Frafallet

Etter hvert hadde Ringnes fått flere positive svar. Einar Rustad gikk med på et intervju fortutsatt at han ble filmet bakfra og at stemmen ble fordreid. Rustad var i ferd med å selge firmaet sitt, men det skulle fortsatt bære hans navn og han var engstelig for hva de nye eierne ville si hvis han framsto offentlig som tidligere NS-mann. I intervjuet forteller Rustad at han kom med i NSUF allerede som 13-åring i 1934, og under krigen var han blant annet inspektør i Ungdomsfylkingen og redaktør av bladet Nasjonalungdommen.⁵⁶ Rustad begrunner sitt tidlige NS-medlemskap med en svulmende stolthet over vikingene og alt som var norsk, og en motvilje mot den kommunistiske agitasjonen.

Han var 19 år da krigen begynte og forbitret over en forfeilet norsk forsvars- og nøytralitetspolitikk.

Rustad opplevde tyskernes invasjon som et beklagelig resultat av en utvikling som hadde funnet sted fram til 8. april, ”som jo er den egentlige invasjondag i Norge”, den dagen de allierte styrkene la ut miner i norsk farvann. Også Rustad hevder at NS ble møtt med sympati de første krigsårene og at motviljen mot partiet først kom etter at tyskernes krigslykke var i ferd med å snu. Videre sier

55 Brev fra Leiv Storhaug til Haagen Ringnes, datert 16.4.1979.

56 Intervjuet er oppbevart i Fjernsynsarkivet i NRK.

Rustad at han har levd i stadig angst for at hans politiske fortid skulle bli brukt mot ham. Han forteller også om et fortsatt fellesskap blant tidligere medlemmer av NSUF, på tvers av dagens politiske skillelinjer, men med bakgrunn i den behandling de har vært utsatt for etter krigen;

”Uretten består kanskje ikke så mye i at vi er blitt dømt som det at vi så effektivt er stemplet som svikere, for det føler vi oss ikke som.”

En stund etter at intervjuet ble gjort, ba Einar Rustad om å få se opptaket sammen med noen kolleger før han ga en endelig godkjenning. Til tross for anonymiseringen, var Rustad redd for å bli gjenkjent, og kollegene mente at intervjuet kunne skade firmaet. Dermed trakk Rustad sin deltakelse.⁵⁷

Filmmannen Walter Fyrst hadde også sagt seg villig til å være med, og intervjuet ble gjort hjemme hos Fyrst. I boka si beretter Ringnes om en bekymret hustru som hadde gitt uttrykk for at de hadde hatt nok plager.⁵⁸ I det over én time lange intervjuet forteller Walter Fyrst blant annet at han var med på stiftelsesmøtene til Nasjonal Samling 8. – 11. mai i 1933, men at de ventet med å kunngjøre stiftelsen til den 17. mai.⁵⁹ Fyrst sier at Quisling ikke hadde grep om praktiske ting og at han ikke kunne administrere; ”Resultatet ble mye rot i organisasjonen, og dette med førerprinsippet fungerte ikke.” Fyrst var med som propagandasjef i NS, men ble avsatt allerede i 1934 etter å ha røket uklar med partiledelsen. Året etter ble han ekskludert av Quisling, men da var han selv i ferd med å melde seg ut av partiet, sier Fyrst. Etter å ha hørt om kampen mellom Terboven og Quisling, meldte Fyrst seg inn igjen i Nasjonal Samling i 1940. Han mente det var viktig med en bred oppslutning om Quisling slik at partilederen kunne få en best mulig forhandlingsposisjon ved fredsoppgjøret.

Fyrst ble sjef for Den Norske Legions propagandakompani og han forteller at soldatene var lovet norske uniformer og norsk befal, og at de skulle kjempe i nord, på finsk side mot Sovjetunionen.

Ifølge Fyrst brøt tyskerne alle disse løftene. Fyrst forteller også om en episode i Oslo da han kjøpte to store ruller med bånd i nasjonalfargene og klippet dem opp i biter som han delte ut sammen med sikkerhetsnåler, slik at de norske soldatene kunne dekke til den tyske stjernen. Walter Fyrst fikk i oppdrag av kulturminister Gulbrand Lunde å lage vervefilmer for hirden og Den Norske Legion, og han regisserte bl.a. spillefilmen ”Unge viljer”, en propagandafilm for NS. Filmen hadde ingen

57 Ifølge Ringnes (1981), s. 35.

58 Ringnes (1981), s. 36-38.

Av en senere brevveksling med Walter Fyrst går det fram at Fyrst er kraftig irritert over at Haagen Ringnes har skrevet om dette, selv om Fyrst er anonymisert i boka.

59 Intervjuet med Walter Fyrst er oppbevart Fjernsynsarkivet i NRK.

virkning som propaganda, sier Fyrst, til det var grensene allerede for fastlåste, men han hadde håpet at den kanskje kunne skape litt forståelse hos jøssingene. Etter soning var det nesten umulig å få jobb fordi arbeidsgiverne ikke turde ansette tidligere NS-medlemmer av hensyn til bedriften. Fyrst hadde da oppsøkt Max Manus, ”som ikke hadde noe å frykte i så måte”, og der fikk han jobb.

