På 1990-tallet ble det dannet flere interesseorgani-sasjoner, stiftelser og komiteer for taterne/roma-nifolket. For første gang organiserte de seg poli-tisk i et større omfang og stilte krav overfor myn-dighetene og andre deler av det norske samfunnet på vegne av gruppen. Samtidig hadde organiserin-gen på 1990-tallet røtter lenger tilbake. Både enkeltpersoner og organisasjoner var viktige påd-rivere for en kritikk av assimileringspolitikken.
Selv om det var betydelig skepsis blant taterne/romanifolket i Norge til å bli gitt status som en nasjonal minoritet, var den økende aktivis-men en viktig del av bakgrunnen for at folket fikk denne statusen i 1999.
2.5.1 Den tidligere organiseringen
Både enkeltpersoner og organisasjoner blant taterne/romanifolket har vært viktige pådrivere for å kritisere Norsk misjon blant hjemløse (Misjonen), stille krav til kirke og stat og har arbeidet for å bedre taternes/romanifolkets livs-vilkår.
Den første av norsk tater-/romanislekt som skrev bok om sitt eget folk, var Martin J. Mathias-sen Skou, som i 1893 utga Paa Fantestien. Skou var opptatt av at det ikke var «urolig blod» som drev «taterne» på veien, men behovet for å over-leve i pakt med sine gamle yrkestradisjoner, hvor reisingen var nødvendig. Han var også opptatt av å ta vare på romanispråket, og oversatte blant annet trosartiklene og Fader Vår til dette språket. Flere tatere/romanifolk hadde kristen forkynnelse som del av sitt virke.
En pioner i det tidlige arbeidet for taternes/
romanifolkets rettigheter i Norge var Godin Hag-vald Nikolaysen (1882–1957). På 1920- og 1930-tallet dannet han sammen med flere andre to orga-nisasjoner med formål å utgjøre en motmakt mot Misjonen. Landeveiens-Hjemløses-Union (1929) var en kristen forening for å hjelpe taterne/roma-nifolket både økonomisk og åndelig, mens De Forsømtes Misjon (1933) var en evangelisk forening for tatere/romanifolk. Misjonens davæ-rende generalsekretær, Ingvald B. Carlsen, advarte mot arbeidet og mot at folkegruppen skulle bosettes eller samles nær hverandre. Men den kristne organiseringen med husmøter og fel-lesskap ga en viktig plattform for utvikling av selv-tillit, og for krav til Misjonen. Her ble det uttalt kri-tikk av Misjonens virksomhet, særlig mot barna, men også mot bosettingspolitikken og arbeidsko-Boks 2.10 Tater-Milla og
Tater-Dronningen
I 1974 ble det gitt ut to biografier om de to søs-trene Tater-Milla, Jenny Emilie Pettersen, og Tater-Dronningen, Marie Lovinie Oliversen. I bøkene fortalte de om sine liv, romanispråket, kulturelle koder og møtet med storsamfunnet, og kanskje det viktigste: om kvinnens rolle.
Biografiene er eksempler på populærlitteratur som har formidlet viktige fortellinger fortalt av tatere/romanifolk selv. Marie Lovinie del-tok i NRKs program Husker du i 1974. Huset etter Jenny Emilie er i dag et kulturminne i Våler i Hedmark.
Kilde: Dagfinn Grønoset, Tater-Milla. Stor-Johans datter og Arvid Møller, Tater-Dronningen: Marie Lovinie – Stor Johans datter.
Boks 2.11 Tater-Milla
Tater-Milla har brukt sine egne skikker og hemmelige tegn. Når hun var ute og reiste på vinterstid, brukte hun svepa og slo tater-tegn i snøen for at andre av folket hennes kunne se hvor hun var på landsvegen. […]
– Patrejál heter slik merking på tatersprå-ket.
Vi brukte å knytte et dikklo – tørkle – eller ei fille på en skigard, eller vi la en grankvist på vegkanten ved en gard. Det betydde, at her bodde lakjoe gana, snille folk, her kunne taterne trygt gå inn… Lå et hodetrøkle på vegkanten og så nokså uskyl-dig ut, var det ramme alvoret for taterne.
De tok opp tørkleet, og der sto det ofte
«moskron» eller «rakka dei» mellom blom-stertrykkene eller i et hjørne. Det betydde
«lensmann» og «pass deg», og da var det bare å lure seg unna øvrigheta.
