I det foregående har utvalget lagt frem unnskyld-ningene som er gitt av stat og kirke, samt presen-tert hvilke ordninger som er opprettet for å gi en
«kompensasjon» for tidligere overgrep. Hver for seg har de ulike initiativene både styrker og svak-heter. Spørsmålet er hvorvidt unnskyldningene og de eksisterende og gjennomførte ordningene på dette området har fungert etter hensikten og er tilstrekkelige: Har de gjennomførte tiltakene bidratt til et oppgjør med fortiden og dermed til forsoning og rettferd?
I forbindelse med vurderingen av forsøkene på oppgjør med fortiden har utvalget stilt noen grunnleggende spørsmål om hvem som kan be om unnskyldning for hva. For eksempel:
Boks 5.10 Erstatning for barnevernsbarn
– Ved utgangen av 2012 bodde i underkant av 80 prosent av Norges befolkning i kommu-ner som hadde, eller hadde vedtatt å eta-blere, oppreisnings- eller erstatningsord-ninger for tidligere barnevernsbarn.
– De ulike oppreisningsordningene varierer med hensyn til både organisering og inn-retning. De fleste av ordningene er innret-tet etter kommunens plasseringsansvar, altså ansvaret kommunen hadde da den plasserte barnet på institusjonen, mens et mindretall er innrettet etter kommunens til-synsansvar for barnet mens det var på insti-tusjon eller i fosterhjem. Alle ordningene dekker barnehjemsbarn, og med unntak av fire ordninger dekkes også foster-hjemsbarn. Noen ordninger er mer avgren-set, og inkluderer kun en økonomisk opp-reisning, mens andre også inneholder en unnskyldning. Det er også variasjoner i tidsperioden ordningene dekker, klagead-gang, hvorvidt søknaden knyttes til tidli-gere innvilget statlig rettferdsvederlag og i beløpene som gis.
– Maksimalbeløpene varierer fra 30 000 kro-ner til 750 000 krokro-ner.
– De store variasjonene gjør at personer som søker om erstatning, vil bli behandlet svært ulikt ut fra hvilken kommune som hadde ansvaret for plasseringen (eventuelt tilsy-net, for de ordningene som innretter seg mot det).
– Alle ordningene er tidsmessig avgrenset, det vil si at det bare er mulig å fremme søk-nad innenfor et visst tidsrom. Noen ordnin-ger er blitt gjenåpnet. Per mars 2015 har både Stavanger og Oslo kommune vedtatt å gjenåpne sine ordninger. Stavanger mune har invitert med alle de andre kom-munene i Rogaland til å gjøre det samme.
Det finnes også andre kommuner som vur-derer å etablere eller gjenåpne ordninger for tidligere barnehjemsbarn.
– Flere fylkeskommuner er engasjert i sam-ordning av kommunale oppreisningsord-ninger innen fylket. Møre og Romsdal fyl-keskommune vedtok i desember 2014 en interkommunal frivillig ordning for kom-muner som ønsker å delta, der fylkeskom-munen dekket noen av kostnadene.
Kan man i dag be om unnskyldning for noe som hendte for lenge siden, og som andre gjorde?
Kan en slik unnskyldning bli urettferdig for dem som i sin tid utførte handlingen det nå bes om unnskyldning for? Hva bør eventuelt danne grunnlaget for at en slik unnskyldning skal kunne bidra til forsoning?27
5.6.1 Gode unnskyldninger?
På 1990- og 2000-tallet har det vært en internasjo-nal tendens til at stadig flere nasjointernasjo-nale myndig-heter og andre kommer med offentlige unnskyld-ninger til ulike minoritetsgrupper eller samfunns-grupper som har opplevd overgrep eller dårlig behandling, og slik har det også vært i Norge. Det er flere likhetstrekk mellom den
assimileringspo-litikken samene som urfolk og taterne/romanifol-ket som nasjonal minoritet har vært utsatt for her til lands.
Offentlige unnskyldninger er ment å være en måte å prøve å gjøre opp for historisk urett på.
Samtidig legger utvalget til grunn at visse krite-rier må være oppfylt for at de offentlige unnskyld-ningene skal kunne fungere på denne måten.
