4.4 Lover med konsekvenser for
4.5.3 Bosetting
Hjemmelen for Misjonens arbeid med å bosette
«omstreifere» lå fra 1907 til 1986 i løsgjengerlo-vens § 7, mens § 8 regulerte kommunenes og statskassens ansvar for utgiftene til fattigvesenet (se kapittel 4.4.2). Både myndighetene og Misjo-nen forventet seg mye av loven og det offentlig-private samarbeidet. Når det gjaldt «omstreifere»
som skulle plasseres på arbeidskoloni og ikke sendes i tvangsarbeid i henhold til løsgjengerlo-ven, anså Misjonen et samarbeid med staten som
«en Livsbetingelse»: «Dette vilde først da bli effek-tivt, naar Staten for ethvert sådant Bosættelsesfor-søk krævet en viss Tids Ophold på en av Forenin-gens Kolonier svarende til den Prøve- og Læretid Foreningerne satte som Betingelse for Optagelse paa Kolonierne.»51 Da løsgjengerloven ble iverk-satt i 1907, sluttet Kirkedepartementet – som fikk det øverste administrative ansvaret for bosetting av «omstreifere» – seg til Misjonens forslag.
Ettersom arbeidet med å bosette «omstrei-ferne» ville bli meget omfattende, gikk departe-mentet et skritt lenger enn det Misjonen hadde foreslått: Misjonen burde drive bosettingsarbeidet og føre tilsynet med de bosatte på vegne av staten.
En viktig årsak til dette var at det ikke eksisterte noe statlig organ som kunne påta seg oppgaven.
Gjennom forhandlinger ble Kirkedepartementet og Misjonen enige om hvordan dette i praksis skulle foregå, og dette utgjorde grunnlaget for regjeringens resolusjon av 1907 som ga Misjonen hovedansvaret for å bosette «omstreifere». Her ble det slått fast at «[m]ed hensyn til foreningens forhold til centralstyrelsen (departementet) har man fundet det at ville være den mest praktiske ordning, at foreningen helt overtar arbeidet med bosættelsen mot aarlig at avgi regnskap og beret-ning til departementet».52 Det Misjonen ønsket, var å få på plass et sentralisert samarbeid mellom seg selv og statlige myndigheter. Dette var i tråd
lisering som fant sted innenfor sosialpolitikken på 1900-tallet.
Utvalget finner at Misjonen selv henvendte seg til myndighetene for å befeste sitt arbeid innenfor lovgivningen, og at Kirkedepartementet tildelte organisasjonen et større ansvar enn den selv foreslo. Den første bevilgningen ble gitt over statsbudsjettet for 1909/10. I dette og fremtidige fremlegg til statsbudsjett ble Misjonens virkelig-hetsforståelse i all hovedsak lagt til grunn for til-delingen. Midlene skulle brukes til å løse et påstått samfunnsproblem ved å oppdra personer med «omstreiferbakgrunn» til å bli bofaste gjen-nom opphold på Svanviken arbeidskoloni. Selv om foreningen sjelden fikk bevilget hele beløpet den søkte om, ble de årlige bevilgningene i hovedsak vedtatt enstemmig uten debatt.
Misjonens bosettingsarbeid hang tett sammen med barnevernsarbeidet: For at arbeidet med barna skulle lykkes, måtte foreldrene fjernes fra landeveien, de måtte skaffe seg eller skaffes et hjem hvor barna kunne oppdras. Logikken var enkel: «Hvad er det da som driver dem? Omtrent alle saa har de svaret at det er for barnas skyld de vil faa sig et hjem. Det er det sterke baand som binder dem ogsaa efter at de er kommet til ro.»53
Utvalget ser at trusselen om omsorgsoverta-gelse av barna var et ofte brukt pressmiddel for å oppnå bosetting av tatere/romanifolk, til tross for at det ikke fantes noen lovhjemmel for en slik kob-ling. Derfor finner utvalget grunn til å påpeke at denne koblingen var juridisk tvilsom. Det samme gjelder steriliseringen av flere kvinner på Svanvi-ken, hvor inngrepet var begrunnet ut fra tanken om at familieforøkning ville gjøre bosettingen van-skelig. I stortingsdebatter eller offisielle skriv fin-nes det, med unntak av et rundskriv fra Sosial-departementet til stiftsdireksjonene i 1919, ikke henvisninger til denne koblingen. Det er imidler-tid godt dokumentert at det å ta hånd om barna var sett på som et virkemiddel for å stoppe
«omstreifervesenet».54 I nevnte rundskriv het det:
Navnlig hvor vedkommende foreldre stiller seg uvillig overfor arbeidsanvisning og hjelp til bosettelse og ikke vil opgi sitt omstreiferliv, kan det være grunn for et fattigstyre å hen-vende sig til vergerådet for at det skal gripe inn og om mulig i alle fall redde barna fra lande-veien.
