Kjernebegrep 2: Iscenesettelse og Performance

En sentral retning innen teatervitenskapen har vært opptatt av hvordan det performative ikke bare betegner handlinger som foregår på scenen, men også er en dimensjon ved en rekke andre aktiviteter i samfunnet for øvrig. Tradisjonelt og i tråd med den aristoteliske tradisjon (Aristoteles 1997), blir teater sett som en arena for behandlingen av de evige eksistensielle spørsmål, hvor livet, døden og hva det innebærer å være menneske, blir bearbeidet. Dette er ofte, selv om det ikke er tema for stykket, en dimensjon ved forestillingen. Denne

dimensjonens tilførsel kommer blant annet av den fysiske tilstedeværelsen av kroppen i aksjon i rommet, altså den fysiske kroppens symbolske funksjon, kroppen som tegn (Fischer-Lichte 1992). Kroppen som tegn peker per se således både på livet og døden, som er

fellesmenneskelig. Ut fra den menneskelige, kroppslige dimensjon i performance, bør vi ikke overraskes over at Schechner & Apple et.als., i By Means of Performance (1990), hevder at det finnes universalia i performative uttrykk, selv om enhver performativ hendelse er partikulær. En forestilling vil alltid være et produkt av sin tid og den konteksten den er produsert innenfor. På samme måte som den fysiske kroppen ikke kan unngå å utrykke det fellesmenneskelige, ønsker jeg å vise hvordan iscenesettelsen på micronivået, skriver seg inn i en større iscenesettelse på macronivået, og forteller oss noe om dette. Det vil si at jeg påpeker hvordan enkeltforestillingen eller teksten, er et bidrag til den større ideologiske

overbygningen i et samfunn, og at dette gjelder enten dens hensikt er å kritisere, bekrefte, eller bare å underholde. Den fremstår slik jeg ser det, som en refleksjon over og en kommentar til de verdiene man finner i samfunnet for øvrig. La oss derfor nå gå inn på

hvordan performance-begrepet kom til å få en utvidet betydning utover den forestillingsmessige, og hva man legger i begrepet.

På 60- og 70- tallet vokste det frem en interesse for teater innenfor antropologien, sosiologien og språkvitenskapen. De lånte performance-begrepet og brukte det som et

analyseredskap innenfor sine respektive felt. Man så blant annet på kulturell iscenesettelse og på alle våre iscenesettelser og roller i det daglige. Disse feltene utviklet en terminologi og teoretiske strategier som har kommet teatervitenskapen til gode. Marvin Carlson (2004:11) skriver at teaterviteren og praktikeren Richard Schechner, antropologene Victor Turner og Dwight Conquergood, og sosiologen Erving Goffman har betydd spesielt mye for å skape sammenhenger mellom tradisjonell teatervitenskap, antropologi og sosiologi. I en utgave av The Drama Review fra 1973, presenterer Schechner syv punkter hvor de sosiale vitenskaper og performanceteorien møtes;

1. performance in everyday life, including gatherings of every kind.

2. The structure of sports, ritual, play and public political behaviors.

3. Analysis of various modes of communication (other than the written word); semiotics.

4. Connections between human and animal behavior patterns with an emphasis on play and ritualized behavior.

5. Aspects of psychotherapy that emphasize person-to-person interaction, acting out, and body awareness.

6. Ethnography and prehistory – of both exotic and familiar cultures.

7. Constitution of unified theories of performance, which are, in fact, theories of behavior (Schechner 2002:11).

De mange berøringspunkter mellom de sosiale vitenskaper og performanceteorien som Schechner viser til i 1973, legger grunnen for performance-begrepets utbredelse. At begrepet benyttes på så mange og varierte fenomen har gjort det nødvendig å problematisere dets bredde og søke å definere dets innhold². Begrepets utstrakte bruk innen de sosiale vitenskaper vitner på den ene side om et begrep som er så anvendelig at det er vanskelig å definere

entydig, og som derfor unnslipper klare definisjoner (Geertz 2004:64ff). På den annen side viser denne utstrakte bruken at performance utgjør en stor del av menneskelig eksistens og samkvem (Schechner 2003:ix). Det viktige for oss å få brakt på det rene er at

2 Som eksempelvis artiklene i Bials et als. (2004) The Performance Studies Reader, Bell (1997:159ff) Ritual.

Perspectives and Dimensions, Carlson (2004) Performance – a critical introduction, Fortier (2002)

