Iscenesettelsen av en nasjonal identitet

For å kunne se på norske holdninger til påvirkning utenfra, er det hensiktsmessig å først reflektere over hvordan en nasjonal bevissthet er skapt og opprettholdt i Norge. Nasjoner er

”forestilte felleskap” hevder Anderson(1994), og den norske nasjonen bygger som mange andre nasjoner på forestillingen om en felles fortid og et felles opphav (Hodne 2002). Denne forståelsen kan knyttes til iscenesettelsesbegrepet i den forstand at Nasjonen kan ses som en iscenesatt forestilling om et fellesskap som også i likhet med det greske fellesskap defineres og regenereres gjennom symbolske genre. Hvilke kriterier som benyttes for å definere seg som en nasjon er, ifølge Smith (2001:27), eget navn, felles myter (skapte/vekket), felles historie, felles offentlig kultur, felles territorium, felles rettigheter og plikter, og felles økonomi.

Grunnlaget for at Norge kom til å definere seg ved hjelp av dette skal vi nå gå inn på.

”Det vi betegner som norsk kultur kan sees som et resultat av en utvikling etter to hovedlinjer, som begge preger vår hverdag og oppfatning av oss selv” hevder Hodne (2002:11). Den ene representerer et lengre historisk perspektiv, i form av overlevert kultur fra foregående generasjoner. Kulturarv må ikke forveksles med nasjonalkultur, sier Hodne (2002:11), som representerer den andre utviklingslinjen, ”Nasjonalkulturen er en tidsbestemt og ideologisk formet, tung identitetsskaper, som er snevrere tematisk definert enn kulturarven, skapt utover på 1800-tallet og med nedslag i befolkningen i form av nasjonalfølelse og oppfatning av hva som er norsk”(2002:11). Hodne (2002:16) karakteriserer den nasjonalismen som førte frem til en nasjonal identitet i Norge som romantisk nasjonalisme, som i praksis rommer både etnisk (felles opphav), lingvistisk(felles språk), og sosial (felles sosiale bånd og kultur)

nasjonalisme.

Nasjonalkulturen er skapt på bakgrunn og i tråd med de nasjonalistiske strømningene i Europa sent på 1700-tallet. I Norge var det en liten elite som ble påvirket av denne

ideologiske bølgen. De var sterkt inspirert av romantikken og den tyske filosofen Herders begrep om volk. Man skulle løfte opp det opprinnelige folket og hente det som skulle utgjøre det nasjonale hos dem. I Norge var det bøndene som ble gjenstand for denne romantiseringen.

Man samlet inn materiale fra bondekulturen som man bearbeidet og gjerne utstyrte med et nasjonalt eller religiøst aspekt, og knyttet til gullaldre som vikingtid og tidlig middelalder (Hodne 2002:27ff). Deretter ble dette bearbeidete materialet med nytt nasjonalt innhold tilbakekommunisert til befolkningen blant annet gjennom kirken, opprettelsen av folkeskolen,

formidlingen av nasjonalromantisk kunst, som eksempelvis de mange historiske skuespill, og etter hvert innføringen av nasjonale ritualer som eksempelvis 17.mai. Sentralt ble også kampen for et eget norsk språk (Hodne 2002:54ff). Bøndene ble ikke vekket av dette nasjonale felttog før de oppdaget de politiske mulighetene som lå i en nasjonalisert kultur (Hodne 2002:117f).

Etter løsrivelsen fra Sverige i 1905, fortsatte fornorskingen av samfunnet på flere plan, noe som det hevdes resulterte i at Norge isolerte seg, og ble en kulturell provins (Hodne 2002:127). Konflikten med arbeiderbevegelsen, som i mange henseender var en overnasjonal bevegelse, ble løst ved at den norske arbeiderbevegelse innlemmet og videreførte en nasjonal ideologi (Hodne 2002:135ff). Folkeopplysningsnemnda ble opprettet i 1934, og godt hjulpet av krigen ble fokuset på det særegent norske i etterkrigstiden ytterligere forsterket. Man hadde fått en konsolidering, nasjonalkulturen hadde funnet sin form og ”var i ferd med å bli lukket inne i seg selv”, hevder Hodne (2002:140). Etter krigen ble staten en sterk aktør på det kulturpolitiske feltet. Nasjonalkulturen ble forvaltet, formidlet og tatt vare på. Vi ser altså at forutsetningen for samlingen av Norge var at man evnet å skape en fellesskapsfølelse blant befolkningen, noe som innebar at flere grupper fikk del i privilegiene samtidig som nasjonen lukket seg mot ytre påvirkning. For å understreke det iscenesatte elementet kan man peke på at utgangspunktet for det nasjonale i bondekulturen overser og undertrykker den kulturen som var å finne andre steder i landet, eksempelvis kystkulturen. Iscenesettelsen av en nasjonal identitet baserer seg derfor på skapelsen av en forestilling om en homogenitet som tilslører de mange variasjoner som var å finne i landet. Skapelsen av en ny felleshukommelse ser ut til å ha stått sentralt i den forbindelse (se pkt. 2.5). Man bearbeider og mytologiserer visse utvalgte elementer i kulturen, som iscenesettes og tilbakekommuniseres til folket gjennom ulike symbolske genre som definerer og redefinerer samfunnsstrukturen. Schechner peker på at et element ved ’restored behavior’ er at det som restaureres og gjenskapes ofte er ”a past that never was” (Schechner 1989:38), og han påpeker parallellen mellom performance og historie som alltid er i flux fordi den er ”life-as-remembered, or restaged” (Schechner 1993:259).