Dette dreier seg ikke minst om prosessen forut for at unnskyldningen gis. Systematisering av erfaringer fra ulike land viser at «en unnskyldning også må se fremover, og bør derfor settes opp som en prosess mer enn som en enkeltstående hendelse».28
Andre lands erfaringer med offentlige unn-skyldninger kan gi et grunnlag for vurdering av den norske statens forsøk på oppgjør med assimi-leringspolitikken overfor taterne/romanifolket.
27 Se Vars 2015 og Nordvik 2015b.
Boks 5.11 Vurdering av ordningene
– I 2010 ble det på oppdrag fra KS gjennom-ført en undersøkelse for å vurdere de kom-munale oppreisningsordningene. Rappor-ten viste at det var store kommunale for-skjeller i oppreisning til tidligere barnevernsbarn. Siden 2010 har det fra flere hold vært reist kritikk mot denne for-skjellsbehandlingen.
– I desember 2011 gikk Edvard Befring, som hadde ledet Befring-utvalget (NOU 2004:
23 om omsorgssvikt og overgrep i barne-vernsinstitusjoner), ut i mediene med krass kritikk av de kommunale forskjellene i opp-reisningsordninger, og kalte dette et nytt overgrep.
– Høsten 2014 ble temaet tatt opp av ordfører i Stavanger, Christine Sagen Helgø, som foreslo å opprette et felles nasjonalt regel-verk som alle kommuner må følge. I okto-ber 2014 svarte barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne i Stor-tinget på et spørsmål fra KrF-representan-ten Geir Toskedal om hvorvidt hun ville vurdere om det var behov for å se på hvor-dan man kan sikre mer samordning og like-behandling. Statsråd Horne svarte at det på det daværende tidspunkt ikke forelå noen planer om å gjøre endringer i ordningene.
28 Govier 2002, s. 143. Utvalgets oversettelse.
Boks 5.12 Offentlige unnskyldninger
Professor Janna Thompson presenterer fire trekk hun mener er viktige i en offentlig unn-skyldning, basert på erfaringer fra unnskyld-ningen som ble gitt av den australske staten til australske urfolk:
1) Innholdet og måten det blir presentert på, bør godkjennes av offergruppen, og grup-pen bør også helst ha vært delaktig i (proses-sen frem mot) utformingen av unnskyldnin-gen.
2) Innholdet bør bli støttet/godkjent av den gruppen som man unnskylder på vegne av. 3) Myndighetene bør gjennom konkrete eksempler vise at informasjon om uretten overfor offergruppen er blitt inkludert i nasjo-nens offisielle historie (for eksempel i skole-bøker, på minneplaketter og i utstillinger).
4) Myndighetene bør vise at de forplikter seg til ikke å gjenta uretten i fremtiden. Det å gjøre historien synlig (punkt 3) er en del av dette, men det kan også gjøres gjennom å tilby kompensasjon av ulike slag til gruppen og/
eller enkeltpersoner, og ved å inngå en formell avtale med gruppen, eller gjennomføre andre konkrete tiltak.
Kilde: Thompson 2008, s. 41–42.
Utvalget legger til grunn at offentlige unn-skyldninger kan ha en stor betydning i en forsoningsprosess. Samtidig må unnskyldningen følges opp med tiltak som signaliserer en endring i politikk i positiv retning vis-à-vis den gruppen som har lidt skade. Det finnes kritiske røster blant tatere/romanifolk som spør om disse unnskyld-ningene virkelig er ærlige, eller om de er blitt en altfor lettvint måte å bli kvitt fortiden på. Kritikere fremhever også at man ved å be om unnskyldning først og fremst for fortiden drar oppmerksomhe-ten vekk fra nåtidens problemer og fremtidige utfordringer.
I tillegg til måten unnskyldningen blir fremført på, har det betydning hvem som fremfører den.
En unnskyldning kan være en stor symbolsk opp-reisning i seg selv hvis den gis av et statsoverhode som nyter bred respekt både blant ofrene og i nasjonen for øvrig.
Utvalgets inntrykk er at det i befolkningen er relativt liten kjennskap om at den norske
regjerin-gen offentlig har bedt taterne/romanifolket om unnskyldning for tidligere overgrep.
I motsetning til den australske regjeringens seremonielle unnskyldning til australske urfolk i 2008, som ble kringkastet direkte av alle de store tv-selskapene, har ikke de offentlige unnskyldnin-gene fra norske myndigheter til taterne/romani-folket vært særlig «offentlige». Inntrykket er at kjennskapen til unnskyldningene er ganske begrenset utenfor de politiske miljøer som den gang var engasjert i prosessene, men dette er ikke noe utvalget har undersøkt.
