FOLK og LAND

Vestfold-avisa. Et utdrag fra lederen i Østfold-avisa Demokraten viser at meningene så absolutt var delte i det ganske land:

Norsk TV og Haagen Ringnes fortjener ikke de skyllebøttene som en del angst-bitere nå kommer med. Ingen ting er unnskyldt, bare prøvd forklart, belyst. Det skal vi ikke bare tåle, men takke for. [...] Noen innrømmelser skal vi vel også selv gjøre: Hva om Hitler HADDE vunnet krigen? Hvor mange jøssinger hadde det vært igjen 35 år etterpå? Indoktrineringen hadde selvsagt ikke vært til å unngå – historien er full av bevis på det. La oss derfor slå oss for brøste sånn lagom!¹⁷⁴

Programlederen forklarer det med at mange ikke ønsket å stå fram av frykt for mer ubehag enn dommen de allerede hadde fått, og av hensyn til familien, især barna.¹⁷⁶

Julie Klüwer, som blir presentert som en av deltakerne i serien, uttaler til avisa at det var modig gjort av Haagen Ringnes å lage denne serien. ”Etter 35 års undertrykkelse i massemedia er vi glade for det minste streif av sol, og sammen med den objektive krigs- og okkupasjonshistoriske litteratur som er kommet fra forlag i det siste, håper jeg serien vil åpne for en bred og tankevekkende debatt i norske hjem”, sier hun i intervjuet.¹⁷⁷ Dessuten er det gjengitt et intervju med Elisabeth Skogen, som forteller at hun er engstelig for reaksjonene når hun nå står offentlig fram, men at hun håper at programmene kan bringe mer forståelse og toleranse omkring det som hendte. Hun forstår godt at det var vanskelig å finne intervjuobjekter:

Jeg kan tenke meg at mange synes det er rart, men flere NS-folk ble faktisk sjokkskadd, og orker fremdeles ikke å snakke om den tiden på samme måte som soldater i ytterste frontlinje, folk i fangenskap, krigsseilere etc. Hetsen og propagandaen mot NS-folk etter krigen har vært så sterk at mange av dem som var med, har skjult det til og med overfor sine egne barn for at de ikke skulle bli utsatt for samme hets. Andre har kanskje tenkt at det er ingen vits i å ta opp de gamle tingene, ingen gidder å høre på en.¹⁷⁸

I marsutgaven av FOLK og LAND er alle NS-medlemmene som ”sto frem ’I solkorsets tegn’”

presentert.¹⁷⁹ Som innledning står det at av de i alt 150 tidligere NS-medlemmer Haagen Ringnes var i kontakt med, var det bare ti som gikk med på å la seg intervjue i fjernsynsserien. Av disse trakk to seg etter at opptakene var gjort, på grunn av press fra nære slektninger.¹⁸⁰ Alle de åtte gjenværende er behørig omtalt. Som ”nr. 8” står Asbjørn Elden, tidligere ”rakfant uten politisk eller nasjonal overbevisning, og en type som ble svært upopulær blant NS-folk”. Etter okkupasjonen hadde han tillitsverv i Arbeiderpartiet, men gikk ut på grunn av krangel og stridigheter, og nå har AKP trukket ham til sitt bryst, kan FOLK og LAND fortelle.

176 Intervjuet er sakset fra Arbeiderbladet, dato ukjent.

177 Som kjent trakk Julie Klüwer sin deltakelse like før sending, fordi hennes barn protesterte på det sterkeste, men dette intervjuet i FOLK og LAND er åpenbart gjort før det skjedde.

178 Det samme intervjuet med Elisabeth Skogen sto i Drammens Tidende Buskeruds Blad, 2.2.1981, men det står ingen henvisning til det i FOLK og LAND. I Intervjuet sier forøvrig Elisabeth Skogen at hun ble med i programmene for sin fars skyld, lensmannen i Lier, som hun mener fikk en urettmessig behandling etter krigen. Selv reiste hun til Frankrike etter krigen, og ble forundret over hvordan franskmennene, som hadde mistet tusenvis av sine under den tyske okkupasjonen, aksepterte henne som var blitt sett på som ”paria” i Norge. Like forbauset ble hun da hun kom hjem i 1968 og opplevde det samme hatet som hadde eksistert da hun dro fra Norge, og som fortsatt eksisterer, ifølge Skogen.

Likevel, alt dette har lært henne meget om mennesker og gitt mer enn det har tatt, uttaler hun.