51 Sitert i Møystad 2015a.
52 Sitert i Møystad 2015a.
53 Carlsen 1922, s. 26.
54 Pettersen 1999, s. 2; Agerup 1991, s. 80.
Utvalget viser også til den tidligere forskningen om taterne/romanifolket i regi av Norges forskningsråd, hvor det i flere rapporter ble sann-synliggjort at Misjonen søkte å koble ulike tiltak sammen for i større grad å kunne tvinge gjennom sine hensikter.55
Svanviken arbeidskoloni var det viktigste instrumentet i Misjonens bosettingspolitikk. I henhold til løsgjengerlovens § 1 skulle hjelp til bosetning av arbeidsføre personer først og fremst
«[Y]des naar det gjælder arbeidsføre Personer, fortrinnsvis dem, der har været på en Arbeidsko-loni eller paa Tvangsarbeide en passende Tid for at lære at arbeide og vænne sig til et rolig Liv».56 Opphold på Svanviken skulle gjøre «omstreifer-familier» til fastboende, nyttige samfunnsborgere gjennom arbeidstrening, opplæring i husstell, skole-gang for barna og en tilværelse i faste rammer.
Oppdragelse og tilvenning til et fastboende liv var to sentrale prinsipper. Ifølge kolonistreglementets
§ 4 skulle familiene «under oppholdet i kolonien
betragte sig som hjemme, idet allede rettigheter og forpligtelser, som et eget hjem naturlig gir sin eier, overføres paa den familie, som til enhver tid bebor hjemmet».57 I virkeligheten forholdt det seg annerledes. Utvalgets undersøkelser viser at det forekom en rekke, til dels alvorlige, inngrep i beboernes privatliv. Blant annet kunne både sty-rer og heimelæsty-rerinne, som trente opp kvinnene i husstell, komme uanmeldt på befaring for å se at husordensreglementet ble etterfulgt.58
Etter utvalgets vurdering var oppholdet på Svanviken i liten grad egnet til å forberede bebo-erne på bosetting. Mennenes arbeidstrening var frem til 1970-årene rettet mot yrker samfunnsut-viklingen var i ferd med å gjøre overflødig. Selv om beboerne fra 1970-årene av hadde muligheten til å ta fagbrev som metallarbeider eller tømrer, ble det stadig mindre etterspørsel etter arbeidsta-gere med den type yrkesbakgrunn man hadde fra Svanviken. Samtidig fikk tidligere beboere kon-kurranse fra økt arbeidsinnvandring. For å
forhin-55 Hvinden 2001.
56 § 1 i Lov av 31. mai 1900 nr. 5 om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab.
57 SAT, PA-295, kolonistreglement vedtatt 19. oktober 1908, 58 § 4.Stenhammer 2015.
Figur 4.5 Boligene på Svanviken.
Foto: Riksarkivet.
dre at man søkte tilbake til den tradisjonelle leve-måten etter oppholdet på Svanviken, var det med unntak av en kortere periode i etterkrigstiden hel-ler ikke tillatt for mennene å drive med blikkensla-gerarbeid.
Opplæringstilbudet til kvinnene var frem til 1970-årene hovedsakelig knyttet til husarbeid. I langt mindre grad enn mennene fikk kvinnene en yrkesopplæring de kunne dra nytte av etter opp-holdet.59
Misjonen er blitt kritisert for den sterkt tradi-sjonelle kjønnsdelingen av arbeidslivet på Svanvi-ken.60 Imidlertid finner utvalget at barna fikk et adekvat opplæringstilbud, selv om de sosiale for-holdene på skolen og i barnehagen i perioder var kritikkverdige. Dette gjelder særlig tilfeller av det som i dag ville blitt omtalt som mobbing av elever, også fra ansatte i Misjonen.61 Misjonen drev en
egen skole på Svanviken frem til midten av 1960-årene, og da denne ble nedlagt, ble barna integrert på lokale skoler. Misjonen oppmuntret til fortsatt skolegang også etter grunnskolen, og bistod også dem som ønsket yrkesfaglig opplæring ved å sørge for lærlingplass.