Manglende kunnskap blant myndigheter og andre om overgrepene mot tatere/romanifolk er i intervjuer og samtaler blitt trukket frem som et problem og en utfordring blant mange tatere/
romanifolk. En offentlig unnskyldning kan være med på å gi grupper som er blitt utsatt for over-grep, en stolthet og verdighet fordi det i en offent-lig unnskyldning offent-ligger en innrømmelse av skyld og ansvar for det som har skjedd.
Mange tatere/romanifolk forteller om man-glende forståelse for sine erfaringer og sin bak-grunn på offentlige kontorer og i samfunnet gene-relt. Noen sier at de ikke blir trodd når de forteller om erfaringer de har fra opphold på barnevernsin-stitusjoner, på Svanviken eller lignende. De etter-lyser mer kunnskap i samfunnet generelt om hvilke politiske tiltak som ble gjennomført overfor tatere/romanifolk. En offentlig unnskyldning blir da en offentlig bekreftelse på at deres erfaringer er virkelige og opplevde. Slik kan det hevdes at effekten av unnskyldningen svekkes når den er lite kjent i den generelle befolkningen.
5.6.2 Samlet vurdering
Tidligere forskning om oppreisningsordninger for tidligere barnevernsbarn viser at det er store vari-asjoner i hvordan målgruppen for unnskyldninger og forsoning både erfarer og vurderer struktu-relle tiltak, det vil si symbolske handlinger som unnskyldninger og beklagelser, økonomiske opp-reisninger og lignende. Noen opplever dette som viktig, andre som mindre viktig, mens andre igjen tar avstand fra det. Noen mener at slike forsøk på forsoning er lite fremtidsrettet. Utvalgets funn bekrefter at dette også gjelder for tatere/romani-folk.
Samlet sett mener utvalget at det som hittil er gjennomført, fremstår som en påbegynt, men ikke fullført prosess for å legge grunnlag for rettferd og forsoning.
Boks 5.13 Kongens unnskyldning til samene
Utvalgsmedlem Laila Susanne Vars viser i et notat til utvalget til effektene av kong Haralds unnskyldning til samene i 1997:
I Norge ble den offentlige unnskyldningen som kong Harald kom med på Sametinget i 1997, selve hoveddoktrinen for samepoli-tikken i årene som fulgte. Det ble også eta-blert økonomiske erstatningsordninger.
Men når disse erstatningsordningene ikke fungerer etter sin hensikt eller kun kom-mer til nytte for en liten andel blant dem som er skadelidt, blir unnskyldningenes virkning langt ifra forsonende. Spørsmålet når det gjelder økonomiske erstatninger, er også hva det er som skal erstattes. Særlig spørsmålet rundt størrelsen på erstatnin-gen har vært mye omdiskutert: Hvilken sum er stor nok til å kompensere for grove overgrep eller manglende skolegang? En offisiell unnskyldning kan imidlertid være et mål i seg selv fordi den bringer frem en anerkjennelse av at en ugjerning er blitt begått, og at ansvaret ikke ligger hos ofrene.
Kilde: Vars 2015
Kapittel 6
Situasjonen i dag
6.1 Oversikt og hovedfunn
Utvalget har gjennomført to prosjekter om leve-kår og konsekvenser av politikken for tatere/
romanifolk i dag:
1. «Dagens situasjon for tatere/romanifolk» – en kvalitativ undersøkelse hovedsakelig basert på intervjuer med et utvalg tatere/romanifolk.1 2. «Levekårsundersøkelse tatere/romanifolk»
– en registerbasert undersøkelse av dødelighet og utdanningsnivå med i utgangspunkt i Misjo-nens klientarkiv.2
Dette kapitlet sammenfatter først hovedfunnene fra disse to prosjektene. Deretter gir det en nær-mere presentasjon av funn fra de to delprosjek-tene. Avslutningsvis drøfter utvalget funnene i lys av norsk lov og Norges menneskerettslige forplik-telser, og i lys av noen av de etiske prinsippene som er presentert i kapittel 3.
6.1.1 Hovedfunn
Levekårsundersøkelsen blant et utvalg tatere/
romanifolk født mellom 1941 og 1955 viser et opp-siktsvekkende høyt dødelighetsnivå og et lavt utdanningsnivå. Når denne gruppen kommer så dårlig ut, er det åpenbart at politikken og virksom-heten som ble ført, var skadelig for gruppen som helhet og for enkeltpersoner som ble berørt.
