Det ideelle antall barn i en familie og barneoppdragelse

Godt under halvparten av befolkningen i Norge hadde et tradisjonelt syn på det ideelle antall barn i en familie i 1998 (jf. tabell 5.4). Antallet barn en familie van-ligvis faktisk får, har siden 1970-tallet vært lavere enn idealet som her kommer fram.

Tobarnsfamilien har vært vanlig siden slutten av 1960-tallet. Utviklingen fra slut-ten av 1980-tallet og på 1990-tallet har også gradvis gått i retning av at stadig færre mener det ideelle antall barn bør være tre eller flere (tabell 5.4).

Det er flest i den eldste generasjonen som har et tradisjonelt syn, og som ønsker store barneflokker i familiene. Den yngste generasjonen er i dette spørsmålet mer tradisjonell enn mellomgenerasjonen. Både i den eldste generasjonen og i mellom-generasjonen har stadig flere, etter hvert som de har blitt eldre, fått et moderne, individualistisk syn som går ut på at det ideelle antall barn i en familie bør være to eller færre. Det motsatte er tilfellet for den yngste generasjonen. Etter hvert som de har blitt eldre og de fleste har stiftet familie, oppgir stadig flere i den yngre generasjonen at det ideelle antall barn i en familie bør være tre eller flere. Som vi tidligere har vært inne på, innførte generasjonen 46’erne tilhører tobarnsfamilien på slutten av 1960-tallet. Kvinnene fra disse fødselskullene har måttet kombinere

Tabell 5.4 Andel som mener at det ideelle antall barn for en familie i Norge er tre eller flere.

Prosent.

barneomsorg og yrkesliv uten godt utbygde permisjonsordninger og barnehage-tilbud, som dagens småbarnsfamilier kan benytte seg av. Det kan ha vært vanske-ligere for disse kvinnene enn det er for yngre kvinner i dag, å kombinere et aktivt yrkesliv med det å få barn. Velferdsstaten legger i dag mer til rette for at det skal være mulig for kvinner å kombinere begge deler, og fedrene tar også i større grad del i omsorgsarbeidet (jf. Kitterød 2000 sin beskrivelse av endringer i deling av omsorgsarbeid blant småbarnsforeldre). Grunnen til at det ideelle antall barn synes å være mindre for mellomgenerasjonen, er at velferdsstaten, og ektemenn, i min-dre grad hjalp til og la til rette for at kvinner i denne generasjonen skulle kunne kombinere arbeid og omsorg for små barn.

Et stort flertall av befolkningen, nesten syv av ti, har et tradisjonelt syn på barneoppdragelse, og mener at det viktigste barn bør lære er lydighet og respekt for sine foresatte (jf. tabell 5.5). Det er en svak tendens i hele befolkningen til at stadig flere sier de er uenig i dette tradisjonelle synet på barneoppdragelse. Den yngste generasjonen er mer moderne enn mellomgenerasjonen og den eldste generasjonen. Mellomgenerasjonen er igjen i en vippeposisjon. Alle tre genera-sjonene har etter hvert som de har blitt eldre, i løpet av tolvårsperioden, blitt mer tradisjonelle i sitt syn.

Tabell 5.5 Andel som sier seg uenig i utsagnet: «Det viktigste barn bør lære er lydighet og respekt for sine foresatte.» Prosent.

r

Noen flere i hele befolkningen har fått et moderne, individualistisk syn fra 1986 til 1998, fordi flere i de yngre kohortene som har kommet til, og blitt undersøkt, er moderne. De har imidlertid også blitt mer tradisjonelle etter hvert som de har blitt eldre, kanskje fordi de har fått barn, og/eller fordi det har vært en økende skepsis til moderne barneoppdragelse i befolkningen og i offentligheten. Genera-sjonen 46’erne tilhører og den eldste generaGenera-sjonen har også blitt mer tradisjonel-le, og endringer i deres syn kan ikke forklares med at de har fått barn. Det kan se ut som om det i de senere år har kommet en reaksjon på det folk oppfatter som moderne barneoppdragelse, og at stadig flere ønsker en mer autoritær oppdragel-se av barn. Denne tendenoppdragel-sen har også vist oppdragel-seg i andre undersøkeloppdragel-ser. Odd Helge Lindseth (1998) har med utgangspunkt i Verdiundersøkelsene fra 1990 og 1996, utført av Statistisk sentralbyrå, foretatt en empirisk analyse av holdningene til barneoppdragelse i befolkningen på 1990-tallet. Disse viser at nordmenns hold-ninger til barneoppdragelse er preget av at mange forskjellige egenskaper, som ansvarsfølelse, selvstendighet, veloppdragenhet og toleranse, vektlegges som vik-tige. Lindseth viser til andre undersøkelser som har vist at tilslutningen til lydig-hetsidealet sank dramatisk i perioden 1957–1988, og at verdiundersøkelsene på nittitallet viser at det har vært en liten nedgang i tilslutningen til egenskapen lydighet. Det er noen flere som gir sin tilslutning til lydighetsidealet i Monitor-undersøkelsen, sammenlignet med verdiundersøkelsene. Forskjellen kan skyldes problemet med ja-siing, at flere enn de som er reelt enig har gitt sin støtte til ut-sagnet de ble bedt om å vurdere.

Seks av ti mente i 1998 at foreldre ikke bør ha adgang til å gi sine barn fysisk straff, som for eksempel ris eller ørefiker (jf. tabell 5.6). Det har vært en klar ned-gang i andelen som har dette tradisjonelle synet på barneoppdragelse i løpet av tolvårsperioden.

