Minoritetskvinnens rolle i grensemarkeringen

“I dagens mediebilde fremstilles gjerne ‘innvandrerkvinnen’ som offer, og

‘innvandrermannen’ som overgriper” hevder Gullestad (2002:31). Dette kan vi knytte til en barbarisering og kategorisering av minoritetskulturelle som i tillegg til å generalisere både skaper og skjerper avstand. Vi kan derfor argumentere for at kategoriseringen av minoriteter som en ’homogen’ gruppe springer ut fra et behov for å hegne om det som oppfattes som norske kulturelle verdier. Skillet mellom fremstillingen av minoritetskvinnen og -mannen, kan blant annet knyttes til norske forestillinger om ’likestilling’. Spesielt de forestillinger vi har om minoritetskvinnen illustrerer dette,

Mye tyder på at ’innvandrerkvinner’ står sentralt i ’norske’

konstruksjoner av likhet og forskjell, og at denne typen interesse for ’dem’ er et uttrykk for ’vår’ eksistensielle angst. Det kan se ut som de forholdene som provoserer mest, truer noen av kjernesymbolene for hva ’vi’ står for i ’vårt’ moderniserings-prosjekt – som seksuell frigjøring, likestilling mellom kjønnene, selvstendighet og individualitet. Dette er noe ’vi’ i en viss forstand har oppnådd, men som samtidig er uhyre prekært (Gullestad 2002:32).

Vi kan altså se det slik at den dikotomisering og generaliserende kategorisering av minoriteter vi finner i det norske samfunnet, henger sammen med at deres verdier oppfattes som truende på norske verdier, og dermed også på samfunnsstrukturen. Det ser ut til at det som oppfattes truende er hentet fra ulike minoritetskulturer som deretter oppsummeres til en generell

kategorisk trussel. De elementer som truer ser dessuten ut til å være hentet fra kulturer fra den såkalte ’tredje verden’. Stigmatiseringen av mennesker fra andre vestlige land, som Eriksen påpeker (se pkt.6.3), gjelder derfor ikke i samme grad. De norske kulturelle verdier som beskyttes kontrasteres med det vi oppfatter som dominerende kulturelle verdier hos kategorien

’innvandrer’. Å ikke praktisere seksuell frigjøring og likestilling, samt å orientere seg

hierarkisk i forhold til store slektsgrupper og ’community’ som er vanligere blant minoriteter med bakgrunn fra ’den tredje verden’ (Eriksen & Sørheim 2006), kan derfor oppfattes som overskridelser av norske kulturelle verdier. Dette kan for så vidt fremstå som en negasjon til at vi tidligere har sett at etnisk norske definerer seg ut fra slekt og etnisitet, men kan forklares ved at slektskap spiller en større rolle i defineringen av etnisitet, og en mindre rolle i

defineringen av kulturelle verdier innenfor den etniske norske gruppen som her baserer seg på likhet. Dessuten er det gjerne ’kjernefamilien’ som løftes frem som en sentral verdi for

nasjonen (Eriksen & Sørheim 2006, Gullestad 2002, Hodne 2002) der lokal stammekultur anses som truende. Man kan også se det slik at kompleksiteten i et pluralistisk moderne samfunn tillater at ulike verdier eksisterer samtidig, og at det veksles mellom hvilke som inntar fokus, ut fra hva det er man ønsker å kontrastere seg opp mot. At de verdier Gullestad peker på ofte inntar hovedarenaen når det gjelder å skape avstand mellom norske kulturelle verdier og ’de andres’ synes relativt åpenbart.

Gullestad sier videre at, ”En del av det som fordømmes, er når alt kommer til alt ikke så langt borte. Ved å henvise undertrykkelsen til ’dem’ kan de ubehagelige trekkene ved

’våre’ livsmønstre manes bort” (Gullestad 2002:32). Vi projiserer altså overskridelsene over på ’de andre’ og overser at disse overskridelsene også eksisterer i den ’norske’ kulturen. Dette er interessant fordi det peker på at flere av de kulturelle verdier som forsvares er relativt nyskapte og derfor iherdig beskyttes ut fra en angst for det ’vi’ oppfatter som regresjon. At minoriteter ofte kategoriseres som en homogen gruppe, til tross for deres bakgrunn fra en rekke forskjellige kulturer, kan derfor ses som et behov i vår kultur for å skape avstand til visse kulturelle verdier for å hegne om egne. De mange ulike kulturbakgrunner minoritetene kommer fra, som egentlig unndrar seg kategorisering, innebærer en liminalitet. ’De’ fremstår derfor som liminale skikkelser og utløser således et behov for kategorisering. Dette åpner for

at den kategoriseringen som finner sted er en iscenesettelse av liminale skikkelser som fremmede andre.

