Den første bekymringsbølgen: Slektsbåndenes forvitring

Slektsbåndenes forvitring

I de første tiårene etter krigen hevdet talsmenn for et perspektiv som stod sterkt innen familiesosiologien, at storfamilien gikk mot en oppløsning (Parsons og Bales 1955). I tråd med den klassiske tradisjonen fra Durkheim til Parsons ble det an-tatt at båndene mellom slektninger forvitret etter hvert som det moderne indus-trisamfunnet vokste fram. Allerede ved forrige århundreskifte hadde mange vært redde for at familien var i ferd med å gå under (Skolnick 1973). Tidlig på 1930-tallet argumenterte Ogburn for at familien ble tappet for funksjoner, og ifølge Bumpass (1990) var Lorimer på 1940-tallet opptatt av at moralske forpliktelser mellom slektninger var i ferd med å svekkes. Ifølge Parsons og Bales (1955) ble båndene til oppvekstfamilien i det moderne industrisamfunnet brutt idet barna ble voksne og etablerte egne familier. Selv om storfamilien gikk tapt, ble det på-pekt at kjernefamilien, som bestod av foreldre og små barn, fortsatt hadde viktige funksjoner.

Reaksjonen på Parsons

På 1960-tallet kom reaksjonen på Parsons, og den fortsatte på 1970-tallet. Både historikere og samfunnsvitere reagerte på idylliseringen av familien slik den had-de vært i «gamle dager», og på beskrivelsen av slektens unhad-dergang i had-det mohad-derne samfunn. En rekke historiske studier ble publisert, som viste at mennesker på grunn av høy dødelighet og utbredt fattigdom, vanligvis ikke levde i storfamilien i det gamle bondesamfunnet (Cherlin 1983, Gaunt 1983, Holte 1979, Laslett og Wall 1972). Folk ble ikke så gamle som i dag, og barn fra fattige familier måtte tidlig flytte hjemmefra for å arbeide hos andre. Samtidig ble det gjennomført en rekke undersøkelser som dokumenterte at slektninger utover kjernefamilien hadde ut-strakt kontakt og utvekslet omfattende hjelp og støtte (f.eks. Bengtson og Schra-der og SchraSchra-der 1982, Caplow 1982, Litwalk 1981, Shanas 1976, Shorter 1975, Skolnick 1973, Troll 1971, Wærness 1980).

I flere av disse undersøkelsene er et hovedbegrep solidaritet. Vern L. Bengtson (1984) tok utgangspunkt i solidaritetsbegrepet og utviklet på 1980- og 1990-tallet et kjent begrepsapparat, som siden har blitt anvendt av flere forskere. I begreps-apparatet skilles det mellom seks ulike typer solidaritet:

• Strukturell solidaritet,

• kontaktsolidaritet,

• følelsesmessig solidaritet,

• konsensuell solidaritet,

• funksjonell solidaritet og

• normativ solidaritet.

Begrepsapparatet har vært nyttig, fordi studier som bruker dette verktøyet skiller mellom strukturelle trekk, som for eksempel geografisk avstand mellom slektnin-ger og ulike dimensjoner ved samhandling, slik som følelsesmessig tilknytning mellom familiemedlemmer. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om alle de seks typologiene, spesielt strukturell solidaritet, er et uttrykk for solidaritet. Med struk-turell solidaritet mener Bengtson hvor mange familiemedlemmer som er i live, geografisk tilgjengelighet mellom generasjoner og husholdsoppbygging. Å kalle struktur i denne forstand for solidaritet kan virke noe kunstig. Struktur sier in-genting om forholdet mellom generasjoner, hva de føler for hverandre, hvor mye kontakt de har (og ønsker å ha) og om de stiller opp for hverandre. Å studere struk-tur er likevel viktig, fordi den sier noe om mulighetene slektninger har til å ha kontakt og til å hjelpe hverandre. De fleste som bodde i vestlige land hadde på 1960- og 1970-tallet gode muligheter for kontakt med og for gjensidig hjelp mel-lom slektninger. Demografiske endringer hadde ført til at stadig flere eldre levde i tre- og firegenerasjonsfamilier. Amerikanske undersøkelser viste at eldre flest

bod-de i nærheten av barn, men at bod-det var sjelbod-den at bod-de to familiegenerasjonene bod-delte hushold (Bengtson 1984). Undersøkelser som ble gjennomført i Norge noen år senere, viste det samme (Gautun 1990, Hagestad 1991, Romøren 2001).