Kilde: Dagfinn Grønoset (1974): Tater-Milla. Stor-Johans datter.
lonien på Svanviken. Godin Nikolaysen stilte direkte krav til Misjonen og krevde like rettighe-ter som norsk borger og rettigherettighe-ter for tarettighe-terne/
romanifolket som folk. Han var formet av sine per-sonlige erfaringer med tvangsassimileringen, og brukte disse erfaringene til å formulere kollektive krav. Han hjalp familier i møte med myndighe-tene, særlig for å unngå at barn ble tatt. Han mente at denne politikken ville skape bitterhet og hat mot samfunnet.18
Godin Nikolaysens kristne arbeid og organise-ring av folket skulle forme videre generasjoner og få stor betydning gjennom to av hans barnebarn, Ludvig Karlsen og Leif Bodin Larsen. Arven etter Godin Nikolaysen har dermed gjort seg gjeldende i den moderne organisering av taterne/romanifol-ket, i både den politiske interesseorganiseringen på 1990-tallet og den kristne vekkelsen blant tatere/romanifolk på 1970- og 1980-tallet.
2.5.2 Politisk organisering og handling etter 1990
Det kan også trekkes en historisk linje fra den kristne organiseringen fra midten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet til den videre politiske organiseringen på 1990-tallet.19
Den kristne vekkelsen dannet et grunnlag for kulturell og etnopolitisk organisering der både store stevner og mindre husmøter var viktige are-naer for organisering av folket. På 1990-tallet ble det arrangert egne romanistevner og dannet flere foreninger som Romanifolkets komité, Romanifol-kets teltvirksomhet, RomanifolRomanifol-kets kristne felles-skap og Romanimanus Skandinavia. I 1993 dannet Ludvig Karlsen sammen med flere, blant andre nåværende leder av Romanifolkets Riksforbund, Jim Karlsen, foreningen Romanifolkets kristne teltvirksomhet. De avholdt samme år det første romanistevnet, hvor sentrale personer i romani-vekkelsen i Europa deltok. I dette miljøet ble det skrevet bøker som fremhevet taternes/romanifol-kets liv og historie sett innenfra og romanispråket ble løftet frem.
Utover på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet ble det opprettet et stort antall interesseorganisa-sjoner for tatere/romanifolk. I 2004 registrerte Rune Halvorsen 13 ulike organisasjonsforsøk etter 1990, og i løpet av det siste tiåret, har flere foreninger kommet til og noen forsvunnet. Selv om kvinnene har spilt en viktig rolle som bærere av språk og kultur blant tater-/romanifolket, har de på grunn av en mannsdominert kultur i liten grad hatt lederposisjoner i organisasjonene. Sam-tidig har flere enkeltkvinner levert viktige bidrag, og fortjener å løftes frem som betydningsfulle for taternes/romanifolkets egenorganisering.
Organisasjoner som har basis i en nasjonal minoritet, kan, dersom de oppfyller noen kriterier, få driftsstøtte av staten. De må være medlemsba-serte frivillige organisasjoner, som gjennom sin generelle virksomhet og konkrete aktiviteter iva-retar og representerer interessene til nasjonale minoriteter, og fremmer dialog og samarbeid mel-lom nasjonale minoriteter, frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter. Som nevnt over er det i dag fire av tater-/romaniorganisasjonene som får driftsstøtte fra staten. I tillegg finnes det flere foreninger som ikke mottar driftsstøtte. Selv om foreningene bare organiserer en liten del av folke-gruppen, er de viktige premissleverandører i møte med myndighetene og storsamfunnet.
Foreningene har vært sentrale aktører for å oppnå
18 Bergkvist og Vigardt 2015a.
Boks 2.12 Ludvig Karlsen
Ludvig Walentin Karlsen (1935 – 2004) var en evangelist innen pinsebevegelsen. Han og kona Lise Karlsen grunnla i 1983 Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter, som er et hjelpetiltak for personer som lever med rus.
Ludvig Karlsen ga i 1993 ut Romani-folkets ord-bok. I løpet av 1990-tallet stod han bak flere romaniforeninger og romanistevner. I 1997 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt samfunnsengasjement. Da Karlsen døde i 2004, ble han begravet på statens bekostning, og i 2012 ble han stemt frem som en av de norske personene som ble avbildet på halen til et av Norwegians fly.
Boks 2.13 Leif Bodin Larsen
Leif Bodin Larsen (1936–2006) var grunnleg-geren av Romanifolkets Landsforening/TL i 1995. Leif Bodin Larsen var på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-1990-tallet svært aktiv i kampen for taternes/romanifolkets opp-reisning og rettigheter.
19 Bergkvist og Vigardt 2015b.
politiske mål, inkludert unnskyldning for overgre-pene mot folket fra Den norske kirke og regjerin-gen, status som nasjonal minoritet, endringer i regelverket for billighetserstatning som gjorde det enklere for tatere/romanifolk å innfri kravene om individuell erstatning, og opprettelsen av kol-lektive erstatninger som en oppreisning for over-grep mot gruppen.