Denne analogien forsterkes ytterligere i dette tilfellet ettersom nasjonalkulturen så tydelig er skapt og iscenesatt, ikke ut fra ’life-as-remembered’, men ut fra spesifikt utplukkede

elementer som ble iscenesatt som ’life-as-remembered’.

6.1.1 Kulturpolitisk situasjon

Det sosialdemokratiske norske samfunnet baserer seg på demokratiske prinsipper om likhet mellom alle samfunnslag. Ideen om likhet står spesielt sterkt i de nordiske land, hevder Gullestad (2002:79ff), og den er knyttet til begrepet égalité fra den franske revolusjon. På fransk oppfattes dette i større grad som ’likeverd’, mens det i Norge altså har fått en annen betydning. Denne ideologien ligger til grunn for den kulturpolitikken som ble ført etter krigen, hvor idealet var at alle skulle ha tilgang til kultur. Kulturmeldingene på 1970-tallet innførte et utvidet kulturbegrep, som ikke lenger la kvalitative restriksjoner på kulturelle uttrykk.

Derimot sporer man en ny bekymring for den norske kulturelle egenart i kulturmeldingen fra 1992 (Hodne 2002:148). Dette kan forklares ved at den økte globaliseringen og

regionalisering øker presset på nasjonen, og myndighetene blir opptatt av å holde nasjonen sammen ved å skille ’oss’ fra ’de andre’ og legge vekt på styrking av egen kultur (Eriksen &

Sørheim 2006:20ff, Gullestad 2002:38ff, Hodne 2002:148ff). Det er en utbredt tankegang at glokaliseringen³⁴ truer nasjonen. Vi har flere overnasjonale selskaper og mer transnasjonal kontakt på den ene siden, samtidig som folk mister nasjonal felleshukommelse og blir mer opptatt av det lokale og personlige, på den andre. Samtidig påpeker for eksempel

Billing(1995) at man da ser bort fra den banale nasjonalisme, det vil si den implisitte, hvor man automatisk definerer seg ut fra nasjon. Effekten av regionaliseringen har dessuten et litt annet resultat i Norge, mener Hodne (2002:150), ettersom nasjonalkulturen også har hentet sitt utgangspunkt på bygda, kan regionaliseringen også sees som en styrking av det nasjonale gjennom det lokale. De utallige lokalhistoriske spelene man finner i Norge kan betraktes som et eksempel på dette.

Det kulturpolitiske fokuset siden 1990-tallet har ligget på styrking og ivaretakelse av den norske felleskulturen, i kombinasjon med en åpenhet for andre kulturelle impulser (Hodne 2002:148ff). Det kulturpolitiske standpunktet er at kulturelle og etniske konflikter skal løses ved hjelp av kultur. Man vil skape en felleskulturell plattform, men ifølge Hodne, må man justere og oppdatere selve det ideologiske grunnlaget for identitetsskapelsen innen nasjonen om man vil få frem fellesverdier som skal holde et flerkulturelt samfunn sammen. For fremdeles er vår nasjonalkultur i utgangspunktet også per dags dato basert på det vi i det foregående har definert som den ’romantiske nasjonalismen’(Hodne 2002:165). Dagens multietniske Norge krever derfor nye definisjoner av hva det vil si å være ’norsk’, noe som også reflekteres i mediebildet og i den offentlige debatt. Vi kan foreløpig konkludere med at

34 Glokalisering er en betegnelse på denne samtidige tendens til globalisering og fokus på det lokale.

Norge har et noe anstrengt forhold til påvirkning utenfra, noe som delvis kan forklares ved forestillingen om at globaliseringen truer den norske kulturelle egenart. En frykt for nasjonens oppløsning virker samtidig med en frykt for tap av kulturell egenart, som gjennom nasjonale myndigheter medfører innstramming og et skjerpet fokus på ’det norske’. Når

nasjonalkulturen spiller en så fremtredende rolle i identitetsskapelsen forklarer det hvorfor en frykter for egenarten samtidig som en frykter nasjonens oppløsning.