Konkrete problemstillinger

Hovedproblemstillingen i studien er:

• I hvilken grad påvirker individualisering omsorgsrelasjoner mellom 46’erne og deres foreldre?

Som skissert ovenfor har en rekke forskere oppfattet fruktbarhetsnedgangen, skils-misseøkningen og økt yrkesaktivitet blant kvinner som å være uttrykk for indivi-dualisering. Disse tre utviklingstrendene står sentralt i denne undersøkelsen. De operasjonaliseres i tre moderne, individualistiske livsvalg 46’erne kunne ta. For både menn og kvinner defineres moderne, individualistiske valg som å få to eller færre barn og å skille seg. For kvinner defineres i tillegg det å velge et heltids-yrkesaktivt liv som et moderne, individualistisk valg. Valgene oppfattes som å være moderne fordi de først ble utbredt og vanlige i befolkningen på 1970-, 80- og 90-tallet. Tradisjonelle valg defineres gjennom å få tre eller flere barn, gifte seg og forbli gift, og at kvinner arbeider deltid eller er hjemmeværende.

Bak de moderne valgene mener jeg at det lå en individualistisk innstilling.

Antall barn ble redusert fordi foreldre ville investere mer tid og ressurser på seg selv.

Flere valgte å skille seg fordi forventingene om hva den enkelte ville få ut av ekte-skapet og livet ble høyere. En individualistisk innstilling er også en viktig grunn til at over halvparten av kvinnene i denne kohorten har valgt å jobbe heltid – de ønsker å realisere seg selv utenfor familien. Andre faktorer enn selvrealiserings-verdien, som økonomiske rammebetingelser, utbyggingen av velferdsstaten samt spredning av moderne prevensjonsteknologi, påvirket selvfølgelig også disse val-gene. Samtidig mener jeg at disse faktorene ikke gjør argumentet om selvrealise-ring mindre overbevisende. De materielle omstendighetene lå til rette for at den enkelte, og for første gang i historien mange kvinner, kunne prioritere selvrealise-ring og ikke bare ta hensyn til familien.

På basis av hovedproblemstillingen om i hvilken grad individualisering påvir-ker omsorgsrelasjoner mellom 46’erne og foreldrene stilles følgende spørsmål:

• Hvor mange 46’ere tok moderne, individualistiske valg?

Moderne fortropper identifiseres gjennom å se på hvor mange menn det var som tok de to moderne, individualistiske valgene, samt hvor mange kvinner som tok alle de tre moderne, individualistiske valgene. For å belyse eventuelle sammenhenger mellom individualisering og omsorgsrelasjoner, sammenlignes først 46’ere som valgte moderne, individualistisk med de som valgte tradisjonelt. Deretter sammenlignes

«fortroppene» med de som valgte tradisjonelt og som tok en blanding av tradisjo-nelle og moderne, individualistiske valg. Følgende spørsmål blir belyst:

• Har de som tok moderne, individualistiske valg i familie- og yrkesliv andre omsorgsrelasjoner til foreldre enn de som valgte mer tradisjonelt?

Jeg undersøker om 46’ere som valgte å få to eller færre barn og som hadde gått gjennom en skilsmisse ga like mange typer hjelp eller andre typer hjelp til foreldre, sammenlignet med de som valgte tradisjonelt. Videre undersøkes om omsorgs-relasjonene til foreldre blant kvinner som har valgt å være yrkesaktive på heltid er forskjellige fra kvinner som har valgt å være hjemmeværende eller arbeide deltid.

Til slutt undersøkes om omsorgsrelasjonene til de moderne fortroppene skiller seg ut fra 46’ere som valgte tradisjonelt eller som tok en blanding av moderne og tradisjonelle valg.

Under hvert spørsmål står forskjeller mellom kvinner og menn i fokus. Fordi kvinner tradisjonelt har hatt hovedansvaret for å yte omsorg i familien, blir kjønn en sentral variabel. I tillegg står kvinnene i spissen for endringene som studeres.