Flere enkeltpersoner og organisasjoner har gjort et pionerarbeid med å ta opp særlig Misjo-nens overgrep, og da spesielt med tanke på å belyse historien med barna som ble fratatt forel-drene og overgrep ved barnehjemmene og konse-kvensene som dette har hatt. Prosjekt Opp-reisning og Wigdis LarRoss har spilt en sen-tral rolle for å få kommuner i Norge til å etablere oppreisningsordninger for tidligere barneverns-barn, og disse ordningene har vært viktige også for personer som har stått under Misjonens omsorg. I en tidlig fase av den politiske organise-ringen fremmet blant andre Romani Interesse- og Rettsikkerhetskomité (etablert 1994) kravet om at arkivene til Norsk misjon blant hjemløse skulle åpnes for innsyn og granskning. De argumenterte også for at romanispråket burde bevares, og for at de som hadde vært utsatt for overgrep på barne-hjem og under opphold på Svanviken, skulle få erstatning. Roger Rydberg ga ut heftet Uten livets rett. Flyktning i eget land (1994) og deltok i TV2s debattprogram samme år. En annen av de tidlige talspersonene var, som nevnt over, Leif Bodin Lar-sen. Han kjempet for oppreisning og anerkjen-nelse av taterne/romanifolket som etnisk minori-tet og kan sees på som en av de viktigste aktørene i den politiske organiseringen blant dem på 1990-tallet. I 1995 startet han Romanifolkets Landsfore-ning som en interesseorganisasjon med formål om opplysning og rettigheter for gruppen.20 I 2005 skiftet organisasjonen navn til Taternes Landsforening (TL).
Tater-/romaniorganisasjonene har siden begyn-nelsen av 1990-årene engasjert seg og fått gjen-nomslag på en lang rekke områder. Både regjerin-gen og kirkens unnskyldninger til taterne/roma-nifolket for tidligere overgrep kom i stand etter betydelig påtrykk fra mange enkeltpersoner og organisasjoner. I første halvdel av 1990-tallet stilte flere seg bak kravene om at Misjonens arkiv måtte åpnes, og at myndighetenes assimileringspolitikk måtte granskes. Et konkret resultat av dette var at Sosialdepartementet i 1995 bevilget midler til et
delprogram om forskning på taterne/romanifol-ket gjennom Norges forskningsråds program
«Velferd og samfunn».
Tater-/romaniorganisasjoner har også enga-sjert seg, i kampen for oppreisning og kompensa-sjonsordninger. Blant de sentrale var Romanifol-kets Landsforening ved blant andre Leif Bodin Larsen og Stiftelsen Romanifolket ved Wilhelm Holm sammen med advokat Jens Christian Thune, forsker Hedda Giertsen og forfatter/jour-nalist Jahn Otto Johansen. De pekte på behovet for at tatere/romanifolk som trengte det, burde få hjelp til å utforme erstatningssøknader. I 2004 ble det opprettet en særordning for tatere/romanifolk under rettferdsvederlagsordningen. Samme år besluttet Stortinget at det skulle opprettes et fond, som fra oppstart i 2007 ble kalt Romanifolkets/
taternes kulturfond. Ved oppstarten var Taternes Landsforening (TL) og Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR) representert. Etter 2004 var TL ved Holger Gustavsen og Anna Gustavsen og LOR ved Bjørn Jansen pådrivere og medvirket til å utforme vedtektene til fondet. Fondet skulle blant annet gi veiledning til dem som ville søke om erstatning for tidligere overgrep.
Et tredje felt hvor organisasjonene har spilt en viktig rolle og fått gjennomslag, er kravet om at myndighetene må bidra til å støtte gruppens språk og kultur. Dette har blant annet ført til Latjo Drom-utstillingen på Glomdalsmuseet som åpnet i 2006. Etableringen av Romanifolkets/taternes kul-turfond hadde også som siktemål å gi støtte til prosjekter som kunne fremme og formidle folke-gruppens språk og kultur. Romanifolkets Lands-forening tok i 2002 initiativ til prosjektet «Taterfol-ket fra barn til voksen: et skole- og kulturpro-sjekt», som ble gjennomført i 2004–2009 i samar-beid med blant annet Høgskolen i Sør-Trøndelag og Dronning Mauds Minne.
Under daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssens besøk på Glomdalsmuseet i 2007 la Hol-ger Gustavsen frem forslaget om en gransknings-kommisjon som skulle se på tidligere politikk og virksomhet overfor taterne/romanifolket. I 2009 ble dette forslaget også fremmet i Helsingforsko-miteens rapport, som vurderte visse sider ved politikken i lys av menneskerettighetene.
De ulike tater-/romaniorganisasjonene deltok i 2009 på Falstadseminaret der deltagerne samlet fremmet kravet om en offentlig granskning av politikken overfor gruppen. Disse initiativene er nærmere omtalt i kapitlene 5 og 6 av NOU-en.
20 Romanifolkets Landsforening 1997.