Theory/Theatre – an introduction, Schechner (2002) Performance Studies – an introduction, Schechner and Appel et als. (1990) By Means of Performance.

begrepet ikke begrenses til å beskrive en dimensjon ved teaterforestillingen, men også er et aspekt ved en rekke andre handlinger. I ”The Broad Spectrum Approach” (Schechner

2004:7ff)³, argumenterer Schechner for at utøvende kunst og teatervitenskapen må begynne å ta inn over seg performance-begrepets utvidete innhold. Han hevder der at performance er et nøkkelparadigme i mange eldre og moderne kulturer. Når man nå omtaler performanceteori, mener man studiet av iscenesettelse og performativitet ved en rekke aktiviteter som altså ikke begrenser seg til teaterforestillingen. ”Performance is an inclusive term” hevder Schechner (2003:xvii), og bruker en horisontal interartsmessig analysemetode når han ser på hva aktiviteter som ritual, spill, lek, sport, dans og musikk deler med teater. Performance er et fellestrekk ved alle disse, mener han. Aktivitetene kan tenkes plassert på et kontinuum mellom virksomhet og underholdning, arbitrært som knuter på en vev eller som en vifte hvor performance ligger på knutepunktet som et fellestrekk ved andre aktiviteter. Disse aktiviteter deler formale trekk som, en spesiell ordning av tid, en spesiell verdi knyttet til objekter, ikke-produktivitet og regelbundethet (Schechner 2003:8ff). Schechner tar i sin teori hensyn til både det universelle og det partikulære. Han argumenterer for at det finnes universalia i

performative uttrykk, men at det enkelte performative uttrykk må leses ut fra sin kontekst.

Jeg har til nå vist at performance er et inkluderende begrep. La oss videre forsøke å skille ut hva som kjennetegner performance spesielt. Schechner definerer performance som bevisste formaliserte handlinger som er adskilt fra det dagligdagse i tid og rom (Schechner 2003:8ff). Performance er ’showing doing’, hevder Schechner (2002:22). Et viktig trekk ved Performance er således at det ikke bare innebærer handling, men handling som repetisjon av tidligere handlinger, og det i en evig forhandling mellom fortid og ”an ever-changing

present”(Carlson 2004:x). Performance legemliggjør spenningen mellom fortid og nåtid, og enhver ny handling gjennom repetisjon av tidligere handlinger innebærer en bearbeiding som kan føre til endring (Carlson 2004:x). Influert av blant andre Goffmans The Presentation of Self in Everyday Life (1971:28ff), som ser performance som adferd, hevder

Schechner(2002:28), at performance er ’restored behavior’ eller ’twice-behaved behavior’.

Det er altså adferd som reflekterer tilbake på tidligere adferd og som er satt sammen av biter av tidligere adferd. Således er all adferd ‘restored behavior’, mener Schechner, ”all behavior consists of combining bits of previously behaved behaviors”(Ibid). Det vil si at enhver adferd, ifølge Schechner, er tillært og utføres ifølge sedvane, og består av tegn som gjør oss forstått i verden. Schechner skiller derfor performativ adferd ut som enhver adferd bevisst separert fra

3 En artikkel som opprinnelig ble skrevet i 1988 og publisert i The Drama Review (Schechner 2004:7ff).

personen som utfører handlingen, og henviser til at, ”’restored behavior’ points to a quality of performance not involved with the displaying of skills but rather with a certain distance between ’self’ and behavior, analogous to that between an actor and the role he plays on stage”(Carlson 2004:3). Det som altså kjennetegner performance er at adferden er markert, innrammet og løftet ut av det dagligdagse (Schechner 2002:28). Schechner skiller følgelig mellom hverdagslige handlinger og performance, og peker på at performance innebærer en bevissthet om iscenesettelsen. Denne bevisstheten medfører en dobbelthet hos aktøren, et ’not I, but not not I’ (Schechner 1989:110ff). Anita Hammer (2006c:4) beskriver denne posisjonen som en tredje posisjon, mellom selvet og rollen.

