programpolitikken i dag, og det gjelder både i kommersielle og lisensfinansierte TV-kanaler, er seertallene, fordi de på ulike måter påvirker finansieringen av selskapene. I NRK er det en uttalt politikk at grunnlaget for en anstendig lisensfinansiering ligger i evnen til å vise populære programmer for seerne. En slik argumentasjon er det riktignok uenighet om, men det er i alle fall den linjen NRKs ledelse har lagt seg på etter at kanalen fikk konkurranse fra kommersielle kanaler.
Dermed kan en vel si at det er den aksepterte og ønskede mediekonkurransen som har bidratt til underholdningspreget på norsk og utenlandsk TV, og ikke TV-mediet som sådan.
Det blir og hevdet at selve TV-formen med sine fragmentariske sekvenser, kjappe billedklipp og dramatiske effekter ikke innbyr til fordypende programmer. Det er nok av eksempler på at en spennende billedbruk som understreker selve temaet ikke står i veien for meningsfylte programmer.
Det er heller viljen og evnen hos programskaperne det skorter på, og mottakernes manglende interesse for det aktuelle temaet. En historisk framstilling behøver ikke være lineær, slik man til vanlig ser i historiebøkene, for at den skal være informativ. Det er dessuten ikke en innebygd motsetning i underholdende framstillinger av historiske temaer.
Historiefaget har en lang skriftlig tradisjon med en omfattende bruk av kilder. Fra historikerhold blir det hevdet at kildematerialet som nyttes i TV-programmer ikke er etterprøvbart i samme grad som det er i skriftlige framstillinger. Dette kan det være noe i, men det er ikke et avgjørende argument mot å sende populære historieprogrammer på TV. Et TV-program kan i så måte sammenlignes med et foredrag, eller en forelesning, og ingen har argumentert for at historiske foredrag må opphøre av den grunn. Snarere enn å kritisere TV-mediet, bør historikerne delta i utviklingen av programmene, slik at den faglige kvaliteten sikres. Det faktum at TV-mediet har så stort nedslagsfelt tilsier dessuten at gale opplysninger raskt vil bli tilbakevist av seerne, enten de er fagpersoner eller legfolk som kjenner til temaet. Det viser eksemplet med den misvisende bruken av arkivfilm hvor det letes etter tyske avhoppere i det siste programmet i Solkors-serien, som tidligere er omtalt. Riktignok ble denne scenen ikke brukt som kilde til det som sies i kommentaren, men som en illustrasjon, og det var ganske sikkert ikke tilsiktet fra regissørens side.
Innenfor historikermiljøet er det og de som hevder at nettopp historikernes utstrakte bruk av kildehenvisninger og fotnoter gjør stoffet mer utilgjengelig enn nødvendig, og at en derfor bør åpne for populærframstillinger hvor kildehenvisningene ikke får en så dominerende plass. Et annet argument som blir brukt for å diskreditere historieprogrammer på TV er at i motsetning til
journalistene, nytter historikerne seg alltid av flere kilder. Alle som kjenner til journalistisk metode, vet imidlertid at også journalister søker flere kilder i sitt arbeid.
I debatten om fjernsynets (manglende) egnethet som historieformidler blir tidsaspektet og budsjettbegrensninger ofte trukket fram. Journalistenes tette tidsfrister og TV-producernes stramme budsjettrammer vil ofte føre til unøyaktigheter, sies det. Jeg vil imidlertid tro at historikernes arbeidsforhold har nærmet seg TV-journalistenes. Forskerne har ikke lenger ubegrenset tid og pengesekk til rådighet, om de noensinne har hatt det. Og ingen seriøse TV-producere og programredaktører vil levere fra seg et halvgodt arbeid. Dessuten kan det være lurt å skille mellom historieforskning og formidling, på samme måte som det kan være nyttig å se på hvem formidlingen retter seg til; fagmiljøet eller større grupper uten de grunnleggende fagkunnskapene.
TV-mediet har en forkjærlighet for personfokusering. I Solkors-serien og i andre dokumentarprogrammer blir programmets budskap bekreftet eller uttalt av de som er med i programmene. Personenes opplevelser og uttalelser tar ofte oppmerksomheten bort fra faktaopplysningene, hevdes det, og Solkors-serien er et godt eksempel på akkurat det. Det var intervjuene med de tidligere NS-medlemmene som ble diskutert og kommentert, ikke kommentarene som satte det hele inn i en forståelig kontekst. Det kan selvsagt være en ulempe, men det kan like gjerne tale til mediets fordel i og med at identifikasjonsaspektet gjør oss lettere mottakelig for budskapet. Forskere har dessuten påpekt at de personlige beretningene vi hører og ser i fjernsynet, er med på å fremme den muntlige tradisjonen som ellers er i ferd med å forsvinne.
Det er opplagt at TV-språket har sine egne regler hvor både personifiseringer, dramatiseringer og forenklinger bokstavelig talt er en del av bildet. De mest populære TV-programmene er ofte de som benytter en konflikt som en drivende kraft i historien, og musikk- og lyd-effekter er med på intensivere følelsene. Bruken av metaforer kan og forsterke opplevelsen. Illusjonen som skapes i gode TV-fortellinger fører til en helt annen følelse av delaktighet enn det majoriteten av historiebøkene klarer. En må derfor vurdere egnetheten hos de ulike formidlingskanalene i forhold til budskapet som skal formidles, og historikerne bør se på TV som et supplement og ikke som en konkurrent.
Ingen er i tvil om TV-mediets gjennomslagskraft, i den forstand at det kan nå flere mottakere på samme tid enn et hvilket som helst annet massemedium. Verken aviser, radio, film, tidsskrifter eller bøker blir sett eller hørt av like mange som et populært TV-program sendt i beste sendetid på NRK.
Det har vist seg at historiske serier, enten de er dokumentariske eller fiksjonspregede, har et stort nedslagsfelt, og kan derfor rette seg mot ulike kategorier mennesker og flere aldersgrupper samtidig. Internasjonalt er det stort oppsving i produksjonen av historiske TV-programmer. En rekke selskaper har spesialisert seg på slike produksjoner, og det er TV-kanaler som kun sender historiske programmer. I motsetning til faglitteraturen når TV langt utover fagmiljøet. Selv de som i utgangspunktet ikke er interessert, blir sittende og se hvis programmet er godt nok laget. Derfor kan det også være riktig å popularisere vanskelig tilgjengelig materiale. For en stor del av befolkningen er det den populære historieformidlingen som er den viktigste kilden til historiebevisstheten, og det bør både historikere og TV-producere ta på alvor.
Den danske historikeren Claus Bryld formulerer det på denne måten:
TV som historiker!, vil nogen udbryde. Jamen, det er denne institusjonen, der formidler historien i nutidens samfund. Tv er den moderne hofhistoriograf for masserne. Det er ikke i særlig grad skolen, og slet ikke universiteterne, der formidler historie, det er i lidt højere grad populære forfattere og historiepopulisatorer; men først og sidst er det den store daglige billdekværn hjemme i dagligstuen.285