Moderne, individualistiske livsvalg og omsorg

De fleste 46’ere tok en blanding av tradisjonelle og moderne, individualistiske valg.

Det er kun et mindretall, ni prosent av kvinnene og 13 prosent av mennene, som kan sies å tilhøre en moderne fortropp. Fortroppene skiller seg ikke ut ved å ha gitt flere eller færre typer hjelp til foreldrene. Det er ikke utført andre undersøkel-ser av moderne fortropper og omsorgsrelasjoner i familien som jeg kan sammen-ligne funn med.

Skilsmisse og omsorg

Tjuefem prosent oppga at de hadde gått gjennom en skilsmisse, men kun elleve prosent hadde sivilstand som skilt eller separert i 1997. Noen hadde giftet seg igjen (49 personer). Så mange som 54 av de 69 undersøkte som var samboende, oppga at de hadde vært gift og opplevd en skilsmisse tidligere. Analysene viser ikke en klar sammenheng mellom skilsmisse og omsorgsrelasjoner. Forskjellene mellom ulike typer sivilstand er små. Det er ingen sammenheng mellom sivilstand og gjen-nomsnittlig antall typer hjelp ytt til foreldrene. De multivariate analysene av hver enkelt hjelpevariabel viser imidlertid signifikante sammenhenger mellom sivilstand og enkelte typer hjelp. En større andel av de som hadde gått gjennom en skils-misse hjalp fedre med reparasjoner, hagearbeid/snømåking eller lignende. Flere av de som hadde gått gjennom en skilsmisse hadde, også lånt eller gitt penger til fedre.

En større andel 46’ere som ikke hadde gått gjennom en skilsmisse, enn de som hadde opplevd ekteskapsbrudd, hjalp på den annen side mødre med rengjøring av bolig.

Annen forskning gir ikke et entydig inntrykk av sammenhengen mellom voksne barns skilsmisse og omsorg til gamle foreldre. Noen skilte har lite overskudd og ressurser til å hjelpe (Quereshi 1996).

På den annen side viser undersøkelser at flere som har gått gjennom skilsmisse ofte er takknemlige for hjelp de har fått fra foreldre i skilsmissesituasjonen, og ønsker å gi noe tilbake (Quereshi 1996). Mange av dem stiller derfor mye opp for

for-eldrene når disse blir gamle. Arnlaug Leira (1994) har påpekt at skilsmisse kan styrke relasjonene til den enkeltes opprinnelige familie, fordi de som skiller seg ofte blir avhengig av økonomisk, praktisk og følelsesmessig støtte fra foreldre og søsken i en periode. Undersøkelsen som ble gjennomført blant førstefødte 46’ere i 1988 fant at de som var skilt oftere oppga at de ville be mødre om hjelp, sammenlignet med de som var gift. De gifte oppfattet imidlertid i større grad enn skilte at mø-dre var en støtte. Skilte ville oftere henvende seg til mømø-dre for å få hjelp, fordi de ikke hadde en ektefelle å støtte seg til. Fordi de som var gift ikke trengte så mye støtte, var de fornøyd med den hjelpen de fikk. De som var skilt hadde et større behov enn de som var gift, og ønsket mer hjelp enn de fikk (Gautun 1990).

Andersson (1991, Leira (1994) og Quereshi (1996) viser i sine undersøkelser at de som har mottatt mye hjelp fra foreldre i skilsmissesituasjoner, ønsker å gi tilbake og stiller derfor opp for foreldre når disse kommer i en situasjon der de trenger hjelp. Min undersøkelse tyder på at dette kan stemme for praktisk hjelp og økonomisk støtte til fedre. Det motsatte mønsteret er imidlertid tilfellet for praktisk hjelp i form av rengjøring av bolig til mødre. 46’ere som hadde gått gjen-nom en skilsmisse bidro i minst grad med rengjøring hos mødre. De små forskjel-lene viser ikke et entydig og klart mønster. En hovedkonklusjon som kan trekkes er at 46’ere som har gått gjennom en skilsmisse ikke skiller seg ut fra andre 46’ere ved å ha svakere omsorgsrelasjoner til foreldrene.

Antall barn og omsorg

Nesten syv av ti 46’ere (69%) hadde valgt å få to eller færre barn. Resten valgte som fødselskullene før dem, og fikk tre eller flere barn. De som valgte å få to eller færre barn ga like mange typer hjelp til foreldrene som de med flere barn. Det ser ikke ut som om det er en sammenheng mellom antall barn og hjelp ytt til foreldre.

Det er ingen forskjeller i gjennomsnittlig hjelp mellom de som fikk ett, to, tre eller flere barn. Barnløse skiller seg imidlertid ut ved at de gjennomsnittlig ga flere ty-per hjelp til foreldrene. Denne forskjellen vises også i den multivariate analysen som gjennomføres på hver enkelt hjelpevariabel. Her er 46’ere med null til og med to barn gruppert sammen. En større andel av disse, sammenlignet med 46’ere som fikk tre eller flere barn, hjalp fedre med to typer praktisk hjelp, rengjøring av bo-lig og reparasjoner, hagearbeid, snømåking og bo-lignende. Forskjellen skyldes at en større andel barnløse 46’ere ga hjelp enn de som hadde ett, to, tre eller flere barn.