179 FOLK og LAND, nr. 3, mars 1981.

180 Julie Klüwer og Katharina Aall Normann.

Også i denne avisa er det et intervju med Elisabeth Skogen. Nå uttaler hun seg om de reaksjonene hun har fått på sin TV-opptreden, og hun forteller at hun bare har fått hyggelige telefoner, også fra ukjente som har gitt uttrykk for respekt over at hun hadde mot til å stå fram. Men FOLK og LAND er ikke udelt positiv til programinnholdet. Lederen har følgende overskrift: ”Ikke vårt solkors, egentlig”. Haagen Ringnes har gått til arbeidet med god vilje og framstillingen er mer saklig enn noe annet NRK tidligere har vist, står det; ”Likevel må vi vel i sannhetens navn si at vi ofte ikke kjenner oss igjen. Noe annet skal man kanskje heller ikke vente. Hel balanse i bildet blir det selvfølgelig ikke før vi selv en dag får anledning til å legge fram vår oppfatning både av hvordan oppgaven den gang var, og hvordan vi forsøkte å løse den.” Riktignok er noen av deres egne med, men ”bare nokså fragmentarisk og uten å sette noe preg på det”, mener lederen i FOLK og LAND.

Mange vil nok karakterisere det siste som en noe unyansert påstand.

Aprilutgaven står også ”I solkorsets tegn”, som det står på forsiden av avisa, for ”Aldri tidligere har en fjernsynsserie vært omfattet med større interesse.”¹⁸¹ Det er gjengitt en rekke positive og negative omtaler av programmene fra ulike aviser, og et lengre intervju som Stavanger Aftenblad har gjort med Eivind Saxlund er referert i sin helhet. Lederen i avisa imøtegår ”de hundrevis av avisinnlegg etter ’I solkorsets tegn’ der medlemmer av den gode, gamle hatgjengen prøver å få slått fast SITT bilde av hvordan okkupasjonstiden var”. Men dette bildet vil ikke bli stående for historiens dom, for; ”Vi styrte landet i fem år, og kom ikke og si at vi gjorde det dårlig.”

I avisa er det dessuten et innlegg av Dag Markus hvor han kommenterer protestene fra Kristelig Folkeparti etter Hans Fredrik Dahls utsagn om likhetstrekk mellom dette partiet og Nasjonal Samling. Markus hevder at det var en viss likhet, fordi begge partier var nasjonale og folkelige, og begge hadde kristendommen på sitt program. Nasjonal Samling virket tiltalende på mange kristne, derfor sluttet også flere prester seg til partiet; ”Det dreide seg gjerne om personer som politisk sto for et utpreget nasjonal-konservativt grunnsyn [...].” I dag stemmer han og andre tidligere NS-medlemmer på Kristelig Folkeparti, kan Markus fortelle.

Også lederen i mainummeret av FOLK og LAND omtaler Solkors-serien.¹⁸² Den kommenterer påstander om at de som deltok i TV-serien hadde medvirket til de alvorligste forbrytelser mot andre mennesker. ”For n’te gang”, slår avisa fast, at det kun var en forsvinnende del, 1-2%, som ble dømt for noe som kan karakteriseres som onde handlinger, og mange av disse var ikke engang

181 FOLK og LAND, nr. 4, april 1981.

182 FOLK og LAND, nr. 5, mai 1981.

medlemmer av NS. Det overveiende flertall av de dømte var mennesker som mente å tjene sitt land og sitt folk og som i mange tilfeller satte livet inn for sin overbevisning. I avisa kommenterer også Trygve Engen noen av reaksjonene etter fjernsynsserien under overskriften ”NY HETS?”. Spesielt får stortingsrepresentant Osmund Faremo gjennomgå etter en uttalelse om at Haagen Ringnes har idyllisert okkupasjonstida; ”Som om ikkje Faremo og konsorter har havt 35 år på seg til å inndoktrinere ungdomen med sin versjon av sanninga!” Engen er heller ikke nådig mot dem som gikk løs på Marna Pedersen og Eivind Saxlund i ”På sparket”; ”Men det skal seiast til ros for Saxlund og Pedersen, at ingen av dem let seg bringe ut av fatning.” Dessuten er Engen misfornøyd med Oslo-avisene som ”i tida etter fjernsyns-serien har servert temmeleg mykje spy av årgang 1945”.