En god stund etter at opptakene med Walter Fyrst var gjort, mottok Kringkastingssjefen et rekommandert brev fra Fyrst hvor han presiserte at han hadde forbeholdt seg retten til å godkjenne det endelige programmet og at det ikke måtte forekomme noe annet enn Ringnes’ spørsmål og Fyrsts svar i samme program.⁶⁰ Dessuten skulle klippingen av intervjuet foregå i samarbeid med Walter Fyrst. Dette var betingelser som Ringnes ikke kunne godta, og igjen sto Ringnes uten deltakere i programmene.

Imidlertid stilte to av de damene som hadde vært tilstede på kameratkvelden i INO til intervju.

Katharina Aall Normann hadde vært medlem av Nasjonal Samling fra starten av i 1933 og hun hadde deltatt aktivt i kvinnearbeidet i partiet.⁶¹ Programmedvirkningen må ha skaket opp familien for hun skriver i et brev til Ringnes at da hennes voksne barn ved en tilfeldighet fikk høre om intervjuet, hadde de fått fullstendig panikk.⁶² Barna hadde ment at det var en katastrofe for familien og de forlangte at hun skulle trekke intervjuet; ”Jeg er meget, meget bedrøvet over å måtte skuffe deg på denne måte, og tilsynelatende svikte mine andre opptredende N.S.-kampfeller, men det var ingen vei utenom”, skriver hun til Ringnes.

Den andre damen, Julie Klüwer, forteller i intervjuet med henne at hennes mann fikk ni års fengsel etter krigen, og det forstår hun fortsatt ingenting av.⁶³ Hun opplyser at hun hadde vært en nær venn av Maria Quisling som heller ikke hadde forstått hvorfor Quisling var blitt behandlet slik han ble, men fru Quisling hadde trodd det kom av at Quisling hadde hevdet i Stortinget at Arbeiderpartiet hadde mottatt ”tusener av rubler” for å lage revolusjon, og ”100 av 150 i Stortinget var med på at det var sant det han fremla bevis for.”⁶⁴ Etter opptaket mottok Ringnes et kort brev fra Julie Klüwer hvor hun skriver at hun ikke hadde tenkt på at hennes deltakelse i programmet om NS kunne gå ut

60 Brev fra Walter Fyrst til Kringkastingssjefen i NRK, datert 21.2.1979.

61 Ifølge referatet fra ”Kameratkveld” i INO, 13.6.1978.

Intervjuet med Katharina Aall Normann er ikke oppbevart i Fjernsynsarkivet i NRK.

62 Brev fra Katharina Aall Normann til Haagen Ringnes, datert 4.10.1980

63 Deler av intervjuet er oppbevart i Fjernsynsarkivet i NRK.

64 Episoden hun henviser til var da Vidkun Quisling satt som forsvarsminister og hevdet i Stortinget i april 1932 at arbeiderbevegelsens ledere var betalte agenter for Sovjetunionen og at de planla opprør. Det ble satt ned en komité som skulle granske påstandene og komiteens borgerlige flertall ga en forsiktig støtte til Quislings beskyldninger, men det ble anbefalt å ikke forfølge saken videre.

over barn og barnebarn, men at hun nå forstår at hun ikke burde vært med.⁶⁵ Hun ber om at intervjuet ikke blir brukt og at hennes navn ikke blir nevnt. Hun legger ved en sjekk på kr. 1.000,- som hun tidligere har fått som honorar for sin deltakelse, og håper programmet blir fint.

Av andre grunner måtte Ringnes droppe to av intervjuene som han etter hvert hadde fått i stand. Det ene var med en dame som hadde vært datter av en NS-ordfører utenfor Bergen.⁶⁶ Ringnes beskriver damen som en bitter person, nesten paranoid, som tilskrev all motgang hevnaksjoner fra krigen.

Intervjuet med henne inneholdt så mange løse påstander at det ikke kunne brukes. Det er ikke helt uvanlig at enkelte NS-folk ikke klarer å skille mellom politiske avstraffelser og livets generelt vanskelige sider. Da Solkors-serien omsider ble sendt, var den samme damen en av de sterkeste kritikerne i avisa FOLK og LAND.

Også intervjuet med en eldre bygdepolitiker måtte utgå, fordi han uttrykte seg uklart og var tydelig anspent i intervjusituasjonen.⁶⁷ Før intervjuet med denne mannen mottok Ringnes brev fra sønnen hvor han innstendig ber om at intervjuet med faren ikke blir gjennomført.⁶⁸ Dersom intervjuet likevel blir noe av og det på noen måte kan identifisere han og hans barn, vil han søke nødvendig bistand for å få stoppet intervjuet. Han har tidligere mistet en ledende stilling på grunn av farens NS-sympatier, og nå vil han verne både seg selv og sin sønn som har samme navn som sin farfar og som snart skal begynne på skolen. I brevet karakteriserer han faren som naiv som ”tror han kan si at det offisielle Norge har brutt med rettsstatens prinsipper – og samtidig vente å bli behandlet som om Norge var en rettsstat”.