Den kvalitative undersøkelsen av dagens situa-sjon viser at tater-/romanibefolkningen utgjør en sammensatt gruppe med ulike livshistorier og livssituasjoner. Tater-/romanibefolkningen befin-ner seg i en brytningstid med sentrale endrings-prosesser hva angår relasjonen til storsamfunnet generelt, ikke minst vedrørende utdanning og arbeidsliv. Man ser en økende vektlegging av skole/utdanning blant både unge og voksne. Det eksisterer ulike syn blant tatere/romanifolk på hvilken plass de ønsker å ha som
minoritets-gruppe i samfunnet og på relasjonen til majoritets-befolkningen og samfunnsinstitusjoner. Noen har en etablert plass i det norske samfunnet, mens andre føler seg utenfor eller på siden av det nor-ske fellesskapet. For noen oppleves dette som et problem, mens andre synes det er mindre viktig så lenge de har tilhørigheten til familien og tater-/
romanimiljøer ellers.
Livssituasjonen til en god del av folkegruppen i dag ser ut til å være preget av møtet med nega-tive holdninger hos myndigheter og i lokalsam-funn. I tillegg synes også livssituasjonen for mange å være påvirket av den type holdning grup-pen har vært gjenstand for opp gjennom tidene og av hvordan folk har blitt møtt i lokalsamfunnet tid-ligere, samt av myndighetenes og Misjonens virk-somhet rettet mot befolkningsgruppen. Et flertall av dem som er intervjuet, gir uttrykk for mistillit til, og iblant frykt for, myndighetene. Undersøkel-sen viser dessuten at denne mistilliten går i arv.
Dette gjelder for dem som selv har hatt, eller har familie som har hatt, negative erfaringer i møte med Misjonen eller med offentlige instanser tidli-gere, men også for dem som ikke har egne erfa-ringer med slike møter. Spesielt den tidligere bar-nevernspolitikken, med hyppige omsorgsoverta-gelser av barn med tater-/romanibakgrunn opp gjennom 1900-tallet, har hatt negative konsekven-ser i form av en frykt for og mistillit til storsamfun-net som fremdeles preger mange familier.
Mistilliten til myndighetsinstanser og storsam-funn har hatt og har fortsatt innvirkning på daglig-livet til mange av dem som er intervjuet. Den man-glende tilliten til storsamfunnet svekker mange tatere/romanifolks mulighet til full samfunnsdel-tagelse.
Mistilliten kan virke begrensende ved at man unngår å benytte seg av offentlige tjenester, som for eksempel å kontakte politiet ved opplevelser av diskriminering eller NAV dersom man har behov for hjelp. Enkelte opplever frykt for at andre instanser, som skole og NAV, skal kontakte barnevernet. Folkegruppens og enkeltpersoners erfaringer i fortiden påvirker dermed livssituasjon
1 Aarset og Nordvik 2015.
2 Ellingsen og Lilleaas 2015a.
og livskvalitet for mange også i dag, noe som kan stå i veien for at man får sine rettigheter ivaretatt og at man heller ikke oppsøker hjelp når man trenger det.
Likevel har gruppens erfaringer et vidt spenn, og en del har i dag fått tillit til myndighetene, sam-tidig som de på ulike måter er preget av den tidli-gere politikken overfor folkegruppen. Mange er opptatt av å bryte med en spiral av mistillit og av å forhindre at den oppvoksende generasjonen får den samme mistillit til myndighetsinstanser som de selv har.
En god del av dem som er intervjuet, har lite eller ingen utdannelse og liten kjennskap til hvor man kan finne informasjon om ulike velferdsord-ninger. Dette medvirker også til at mange ikke får en reell tilgang til offentlige tjenester. Svært mange av den eldre generasjonen har lite skole-gang. Det er likevel viktig å understreke at under-søkelsen viser at mangfoldet er stort, og flere av dem forskerne og utvalget har vært i kontakt med, er godt orientert om velferdsordninger og samfunnssystem. Utvalgets undersøkelse omfat-ter også personer med identitet som taomfat-ter/romani som har høyere utdanning, og er i fast arbeid.
