Forestilte fellesskap før og nå

Vi har sett i del 1 at Polis-organiseringen som tok form i det greske riket fra tidlig arkaisk tid i retning av den modne idealtypen polis i klassisk tid i Athen innebar en demokratisering av privilegier og rettigheter som etter hvert omfattet alle frie borgere, forstått som alle landeiende menn som kunne spore sine røtter tilbake til en av de ti fylenes mytiske stamfedre.

Iscenesettelsen av dette forestilte fellesskap med mytiske forestillinger om blodsbånd og slektskap ble foretatt gjennom brudd med tidligere aristokratiske tradisjoner, kriging med omkringliggende områder, innlemmelse av flere grupper i det priviligerte fellesskap og

mytologisering av visse skapte og vekkede minner. Polis-organiseringen medførte en streng innenfor-utenfor-dynamikk som styrket fellesskapet innad og som skapte avstand til andre kulturer. Denne avstandsskapen innebar som vi har sett en streng kontroll av fremmede, kategorisert som metoikere, hvis rettigheter begrenset seg til markedsøkonomiske sysler. De kunne ikke eie land, ei heller gifte seg med døtre av athenske borgere. Det athenske fellesskap baserte seg på forestillingen om å være et autoktont folk, og i forlengelsen av det var idealet derfor å kultivere jorda, kontrollere sine kvinner og forsvare polis. Mannens plikter og ansvar strakte seg fra oikos til polis, og denne strukturen innebar en streng segregering av kvinner, hvis renhet garanterte polis’ opprettholdelse. Kvinnens bevegelsesmuligheter var derfor, som vi har sett, beskjedne og begrenset seg til ekteskapets, husholderskens og morsrollens plikter, selv om vi har sett at kvinnens rolle i kultisk praksis kan ha representert et frirom. Jeg har påpekt at måten det athenske samfunn iscenesatte og definerte sitt fellesskap på ligner de moderne nasjoners. Det er derfor ikke så vanskelig å trekke en parallell mellom dette og skapelsen av den norske nasjonen og iscenesettelsen av en nasjonalkultur som ble basert på skapte og vekkede minner i iscenesettelsen av en ny felleshukommelse. Iscenesettelse som strategi synes på mange måter åpenbar, ettersom begge disse samfunn skapte sine fellesskap gjennom å skape eller iscenesette nye felleshukommelser. Denne forståelsen kan støttes både av kulturhistoriske teorier om nasjoner som forestilte fellesskap, og gjennom Schechners analogiske bilde på teater og historie. Denne iscenesettelsen kan også betraktes, som vi har sett, som ’restored beahvior’. Det innebærer at ethvert forsøk på å re-aktualisere eller gjenskape historien nødvendigvis vil bli ideell. Iscenesettelse av en ideell fortid handler mer om hvordan fortiden burde ha sett ut, enn om den egentlige fortiden som likevel ikke er mulig å gjenskape.

Forestillingen om den norske nasjonen, om vi følger Hodne (2002), ble skapt og iscenesatt gjennom iherdig innsats fra en liten elite som var inspirert av nasjonalistiske strømninger i Europa, og som fikk gjennomslagskraft for en nasjonal bevissthet basert på romantiske idéer om det opprinnelige folket. De hentet kulturelementer i bondekulturen som ble løftet opp, mytologisert, og knyttet til gullaldre og det storslåtte landet, og siden

allmenngjort gjennom systematisk tilbakekommunisering til befolkningen. Iscenesettelsen av en nasjonal identitet innebar et sterkt fokus på fornorsking og påfølgende lukkethet overfor andre samfunn og kulturer. Den norske nasjonalkulturen baserer seg ifølge Hodne (2002) på en romantisk nasjonalisme, en nasjonalisme som inkluderer etnisk nasjonalisme basert på slektskap og blodsbånd, lingvistisk nasjonalisme basert på et felles språk, og sosial og

kulturell nasjonalisme som baserer seg på en felles kultur og felles lover og plikter.

Forestillingen om å være et autoktont folk kan derfor betraktes å være like gyldig for

nordmenn som for de gamle athenere, med tilhørende mytiske forestillinger om blodsbånd og tilknytning til landet. I en sammenligning med det greske kan vi trekke frem Schreiners utsagn om at det athenske samfunnet gjennom demokratiseringen av samfunnet åpnet seg nedover og inkluderte flere grupper i det rådende fellesskap, samtidig som det lukket seg mot påvirkning utenfra, noe som innebærer et strengere skille mellom ’oss’ og ’de andre’(se pkt.4.2). I og med nasjonalkulturens store rolle i identitetsskapingen, som samtidig skaper en streng innenfor-utenfor-dynamikk, kan vi identifisere en rekke faktorer som bidrar til å gjøre det norske samfunnets håndtering av sine mange minoriteter til et problematisk område. Den økte globaliseringen, som oppfattes som truende for nasjonen, og som også medfører større utveksling over landegrensene, kan anses å forsterke og aktualisere problemområdet.