Barnløse 46’ere kan skille seg ut fordi de har utviklet mer tette og nære relasjoner til foreldrene. Det kan også tenkes at de har større overskudd til å stille opp for gamle foreldre enn de som har barn.

Gunhild Hagestad (1993) hevder at det i dag råder en sterk forestilling om at utviklingen med stadig flere «små familier» representerer et mindre omsorgspotensial

for eldre. Det er forsket lite på eventuelle sammenhenger mellom begrensning av fruktbarhet og omsorg til eldre familiemedlemmer. De få undersøkelsene som er gjennomført har fokusert på hvorvidt omsorg varierer etter hvor mange barn eldre har. De har ikke studert sammenhenger mellom antall barn til omsorgsgivere og hjelp de gir gamle foreldre. Studier som er gjennomført indikerer at utviklingen med mindre barnekull i familiene faktisk kan føre til et større omsorgspotensial for eldre. Undersøkelsen som ble gjennomført blant førstefødte 46’ere i Norge i 1988 (Hagestad 1991) og Romøren (2001) sin studie av eldrebefolkningen i Larvik, viste for eksempel at eldre får mer hjelp og støtte fra enebarn. Undersøkelsene viser en negativ sammenheng mellom antall barn eldre har og hjelp de får fra hvert enkelt barn. Hagestad (1993) forklarer dette med at relasjonene mellom foreldre og barn i små og symmetriske kjernefamilier er kvalitativt forskjellige fra bånd som finnes i store familier. Hun oppfatter de små familiene som tette og intense. De intense båndene skaper ifølge Hagestad et omsorgspotensial for foreldre når de blir gamle, i hvert fall når kvaliteten på relasjonene til barna er god. Min undersøkelse viser, som Hagestad og Romøren sine studier, at enebarn skiller seg ut som omsorgs-givere til gamle foreldre. En større andel enebarn, sammenlignet med 46’ere som hadde søsken, hjalp fedre med å rengjøre bolig, og mødre med dagligvareinnkjøp.

Heltidsyrkesaktive kvinner og omsorg

Et stort flertall (88%) av 46’er-kvinnene var yrkesaktive i 1997. Godt over halv-parten (64%) jobbet heltid, det vil si over 35 timer i uken. Sett i lys av annen forskning er det ikke overraskende at yrkesaktive gjennomsnittlig ga like mange typer hjelp til sine foreldre som kvinner som ikke var i lønnet arbeid. Både i Norge og andre land, viser undersøkelser at kvinner, til tross for økt yrkesdeltakelse, fortsatt står for det meste av den uformelle omsorgen som ytes i familien (f.eks. Bengtson 2000, Lingsom 1997). På begynnelsen av 1990-tallet ytte kvinner nesten 75 pro-sent av uformell omsorg til voksne og eldre som trengte hjelp (Kitterød 1993). Kari Wærness (1987) påpekte på slutten av 1980-tallet at til tross for en søken etter nye kulturelle premisser og forsøk på å oppnå økonomisk uavhengighet og mer kontroll over eget liv, konfronteres fortsatt de fleste kvinner med andres omsorgs-behov. Hochschild (1999) hevder at selv om det har skjedd en revolusjon i kvin-ners yrkesaktivitet, har ikke forestillinger om mannlighet samtidig blitt justert, og derfor utfører ikke menn like mye omsorgsarbeid som kvinner.

Ifølge Vabø (1998) er kvinner mer enn menn tilbøyelige til å ta ansvar for gamle foreldre, fordi flere kvinner enn menn jobber deltid, og derfor har mer tid til å yte omsorg. Min undersøkelse viser imidlertid ikke at deltidsarbeidende kvinner har sterkere omsorgsrelasjoner til foreldre enn kvinner som jobber heltid. Studien av førstefødte 46’ere i 1988 viste heller ikke en negativ sammenheng mellom

aktivitet blant kvinner og omsorg. 46’erne opplevde faktisk mødre med yrkes-erfaring i noe større grad enn hjemmeværende mødre som en støtte i dagliglivet (Gautun 1990). 1998-undersøkelsen viste i tillegg at heltidsarbeidende 46’er-kvinner oftere ville be mødre om hjelp til pass av barn, enn deltidsarbeidende og ikke yrkesaktive kvinner. Overtidsarbeidende kvinner sa oftere enn andre kvin-ner at de ville henvende seg til mødre for å få råd dersom de var usikre på barnas oppførsel. Forskjellene ble forklart med at mødre med yrkeserfaring kan ha et mindre anstrengt forhold til sine barn enn hjemmeværende mødre. Det ble vist til Lehr (1984) som hevder at mødre med yrkeserfaring har et mer avslappet for-hold til voksne barn enn hjemmeværende mødre som var mer «familiesentrerte».

Det er mulig at 46’erne i større grad opplevde yrkesaktive mødre som støttende fordi disse hadde større selvtillit, stolte mer på egne evner, og signaliserte dette til sine barn. Mødre med yrkeserfaring kan også ha fulgt mer med i tiden og hatt lettere for å identifisere seg med yngre generasjoner. I tillegg kan 46’erne ha opplevd det som lettere å henvende seg til mødre med yrkeserfaring, fordi de var mer aktive og flinkere til å organisere sin tid enn hjemmeværende mødre.