I tillegg til arbeidsopplæringen skulle bebo-erne på Svanviken lære å håndtere egen økonomi.
Misjonen anså at personer «fra omstreifermiljø vikler seg inn i uløselige økonomiske problemer ved transaksjoner av alle tenkelige og utenkelige slag».62 Disponering av egen inntekt var derfor noe man måtte lære før man forlot Svanviken, og flere beboere opplevde at de ikke fikk handle det de ville i butikken på Svanviken fordi de ansatte mente de ikke hadde råd. Misjonen arbeidet også for å nedbetale beboernes gjeld, men uten at beboerne var involvert i dette. Det ble trukket et månedlig beløp fra lønnen før utbetaling, og den enkelte fikk derfor ikke noe eierskap til sin egen
59 Møystad 2015a; Stenhammer 2015.
60 Pettersen, 2005; NOU 1980: 42.
61 Stenhammer 2015.
Figur 4.6 Familien Godin Hagvald og Anna Marie Nikolaysen på Svanviken, 1910.
Foto: Riksarkivet.
62 RA, PA-0793, brev fra Bjørnstad til Myhre, 19.3.1968.
økonomi. I tillegg var det vanlig å straffe regel-brudd med såkalt matlapp, som innebar at man fikk kupongkort i butikken fremfor lønn. Bebo-erne kunne også ta opp lån direkte fra Misjonen for å anskaffe ting de trengte i forbindelse med bosettingen, noe som medførte at flere forlot Svanviken med gjeld.63
Misjonen selv hevdet at arbeidet med å bosette beboere fra Svanviken var langt mer vel-lykket enn bosetting direkte fra landeveien, og at opplæringen således fungerte. Utvalgets undersø-kelser viser at Misjonens bosettingspolitikk gene-relt fremstod som lite vellykket. Mange familier vendte tilbake til Svanviken, på samme måte som mange brøt opp og begynte å reise igjen. En av grunnene var at Misjonens vurdering av bosetting ofte fremstod som lite realistisk. I regjeringsreso-lusjon av 27. november 1907 ble det fremhevet at bosettingen skulle knyttes til et sted der det var mulig å få arbeid (innenfor jordbruk, skogbruk eller fabrikkarbeid), men dette var meget vanske-lig å gjennomføre i praksis.64 Videre ble mange bosatt på steder der de ble utsatt for stigmatise-ring og utfrysing i nærmiljøet og hvor kommunale myndigheter var lite positive til å bosette familier.
Misjonen la stor vekt på at bosatte tatere/
romanifolk ikke skulle ha noen form for kontakt med andre reisende, men holdt selv kontakt med bosatte familier gjennom brev og hjemmebesøk i lange perioder etter bosettingen. Den sterke vekt-leggingen av å få den enkelte til å bryte med tidli-gere livsførsel overskygget mer pragmatiske hen-syn, som muligheter for å få arbeid, i hvilken grad den enkelte familie var i stand til å skjøtte sin egen økonomi og integreringen i lokalsamfunnet.
Garanti for boliglån eller toppfinansiering av lån til bolig gjennom Husbanken var den mest utbredte formen for økonomisk bistand. Likevel fikk mange økonomiske problemer og trengte ytterli-gere oppfølging og hjelp. Utvalget finner at de fleste av 24 personer med tater-/romanibakgrunn som i 1980-årene ble forsøkt bosatt gjennom Misjonen, gjennomgikk flere bosettingstiltak med lån, refinansiering, re-bosettinger og flere flyttin-ger. Av disse forble bare to bofaste.65
Denne bosettingsundersøkelsen dekker kun 1980-årene. Basert på arkivmateriale fra andre prosjekter finner vi imidlertid at mønsteret med økonomiske problemer, vansker med å få arbeid og tilpasse seg lokalsamfunnet, re-bosettinger og
fornyede opphold på Svanviken preget Misjonens bosettingspolitikk gjennom hele 1900-tallet.
Utvalget finner at frem til 1986 var løsgjenger-lovens bestemmelser om bosetting i praksis i all hovedsak rettet mot tater-/romanifolket. På grunnlag av disse bestemmelsene initierte og gjennomførte Misjonen norsk bosettingspolitikk overfor folkegruppen. Selv om Kirkedepartemen-tet, og fra 1916 SosialdepartemenKirkedepartemen-tet, førte tilsyn med regnskap og ble underrettet om utviklingen på Svanviken arbeidskoloni gjennom Misjonens årsberetninger, var det i realiteten organisasjonen selv som evaluerte egne tiltak.