Derfor spør jeg:

• Hvilke forskjeller finner vi mellom kvinner og menn?

Basert på tidligere samfunnsvitenskapelig arbeid går jeg ut i fra at individualise-ring kan komme til uttrykk i omsorgsrelasjonene på tre måter: 1) svekkede om-sorgsrelasjoner, 2) kvalitativt bedre relasjoner 3) eller ikke ha noen konsekvenser.

1) Svekkede omsorgsrelasjoner

Som jeg skisserte ovenfor er samfunnsvitere uenige om hvilke konsekvenser økt individualisering har for omsorgsrelasjoner mellom generasjoner i familien. Den vanligste oppfatningen er pessimistisk. – individualisering oppfattes som å skape generasjoner som i stadig mindre grad føler seg forpliktet til å ta vare på hverandre (f.eks. uttrykt av Almås 1997, Knudsen og Wærness 1996, Wærness 1999, Ringen 1997). Flere frykter at individualistiske selvrealiserende mennesker i dag ikke bryr seg om andres behov – heller ikke behovene til foreldre og barn, fordi andres behov begrenser den enkeltes mulighet til å velge fritt. Ved å gå inn i omsorgsrelasjoner åpnes det for at andre mennesker kan forvente å få hjelp når de trenger den. Det vil i slike relasjoner kunne oppstå situasjoner der den enkelte må sette egne behov til side for å kunne gi hjelp. Individualistiske, selvrealiserende mennesker kan la være å gå inn i omsorgsrelasjoner, eller trekke seg ut, fordi de ikke vil komme i situasjoner der de må sette andres behov foran egne. Dersom det er slik at indivi-dualisering svekker omsorgsrelasjoner mellom generasjoner i familien, er det grunn til å forvente at mine data vil vise at 46’ere som valgte tradisjonelt stiller mer opp for foreldre i alderdommen enn 46’ere som tok moderne, individualistiske valg.

2) Kvalitativt bedre relasjoner

I motsetning til pessimistene så er det samfunnsvitere som hevder at til tross for økt individualisering, finnes det fortsatt noe som heter familieforpliktelser, det vil si opplevelse av ansvar for å hjelpe hverandre. Finch og Mason (1991), Hagestad (1998) og Riley og Riley (1993) påstår at omsorgsforpliktelser ikke forvitrer, men skapes på nye måter i dagens samfunn. Ifølge Finch og Mason (1991) skapes slike forpliktelser i stadig større grad gjennom forhandlinger, som igjen gjenspeiler relasjonshistorier. Innen relasjonismeperspektivet, hevder Finch og Mason at relasjoner mellom generasjoner i familien historisk utvikler seg til å bli stadig mer positive. De argumenterer også at positive relasjonshistorier skaper sterkere forpliktelser enn de som ble skapt i det tradisjonelle samfunnet. Dersom Finch og Mason har rett ville vi forvente tre tendenser i undersøkelsen av 46’erne. For det første at 46’ere som tok moderne, individualistiske valg oppgir mer positive relasjonshistorier enn 46’ere som valgte tradisjonelt. For det andre at det er en sammenheng mellom relasjons-historier og omsorgsrelasjoner – de som forteller om positive relasjonsrelasjons-historier gir mer omsorg til foreldre enn de som forteller om negative relasjonshistorier. For det tredje at 46’ere som tok moderne, individualistiske valg har sterkere omsorgsrela-sjoner til foreldre enn de som valgte tradisjonelt.

To dimensjoner ved relasjonshistoriene som vurderes som relevant for omsorg som ytes foreldrene, undersøkes: kvalitet og gjensidighet. 46’erne forteller hvordan de oppfatter at kvaliteten på forholdet til foreldrene har vært, og om foreldrene har stilt opp for dem tidligere i 46’ernes voksenliv.