Kontaktsolidaritet beskriver hvor mye og hva slags kontakt familiemedlemmer har. Flere undersøkelser på 1960- og 1970-tallet dokumenterte som nevnt mye kontakt mellom generasjonene i familien.

Begrepet følelsesmessig solidaritet sier noe om familiegenerasjoners subjektive opplevelse av relasjonene – hvor nære, varme og tilfredsstillende relasjonene opp-leves. Bengtson viste i sine undersøkelser at de fleste foreldre og barn satte pris på kontakt, og at de fleste hadde en positiv opplevelse av hverandre.

Konsensuell solidaritet refererer til graden av enighet eller til konfliktnivået mellom generasjonene. Bengtsons undersøkelser viste at meninger i stor grad var sammenfallende, og at det vanligvis var et lavt konfliktnivå mellom voksne gene-rasjoner i familien (Bengtson 1984, Litwalk 1981). Undersøkelsene avdekket at foreldre påvirket barna sterkt da de var unge, men at situasjonen snudde seg etter hvert som barna ble eldre. Da fikk barna økt innflytelse på foreldrene.

Med funksjonell solidaritet menes hjelp og støtte som utveksles mellom gene-rasjoner. Mange undersøkelser dokumenterte, som referert over, at det ble utvekslet omfattende hjelp og støtte nedover og oppover generasjonslinjene i familien.

Foreldre fortsatte å hjelpe og støtte barn etter at de ble voksne, flyttet hjemmefra og etablerte egne familier. Når de ble besteforeldre, hjalp de både foreldre og bar-nebarn. Foreldrene fikk også hjelp fra døtre og sønner, spesielt når de ble svært gamle og hjelpetrengende.

Normativ solidaritet defineres som normer om familisme. Forskning på nor-mativ solidaritet undersøkte generasjonenes forventninger til hverandre når det gjaldt kontakt, følelser, enighet og assistanse. I tillegg ble det studert i hvilken grad tvang og sanksjoner var knyttet til normer (Shanas 1968). Undersøkelser som ble gjennomført på 1970-tallet viste at generasjoner i familien vanligvis følte seg sterkt forpliktet til å hjelpe hverandre (Bengtson 1984).

På slutten av 1970-tallet var det innhentet så mye data om generasjonsbånd at myten om den isolerte kjernefamilien i det moderne industrisamfunn ble be-traktet som avkreftet innen det fagsosiologiske miljø. Ifølge Shanas (1968) over-levde likevel myten ute blant folk, og debatten blusser fremdeles opp i faglige sam-menhenger. Harriet Holter (1984) påstod på begynnelsen av 1980-tallet at den norske familien gikk gjennom en funksjonstømming. Den fremste talsmannen for tesen om familiens undergang på 1980- og 1990-tallet har vært David Popenoe (1988, 1993). Han hevder som Parsons at familien har blitt så ribbet at den kun har igjen to hovedfunksjoner. Den ene er oppfostring av barn, den andre er følel-sesmessig tilfredsstillelse og tilhørighet. Denne funksjonstømmingen har ifølge Popenoe ført til at mennesker blir stadig mindre villig til å investere penger og

energi i familieliv. I stedet hevder han at folk vender seg mer mot andre grupper og aktiviteter for å leve ut sitt «jeg-liv». Flere har kritisert Popenoes syn på dagens familie. For det første blir han kritisert for å gi en uriktig framstilling av den historis-ke utviklingen (f.eks. Cowan 1993, Skolnick 1991, Stacey 1993). Popenoe blir også kritisert for å være så konservativt at han overser den framveksten av mang-fold i familietyper som har funnet sted de siste tiårene. En tredje kritikk som ret-tes mot Popenoe er at han overser samhandling og aktiviteter i familien, fordi han setter likhetstegn mellom familie og hushold. Hagestad (1991, 2000) påpeker at familiebegrepet ikke kan begrenses til personer som bor under samme tak. Familie-begrepet må inkludere mennesker som er knyttet sammen med slektsbånd og lang-varig gjensidighet, selv om de ikke tilhører samme boenhet. Når familie blir defi-nert uavhengig av hushold i undersøkelser, synliggjøres at slektninger, utover kjernefamilien, har mye kontakt og utveksler hjelp og støtte i et stort omfang.