4.8 Utvalgets vurderinger av politikk
4.8.2 Etiske vurderinger
I lys dagens verdier fremstår 1900-tallets målset-tinger og virkemidler i assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket som diskrimine-rende og undertrykkende. Utvalget tar klar avstand fra denne politikken og dens konsekven-ser for enkeltmennesker og gruppen som helhet.
Skal man gjøre en etisk vurdering av fortidens handlinger, er det samtidig relevant å undersøke hvorvidt de er i samsvar med datidens tidsånd og rådende verdier, samt å forsøke å bringe på det rene om også kritiske røster lot seg høre.
Utvalgets inntrykk er at hovedlinjene i statens politikk overfor «omstreiferne», med barnevern og bosetting, synes å ha vært bredt akseptert i det norske samfunnet. Også Misjonens virksomhet hadde lenge bred støtte, både fra myndighetene og fra kirken.
Som allerede vist over var det på begynnelsen av 1900-tallet en utbredt oppfatning at «omstreifer-væsenet» var en «udvækst paa samfunnslegemet som man maa se at skjære væk». Dette kom også frem da Stortinget i 1909 bevilget midler til Misjo-nens bosettingsarbeid. Uenigheten gikk bare
mel-118Haave 2000.
ferne» til å bosette seg, og dem som mente at løs-ningen var å ta barna fra foreldrene. Slike holdnin-ger blant politikerne, sammen med den negative omtalen av «omstreiferne» i avisene, både skapte og bidro til å opprettholde et meningsklima som rettferdiggjorde assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket.
Gjennom mediesøk i riksdekkende og lokale aviser for perioden 1930–1950 har utvalgets for-skere funnet svært få kritiske innlegg. Som vist over (4.5.2) var det derimot mange avisoppslag som ga uttrykk for en tydelig negativ oppfatning av folkegruppen, og flere som roste Misjonens arbeid. I tillegg hersket det i mellomkrigstiden et utbredt hierarkisk menneskesyn så vel i Norge som i Europa for øvrig, det vil si en oppfatning av at visse mennesker er verdifulle mens andre ikke er det, eller er mindre verdt. Utvalgets mediesøk viser at pressen i denne perioden hadde en ten-dens til å stemple taterne/romanifolket som en
«mindreverdig» folkegruppe som ikke burde for-plante seg.
Dette menneskesynet preget blant annet debatten før vedtaket av steriliseringsloven og fikk også gjennomslag hos Misjonens generalse-kretær, som etter først å ha argumentert mot Johan Scharffenberg ut fra et kristent menneske-syn sluttet seg til argumentene fra vitenskapens menn og kvinner.
Til tross for det hierarkiske menneskesynets dominans fantes det også enkelte kritiske røster i denne perioden. Selv Misjonens generalsekretær var kritisk til forbudet mot hestehold da dette kom opp til behandling i Stortinget i 1935, fordi det ville ramme en folkegruppe urimelig. Stortinget avviste i 1935 forslaget om å forby «omstreiferne»
å reise rundt med hest. I debatten ble det blant annet vist til at et slikt forbud ville ramme en bestemt folkegruppe, og at dette var i strid med menneskerettigheter.119
Også da Stortinget på nytt behandlet end-ringer i dyrevernloven i 1951, ble det fra Stortin-gets talerstol sagt at lovforslaget var diskrimine-rende, selv om det likevel ble vedtatt. Til tross for at de var et fåtall, fantes det altså motstemmer i samfunnet.
I forarbeidene til lovrevideringen i 1951 ble det presisert at forbudet mot å reise rundt med hest bare var rettet mot «omstreifere som ‘flakkar ikring’», og ikke mot fastboende «omstreifere»
med regulært arbeid. Utvalget finner at myndig-hetene dermed ikke hadde forståelse for at det
romanifolket som folkegruppe. I stedet ledet myn-dighetene oppmerksomheten bort fra det forhol-det at bestemmelsen ville ramme en folkegruppe med reising som kulturelt uttrykk ved å omtale denne livsformen med negativt ladede uttrykk som å «flakke omkring» eller «leve på omstreifer-vis».
