av enkeltpersoner som hevder å ha vært utsatt for en overtredelse av de rettigheter som er fastsatt i konvensjonen og dens protokoller fra en av de høye Kontraherende Parters side.

Artikkel 19. Opprettelse av Domstolen

For å sikre at de forpliktelser de høye Kontra-herende Parter har påtatt seg i konvensjonen og dens protokoller blir overholdt, skal det opprettes en europeisk menneskerettsdom-stol, i det følgende kalt «Domstolen». Den skal fungere på permanent basis.

Individklage til FNs menneskerettighetskomité Protokoll 1, artikkel 1

Konvensjonsstat som tiltrer denne proto-koll, anerkjenner Komiteens kompetanse til å motta og behandle henvendelser fra enkelt-personer som er undergitt dens jurisdiksjon og som hevder å være utsatt for krenkelse fra denne stats side av noen av de rettigheter som er fastsatt i konvensjonen.

digende behandling. Noen av disse har i hovedsak relevans for utvalgets historiske undersøkelser, mens andre er like aktuelle for utvalgets vurderin-ger av dagens situasjon.

Også flere av FNs menneskerettighetskonven-sjoner har hatt betydning for utvalgets arbeid.

Ikke minst er FNs konvensjon om sivile og poli-tiske rettigheter viktig for utvalgets vurderinger av minoritetsvernets rekkevidde og grenser. Selv om konvensjonen først ble rettslig bindende i 1972, hadde Norge allerede i 1966 ved å under-tegne dokumentet forpliktet seg politisk til å respektere de rettigheter som følger av denne avtalen.

Rettighetene er i all hovedsak av samme type som rettighetene som også er å finne i Den euro-peiske menneskerettighetskonvensjon, men det er også noen forskjeller. Den viktigste forskjellen er at FNs konvensjon om sivile og politiske rettig-heter i artikkel 27 slår fast at personer som tilhø-rer kulturelle og språklige minoriteter, ikke skal

nektes mulighet til å praktisere sin kultur og bruke sitt språk. Menneskerettigheter stiller også krav til minoritetene. Deres utøvelse av kultur skal ikke være i strid med individenes menneske-rettigheter.

Minoritetsvernet i artikkel 27 er nært forbun-det med forbun-det generelle vernet mot diskriminering (artikkel 2), blant annet av etniske minoriteter, og med prinsippet om likhet for loven (artikkel 26).

Videre finnes det et regionalt begrenset mino-ritetsvern i noen internasjonale avtaler også fra mellomkrigstiden. Disse har likevel ikke direkte relevans for utvalgets vurderinger.

Det er også flere relevante bestemmelser i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kultu-relle rettigheter, blant annet retten til utdanning og vernet mot diskriminering som inkluderer ret-ten til å delta i arbeidslivet. I tillegg gir FNs rase-diskrimineringskonvensjon et vern mot etnisk dis-kriminering som også skal beskytte taterne/

romanifolket som nasjonal minoritet.

Boks 3.5 Den europeiske menneskerettighetskonvensjon Artikkel 3. Forbud mot umenneskelig behandling

Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Artikkel 4. Forbud mot tvangsarbeid

2. Ingen må bli pålagt å utføre tvangsarbeid eller påtvunget arbeid.

Artikkel 5. Retten til frihet og sikkerhet

1. Enhver har rett til personlig frihet og sikker-het. Ingen må bli berøvet sin frihet unntatt i føl-gende tilfelle og i samsvar med en framgangs-måte foreskrevet ved lov:

a. lovlig frihetsberøvelse av en person som er domfelt av en kompetent domstol.

Artikkel 6. Retten til en rettferdig rettergang

For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig retter-gang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov.

Artikkel 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv 1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

Artikkel 11. Forsamlings- og foreningsfrihet

1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige for-samlinger og til frihet til forening med andre, herunder rett til å danne og slutte seg til fagfore-ninger for å verne sine interesser.

Artikkel 14. Forbud mot diskriminering

Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, til-knytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fød-sel eller annen status.

Retten til utdanning og foreldreretten er slått fast i første tilleggsprotokoll til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

3.2.3 Nasjonale minoriteters særskilte