Gullestad (2002:37) påpeker at vold innenfor etniske grupper ofte utløser moralsk panikk i mediebildet og automatisk knyttes til kulturell bakgrunn som igjen er med på å bekrefte ’oss’ som tolerante og humane. Medienes fremstillinger kan ses som iscenesettelser fordi de innebærer utvelgelse ved at noe løftes opp og stilles til skue. Dette gjelder både iscenesettelse som performance og iscenesettelse i overført betydning (se pkt.2.2.2). I tillegg til den stereotypiske iscenesettelsen av minoriteter finner vi at det er en annen som gjelder i fremstillingen av mennesker med minoritetsbakgrunn som adopterer norske verdier, ”Den måten massemediene griper fatt i de ’innvandrere’ som tar avstand fra foreldregenerasjonen på, kan tolkes som en sekularisert versjon av den typiske misjonsfortelling som sjanger…Mer eller mindre bevisst er dette en sjanger som ’nordmenn’ har god kjennskap til” (Gullestad 2002:35). Her viser Gullestad hvordan mytologisering av hendelser, basert på et kjent mytestrukturmønster er viktig for spredning av holdninger som bekrefter våre kulturelle verdier. Mennesker med minoritetsbakgrunn som adopterer norske kulturelle verdier løftes opp fordi de både bekrefter vår oppfatning av ’vårt’ levesett som bedre, og at ’våre’ verdier er verdt å beskytte. Dette iscenesettes gjennom mediene, noe som bekrefter Turners teorier om symbolske genres rolle i defineringen og redefineringen av samfunnet, og mytologiseringens rolle innenfor det igjen (se pkt.2.3.2 og 2.5). Fremstillingen av mennesker med

minoritetsbakgrunn som å ha gått gjennom ild og vann, og overvunnet de mange prøvelser for så å innta ny status som ’god norsk borger’, kan dessuten ligne fremstillingen av et

overgangsritual. De som adopterer norske verdier trer ut av liminaliteten, inn i sin nye forandrede status. Disse fremstår derfor ikke lenger som liminale skikkelser i forhold til det norske.

Diskusjonen over åpner for at noen av grunnene til at etnisk norske har et anstrengt forhold til minoriteter har å gjøre med at noen av de verdiene som er å finne blant minoriteter anses som truende på norske kulturelle verdier. Et minste felles multiplum av truende verdier slås derfor sammen og brukes i kontrastering med våre verdier. Dette taler for at minoriteter således er bærere av en liminalitet som dermed fremprovoserer generaliserende

kategorisering, og iscenesettelse av minoriteter som fremmede andre.

6.5 Foreløpig oppsummering

Ut fra redegjørelsen ovenfor har vi sett at den norske nasjonalkulturen har vært en tung identitetsskaper, og fremdeles i stor grad er bestemmende for forestillinger om hva som oppfattes som norsk. Videre har vi pekt på at defineringen og redefineringen av

samfunnsverdiene foregår gjennom ulike symbolske genre, og at disse kulturelle uttrykksformer benytter seg av iscenesettelse, både forstått som performance i praktisk forstand, og som iscenesettelse i overført betydning (se pkt.2.2.2). Disse iscenesettelser kan ses som et uttrykk for en refleksivitet, hvor betente temaer bearbeides og behandles. Jeg mener å ha argumentert for at den fremmede andre i dagens Norge kan være iscenesettelsen av minoritetskvinnen, som en ren kategori. Den stereotype fremstillingen av

minoritetskvinnen som offer, reduserer henne. Fremstillingen av kvinnen som undertrykket, er et forenklet bilde som tilslører variasjoner og skaper en polarisering i samfunnet. Denne forestillingen kan anses som fremprovosert av et behov i det norske samfunnet for å dikotomisere ’våre’ verdier mot ’de andres’. Likevel kan denne kontrasteringen være

forståelig ut fra at de verdier som anses som truet er relativt nyvunne. Dette gjelder både det norske demokratiet som i realiteten teller så vidt over hundre år, samt demokratiske prinsipper om likhet, og da særlig kvinnens stilling som likeverdig med mannen. De norske kulturelle verdier beskyttes derfor iherdig ut fra en eksistensiell frykt for regresjon.

6.5.1 Kategorien den fremmede andre

Ved å bruke kategorien den fremmede andre, forstått som kvinne av annen etnisk opprinnelse enn den numeriske majoriteten i et samfunn, er jeg klar over at jeg også kan anses å være medvirkende til å bekrefte og forsterke de skiller som jeg i utgangspunktet problematiserer.

Jeg mener likevel som nevnt i metodekapittelet, at en strategisk essensialisme er nødvendig for å kunne si noe om noe, og at jeg ikke kommer utenom kategorier, de ligger i språket.

Dessuten kan den argumentasjonen som tilslører forskjeller betraktes som like

kategoriserende som den argumentasjonen som vektlegger dem. Begrepet den fremmede andre har også den funksjon, som jeg mener er viktig i vår sammenheng, at det nettopp peker på tendensen til å generalisere og skape stereotype forestillinger om mennesker av ulik etnisk opprinnelse og kulturell bakgrunn, som om de var en homogen gruppe, i motsetning til ’vår norske’ homogene befolkning. Hvordan disse defineres som fremmede og iscenesettes som fremmede i det offentlige rom bekrefter disse forestillingene. Som vi har sett over kan

myndighetenes kategoriseringer inn i ’første- og annengenerasjons innvandrer’ antyde hvor mye som skal til for å anses som norsk i vårt samfunn.