Bakgrunn: Kobling mellom dagens Norge og Antikkens Hellas

Til tross for forskjellene mellom den antikke verden og vår egen, vil jeg argumentere for nyttigheten av å sammenligne dem, og jeg siterer Eva C. Keuls,

Just as a traveller learns about his or her country through immersion in a foreign culture, so we can sharpen our sense of the present by contrast and comparison with a detailed case history from the past (Keuls 1985:12).

Den vestlige sivilisasjon, og spesielt Nord-Europa, har fra renessansen og gjenoppdagelsen av den antikke verden, hatt en sterk tendens til å se seg som Antikkens rettmessige arvtager. Den har projisert tankesett og holdninger over på Antikken som hadde lite å gjøre med hvordan virkeligheten fortonet seg for de gamle grekere. Den klassiske kulturen ble sett som opphøyet og ble et normgivende ideal for den vestlige kunst og kultur helt frem til våre dager (DeJean 1989, Paglia 1990, Schreiner 1996). Til tross for at mange misforståelser og tilsløringer er blitt oppklart, forblir den greske antikken forstsatt sett som den vestlige sivilisasjonens vugge, om ikke annet så i kraft av Vestens adopsjon av den som nettopp det. Dermed kan man ikke se bort fra arven fra antikken, og dens fortsatte påvirkningskraft i dag. Klar over

innvendingene mot å sammenligne to kulturer som verken sammenfaller tids- eller

stedsmessig, velger jeg altså likevel å gjøre det. Jeg tar høyde for det grunnleggende ytterst partikulære ved begge kulturer, og med dette som utgangspunkt drister jeg meg til å peke på noen besynderlige sammenfallende trekk. Jeg mener å se en relasjonell likhet mellom disse to ulike kulturer i tid og rom. Det er kanskje gjennom vårt møte med det fremmede at vi lærer oss selv bedre å kjenne, som Keuls påpeker i sitatet over, en betraktning som kan danne overskrift for denne undersøkelsen som helhet. Denne oppgaven tar sikte på å undersøke den sceniske og kulturelle iscenesettelsen av den fremmede andre i antikkens Hellas’ klassiske periode, og tilsvarende i vår norske samtid, for å se om det finnes en relasjonell likhet mellom disse to ulike kulturers behandling av sine fremmede andre. Med iscenesettelse sikter jeg både til den som foregår på en reell scene, og likeså viktig den som foregår på den kulturelle arena.

1.3.2 Synkretisme og ulike kulturer som møtes

Undersøkelsen tar utgangspunkt i at man kan tenke seg sammenfallende trekk mellom to svært ulike samfunn. Innfor religionshistorisk diskurs er det ikke uvanlig å sammenligne Antikkens Hellas med vår samtids Vesten. Det er da gjerne hellenismen som brukes som

eksempel (Braarvig 2000), i den forstand at man ser en synkretisme av ulike kulturer og religioner som eksisterer samtidig og som påvirker hverandre. Dette kan på mange måter ligne vår globaliserte verden. Man sammenligner også de kulturelle utvekslinger som har funnet sted og finner sted, gjennom samkvem og flytting over grenser. Man kan argumentere for at det under store deler av Antikken foregikk en omfattende utveksling mellom ulike folkeslag, grunnet kriger, erobringspolitikk, handel og forflytninger. Ettersom Athen i antikkens klassiske periode var et sterkt sentrum i det greske riket, tiltrakk det seg også mennesker utenfra. Likevel bar samfunnet preg av en skarp segregering mellom frie borgere, altså menn født av Athenske foreldre, og kvinner, slaver og utlendinger (Schreiner 1996). Ser en på norske forhold i begynnelsen av det 21.århundre, byr den økte tilstrømmingen av mennesker fra andre kulturer på utfordringer og behov for en redefinering av hva som skal være den felleskulturelle plattformen i Norge (Hodne 2002:141ff). I det moderne Vesten har vi to tendenser som angriper nasjonen, globaliseringen ovenfra og en regressiv stammekultur nedenfra. Globaliseringen og den postmoderne opplevelsen av en fragmentarisk verden fremdyrker to forskjellige psyker, mener nasjonsforskeren Billing (1995:134ff). Man har en

”dephtless psychology” som leker med identiteter på den ene siden, og en regressiv psyke,

”the authoritarian” som desperat søker noen holdepunkter, og som griper til nasjonalisme og felles etnisitet på den andre. Denne generelle tendensen kan vi også se i vår hjemlige sfære, hvor nasjonalpopulistiske ideer og holdninger har en økende popularitet, synliggjort blant annet gjennom det høyre populistiske Fremskrittspartiets voksende oppslutning (Gullestad 2002:38ff). Denne tendensen kan altså leses som en usikkerhet forbundet med manglende oversikt og kontroll, og en frykt for det fremmede.

Med utgangspunkt i et ritualteoretisk blikk på kulturen kan vi si at kulturen defineres og redefineres gjennom ritualer som innebærer iscenesettelse. Gjennom iscenesettelsen feirer eller utfordrer vi våre grunnleggende verdier, som på den måten enten har en samfunns-bevarende eller forandrende effekt. Mytologier bygges og iscenesettes for oss som modeller på ”how things ought to be, not how things are”(Rothenbuhler 2005). Hvilke iscenesettelser av fremmede andre finner vi så i vår norske samtid. Hvordan behandles den fremmede andre i vår kultur? Det er min overbevisning om at det finnes grunnlag for en sammenligning mellom antikkens behandling av den fremmede andre og den norske kulturens, forstått som et

samfunn som praktiserer en lukket form for sosial og kulturell nasjonalisme (Hodne 2002:141ff). Hvordan Medeia-skikkelsen blir marginalisert både i kraft av å være kvinne, men også særlig i kraft av å være en fremmed kvinne, er påtagelig i Evripides’ Medeia (1991,

2002). Dette er blitt påpekt av antropologiske og feministisk rettede forskere innenfor flere fagfelt (Bouvrie 1990:35ff, Hov 1998:82ff, Keuls 1985). Men hvordan står det til i vårt sosialdemokratiske samfunn, hvor vi anser oss for å ha en helt annen åpenhet, og en annen måte å praktisere demokrati, hvor kvinnens rettigheter i teorien er likestilt med mannens?