Minoriteter blir i Norge, i likhet med i det gamle Athen, gjerne kategorisert og definert som én ren kategorisk gruppe. Dette kan forklares, som vi har sett, ut fra at minoriteter

representerer en forstyrrende liminalitet, gjennom i utgangspunktet å representere en mengde ulike kulturer, og derfor unndra seg kategorisering. Dette ved at de forflytter seg over

landegrenser og mangler en autokton tilknytning til landet, har et annet språk, og ikke minst ved at de representerer andre og ofte motstående verdier til det som oppfattes som norske kjerneverdier. Ved å unndra seg kategorisering er minoriteter bærere av liminalitet, og representerer forstyrrende elementer i forhold til ’den nasjonale orden’, og som derfor framprovoserer en kontrollerende kategorisering.

8.1.2 Nyvunne verdier

I likhet med det greske samfunnet hvis klassiske tid representerte en gullalder hva angår ulike kullturelle uttrykk, som blant annet tragediene og de bildende kunster og etter hvert filosofisk og politisk tenkning, kan det nittende århundre i norsk sammenheng betraktes som en

storhetstid i så måte. Svært mye av den kulturen som vi anser som norsk og forbinder med vår kulturarv kan dateres tilbake til skapelsen av den norske nasjonalkulturen. Følger vi Turner og Bouvrie kan dette forklares ved at definisjonen av nye samfunn krever en arena for å uttrykke, feire, definere og redefinere de nye verdiene. Arenaen for dette er de symbolske genrenes arena. Vi har sett hvordan det greske samfunn hegnet om sine nyvunne kulturelle verdier og feiret disse gjennom blant annet tragediene. Vi kan tenke oss, gitt de store omstruktureringene polis-organiseringen medførte, at beskyttelsen av de nye kulturelle verdiene var prekær i det athenske samfunn, og trusler ble, som vi har sett, slått ned på gjennom kontroll innad og

forsvar og krigføring utad. Denne mentaliteten kan sammenlignes med den norske.

Fornorskingen før og etter løsrivelsen fra Sverige, og skapelsen av en nasjonal identitet basert på nye kulturelle verdier som ble hegnet om, førte til at nasjonen lukket seg inne rundt seg selv. Trusselen utenfra kan på dette stadiet betraktes som reell og to påfølgende verdenskriger, etterfulgt av den kalde krigen forsterker dette bildet. Definering, beskyttelse, redefinering og feiring av de nye kulturelle verdier kan derfor betraktes som å ha vært prekær i en periode som strakte seg fra rundt 1814 og frem til jernteppets fall i begynnelsen av nittiårene. Videre kan globalisering og internasjonal ustabilitet gi grobunn for en forestilling om at nasjonen fremdeles er truet, noe som om vi følger Billing (se pkt.1.2.2) fremdyrker både en

’overfladisk psyke’ som ubekymret leker med identiteter, men også en ’autoritær psyke’ som søker holdepunkter i en fragmentert verden, og griper til nasjonalisme og lokal stammekultur.

Dette siste betegnes som en generell tendens i Europa og Vesten, men avdekker også forhold i det norske. Når vi ser dette i sammenheng kan vi peke på likheter i forholdet til påvirkning utenfra mellom det antikke Athen og Norge i det nittende, tyvende og i begynnelsen av det 21.århundre. Ut fra det kan vi betrakte det slik at nye kulturelle verdier ble skapt i det nittende århundre og ble hegnet om definert og redefinert i hele perioden, helt fram til i dag. Vi kan argumentere for at beskyttelsen av disse i større og mindre grad blir oppfattet som prekær, i likhet med i det greske.

Vi kan altså identifisere en likhet mellom vårt samfunn i dag og det antikke Athen.

Begge samfunn benyttet lignende metoder for å skape og iscenesette en forestilling om fellesskap, og begge samfunn gjennomgikk en omfattende omstrukturering i den forbindelse.

Begge samfunn kan forstås som relativt nyskapte og med tilhørende relativt nyvunne verdier som hegnes om og beskyttes, i en frykt for oppløsning og regresjon.