”Restored behavior is symbolic and reflexive. Its meanings need to be decoded by those in the know”, skriver Schechner (2002:28). Man må altså være “innenfor” det samme symbolunivers for å skjønne tegnene, samtidig som det symbolske innebærer flertydighet. Et symbol kan bety ulike ting for ulike mennesker samtidig, og har evne til å virke både fysisk og psykisk (Rothenbuhler 1998:16ff). Refleksivitetens mangedoble og fordreiende speilinger, innebærer bearbeidelse. Performance innebærer også å stille noe til skue (Schechner

2002:33). Performance er en re-presentasjon av noe som allerede er gjort, og en

representasjon, det representerer noe annet enn det er. Re-presentasjonen peker tilbake på noe tidligere, den foregår i nuet, og peker fremover på noe framtidig. Ut fra dette kan vi

oppsummere at performance som ’restored behavior’ er refleksivt, opererer på det symbolske plan, og er en re-aktualisering.⁴ På den måten er performative handlinger alltid deltagende i defineringen og redefineringen av kulturelle verdier. Hva som gjør at noe blir oppfattet som performance avhenger av blikket som ser, konteksten handlingene utføres i, og er også historisk betinget hevder Schechner (2002:30ff). ”To become conscious of restored behavior is to recognize the process by which social processes in all their multiple forms are

transformed into theatre”, skriver Schechner (2002:29), og da mener han ikke teater,

begrenset til teaterforestillingen, men performance slik det er beskrevet over, som et aspekt ved en rekke sosiale og kulturelle aktiviteter.

Om vi som Schechner sier at performance er et nøkkelparadigme ved kulturelle uttrykk, kan vi si at det å studere det performative kan gi informasjon om sosiokulturelle og

4 I en utlegning av innholdet i begrepet ”experience” som han knytter til Schechners begrep ”restored behavior”

låner Turner Diltheys begrep erleben, i betydningen ”living through”, ”thinking back” og ”willing or wishing forward”. Interessant nok hevder han at ”such an experience is incomplete, though, unless one of its ”moments”

is ”performance”, an act of creative retrospection in which meaning is ascribed to the events and parts of experience – even if the meaning is that there is no meaning”(Turner 1982:18).

ideologiske prosesser i samfunnet. Ettersom performative handlinger er re-aktualisering og tilhører arenaen der et samfunn bearbeider samfunnsspørsmål og konflikter, livets

eksistensielle spørsmål, og også er en arena for feiring av et samfunns kulturelle verdier, kan vi slutte at performance og performativitet tilhører, og er med på å skape den verdimessige og ideologiske overbygning i samfunnet. Denne oppgaven har som hovedanliggende å undersøke kulturell iscenesettelse. Enkeltforestillingen, eller dramaet kan, slik jeg gjør i denne

undersøkelsen, ses som et bidrag til samfunnets større kulturelle iscenesettelse. På hvilke måter performance er medvirkende i feiringen av et samfunns kulturelle verdier, har å gjøre med interrelasjonen mellom teater og ritual som jeg gjør nærmere rede for under pkt.2.3. Det er ikke liketil å oversette performance-begrepet med iscenesettelse,⁵ selv om de

innholdsmessig innebærer mye av det samme. Forskjellen ligger kanskje i tekstur eller konsistens, og er ikke så håndgripelig. Jeg benytter ordet iscenesettelse både om den

dramatiske iscenesettelse som er en performance og om den kulturelle iscenesettelse som ikke er det. Med kulturell iscenesettelse, er jeg ute etter en mer billedlig betydning, og henviser som regel til de større linjene – en iscenesettelse av og i kulturen. Iscenesettelse kommer fra å sette i scene, som inneholder en intensjon om å presentere noe på en bestemt måte, og

innebærer derfor et regigrep i større grad enn performance gjør (Hammer 2006b:5,6).

Iscenesettelse kan derved også gi assosiasjoner til tilsløring. Ved å løfte noe opp, som innebærer utvelgelse, mørklegger man også noe annet. Selv om jeg i noen tilfeller bruker iscenesettelse der jeg kunne brukt performance, er det motsatte ikke tilfellet. Jeg benytter performance i de tilfeller hvor iscenesettelse ikke er dekkende, eksempelvis i omtalen av hele teaterhendelsen.⁶ Betydningsgrensene mellom disse begrepene er som sagt flytende, men min bruk av dem er altså ikke å oppfatte som helt tilfeldig.

2.2.3 Kjernebegrep 3; Liminalitet; Det liminale, liminoide og liminale