3) Ingen konsekvenser

Ut fra et livsløpsperspektiv kan det tenkes at økt individualisering ikke påvirker omsorgsrelasjonene mellom 46’erne og foreldrene. 46’erne kan ha blitt utsatt for individualisering så sent i livet at trenden ikke preger relasjonene. Samfunnet de vokste opp i og hadde sine unge år i kan ha påvirket dem mer enn den nye tiden som vokste fram fra slutten av 1960-tallet. Dersom vi følger perspektivet til Elder (1974) og Mannheim (1952), er det rimelig å anta at de historiske kreftene som formet dem i unge år, gjenspeiles i omsorgsrelasjonene til foreldrene på 1990-tallet.

De har vokst opp på en historisk «vipp». Det kan tenkes at de vipper bakover, og er mer preget av den tradisjonelle verdien å uttøve sin plikt overfor familien enn selv-realiseringsverdien, som står sterkt i dag. Dersom de i bunn og grunn er tradisjo-nelle, vil antakelig analysene ikke vise noen forskjell i omsorgsrelasjonene mellom de som i tidlig voksenliv valgte moderne, individualistisk og tradisjonelt.

For å kaste lys over de historiske kreftene som formet 46’erne, beskriver jeg sam-funnet de vokste opp i, og brytningstiden de hadde sin ungdomstid og tidlige vok-senliv i. Jeg setter så dette i kontrast til samfunnet de nå er middelaldrende i med gamle foreldre i. Her benytter jeg flere datakilder: historisk statistikk, lovgivning og annet kildemateriale. Som et supplement til den historiske framstillingen belyser jeg også 46’ernes verdier i et komparativt perspektiv. Her sammenligner jeg deres ver-dier med eldre og yngre fødselskull på ulike tidspunkt. Siden min egen undersøkel-se ikke inneholder verdidata. har jeg vært nødt til å gå til andre kilder. Jeg belyundersøkel-ser 46’ernes verdier ved å gjennomføre en sekundær analyse av data fra Norsk Moni-tor. Det historiske materialet gir en nødvendig bakgrunn for å ta opp 46’ernes livs-valg og omsorgsrelasjoner. Norsk Monitor inneholder ikke data om omsorgsverdi-er, men jeg har gått gjennom spørreskjemaene og valgt ut spørsmål som jeg mener indikerer tradisjonelle og moderne, individualistiske familieverdier.

Moderne, individualistiske verdier er: å være for en lik deling av arbeidsopp-gaver i familien mellom kvinner og menn, å ha et liberalt syn på seksuelle erfarin-ger før ekteskapsinngåelse, å anse to eller færre barn i en familie som ideelt, samt å være mot en autoritær oppdragelse av barn som vektlegger lydighet og som god-tar fysisk straff av barn. Jeg oppfatter disse holdningene som moderne, fordi de først var blitt utbredt i befolkningen på 1980- og 1990-tallet. Jeg oppfatter dem også som uttrykk for en individualistisk innstilling, fordi selvrealiseringsverdien kommer til uttrykk i disse holdningene. Det anses ikke som riktig at kvinner skal ha et større ansvar for arbeidsoppgaver i familien, fordi kvinner skal ha like gode

muligheter som menn til å realisere seg i yrkeslivet. Seksuell praksis anses som noe den enkelte skal realisere seg selv gjennom ved å leve ut egne behov. To eller færre barn anses som ideelt, fordi det gir mulighet til å investere tid og ressurser på seg selv, også etter at man har etablert en familie. Synet på barn er at de skal læres opp til selvstendighet og ikke til lydighet til autoriteter og grupper. Disse verdiene skiller seg fra tradisjonelle verdier, som stod sterkt de to første tiårene etter den annen verdenskrig. Da var de fleste for en arbeidsdeling mellom kvinner og menn, de mente at seksuell praksis hørte ekteskapet til, de var for å få barn, samtidig som de mente at barn skulle oppdras til lydighet og det var akseptert at foreldre kunne straffe barn fysisk.

Kapittel 2 Tre bekymringsbølger