Bli hva du er

medlemmene holder seg i bakgrunnen og at sårene leges best på den måten.²⁸¹ Den andre skriver at programserien allerede har hatt uheldige konsekvenser;

Jeg har fått være i fred, - helt til nå. Nå har folk begynt å stille seg kritisk til meg.

Dulgte hentydninger og slengbemerkninger har forekommet etter at denne forbannede serien ble vist. Var hensikten med denne serien på ny å hausse opp folkeopinionen mot oss. [...] En stor del av oss er gamle mennesker i dag, og det eneste vi ønsker er å få være i fred. Men det skal visst ikke lykkes takket være Deres serie. [...] For Dem og mange andre vil sikkert dette være et gledelig resultat av serien, og De vil sikkert høste både ros og berømmelse for Deres nasjonale innsats.

Jeg gratulerer.²⁸²

Det var altså ikke entydig støtte å få fra NS-medlemmene. De få som protesterte hadde ingen innvendinger mot selve innholdet i programserien, det er frykten for hva programmene har avstedkommet av fornyet hets som er deres anliggende. Selv om noen av disse reaksjonene bærer preg av en viss paranoia, og selv om de drukner i de mange takksigelsene, er de verdt å legge merke til. Høyst sannsynlig målbærer de en oppfatning som deles av flere: Det er best å la temaet ligge.

Traumet er for stort, de orker ikke mer, - ikke én gang til. De vil, i bokstavelig og overført betydning, ha fred.

gjelder også for sosiale identiteter, enten de er villet eller påtvunget. Personene det gjelder vil endre sin egen forestilling om seg selv, og oppføre seg i tråd med forestillingen om hvor de hører hjemme.

Særlig er dette synbart når det gjelder en fornærmelse, eller en slags forbannelse, hvor ritens funksjon er å sperre offeret inne i en anklage som fungerer som en skjebne, hevder Bourdieu, og bruker uttrykket ”Bli hvor du er” for å karakterisere fenomenet.

På samme måte kan en si at landssvikerne, ved det juridiske landssvikoppgjøret, ble definert som en egen gruppe, en distinksjon som forøvrig allerede var beredt under selve okkupasjonen med den sosiale isolasjonen av NS-medlemmene, og som senere ble forsterket gjennom både det juridiske og sosiale etterkrigsoppgjøret. Både de som var utenfor og de som tilhørte ut-gruppen har bekreftet skillet med sine holdninger og sin oppførsel. De fleste NS-medlemmer valgte å leve en tilbaktrukket tilværelse, ja mange snakket ikke engang med sine nærmeste om de vonde følelsene, og noen ønsket heller ikke at temaet skulle tas opp i det offentlige rom av redsel for en ytterligere isfront.

Slik har også alle de som klarte å berge seg innenfor gruppen ”motstandere” oppført seg som forventet, en oppførsel som var en seierherre verdig, med forakt for taperne og en opphøyelse av egen innsats.

Med ”I solkorsets tegn” ble reglene brutt, på begge sider. De tidligere NS-medlemmene fylte ikke lenger rollen som angrende syndere når de ga uttrykk for aktverdige, og muligens forståelige, grunner for sitt partimedlemskap, i tillegg til at de var kritiske til den måten de var blitt behandlet på av krigens vinnere. På den andre siden hadde et av de fremste talerørene for den kulturelle og politiske eliten, Norsk Rikskringkasting, som fram til da hadde vært en viktig pådriver for å markere og opprettholde skillelinjen, tråkket kraftig over ved å la de utstøtte komme til orde – uten nevneverdige motforestillinger. Distinksjonen mellom de som hadde valgt rett og de som tok feil sto, etter manges mening, i fare for å bli utvisket.

Solkors-serien avstedkom protester også innen NS-miljøet, men de som reagerte kraftigst var likevel de som etter Bourdieus begrepsbruk besatte den kulturelle og sosiale kapital i samfunnet, og som i kraft av denne hadde en sosial forrang og en moralsk opphøyethet framfor den tapende part.

De virkelige motstandsmennene, de som med fare for egne liv hadde kjempet mot okkupantene, hadde tidligere ikke stått i spissen for den hetsen NS-medlemmene etter eget utsagn har vært gjenstand for. Snarere var det de som ikke hadde hatt så mye å slå i bordet med etter okkupasjonen som hadde målbåret de verste utfallene. Jo nærmere man befant seg det omtalte skillet, jo viktigere var det å markere at man hadde vært på den rette siden. Etter Solkors-serien hadde også

krigsveteranene kraftige innsigelser, det har vi sett av de mange resolusjonene som ble utstedt fra den kanten. Til vanlig trengte ikke disse å markere sin posisjon overfor landssvikerne, nettopp fordi det var så åpenbart hvilken side de befant seg på, men nå var den bestående orden truet, og det av selveste NRK, et av de mest framtredende og synlige statsbærende mediene.

Ifølge Bourdieu er en av statens fremste oppgaver å påtvinge befolkningen tankekategorier som den anvender uten å reflektere over det, og skolen er statsskolen der unge mennesker blir gjort til statsmennesker. Monopol- og statsinstitusjonen NRK har også hatt en konserverende rolle ved å opprettholde det bestående, og dermed vedlikeholde distinksjonene mellom de dominerende og de dominerte - i dette tilfelle mellom de som seiret og de som tapte. Derfor var reaksjonene mot Solkors-programmene og programlederen så sterke. Og derfor var takknemligheten så stor hos de som var blitt påtvunget en identitet de ikke kjente seg igjen i. De ønsket ikke lenger å bli hvor de var, enten de var blitt plassert der eller hadde plassert seg selv der.