To innlegg i avisa går hardt ut mot Solkors-serien. Kari Hoff skriver i et åpent brev til Haagen Ringnes at serien var nok et infamt bidrag til å holde hatet og hetsen vedlike mot alle på ”den gale siden”, slik at de kommende generasjoner også får være med på moroa; ”Dobbelt motbydelig er dette produkt fordi det tilsynelatende gir et visst skinn av redelighet. Enda godt at så få tidl. NS-medlemmer lot seg lure av lokketonene til å medvirke”. Kari Hoffs brev til ”ærede redaktør Haugerud” er også gjengitt. Her konstaterer hun at både tidligere NS-medlemmer og ”dere som steller med Folk og Land” ikke må tro at NRK har satset en masse penger og tid på lage en serie for å forklare NS-folks motiver og vise den historiske bakgrunnen for at dette kunne skje. Nei, serien er, ifølge Kari Hoff, et genialt ledd i ”vedlikeholdet”; ”Man trenger ikke megen fantasi for å skjønne hvem som egentlig står bak og trekker i trådene.”

Bjørg Bugge skriver at hun har sendt en kaktus til Haagen Ringnes for ”Solkors-programmet” fordi programmet ikke var slik det burde være. ”Det var for gjennomsyret av makthavere med deres kommentarer, regi, musikk, valg av spørsmål og av ’ofre’ til at det kunne bli bortimot riktig”, mener Bjørg Bugge – som ble vraket av Haagen Ringnes, fordi intervjuet som ble gjort med henne, etter programlederens mening, bar preg av en intens bitterhet mot alt og alle, men det skriver ikke Bjørg Bugge noe om. I innlegget foreslår hun dessuten at det lages en ny serie om innsatsen til alle tyskerarbeiderne, alle dem som i høyeste grad ”bisto fienden med råd og dåd”, men som slapp unna tiltale, dom og landsforræderstempelet for seg og sine etterkommere.

Også Marna Pedersen har et lengre innlegg om Solkors-serien og reaksjonene på denne. Her forteller hun at hun hadde vært sterkt i tvil da hun ble spurt om å stille opp i serien. Først tenkte hun at det var en felle, en ny runde med hets og hat og seierherrens historieskriving, men Ringnes virket

som en skikkelig kar, og han trodde tiden var inne til at partene kunne begynne å snakke sammen.

Det trodde ikke Marna Pedersen, ”først måtte min generasjon gå i graven”. Menings- og ytringsfrihet gjelder kun for dem som har de ”riktige” meningene. Marna Pedersen håper likevel at skikkelige mennesker på begge sider kanskje kan forstå hverandre litt bedre etter å ha sett denne serien, for grasrota på begge sider begynner faktisk å lure på om ikke 40 år med strid på grunn av ufrivillig innblanding i en stormaktskonflikt kan være nok. Det er seierherrens privilegium å avgjøre hvem som skal bli helt og hvem som skal være skurk, og de som nå skriker over seg av hellig forargelse, er de som har drevet ”opplysningsarbeidet” sitt uforstyrret i 35 år, oppsummerer hun.

Meningene om Solkors-serien var altså ikke entydige i NS-miljøet, men programmene ble av de fleste sett på som et skritt i riktig retning - mot mer åpenhet og aksept. Det bekreftes av Bjørn Østring som kjenner miljøet fra innsiden. Mange så på programserien som et gjennombrudd i den kampen de utrettelig hadde kjempet i alle disse årene, endelig var det lys i tunnellen. Virkningen var også merkbar ved at FOLK og LAND fikk flere abonnenter etter TV-serien. Men Østring innrømmer at han også møtte motstand mot programmene i INO-miljøet. Flere hadde ment at det nå var gått så lang tid at det var best å la det hele forbli et ikke-tema.

Sju år senere, i 1988, sto det et innlegg av ”tidl. ekspedisjonssjef i Næringsdepartementet, cand.jur.

R. A. Nielsen”, på trykk i FOLK og LAND.¹⁸³ Mye har endret seg i de 42 årene som har gått siden krigen, og de positive trekkene ved styret under krigen trer etter hvert klarere fram, skriver Astrup Nielsen, men likevel kom det som en ubehagelig påminnelse for mange da Quislings ord om at vi styrte landet godt ble gjentatt på TV-skjermene i 1981. Å tillate NS-medlemmene å forsvare seg kunne man akseptere i ytringsfrihetens navn, men å si at NS reddet landet fra en verre skjebne, det ble for provokatorisk ”for dem som fremdeles holdt på at hendingene under krigen skulle males enten skinnende hvitt eller bekende svart”. I innlegget gir Astrup Nielsen en lang forklaring på hva han hadde ment med sin omstridte uttalelse, og i korthet går det ut på at NS hadde sørget for at den norske nasjonen hadde lidd minst av de europeiske landene som ble direkte berørt av krigshandlingene, og ikke nok med det, i mange henseender hadde forholdene vært bedre i 1945 enn fem år tidligere. ”Seierherrene kom bokstavelig talt til duk og dekket bord”, hevder Astrup Nielsen i FOLK og LAND.

183 FOLK og LAND nr. 1, 1988.