Utvalgets undersøkelser viser at de norske krigserfaringene ikke førte til en modifisering av politikken overfor taterne/romanifolket etter kri-gen. Fordi det i etterkrigstidens samfunnsklima hersket en utbredt tro på fellesskapets idé, og etter fem år med tysk okkupasjon gjaldt det å bringe alle arbeidsføre inn i produktivt arbeid. I et slikt klima fantes det liten eller ingen grobunn for en tolerant holdning overfor en livsform som var stigmatisert som uproduktiv, kriminell og parasit-tisk.
Den generelle oppslutningen om menneske-rettigheter økte i tiden etter andre verdenskrig.
Denne bevisstheten vokste frem på bakgrunn av de grove krenkelser mot menneskeheten og men-neskeverdet som hadde funnet sted under krigen.
Tanken om alle menneskers likeverd ble nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring i 1948, som Norge sluttet seg til. Det var ikke minst overgre-pene mot minoriteter under krigen som hadde rystet verdenssamfunnet. Utvalget finner det der-for paradoksalt at man så sent som i 1951 vedtok en ny paragraf i dyrevernloven som i stortingsde-batten den gang av en av representantene ble omtalt som «rasistisk».
Utvalget finner også grunn til å peke på at Eilert Sundt allerede på midten av 1800-tallet omtalte taterne/romanifolket som en folkegruppe med en kulturell egenart. Også bestyreren på Svanviken hadde dette som utgangspunkt da han i 1963 uttalte: «Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart deres språk, deres livsform.» Han uttrykte samtidig at han var klar over at dette var en «radikal fremgangsmåte», men begrunnet den med at det ble gjort for å redde barna.120 Denne uttalelsen viser at Misjonens ledelse var klar over de konsekvensene virksomheten deres hadde for taterne/romanifolket.
I 1965 sluttet Norge seg til FNs rasediskrimi-neringskonvensjon, som forbyr diskriminering på etnisk grunnlag. I forkant av dette foretok regje-ringen en gjennomgang av konvensjonen for å se om disse forpliktelsene ville kreve at Norge endret sin lovgivning og praksis, og fant at endringer ikke ville være påkrevet. Utvalget
tol-119Haave 2015c. 120Sitert i Møystad 2015c.
ker dette som et uttrykk for at norske myndig-heter den gang enten ikke anerkjente taterne/
romanifolket som en egen folkegruppe, eller at man ikke mente politikken overfor gruppen var kritikkverdig.
Både tidligere forskning og utvalgets undersø-kelser viser at praksis, ikke minst på barneverns-feltet, var sterkt kritikkverdig også ut fra datidens normer. Ikke minst gjelder dette etter de etiske prinsippene som lå til grunn for barnevernloven av 1953 om viktigheten av forebyggende arbeid og respekt for de grunnleggende båndene mellom barn og foreldre.
En rekke av barna som stod under Misjonens omsorg hadde en vanskelig oppvekst. Hyppige flyttinger mellom ulike fosterhjem og institusjoner gjorde at barn ikke fikk muligheter til å etablere stabile og trygge relasjoner til voksne personer. Mange barn har blitt utsatt for
omsorgs-svikt og overgrep, og flere ble utnyttet som arbeidskraft på gårder. Arbeidet kunne være svært hardt, det vanket ofte straff og nedverdi-gende behandling og barna ble i liten grad hørt når de forsøkte å fortelle om sin situasjon. Det var et mål å bryte barnas kontakt med biologisk fami-lie og slekt, og med folkegruppen.
Selv om forståelsen av barndom og barndom-mens innhold har forandret seg mye de siste tiå-rene, legger utvalget til grunn at forholdene for mange av dem som vokste opp under Misjonens omsorg også den gang lå utenfor det som ble ansett for å være en god barndom.
Til tross for at myndighetene den gang ikke så de negative konsekvensene for gruppen som hel-het, mener utvalget de burde ha innsett at gjel-dende politikk og tiltak hadde sterkt negative kon-sekvenser for så vel enkeltmenneskers som hele familiers liv.