Når vi sammenligner de tre gruppene av fødselskohorter, ser vi at den yngste generasjonen og mellomgenerasjonen svarer likt, også over tid, mens den eldste generasjonen er mer tradisjonell. Det har i løpet av tolvårsperioden vært en sterk økning i andelen som sier nei til fysisk straff i begge de to yngste generasjonene.

Stadig færre i den eldste generasjonen har denne tradisjonelle oppfatningen, men de eldste har i minst grad blitt påvirket av denne generelle holdningsendringen i befolkningen.

Selv om foreldres refselsesrett overfor barn ble betydelig innskrenket gjennom lovgivning i 1972, mente fortsatt fire av ti i 1998 at foreldre bør kunne straffe sine barn fysisk. En medvirkende grunn kan være at lovgivningen ikke ble oppfattet som tydelig da den kom på begynnelsen av 1970-tallet. Før 1972 var foreldrenes refselsesrett overfor egne barn en aktuell straffefrihetsgrunn. Etter lov om Indskrænkning i Anvendelsen af Legemlig Refselse av 20 juni i 1891 nr. 1 hadde foreldre en viss adgang til fysisk å refse sine barn. Loven ble opphevet i februar

1972. Etter forarbeidene til denne loven var det imidlertid uklart om refselsesretten ble opphevet i sin helhet (Bratholm og Matningsdal 1997:550). For å «skape klar-het og av pedagogiske grunner» fikk derfor barneloven § 30 ved lov av 6. februar 1987 nr. 11 et nytt tredje ledd, der det heter at «Barnet må ikkje bli utsett for vald…» Lovbehandlingsprosessen inneholdt likevel motstridende signaler om hva loven egentlig gikk ut på (jf. nærmere Bratholm og Matningsdal, op.cit.). Justis-komiteen uttalte således følgende i Innst O nr 20 (1986–87): «Flertallet vil understreke at bestemmelsen ikke innebærer et totalforbud mot bruk av fysisk makt overfor barn. Det er den unødvendige og illegitime maktbruk mot barn en ønsker å ramme… Det er i første rekke mer hardhendt fysisk avstraffelse som vil bli ram-met. Dette vil gjelde slag med gjenstander, ørefiker og andre lignende former for markert fysisk avstraffelse som fører med seg vesentlig smerte eller unødig ydmy-kelse. Derimot vil flertallet peke på at mer lempelige irettesettinger som innebæ-rer en rimelig avpasset bruk av fysisk makt, ikke vil rammes. Som eksempel på dette kan nevnes lette klaps».

I seg selv synes dette igjen å åpne for en fysisk refselsesrett. Bratholm og Matningsdal, hvis kommentarutgave til straffeloven har stor autoritet, mener likevel at loven må forstås annerledes. De sier: «Til tross for at justiskomiteen brukte noen uheldige formuleringer i motivene, kan det på bakgrunn av debatten i Odelstinget

Tabell 5.6 Andel som sier nei til at de synes foreldre bør ha adgang til å gi sine barn fysisk straff, som for eksempel ris eller ørefiker. Prosent.

r

ikke være tvil om at foreldrenes kroppslige refselsesrett er opphevet.» Rettspraksis om refselse av barn synes å bekrefte dette, jamfør for eksempel dom i Rettstiden-de 1990:1155. Men om befolkningen har oppfattet Rettstiden-dette, er imidlertid ikke sik-kert, jamfør det som framgår av tabell 5.6 og som er kommentert foran. Den uklarheten som lå i signalene fra Stortinget kan i seg selv ses som en årsak til at befolkningens faktiske holdninger avviker såpass mye fra det som anses som «gjel-dende rett».

5.7 Oppsummering

Hovedinntrykket fra analysene av verdidata fra Norsk Monitor er at 46’erne er en vippegenerasjon i synet på kjønnsroller og likestilling, seksualitet og samliv, ideelt antall barn i familien og barneoppdragelse. De har blitt påvirket både av samfunnet de var barn i på 1940- og 50-tallet, og av en ungdomstid i et samfunn som lignet på det de vokste opp i, men som var kjennetegnet av store kulturelle endringer. I tillegg har de blitt påvirket av strukturelle endringer som skjedde på 1970-tallet, og som ble konsolidert på 1980-tallet. De har ikke like tradisjonelle oppfatninger som generasjonen som er eldre enn dem. De har heller ikke like moderne, individualistiske oppfatninger som den yngste generasjonen. 46’erne plasserer seg et sted mellom den yngste og eldste generasjonen.

Når det gjelder synet på det ideelle antall barn i en familie, er det flest både i den eldste og yngste generasjonen som har et tradisjonelt syn. De ønsker større barneflokker enn 46’erne. Det er tvilsomt om dette er et uttrykk for at den eldste og yngste generasjonen generelt har et likt syn på familien. Da den eldste genera-sjonen fikk barn, var det vanlig at kvinner var hjemmeværende og kunne ta seg av flere barn. Kvinner i den yngste generasjonen har ikke gått tilbake til husmor-rollen, men er i dag yrkesaktive samtidig som de har omsorg for barn. Godt ut-bygde permisjonsordninger, aleneforelderordninger, barnehagetilbud og unge fedres innsats i barneomsorgen, kan være grunnen til at den yngste generasjonen tør å se det som ideelt å få tre eller flere barn. Det kan imidlertid være et gap mellom ideal og realitet. Hvor mange barn de unge kvinnene vil få, vet vi ikke ennå. Det siste kullet vi vet helt nøyaktig antall barn for, er kvinner født i 1958 (Noack 2000).

Kvinnene fra 1946-kullet har måttet kombinere jobb og familie uten at det i like stor grad ble lagt til rette for å klare begge deler, av ektemenn og fra velferdsstatens side. Fordi det var mer slitsomt for disse kvinnene å ha små barn samtidig som de var yrkesaktive, kan de mene det er ideelt med færre barn i en familie.