Det er et sammensatt og til dels komplisert regelverk knyttet til etter- og videreutdannings-ordninger, skatt- og momsordninger for dem som etablerer enkeltpersonsforetak, gjeldssletteord-ninger, erstatningsordninger og ulike velferdsord-ninger. Gjennomgangen viser at det generelt er et behov for økt veiledning og informasjon om disse offentlige ordningene som når denne delen av befolkningen. De historiske erfaringene tatere/
romanifolk har hatt i møte med offentlige myndig-heter og det faktum at en stor del mangler skole-gang, gjør at mange av dem er spesielt sårbare i møte med et komplisert regelverk innen et mang-fold av offentlige etater.
Mange av informantene opplever at det er en manglende kunnskap om tatere/romanifolk i sam-funnet generelt, og da særlig om deres status og rettigheter som nasjonal minoritet. Dette gjelder ikke minst i skolen, men også i andre sentrale offentlige instanser og i storsamfunnet for øvrig.
Storsamfunnets manglende kunnskap om tatere/
romanifolk kan sees i sammenheng med at det foregår svært lite kunnskapsformidling om folke-gruppen og dens historie i grunnskolen. Det er også svært lite undervisning om dette i lærer-utdanningen.
Mangelen på kunnskap bidrar til at negative holdninger til tatere/romanifolk opprettholdes og videreføres, og den resulterer også i en usynlig-gjøring av tatere/romanifolk som folkegruppe i
dagens samfunn. Flere av informantene opplever stadig å møte fordommer og negative holdninger til tatere/romanifolk i dagliglivet. Dette fører til at en stor del av dem velger ikke å fortelle om sin til-hørighet i lokalsamfunnet eller på skolen og arbeidsplassen av frykt for konsekvensene. En del unge forteller at de mobbes og trakasseres på skolen av andre elever når det blir kjent at de er tatere/romani. Flere har opplevd eller hørt om usaklig forskjellsbehandling som følge av at de er tatere/romani, blant annet fordi det er kjent i lokalsamfunnet hvilke familier som har denne bakgrunnen. Unge forteller at de er blitt avvist når de har søkt om lærlingplass, til tross for bedre karakterer enn andre som har fått plass samme sted. Familier er blitt avvist på campingplasser, og flere har opplevd at deres tilhørighet til folke-gruppen brukes som argument for at de ikke får jobb eller får leie bolig.
Innenfor tateres/romanifolks tradisjonelle levemåte og yrkesutøvelse har ikke formell utdan-ning vært viktig. Dette henger sammen med at kunnskap ble overført muntlig mellom generasjo-ner, samt at formell utdanning tidligere ikke var så sentralt innenfor en rekke av de yrkene tatere/
romanifolk praktiserte. Deler av den eldre tater-/
romanibefolkningen har derfor ikke vært så opp-tatt av at barna skulle fullføre videregående skole eller få annen formell utdanning. Negative hold-ninger til folkegruppen, mobbing og trakassering i storsamfunnet, deriblant i skolen, kan også til dels forklare dette. I tillegg ser enkelte, særlig i den eldre generasjon, på skole og formelt arbeids-liv som majoritetsbefolkningens arena.
Samtidig er det mange blant dem som er inter-vjuet, som gir uttrykk for at de ønsker at unge skal få utdanning. Utvalgets forskere har vært i kontakt med enkelte som ønsker at barna er med familien på reiser i vår- og sommermånedene, blant annet i forbindelse med fedrenes arbeid som omreisende næringsdrivende innen handel eller håndverk. Dette begrunnes med at det er en vik-tig videreføring av folkegruppens kultur. Flere av disse er svært opptatt av at det skal legges til rette for at barna kan få skolegang i den tiden de er på reise utenom ordinær skoleferie. Enkelte sier de kvier seg for å søke om fritak av frykt for at barne-vernet da vil gripe inn. Andre tatere/romanifolk ønsker ikke å ta barna ut av skolen fordi de da vil miste viktig skolegang.
Mange unge er selv opptatt av å få seg utdan-ning. Mange som ønsker å jobbe innenfor tradisjo-nelle håndverksyrker, ønsker å få fagbrev. Også en del voksne menn som har jobbet som håndver-kere i mange år uten fagbrev, forteller at de nå
og den yrkeserfaringen de har. Manglende grunn-skole gjør dette krevende for flere, og det begren-ser deres muligheter til å få arbeid etter hvert som kravet til fagbrev er blitt større.